Kapittel 1 i boka "Antonius' liv og livsstil": Antonius begynner sin åndelige trening

Kapittel 1

Antonius begynner sin åndelige trening

1.Antonius var egypter av fødsel. Hans foreldre var velstående og hadde skaffet seg en anselig formue. Ettersom de var kristne fikk også han en kristen oppfostring. Som liten levde han hos sine foreldre og kjente ikke til noe annet enn dem og hjemmet. Da han ble større og vokste til i alder ville han ikke vie seg til studier, og unngikk all omgang med sine jevnaldrende. Hele hans ønske var, som det står skrevet om Jakob, ufordervet å bo i sitt hjem (1 Mos 25:27).

Likevel fulgte han med foreldrene sine til kirken. Som liten var han ikke uoppmerksom, heller ikke var han hånlig da han ble eldre. Tvert imot underordnet han seg foreldrene sine, lyttet oppmerksomt til hva som ble lest og tok vare på det nyttige i det. Han maste ikke på dem om å få ulike typer fin mat – som man hadde kunnet vente av et barn i så gode omgivelser, og søkte overhodet ingen slike nytelser. Han var fornøyd med det han fikk og begjærte ikke noe mer.

2. Ved foreldrenes død ble han etterlatt alene sammen med kun en lillesøster. Han var da omkring atten år, eller kanskje tjue, og fikk selv ansvar for å ta hånd om gården og lillesøstera si. En gang, knapt seks måneder etter foreldrenes død, var han som vanlig på vei til kirken, fordypet i sine tanker. Under vandringen kom han til å tenke på hvordan apostlene hadde forlatt alt og fulgt Frelseren (Matt. 4: 20), og hvordan det fortelles i Apostlenes gjerninger at de troende solgte hva de eide og kom og la ned pengene ved apostlenes føtter til utdeling blant de trengende (Apg. 4:34-35). Hvilket stort håp de har om det som venter dem i himmelen (Kol. 1:5)!

Med slike tanker trådte han inn i kirken. Akkurat da ble det lest fra evangeliet, og han hørte Herren si til den rike unge mannen: ’Dersom du vil bli fullkommen, gå da og selg alt du har og gi det til de fattige. Kom så og følg meg, så får du en skatt i himmelen’ (Matt. 19:21). Det var som om Gud hadde gitt ham å tenke på de hellige og som om det var for hans skyld dette hadde blitt lest. Han skyndte seg med en gang ut av kirken og ga bort den eiendom han hadde arvet (det var 170 mål meget god og fruktbar jord) til byens innbyggere, for at den ikke på noen måte skulle være til byrde for ham og hans søster. Alt løsøre solgte han og fikk så en anselig pengesum som han ga til de fattige. Han beholdt kun litt for sin søsters skyld.

3.Ved et nytt besøk i kirken fikk han høre Herren si i evangeliet: ’Bekymre dere ikke for morgendagen!’ (Matt. 6:34). Han greide da ikke å være der lenger, men gikk ut og fordelte også det gjenværende blant de trengende. Søsteren sin overlot han til noen velansette og pålitelige jomfruer til et liv som jomfru. Selv brukte han siden tiden sin til åndelig trening utenfor huset sitt, ga akt på seg selv og øvde seg i selvdisiplin. Det var nemlig fremdeles ikke så mange klostre i Egypt, og ikke en eneste munk kjente den store ørkenen. Hver og en som ville gi akt på seg selv bedrev sin åndelige fostring i avsondrethet ikke langt fra sin egen by.

Nå var det på dette tidspunktet i nabobyen en gammel mann som helt fra ungdommen hadde levd som eremitt. Da Antonius så ham, ble han ’grepet av iver for det gode’ (Gal. 4:18). Til å begynne med begynte også han å bo i markene utenfor byen sin. Men hver gang han hørte om en åndelig mester et eller annet sted, dro han av sted – lik den vise bien – for å oppsøke denne, og han dro ikke hjem igjen før han hadde sett ham; Først etter så å si å ha fått med seg litt niste for vandringen på dydens vei vendte han hjem igjen.

Her tilbrakte han altså den første tiden, mens han i tankene funderte på hvordan han skulle slippe å vende tilbake til slektsgården eller tenke på familien sin, for i stedet å kunne innrette hele sin lengsel og all sin iver på den åndelige treningen. Fremdeles arbeidet han med sine hender, ettersom han hadde hørt ordene: ’Den late skal heller ikke spise’ (2 Tess. 3:10). Det han ikke brukte til brød, ga han til de trengende. Han ba kontinuerlig ettersom han hadde lært seg at man skal be i stillhet og uten avbrudd (Matt. 6:6, 1 Tess. 5:17). Han ga nemlig slik akt på tekstlesingen at han ikke lot noe av det som står skrevet falle til jorden. Tvert imot tok han vare på alt (Luk. 8:15), slik at hukommelsen kom til å erstatte bøkene for ham.

4.Gjennom en slik livsførsel ble Antonius elsket av alle, og selv underordnet han seg oppriktig de læremesterne han oppsøkte. Hos hver og en tilegnet han seg dennes spesielle fremskritt i hengivenhet og åndelig fostring. Hos den ene festet han seg ved mildheten, hos den andre ved hengivenheten i bønn. Hos en la han merke til friheten fra vrede, hos en annen kjærligheten til menneskene. Han iakttok noen som våket, noen som studerte. En beundret han for hans utholdenhet, en annen for at han fastet og lå direkte på bare marken. Han betraktet den enes mildhet, den andre tålmodighet. Hos dem alle la han merke til deres ærbødighet mot Kristus og deres kjærlighet til hverandre.

Fylt med slike inntrykk vendte han hver gang tilbake til plassen for sin egen åndelige trening. Så samlet han i sitt indre det beste fra hver og en, og var ivrig etter å virkeliggjøre alles gode egenskaper i seg selv. Ikke bare mot sine jevnaldrende forsøkte han å hevde seg, men han ville ikke vise seg dårligere enn noen av dem i utvikling av dydene. Dette lykkes han med uten å såre noen. I stedet gledet de seg også over ham. Alle byens innbyggere som elsket det gode og tilhørte omgangskretsen hans, pleide å kalle ham ’Guds venn’ da de så hvordan han levde. Noen hilste ham som sønn, andre som broder (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 44-47).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.

 

(I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson.)