Christopher Jamison om åndelig likegyldighet

Christopher Jamison

om åndelig likegyldighet

Christopher Jamison beskriver tanken om å forlate det åndelige livet i sin bok ”Lykke. Klostervisdom for et godt liv”. Denne fristelsen kalles acedia og kan det være vanskelig å identifisere:

Acedia: Den glemte dødssynden

”(…) jeg mener åndelig likegyldighet er mye av grunnen til at lykken så ofte uteblir i vår vestlige kultur. Når ordet ikke brukes lenger, er det ikke fordi realiteten det dekker, er foreldet, men fordi vi har sluttet å legge merke til den. Vi har det for travelt til å være åndelig våkne og oppmerksomme. Våre barn lever opp i en kultur som lider av kollektiv acedia. Acedia har etablert seg som en fast bestanddel i vårt moderne liv.

Vi kan dra en parallell til medisinens verden. Før man oppdaget bakteriene, la man ikke særlig vekt på hygiene, og derfor døde mange av infeksjoner ingen kunne se. Så snart man hadde slått fast at bakterier finnes, innførte man strenge regler for fysisk hygiene – og liv ble reddet. Grunnen til at lykken uteblir, er som oftest heller ikke synlig, men likevel reelt til stede. Våre demoner er skjulte tanker som tar lykken fra oss, og skal vi kunne helbrede sjelens lidelser, er åndelig hygiene like nødvendig som den medisinske. Men vi lever i et åndelig uhygienisk samfunn. Vi vet at vi må ta oss tid til å pusse tennene, til å gå til legen og til å trene. Men vi har ingen felles erkjennelse av behovet for åndelig trening.

 

Acedia, munker og ektepar

Også munker og nonner kan kjenne på fristelsen til å glemme sitt åndelige liv. I en gammel samling historier om ørkenfedrene og –mødrene, begynner den aller første med en overraskende omtale av den mest berømte av alle munker: ”Da den hellige Abba Antonius bodde i ørkenen, ble han angrepet av acedia.” Mot slutten av den samme samlingen kommer Amma Synkletia med erkjennelsen av at ”acedia er full av spott og latterliggjøring”. Vårt samfunn er fullt av spott og latterliggjør dem som holder fast på sjelens og den sjelelige disiplinens realiteter – en disiplin de beste religiøse tradisjonene i verden har vært nærmest alene om å ta vare på, men som hånes av stadig mer høyrøstede ateistiske stemmer.

For lekfolk kommer det som litt av en overraskelse når de oppdager at munker og nonner faktisk hjemsøkes av tanken om at det åndelige prosjektet er bortkastet tid. Det er lett å oppleve klosterlivet som latterlig, spesielt når du lever på innsiden av det. Dette er selvsagt ikke noe problem for folk som ivrer etter å tre inn i klosteret, men heller for dem som har tilbrakt en god del av livet på klosterveien, de du minst skulle vente det av. Min erfaring som abbed har vist meg at en munk kan overveldes av åndelig utmattelse og lure på om det har noen hensikt å holde ut. Det vokser fram en tanke om at denne måten å leve på ikke lenger er noe jeg kan stå inne for, at det er noe feil med dem jeg lever sammen med, og at jeg burde gjøre noe annet, ikke kaste bort livet her. Etter hvert som man mister smaken på klosterlivets disiplin, tæres den sakte bort: mindre bønn, mindre indre årvåkenhet og en økende avvisning av de andre i fellesskapet. Sammen med dette finner vi gjerne også impulsen til å erstatte de åndelige øvelsene med flere og flere gode gjerninger. Etter min erfaring er det ekstra vanskelig å få munker til å innse at det er dette som skjer med dem; de er jo også preget av en kultur som mener resultater overstyrer alle andre hensyn. Dette er en slu demon med store overtalelsesevner – ikke bare i det moderne samfunnet, men også hos moderne munker.

Til forskjell fra andre tanker, som for eksempel fråtseri og begjær, er acedia en tanke det ikke er så lett å legge merke til. I følge Kassian [Johannes Kassian (360-440)] er det første kjennetegnet på denne tanken at den gjør en munk ”forferdet over hvor han befinner seg … hånlig og full av forakt for brødrene som han mener er likeglade og lite åndelige”. Da er det heller ikke til å unngå at munken blir doven og ”klager og sukker og jamrer seg fordi han er frarøvet og tom for enhver åndelig vinning der på stedet”. Kort sagt: Det første kjennetegnet på åndelig apati er en dyp følelse av å holde på med feil ting på feil sted, omgitt av feil mennesker.

Det andre kjennetegnet følger uunngåelig av det første: Munken mener han vil gå til grunne om han blir værende lenger, følgelig må han forlate klosteret og dra til steder langt borte der alt er bedre. Disse to trekkene, forakten for det velkjente og trangen til å gi opp, er kjernen i acedia. De later for øvrig til å ha en viss likhet med det moderne psykoanalyse kaller midtlivskrisen.

Noe liknende kan også ektepar som har vært gift i mange år, erfare. Den altfor alminnelige historien om et langt og stabilt ekteskap der en av ektefellene forlater hjemmet til fordel for en annen, har ofte overtoner av acedia. Mannen eller kona blir ”full av forakt” for ektefellen som de mener er ”likeglad og lite åndelig”. Ergo må de ut og finne en som er bedre. Acedia i forholdet kan sette et ektepar på en meget hard prøve. Men setter man dette navnet på krisen, kan det være et godt utgangspunkt for at forholdet utvikler seg videre.

Klostertradisjonen knytter ikke acedia-demonen til en fase i livet, men heller til en tid på dagen. Acedia gir seg gjerne til kjenne når sola står på det høyeste, noe som har gitt den økenavnet ”middagsdemonen”. Midt på dagen er munken sliten og sulten som om han skulle ha jobbet hardt dagen lang, enda han i virkeligheten ikke har gjort det. Han ser på sola og er overbevist om at den ikke beveger seg.

Deretter begynner han å klage over at ingen av de andre munkene kommer på besøk. Han er så lite engasjert av sitt åndelige liv at alt han lengter etter, er å få sove eller at noen skal komme. Siden ingen kommer for å besøke ham, så får heller han gå og besøke dem. ”Han har noen slektninger han skulle ha sett til, han burde skynde seg og hilse oftere på dem; det ville være en god og from gjerning å avlegge flere visitter hos denne gudfryktige kvinnen..” Kassian er heller harselerende i tonen når han går mer i detalj om munkens gode grunner til å forlate klosteret og dra til et annet sted der han kan gjøre noe for folk med all verdens behov.

Kassian avslutter avsnittet med å beskrive hvordan munken erstatter indre utholdenhet med ytre bevegelse: ”Og slik legger denne ulykkelige sjelen … seg til den vanen at han søker trøst i denne kampen [mot acedia] ved å besøke en bror, enda sjelen kort tid etter at han har brukt dette botemidlet som nødløsning, bare vil bli enda mer smertelig sårbar.” Også her er det paralleller til familielivet. Mange mennesker går helt opp i arbeidet sitt og gjør det bra på jobben – bare for å komme hjem til personlige situasjoner som de synes det er for smertefullt å ta tak i. Faren er at hardt arbeid og gode gjerninger blir smertestillende midler som demper symptomene, men ikke behandler sykdommen. Blir man oppmerksom på denne svært så moderne formen for acedia kan det både virke frigjørende og lede inn på en bedre vei.

Er da Kassian motstander av at man skal gjøre godt for andre? Langt ifra! Han vil bare at vi skal være påpasselige med motivene våre. Våre rastløse besøk hos andre kan være et ”botemiddel” fordi vi føler oss ulykkelige hjemme. Det betegner han som en unnvikelsesmekanisme. ”Erfaringen viser at et acedia-angrep ikke må unnvikes ved flukt, men overvinnes gjennom motstand.” Vil vi bli lykkelige, må vi lære å reise oss mot det acedia, ikke bare vike unna.

 

Botemiddelet mot acedia

Acedia betyr at jeg fyller mitt indre rom med alt annet enn ønsket om å vedkjenne meg og vinne over de andre sju tankene. Vi har et indre rom, sjelen, og dette rommet kan vi fylle med endeløse atspredelser og unnvikelsesmekanismer. Klarer vi å fjerne noen av disse mekanismene, vil vår indre årvåkenhet øke helt av seg selv. Sladder og tom nysgjerrighet topper listen over det vi bør unngå. Sånt er bare spill av tid, og avleder oss fra mer høyverdig og meningsfull samtale og lesning. Kjendispressen kan tjene som eksempel: Slik sladder gjør ingen åpenbar ytre skade, men er fullstendig bortkastet bruk av indre tid og rom. Så slutt å lese søppel, bruk heller lesetiden til åndelig lesning. Å lese åndelige bøker og tenke over hva de sier om våre egne liv, er det første botemiddelet mot åndelig apati.

En god bok kan hjelpe oss å holde fokus på det som virkelig teller, og ikke bli avledet. I den kristne klostertradisjonen inntar Bibelen hedersplassen. Vi leser den bedende, en måte å lese på som kalles lectio divina. Denne langsomme lesemåten kan sammenlignes med å spise: Først tar man en bit ved ganske enkelt å lese ordene, deretter tygger man dem, ved å gjenta dem om og om igjen i meditasjon, så svelger man ordene ved å gjøre dem til en bønn, og til slutt nyter man smaken av ordene i stille kontemplasjon. Denne meditative lesningen er en sterk motgift mot acedia, og det finnes mange moderne hjelpemidler på området, fra planer for daglig bibellesning til meditasjoner på podcast.

Ved siden av sladder fremhever Kassian misunnelse som unnvikelsesmekanisme. Misunnelsen får oss til å slutte å ta tak i de utfordringene vi har i livet her og nå, og leve i en eller annen fremtidsfantasi – en snikende form for acedia. Vi ønsker oss det andre har, og følgelig er vi ikke lenger tilfreds med å være der vi er og godta det vi har der. Misunnelse er drivkraften bak store deler av forbrukerkulturen; forbrukermisunnelse kan suge til seg så mye av vår oppmerksomhet at det ikke blir plass til noe annet. Åndelig lengsel overdøves av markedets lokketoner. Vil vi holde den åndelige lengselen i live i møte med misunnelsen, må vi finne tilbake til øyeblikket her og nå, og den beste måten å leve her og nå på, er å be.

Bønn kan foregå i ulike former, hovedsaken er at den er disiplinert og vedvarende, nettopp de særtrekkene acedia vil ha oss til å tro det ikke er noen hensikt i. Kort sagt: Bønn består i å meisle ut hellig tid og et hellig sted som man vier til å glede seg over Guds godhet og ta et oppgjør med de tankene som står i veien for denne godheten i livet. Altså: Prøv å skape et hellig sted hjemme, kanskje noe så enkelt som et ikon, og bygg en stille tid inn i dagen, en tid der du oppsøker det hellige stedet. Har du små barn, så ta dem med deg og la dem få del i denne hellige tiden. Enkelte foreldre forteller at barna er flinkere til å holde fast på bønnetiden enn de selv er. Andre har funnet ut at togreisen til jobben kan egne seg for åndelig lesning og bønn. De reiser jo regelmessig, og dermed vernes den hellige tiden. Hver og en av oss trenger å finne hellig tid og et hellig sted som blir en like naturlig del av livet som å pusse tennene.

Dette er selve grunnlaget for å kunne utvikle vår indre årvåkenhet. Åndelig lesning og bønn hjelper oss å bli klar over våre demoner og hjelper oss samtidig med å få kontroll over dem. Når vi bruker tid og holder ut i bønn og meditasjon, blir vi våkne for det som foregår i hele oss: kropp, sinn og sjel. Vår kultur vil ha oss til å tro at veien til lykke er å gi etter for De sju dødssyndene: mer mat, flere ting og mer sex, kombinert med personlig aggresjon og forfengelighet. Dette budskapet hamres inn i oss dag etter dag. Det gode er at de fleste mennesker innerst inne vet at dette budskapet er løgn, selv om mange mangler midlene de trenger for å kunne omsette et alternativ i praksis. Men vi trenger ikke la denne åndelig likegyldige kulturen styre livene våre, og en av hensiktene med denne boken er nettopp å gi folk hjelp til å overvinne acedia som en utbredt sykdom i vår tid.

Hvis acedia er åndelig likegyldighet, kan vi overvinne den ved å ta de andre sju tankene på alvor og ærlig undersøke hvordan de påvirker livene våre (Jamison, 2010, s. 65-72).

 

Kilde: Jamison, Christopher. (2010). Lykke. Klostervisdom for et godt liv. Bergen: Efrem Forlag.