Ga alt hun eide til de fattige og fulgte Jesus - Catherine Doherty (1896-1985)

Ga alt hun eide til de fattige og fulgte Jesus

- Catherine Doherty (1896-1985)

Harald Olsen skriver om den berømte russiske kvinnen:

”Bare 15 år gammel ble Katarina gift med baron Boris de Hueck. Men overklasselivet ble kort. Etter revolusjonen i 1917 ble de forfulgt av kommunistene, og opplevde både sult og nød under borgerkrigen. Til slutt greide de å rømme til England, uten annet enn klærne de gikk i. I 1920 kom de seg videre til Canada, uten penger, og med en liten gutt å forsørge. Baronens helse var blitt ødelagt i løpet av krigen, og han døde etter kort tid. Hun som nå var baronesse Catherine de Hueck måtte klare seg alene. Uten hjelp av fortid og tittel måtte hun ta det arbeidet som bød seg for å overleve. Hun var hushjelp, vaskeriarbeider, serveringsdame og selger. Og selv om hun i utgangspunktet ikke var sterk helsemessig, viste det seg at hun hadde stor overlevelsesevne. Gjennom dette livet fikk hun også sett det nord-amerikanske samfunnet nedenfra, og det ble avgjørende for hennes videre virke.

Catherines pågangsmot og talegaver – og mot til å opptre offentlig – førte henne til en jobb i et foredragsbyrå. Og etter få år var hun blant byråets ledere. Hun var igjen velholden, fikk seg stor leilighet, mange bøker, egen pleierske til å ta seg av sønnen, stor bil og betydelige venner. Men midt i den nye velstanden begynte hun å undre på om Gud hadde berget henne fra døden i Russland bare for at hun skulle bli en velholden borger med et behagelig liv i Nord-Amerika. Og så opplevde Catherine de Hueck, som Antonius den Store og mange andre i ørkenbevegelsen, at Jesu ord til den rike unge mann ble en personlig og eksistensiell utfordring:

”Selg alt du har og gi det til de fattige. Kom så og følg meg.” Catherine prøvde å stenge disse ordene ute av sinnet som galskap. Men hun lyktes ikke. I 1930, etter flere års grubling og uro over dette spørsmålet, gikk hun til den katolske erkebiskop Neil McNeil av Toronto for å be om råd. Han ble overbevist om at hun hadde et spesielt kall fra Gud, men han anbefalte henne å be om denne saken enda et år til. Så ville han velsigne den beslutningen hun fattet.

Et år senere solgte Catherine alt hun hadde, etter å ha satt av midler til sønnens utdanning. Så dro mor og sønn til slummen i Toronto – som var sterkt preget av den økonomiske depresjon – for å leve der. Hun slo seg ned blant de fattigste for å hjelpe dem og tjene dem. Og så skjedde det samme som har skjedd gjennom hele den monastiske historie: Mennesker hørte om hennes arbeid, oppsøkte henne og ønsket å slutte seg til henne. Men her skjedde det altså midt i storbyjungelen, og ikke i ørken eller nordisk villmark. Både kvinner og menn kom, og så etablerte hun det første Friendship House i Torontos slum.

Det var en intensitet i Catherines tro og i hennes kjærlighet til de fattige som smittet over på de fleste rundt henne. Men hennes dristighet, direkthet og fremmedartede væremåte skremte andre. Hun beholdt hele livet sitt sterke russiske temperament, og hennes åpenhjertethet og direkte tale skapte både misforståelser og motstand. Etter noen år med motstand og det hun opplevde som bakvaskelser følte Catherine seg drevet bort fra Toronto. Det første Friendship House var ødelagt.

Men noen hadde fortsatt tro på henne. Den katolske fader John la Farge inviterte henne til New York for å arbeide i slummen i Harlem. Her etablerte hun et nytt Friendship House, igjen alene og i absolutt fattigdom. Men på nytt kom det mennesker til som ønsket å dele hennes engasjement. Et fleretnisk fellesskap vokste fram i Harlem, i samarbeid med bevegelsen Katolsk Aksjon. Og snart spredte denne idéen seg til andre byer i USA. Det ble etablert Friendship House i Chicago, Washington og Portland, og Friendship House ble et begrep og en bevegelse innen den katolske kirke i USA, selv om den ikke var like vel ansett i alle kretser. Catherine strevde hardt for å flytte kirkens sosiale forpliktelser over fra lærebøkene til menneskenes hjerter og hender.

En av de som møtte Catherine de Hueck i New York var en ung og nykonvertert gymnaslærer, som senere skulle bli den berømte trappistmunken og forfatteren Thomas Merton. Det skjedde sommeren 1941. Merton underviste den tida på St. Bonaventure College, men var allerede overbevist om at dette ikke var stedet for ham. Han var imidlertid svært usikker på hva som var hans kall i livet, og han var nysgjerrig på denne russiske baronessen som han hadde hørt en del om. (...) Han ga klærne sine og salgsinntektene fra en av sine første bøker til Friendship House.
(...) Thomas Merton holdt senere brevkontakt med "Baronessen", og var livet ut preget av møtet med henne. Så sent som i 1965 skrev den da verdensberømte munken og forfatteren om kvinnelig spiritualitet og visdom. Den hadde han stor sans for, og blant flere framstående kvinnelige åndspersoner nevner han Catherine de Hueck Doherty.

(...) Mertons observasjon av de ulike måter som "Baronessen"s budskap ble mottatt på i kirken, gjaldt også for miljøet i New York. Etter hvert ble misforståelsene og uenigheten så stor at hun så seg nødt til å bryte opp på nytt. Men denne gangen var hun ikke alene. Hun hadde i 1943 giftet seg på nytt, med den kjente avismannen Eddie Doherty. Fire år senere dro hun sammen med ham fra New York, og til den vesle landsbyen Combermere nordøst for Toronto. Biskopen av Pembroke hadde invitert dem til å starte opp nytt arbeid der. Straks de kom fram til dette stedet plantet de en frukthage, og følte at de var kommet hjem. For Catherine var nok dette et sted som lignet mer på barndommens ørkensteder. Mennesker samlet seg på nytt om Catherine og hennes visjoner, denne gangen prester i tillegg til lekfolk. Hun valgte å kalle sitt nye fellesskap for Madonna House, og gradvis vokste virksomheten. I 1974 hadde fellesskapet 125 fulltids ansatte, hvorav 14 var prester. Fellesskapet omfattet 12 forskjellige virksomhetsområder, hver med sitt Madonna House.

I 1955, etter 12 års ekteskap, avla både Catherine og Eddie sølibatløfte, i forbindelse med at virksomheten ble mer formelt etablert innenfor den katolske kirkens ordninger. I 1969 ble Eddie ordinert til prest innenfor den melkittiske ritus, mens Catherine fortsatte å lede Madonna House som en lekmannsvirksomhet.

(...) Et gammelt hus på en av virksomhetens gårder minnet henne om eneboerhyttene i skogene i barndommens Russland. Dette bygget hun om og utstyrte som et av de klassiske ørkenstedene. Senere kom det flere slike steder til, og de fungerte som retreat-steder der virksomhetens ansatte kunne trekke seg tilbake i stillheten for kortere eller lengre tid. Men i tillegg til dette ønsket Catherine at alle virksomhetens steder og bygninger skulle ha en poustinia, et rom avsatt til og innredet for stillhet, kontemplasjon og bønn. Et ikon med lampe foran var en av de få tingene disse rommene skulle være utstyrt med. Slik ønsket hun at ørkenimpulsen skulle gjennomsyre hele virksomheten, og være et levende element i en hektisk hverdag og midt i menneskevrimmelen.

Disse ørkenstedene ble etter hvert også gjort tilgjengelige for mennesker utenfor virksomheten. De mest fjerntliggende og isolerte stedene ble de mest etterspurte, og her ble det fort lange ventelister. En rekke prester, munker og nonner fikk her anledning til å prøve ut forskjellige måter å kombinere retreat og tjeneste på, ved for eksempel å tilbringe noen dager i uka i stillhet, og resten i vanlig tjeneste (Olsen, 2008, s. 340-344)."

Catherine Doherty blir regnet som en pioner i sosial rettferdighet. Hun skrev hundrevis av artikler og var også bestselgende forfatter av et dusinvis bøker. For tiden foregår det en prosess i Den katolske kirke i forhold til å helgenkåre henne.

Kilder:

Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.

http://en.wikipedia.org/wiki/Catherine_Doherty, lest 13.03.2011.