Christopher Jamison om regler

Christopher Jamison om regler


Christopher Jamison tar for seg flere utfordringer knyttet til regler i sin bok ”Ditt hellige rom. Klostervisdom for moderne mennesker”. Første del av følgende tekst handler om hva som kan skje når man har et fellesskap uten regler. Andre del handler om noen utfordringer knyttet til det å ha regler i et fellesskap. Jamison skriver:

Klosterliv betyr for Benedikt å leve under en regel og en abbed, og ”regel” betyr da en beskrivelse av en hel måte å leve på, ikke bare en enkel instruks eller regel i ordets moderne forstand. For å forstå hvilken rolle en regel spiller i et fellesskapsliv, må vi tilbake til Pachomius, den første ørkenfaderen som skapte et klostersamfunn.

Opprinnelig var alle munkene eremitter. De støttet hverandre på avstand og levde i svært løse fellesskap. Som så ofte dro en dag noen unge menn ut i ørkenen i Egypt for å spørre Pachomius til råds om hvordan de skulle leve som munker. Pachomius inviterte dem til å bo hos seg, slik at han kunne undervise dem ved sitt eksempel. Han utførte alle huslige plikter med stor flid, ba inderlig og betjente sine nye brødre med alt de trengte. Han sa til seg selv at nykommerne nok ville få tak på sakene, og etter hvert ta mer del i alt han hadde å gjøre. Da kan du nok tenke deg hvor skuffet han ble da det viste seg at de andre var mer enn tilfreds med å la ham gjøre alt det harde arbeidet. De begynte til og med å skjelle ham ut og utnytte hans forsiktighet. I håp om at ydmykheten ville inspirere dem til å forandre seg, tillot han dette å fortsette i opptil flere år. Men de misbrukte bare hans vennlighet enda mer, og etter som årene gikk, begynte de å forakte ham. Til slutt innså Pachomius at noe måtte endres – og ga dem en klar beskrivelse av det livet han forventet at de skulle føre. Han satte tydelige ord på hvordan en munk skulle leve, og slik skapte han den første regelen for livet i et klosterfellesskap.

(…)Det fortelles videre at en gruppe munker inviterte Benedikt til å bli deres nye abbed. De hadde hørt om hans store hellighet, og derfor spurte de om han ville komme og lede dem. Men de var slappe munker, og han var mye strengere enn de hadde forestilt seg. De bestemte seg da for å bli kvitt ham, og rakte ham et forgiftet beger han skulle drikke av. Benedikt tok imot begeret og velsignet det. I samme øyeblikk gikk det i knas, den forgiftede vinen rant ut på bakken og Benedikt var berget.

Legenden har noen slående poenger: at munker som en gang hadde gode hensikter, er i stand til å komme så langt ut å kjøre i sitt fellesskapsliv at de planlegger et mord; at Benedikt berges fra deres onde list ved å velsigne, ikke forbanne. I denne historien om ondsinnet snakk og hellig velsignelse finner vi den holdningen Benedikt fremelsker i sitt eget fellesskap. Han vet at folk ikke alltid lever opp til fellesskapets utfordringer, derfor må abbeden ”hate lastene, men elske brødrene”. Hindringer skal overvinnes både med kjærlighet og med disiplin (Jamison, 2009, s. 130-136).


Kilde: Jamison, Christopher. (2009). Ditt hellige rom. Klostervisdom for moderne mennesker. Follese: Efrem Forlag.