Så seg selv forsøke å stanse mennesker fra å falle i en ildsjø

Så seg selv forsøke å stanse

mennesker fra å falle i en ildsjø

Selv om mange synes han burde gjøre det, får ikke Håkon Fagervik seg til å fokusere mye på helvete fra talerstolen.

Den 62-årige nordlendingen er rett og slett for glad i å snakke om nåden og Guds farshjerte. Til irritasjon for en del radikale kristne er han ikke utpreget skarp i kantene.

-Det er ikke det at jeg ikke har prøvd, men jeg får det bare ikke til. Det er som å ta på seg Sauls rustning og kjenne at ingenting fungerer, sukker han fra dypt i den svarte skinnsofaen.

Håkon Fagervik er omreisende evangelist og var i mange år distriktsevangelist og senere riksevangelist i Det norske misjonsforbund. Det ble ikke så mange flere etter ham. I det hele blir det stadig lenger mellom talerstol-evangelistene over hele kristenfjøla som sådan. Men 62-åringen blir ikke motløs av den grunn. Han gjør som han pleier, går inn i lønnkammeret og roper til Gud.

-Behovet for forkynnelse er spesielt stort i distriktene. Vi trenger dem som vil gå ut og besøke de små stedene.

Han er kjent som en særdeles entusiastisk forkynner, men er langt mer dempet på tomannshånd. Uventet beskjeden, faktisk. 62-åringen er på Veien Bibelskole i Bergen for å undervise om favorittemaet bønn. Salen summer av elever som bedende omfavner hverandre. Håkon selv står i midtgangen i intens forbønn for en ung mann. Idet han er ferdig står en ny elev klar for å bli bedt for. Og en til etter det. Da han omsider forlater møterommet er det til høylytt applaus fra bibelskoleelevene.

-Jeg tar det som en velsignelse å få en slik tilbakemelding, men jeg blir ikke stolt. Jeg vet så inderlig vel at jeg står der bare av Guds nåde, sier han stille. Så har han da også alltid hatt lavt selvbilde. Håkon Fagervik, evangelisten av Guds nåde, har aldri egentlig følt at han fikk til noe som helst. På en måte har han lært seg å omfavne denne hjelpeløsheten fordi det driver ham nær til Jesus i bønn.

14 år gammel forlot Håkon hjemstedet Seløy på Helgelandskysten til fordel for 24 mann om bord i en fiskebåt. Han elsket å være på sjøen. Fra han var liten gutt visste han at han skulle bli fisker. Kanskje få sin egen skute en dag. Være sin egen herre. Men miljøet om bord var tøft med mye drikking og festing. En periode følte Håkon, som kom fra et kristent hjem, at kontakten med Gud ble borte. Til slutt bestemte han seg for å begynne å lese i Bibelen. Gud begynte å kalle på ham. Og da de la til havn i Kristiansand ble han med en gjeng på fest i Frelsesarmeen. 15 år gammel gikk Håkon frem til botsbenken og gav livet sitt til Jesus.

-Jeg hadde en meget sterk frelsesopplevelse. Jeg visste med en gang at nå er jeg ”født på ny”. Etterpå var det mange som prøvde å få meg bort fra troen, men jeg satt for lengst på kroken til Jesus og var ikke god å få laus, ler den gamle fiskeren.

Et par år senere begynte han så smått å forkynne på misjonsleirer og ble etter hvert ansatt som predikant i NLM. Men på innsiden raste kampen. Var det virkelig dette han ville? I de to årene fra han som 16-åring fikk et syn av seg selv på kanten av et stup der han forsøkte å stanse mennesker fra å falle i en ildsjø, hadde han levd med vissheten om at Gud hadde kalt ham til evangelist. Men hvor skulle motet komme fra? Og hva med fødselsmerket i ansiktet som for ham var et slikt hinder for å møte mennesker og være frimodig? Nå ville alle se på ham der han stod på en talerstol.

-Jeg sa til Gud: Det er greit at fisken ser meg, men la ikke folk se meg. Jeg kan ikke bli evangelist. Men på grunn av det sterke synet visste jeg at Gud hadde kalt meg. Og alle spørsmålene og kampene drev meg bare dypere inn i bønn. Jeg hadde forresten lært å glede meg i bønn av noen gamle damer i pinsemenigheten i Bodø. Den gleden over å be har fulgt meg siden, ler han.

Og det var nettopp lidenskapen for bønn som fikk en ung Håkon Fagervik til å sende brev til landets bibelskoler der han spurte etter hvor opptatt de var av bønn. Det beste svaret kom fra rektor Ingulf Diesen og førte ham til Ansgarskolen i hovedstaden. Etter et halvt år på bibelskole og ett års teologisk seminar ble han evangelist på heltid. En utradisjonell en, ifølge ham selv.

-Jeg var mye på gata og snakket med folk. Delte ut traktater og inviterte forbipasserende på møter.

Den dag i dag mener kristne det er fint at kristne evangeliserer på gata. Eller ber for syke for den del.

-Men man må ikke lage en mal om at alle kristne må gjøre det slik eller slik. Og med veldig unge mennesker må man være ekstra påpasselige her. Men ikke ta brannen fra dem, vær heller gode fedre for dem. Det var denne ungdommelige brannen som førte meg inn i tjeneste som en ung mann, sier han (...).

Apropos mal, når Håkon går på talerstolen er han på sett og vis prototypen på en evangelist der han står med gitar på magen og synger om frelse og nåde. Men så begynner han å snakke, og plutselig ligner han bare på seg selv. Håkon forteller historier så folk ler til de griner. Bare for i neste øyeblikk å ømt skildre den ukrainske alkoholikeren som fikk både familien og verdigheten tilbake med troen på Jesus. Uten dress og slips og teologiske viderverdigheter gir Håkon Fagervik det enkle evangeliet.

-Det er sånn jeg er, en folkelig type som trives godt med det hverdagslige. Når Paulus er bekymret for at korinterne skal dras bort fra hengivenheten til det enkle evangeliet, må også jeg passe meg for dette.

Mens mange roper høyt om avkristning, opplever Fagervik å møte en ny åpenhet for Gud.

-Folk blir nysgjerrige når de ikke lenger lærer om kristen tro på skolen. Han gestikulerer ivrig og snakker varmt om bønnehusene som popper opp overalt.

-Mange er nedtrykte over Norge, men for meg er nøden og byrden for folket mitt en indre motor til å be.

-Burde man heller be enn å skrive sinte leserinnlegg, mener du?

-Hehe, jeg har ihvertfall veldig tro på bønn, sier han optimistisk. Så er da også Håkon skapt med godt humør.

-Det synger alltid i mitt indre, smiler han. Og den indre sangen har kommet godt med alle ganger han har lagt seg i hotellsenga og vært utslitt etter en dag full av nye mennesker. Alle kveldene han har lengtet hjem til kona Liv og de seks barna. Ett år hadde han omtrent 300 reisedøgn. Ikke bra, erkjenner han i dag.

-Men jeg sto i vekkelse og da var det det viktigste for meg.

-Jeg skulle ha vært mer hjemme og fulgt opp ungene. Jeg skulle det. Men når tre av dem er blitt forkynnere, så kan de ikke ha tatt helt skrekken, sier han håpefullt.

 

Kilde: Velsignet Helg / DagenMagazinet, 19.02.2011, s. 22.