Kapittel 3 i boka "Antonius' liv og livsstil":  I gravkammeret

Kapittel 3

I gravkammeret

8. Da Antonius på denne måten hadde blitt herre over seg selv, la han i vei til en gravplass som lå langt fra byen. Han ga en av sine venner i oppdrag, med lange tider imellom, å komme med brød til ham. Selv gikk han inn i en av gravene, lot vennen stenge døren og ble værende alene der inne. Dette kunne fienden ikke finne seg i, nei, han fryktet at Antonius i løpet av kort tid også ville fylle ørkenene med askesen sin. En natt kom han til ham med en hop demoner og banket ham opp så grundig at han ble liggende på marken stum av smerte. Antonius forsikret senere at plagene hadde vært så heftige at pryl fra menneskehånd aldri kunne ha voldt en slik smerte.

Gjennom Guds forsyn – for Herren mister ikke av sikte dem som setter sitt håp til ham – kom hans venn med brød til ham neste dag. Da han åpnet døren, så han Antonius ligge som død på bakken. Han løftet ham opp, bar ham til kirken i byen og la ham på marken. Mange slektninger og folk fra byen satte seg rundt Antonius som hos en død. Men ved midnatt kviknet Antonius til og våknet. Da han så at alle sov og at bare vennen var våken, gjorde han tegn til ham om å komme. Han ba ham, uten å vekke noen, om å løfte ham opp igjen og bære ham bort til gravplassen.

9. Mannen bar ham da bort og stengte som vanlig døren, og han var på nytt alene der inne. På grunn av all julingen hadde han ikke krefter til å stå, men ba liggende. Etter bønnen ropte han:

-Her er jeg  - jeg, Antonius! Jeg flykter ikke på grunn av julingen deres. Selv om dere gir meg mer, skal intet kunne skille meg fra Kristi kjærlighet (Rom. 8:35).

Og han stanset opp: ”Selv om en hær stiller seg opp mot meg, så frykter allikevel ikke mitt hjerte” (Salme 27:3).

Slik tenkte og talte denne åndens kjempe. Men fienden, som hater det gode, undret seg over at han våget å komme igjen etter all julingen. Han kalte da sammen sine hunder og utbrøt:

-Dere ser at vi ikke har lykkes i å stoppe denne mann med utuktens ånd, heller ikke med juling – ja han trosser oss til og med i sitt overmot! La oss angripe ham på en annen måte!

Det er lett for djevelen å skape seg om til ulike skapninger i ond hensikt. Denne gangen laget demonene et slikt bråk nattestid at det virket som om hele plassen ristet. De så ut til å lykkes med å bryte gjennom gravkammerets fire vegger og ta seg inn gjennom dem forvandlet til villdyr og reptiler. Umiddelbart var plassen fylt av fordreide bilder av løver, bjørner, leoparder og tyrer, av ormer, hoggormer og skorpioner og av ulver. Og hver og en av dem rørte på seg etter sin art: løven brølte og gjorde seg klar til angrep, tyren ville stange, ormen krøp uten å nå fram, ulven tok sats men ble holdt tilbake. Bråket fra dem alle sammen var fryktelig og deres raseri vilt.

Mens Antonius ble pisket og stanget av dem, kjente han den kroppslige smerten tilta. Allikevel lå han der uten å dirre, stadig mer årvåken i sjelen. Han stønnet over smertene i kroppen, men hans tanke var edru og han sa liksom for å irritere dem:

-Dersom det var noe kraft i dere, ville det være nok at bare én av dere kom. Men ettersom Herren har tatt kreftene fra dere, forsøker dere å inngi frykt ved å være så mange. Beviset på deres maktesløshet er at dere etterligner ufornuftige dyr og antar deres skikkelse.

Uten å la seg skremme fortsatte han:

-Dersom dere kan, og har makt over meg, så tvil ikke men bare angrip meg! Men dersom dere ikke kan, hvorfor hisse dere opp unødig? Troen på vår Herre er et segl og en mur til vår beskyttelse.

Etter mange fåfengte forsøk skar de tenner mot ham, ettersom de snarere lurte seg selv enn ham.

10. Men heller ikke i denne situasjonen glemte Herren Antonius sin kamp, men kom til hans unnsetning. Da Antonius så opp, var det som om taket åpnet seg og en stråle av lys kom ned til ham. Og plutselig var demonene ikke lenger synlige, den kroppslige smerten forsvant umiddelbart og huset var helt igjen. Da Antonius merket at noen kom han til unnsetning, trakk han pusten dypt, og befridd fra smertene vendte han seg til det syn som hadde vist seg med spørsmålet:

-Hvor var du? Hvorfor viste du deg ikke fra begynnelsen og gjorde slutt på plagene mine?

En røst kom til ham:

-Antonius, jeg var her, men jeg avventet for å se din kamp. Ettersom du nå holdt ut, og ikke lot deg beseire, skal jeg alltid være din hjelper, og jeg skal gjøre ditt navn kjent overalt.

Da han fikk høre dette, reiste han seg opp og bad, og han kjente seg så sterk at han faktisk mente at han hadde større kroppskrefter enn noen gang tidligere. Han var nå omtrent trettifem år gammel (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 51-54).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.

 

(I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson.)