Jesus-bønnen ble det viktigste i kvinnens liv

Jesus-bønnen ble det viktigste i kvinnens liv

Den russiske pilegrimen beretter i teksten ”En russisk pilegrims vei” om en kvinne han møtte på sin vandring:

”Jeg gikk ut i kjøkkenet. Det var ingen der uten en meget gammel kone som satt krokete i et hjørne og hostet. Jeg satte meg ned under et lite vindu, tok Filokalia ut av ryggsekken og begynte å lese rolig for meg selv. Etter en stund hørte jeg at den gamle konen som satt i hjørnet, hvisket Jesus-bønnen uopphørlig. Jeg ble glad over å høre Herrens hellige navn bli uttalt så ofte, og jeg sa til henne:

-Så godt det er, mor, at du alltid sier Bønnen. Det er en meget kristen og god handling.

-Ja, svarte hun. –”Herre, miskunn deg” er det eneste jeg kan lene meg mot i min høye alder.

-Har du pleid å be denne bønnen lenge?

-Siden jeg var ganske ung. Ja, og jeg kunne ikke ha levd uten den, for Jesus-bønnen reddet meg fra ruin og død.

Jeg la Filokalia tilbake i ryggsekken min og satte meg nærmere henne, og hun begynte beretningen sin.

-Jeg var en ung og vakker jente. Foreldrene mine giftet meg bort, og selve dagen før bryllupet kom brudgommen for å treffe oss. Plutselig, før han hadde tatt ti skritt, falt han sammen og døde, uten et eneste gisp. Dette skremte meg slik at jeg nektet å gifte meg. Jeg bestemte meg for å leve ugift, å dra på pilegrimsferd til helgenskrinene og be ved dem. Men jeg var redd for å reise helt alene. Ung som jeg var, fryktet jeg for at onde mennesker ville mishandle meg. Men en gammel kone som var pilegrim, lærte meg at jeg alltid skulle si Jesus-bønnen uten opphør, hvor jeg enn ble ført, og hun sa at ingen ulykke ville skje meg på veien hvis jeg gjorde det. Jeg beviste sannheten i dette, for jeg vandret selv til helgenskrin langt borte, og aldri skjedde det noe vondt. Foreldrene mine ga meg penger å reise for. Etter som jeg ble gammel, mistet jeg helsen, og nå gir presten her meg mat og hus av sitt hjertes vennlighet.

Jeg var overlykkelig over å høre dette, og visste ikke hvordan jeg skulle takke Gud for denne dagen da jeg hadde lært så mye gjennom forbilder i det åndelige liv. Så dro jeg igjen av sted full av glede, etter at jeg hadde bedt den vennlige og fromme presten velsigne meg.

Og igjen, for ikke så lenge siden, mens jeg dro gjennom Kazan-distriktet, hadde jeg anledning til å lære hvordan Jesus-bønnens makt vises klart og sterkt selv i dem som bruker den uten selv å ha valgt det, og hvordan man kan nå Bønnens velsignede frukter på en sikker og rask måte ved å si Bønnen ofte og gjennom lang tid (Amadou (red.), 2002, s. 306-307).”

 

Kilde: Amadou, Christine (red.). (2002). Østkirken. Skrifter fra bysantisk og ortodoks kristendom. Oslo: De norske bokklubbene.