Kapittel 9 i boka "Antonius' liv og livsstil": Om Antonius' egne erfaringer

Kapittel 9

Om Antonius’ egne erfaringer

39. ”Jeg ville egentlig foretrekke å slutte å tale nå”, fortsetter Antonius, ”og ikke si noe av mitt eget, men nøye meg med dette. Men jeg vil ikke at dere skal synes at dette bare er prat fra min side. Dere må bli overbevist om at min beretning bygger på egen erfaring og er sann. Derfor tar jeg sjansen på å ’oppføre meg som en dåre’ (2. Kor. 11:16, 12:11) – men Herren, som hører meg, vet at min samvittighet er ren, og at det ikke er for min egen skyld, men av kjærlighet og omsorg for dere at jeg igjen forteller hva jeg har sett av demonenes virksomhet.

Hvor ofte har de ikke prist meg salig, mens jeg har forbannet dem i Herrens navn! Hvor ofte har de ikke kommet med forutsigelser om elvens vann, mens jeg har sagt til dem: ’Og hva har dere med det å gjøre?’ En gang kom de og truet meg og omringet meg som soldater i full rustning. En annen gang fylte de huset med hester og villdyr og reptiler, og jeg stemte i: ’Noen triumferer med vogner, andre med hester, men vi i Herren, vår Guds navn’ (Salme 20:8). Ved mine bønner ble de slått tilbake av Herren.

En gang kom de i mørket med et forvrengt bilde av lys og sa: ’Vi har kommet for å lyse for deg, Antonius.’ Men jeg lukket øynene og ba, og umiddelbart slukket de gudløses lys. Noen måneder senere kom de som salmesangere og siterte Skriftene. ’Men jeg var som en døv og hørte ikke’ (Salme 38:14). En gang fikk de min celle til å skjelve, men jeg ba, ubevegelig i sinnet. Senere kom de igjen, lagde ulyder, plystret og danset. Men da jeg bare lå nedsenket i bønn, og sang salmer for meg selv, begynte de å klage og gråte, som av utmattelse. Jeg priset Herren, som hadde brutt ned deres frekkhet og vanvidd og gjort dem til latter.

40. En gang åpenbarte det seg en meget lang demon i et forvrengt bilde og dristet seg til å si: ’Jeg er Guds kraft’, og ’Jeg er Forsynet. Hva vil du at jeg skal skjenke deg?’ Men jeg bare pustet kraftig på ham, uttalte Kristi navn og forsøkte å slå til ham. Det virket som om jeg traff, og så fort Kristi navn ble nevnt, forsvant den lange med alle sine demoner. En annen gang, da jeg fastet, kom han, den listige, i skikkelse av en munk og hadde med seg noe som så ut som brød. Han ga meg rådet: ’Spis, og hold opp med alle anstrengelser! Du er et menneske du også, og kommer til å bli syk.’ Men jeg forsto hans list og reiste meg for å be. Det tålte han ikke, men ga opp og forsvant som en røyk rett ut gjennom døren.

Hvor ofte fremkalte han ikke i ørkenen forvrengte bilder av gull bare for at jeg skulle røre ved det og se på det. Men jeg sang salmer mot ham, og gullet smeltet bort. Hvor ofte prylte de meg ikke opp, og jeg sa: ’Intet kan skille meg fra Kristi kjærlighet’ (Rom. 8:35) – og deretter prylte de opp hverandre i stedet. Men det var ikke jeg som fikk dem til å slutte og miste sin kraft, men det var Herren, han som sier: ’Jeg har sett Satan bli kastet ned fra himmelen som et lyn’ (Luk. 10:18). Jeg for min del, mine barn, har kommet i hu apostelens ord og ’overført dette på meg selv’ (1. Kor. 4:6), for at dere skulle lære dere ikke å miste motet i deres åndelige trening eller frykte djevelens og hans demoners forvrengte bilder.

41. Ettersom jeg allerede med min beretning har vist meg å være en dåre, kan dere, for å kjenne dere trygge og uredde, like gjerne få høre resten. Tro mine ord, for jeg lyver ikke.

En gang banket noen på døren til cella mi. Jeg gikk ut og fikk se en lang og høyrakt skikkelse.

-Hvem er du, spurte jeg.

-Jeg er Satan, svarte han.

-Hvorfor har du egentlig kommet hit? Fortsatte jeg.

-Hvorfor klandrer munkene meg uten grunn, og alle andre kristne også? Sa han. –Hvorfor forbanner de meg i tide og utide?

-Hvorfor plager du dem da? Spurte jeg?

-Det er ikke jeg som plager dem, sa han, -men de jager opp seg selv. Jeg for min del er nå kraftløs. Har de ikke lest ordene: ’Fiendens sverd er ødelagt for alltid, de har utslettet byer’ (Salme 9:7)? Jeg har ikke lenger noen plass, noe våpen, noe sted. Overalt har det kommet kristne, når er til og med ørkenen full av munker. De kan godt passe på seg selv og ikke forbanne meg uten grunn.

Da ble jeg grepet av forundring over Herrens ord og sa til djevelen:

-Du som alltid lyver og aldri sier sannheten, nå har du i alle fall, mot din vilje, talt sannhet. Kristus kom og gjorde deg kraftløs, han kastet deg til marken og etterlot deg naken.

Da han hørte Frelserens navn, kunne han ikke holde ut dets brennende hete, og forsvant.

42. Dersom til og med djevelen selv innrømmer at han ingenting kan, bør vi for vår del ha en ubetinget forakt for ham og hans demoner. Fienden og hans hunder behersker mange knep, men vi, som kjenner deres kraftløshet, er frie til å forakte dem. På den måten unngår vi på forhånd å miste motet, ha feige tanker, se innbilte farer fremfor oss og si: ’Tenk om en demon kommer og slår meg overende! Tenk om han løfter meg og kaster meg til marken, eller plutselig åpenbarer seg og skremmer vettet av meg!’ På denne måten skal vi overhodet ikke tenke, og ikke sørge som om vi gikk undergangen i møte. La oss i stedet være ved godt mot og glede oss, i visshet om å bli reddet. La oss tenke på at Herren er med oss, han som har slått dem på flukt og berøvet dem kraften.

La oss alltid besinne oss og ha i tanke at så lenge Herren er med oss, kan fiendene ikke gjøre oss noe. Når de kommer, oppfører de seg mot oss etter hvordan vi er og tilpasser sine forvrengte bilder etter de tanker de finner hos oss. Dersom de på den måten finner oss motløse og urolige, går de umiddelbart til angrep, lik røvere som har funnet et ubevoktet sted. Det vi tenker ut av oss selv, det gjør de til virkelighet – og med rente. Dersom de ser at vi er redde eller motløse, øker de motløsheten mer ved hjelp av forvrengte bilder og trusler, og så får den stakkars sjelen derigjennom sin straff. Men dersom de kommer når vi gleder oss i Herren og tenker på det gode som venter, når vi legger oss på hjertet det som hører Herren til og besinner oss på at alt er i Herrens hånd, og at en demon ikke kan gjøre noe mot en kristen, nei, ikke har makt over noen i det hele tatt – da, når de ser at sjelen er forskanset bak slike tanker, vender de skamfulle om. På samme måte trakk fienden seg tilbake da han så Job helt befestet, men da han fant Judas uten våpen, tok han ham til fange.

Dersom vi vil forakte fienden skal vi derfor alltid tenke på det som hører Herren til, og alltid la sjelen glede seg i håpet (Rom. 12:12). Da kommer vi til å få se demonenes spill gå opp i røyk, og se dem flykte i stedet for å forfølge. De er, som jeg allerede har sagt, meget feige, og ser alltid foran seg den ild som venter dem (Matt. 25:41).

43. For å slippe å føle frykt for dem, gjelder det å huske på dette kjennetegn. Når et forvrengt bilde viser seg, la deg ikke bli grepet av motløshet i forkant. Hvordan det enn er, skal du først modig spørre: ’Hvem er du, og hvor kommer du fra?’ Dersom det da er spørsmål om et syn av hellige vesener, gir de deg full visshet og forvandler din frykt til glede. Men dersom det er et djevelsk syn, mistet den umiddelbart sin kraft ved åsynet av din sinnsstyrke. Et tegn på uberørthet, det er jo det i det hele tatt å kunne spørre: ’Hvem er du, og hvor kommer du fra?’ På den måten spurte Nuns sønn og fikk svar (Jos. 5:13-14), og likeledes kunne fienden ikke unngå å bli oppdaget, da Daniel kom med sine spørsmål (Susanna 51-59) (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 75-79)."

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.