Klagesangene

Klagesangene

Kapittel 1

Å, hvor ensom hun sitter, staden som var full av folk! Hun er som en enke, hun som var stor blant folkeslagene! Fyrstinnen blant provinsene må gjøre tvangsarbeid. Hun gråter bittert om natten. Hennes tårer renner nedover hennes kinn. Blant alle hennes elskere har hun ingen til å trøste seg. Alle hennes venner har gått troløst fram mot henne. De er blitt hennes fiender. Juda er ført bort i fangenskap etter undertrykkelse og hard trelldom. Hun bor blant folkeslagene, men hun finner ikke noe hvilested. Alle hennes forfølgere innhenter henne midt i trengslene. Sions veier sørger fordi ingen kommer til de fastsatte høytidene. Alle hennes porter ligger øde. Hennes prester sukker, hennes jomfruer har sorg, og hun lider bittert. Hennes motstandere er blitt overhode, hennes fiender lever trygt. For Herren har gitt henne sorg på grunn av hennes mange overtredelser. Hennes småbarn ble ført i fangenskap rett framfor fienden. Fra Sions datter ble all hennes prakt borte. Hennes fyrster er blitt som dådyr som ikke finner beite, som flykter uten styrke framfor ham som forfølger dem. I disse dager, mens hun undertrykkes og flakker omkring, husker Jerusalem all sin herlighet som hun hadde i tidligere dager. Da hennes folk falt i motstanderens hånd, var det ingen som hjalp henne. Da så motstanderne henne, og de lo av hennes fall. Jerusalem har syndet grovt. Derfor blir hun avskydd som uren. Alle de som æret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet. Ja, også hun selv sukker og vender seg bort. Hennes urenhet henger ved hennes slep. Hun tenkte ikke over framtiden. Derfor ble hennes fall så forunderlig dypt. Hun hadde ingen trøster. ”Herre, se Du min fornedrelse, for fienden opphøyer seg.” Motstanderen har strakt hånden ut mot alle hennes kostbare skatter. For hun så folkeslagene gå inn i hennes helligdom, de som Du befalte ikke skulle komme inn i Din menighet. Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De bytter bort sine kostbare skatter for mat, så de kan berge livet. ”Se, Du Herre, legg merke til hvordan jeg blir foraktet.” Gjør det ikke inntrykk på dere, alle dere som går forbi på veien? Se nøye etter, se om det finnes noen lidelse som er lik min lidelse, den som er ført over meg, den som Herren lot ramme meg på Sin brennende vredes dag. Fra det høye sendte Han ild i mine bein, og den fikk makt over dem. Han la ut et garn for mine føtter, og Han støtte meg tilbake. Han overga meg til ensomhet og kraftløshet hele dagen. Det er Hans hånd som har knyttet sammen mine overtredelsers åk, og de er buntet sammen på min nakke. Han lot min styrke svikte. Herren overga meg i hendene på noen som jeg ikke kan stå imot. Herren har forkastet alle mine mektige som var midt iblant meg. Han kalte sammen en festforsamling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse. På grunn av dette gråter jeg. Mitt øye, ja mitt øye flyter over av vann. For trøsteren som skulle fornye min sjel, er langt borte fra meg. Mine barn er forlatt, for fienden fikk overmakten. Sion rekker ut hendene, men det er ingen til å trøste henne. Herren har befalt at Jakobs motstandere skal omringe ham. Jerusalem blir avskydd som noe urent blant dem. Rettferdig er Han, Herren, for jeg gjorde opprør mot ordet fra Hans munn. Hør nå, alle folk, og se min lidelse! Mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap. Jeg kalte på mine elskere, men de forrådte meg. Mine prester og mine eldste utåndet i staden, mens de søkte etter mat for å berge sitt liv. Se, Herre, at jeg er i trengsel. Mitt indre er i opprør. Mitt hjerte vender seg i meg, for jeg gikk langt i opprør. Utenfor gjør sverdet dem barnløse, inne i huset hersker døden. De har hørt at jeg sukker, men det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min onde ulykke. De fryder seg over at Du har gjort dette. Men den dagen Du har forkynt, den skal Du la komme, og da skal de bli lik meg. La all deres ondskap komme fram for Ditt åsyn! Gjør mot dem som Du har gjort mot meg for alle mine overtredelsers skyld. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er avmektig.

Kapittel 2

Se hvordan Herren omslutter Sions datter med Sin vredes skyer! Han kastet Israels skjønnhet ned fra Himmelen til jorden, Han husket ikke på Sin fotskammel på Sin vredes dag. Herren har ødelagt, og Han har ikke hatt medynk med noen av Jakobs bosteder. I Sin vrede har Han revet ned festningsverkene til Judas datter. Han har slått dem til jorden. Han har vanhelliget kongeriket og hennes fyrster. I Sin brennende vrede har Han hogd av hvert horn i Israel. Han har trukket Sin høyre hånd tilbake da fienden nærmet seg. Han har flammet opp mot Jakob som en brennende ild, som fortærer alt rundt omkring. Han står som en fiende og har spent Sin bue. Som en motstander har Han med Sin høyre hånd slått i hjel alle som var en lyst for øyet. I teltet til Sions datter har Han utøst Sin harme som ild. Herren er blitt som en fiende. Han har ødelagt Israel. Han har ødelagt alle hennes borger. Han har lagt hennes festningsverker i ruiner og latt det bli mye sukk og klage i Judas datter. Han har øvet vold mot Sin hytte, som om det var en hage. Han har lagt Sitt forsamlingssted i ruiner. Herren har latt de fastsatte høytidene og sabbatene bli glemt i Sion. I Sin brennende harme har Han vraket både konge og prest. Herren har forkastet Sitt alter, Han har oppgitt Sin helligdom. Murene rundt hennes borger har Han overgitt i fiendens hånd. De brukte stemme i Herrens hus, som på dagen for en fastsatt høytid. Herren satte Seg fore å ødelegge muren til Sions datter. Han strakk ut målesnoren. Han dro ikke Sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Derfor lot Han festningsvollen og muren klage. De lå sammen, forfalt. Hennes porter har sunket til jorden. Han har ødelagt og sprengt hennes bommer. Hennes konge og hennes fyrster bor blant folkeslagene. Loven lyder ikke mer, og hennes profeter får ikke noe syn fra Herren. De eldste hos Sions datter sitter på jorden og er stille. De kaster støv på hodet og binder om seg med sekkestrie. Jerusalems jomfruer bøyer hodet til jorden. Mine øyne tæres bort av tårer. Mitt indre er i opprør. Min galle er utøst på jorden siden mitt folks datter blir knust, siden småbarna og spedbarna ligger kraftløse på torgene i staden. De roper til sine mødre: ”Hvor er korn og vin?” De lå kraftløse som slagne på torgene i staden, de oppga ånden der i sine mødres fang. Hvordan skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, så jeg kan trøste deg, du jomfru, Sions datter? For ditt sammenbrudd er mektig som havet. Hvem kan lege deg? Dine profeter har sett falske og tomme syner for deg. De avslørte ikke din misgjerning, så dine bortførte fanger kunne vende tilbake. Nei, byrdene de så for deg, var falske og forførende. Alle som går forbi, slår hendene sammen mot deg. De spotter og rister på hodet over Jerusalems datter: ”Er dette den staden som er kalt den fullkomne skjønnheten, hele jordens fryd?” Alle dine fiender gaper mot deg med sin munn. De spotter og skjærer tenner. De sier: ”Vi har ødelagt henne! Sannelig, dette er den dagen vi har ventet på. Vi har nådd den, vi har sett den!! Herren har gjort det Han hadde planlagt. Han har oppfylt Sitt ord, det Han ga befaling om i tidligere dager. Han har revet ned og ikke vist skånsel. Han lot fienden glede seg over deg. Han har opphøyet dine motstanderes horn. Deres hjerte roper til Herren. ”Du, Sions datters mur, la tårene renne som en bekk dag og natt! Unn deg ingen ro! La ikke dine øyne få hvile! Stå opp, rop ut i natten, når nattevaktene begynner. Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender fram for Hans åsyn for dine små barns liv. De faller utmattet av sult på alle gatehjørner.” Se, Herre, se etter! Mot hvem har du gjort dette? Skal kvinnene ete sin egen livsfrukt, de små barna de bærer i hendene? Skal prest og profet bli slått i hjel i Herrens helligdom? Ung og gammel ligger på jorden i gatene. Mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet. Du slo dem i hjel på Din vredes dag, Du har slaktet og ikke vist skånsel. Som til en høytidsdag kalte Du sammen redsler på alle kanter. På Herrens vredes dag var det ingen som fikk slippe unna eller overleve. Dem som jeg har båret i hendene og oppfostret, de er utslettet av min fiende.

Kapittel 3

Jeg er mannen som har sett elendigheten under Hans vredes stav. Han har ledet meg, men lot meg vandre i mørke og ikke i lys. Sannelig, mot meg Han har vendt Sin hånd igjen og igjen hele dagen. Han ødela mitt kjøtt og min hud og brøt i stykker mine bein. Han har beleiret meg og omringet meg med bitterhet og slit. Han lot meg leve på mørke steder, lik dem som døde i eldgammel tid. Han har murt meg inne, så jeg ikke kan komme ut. Han la tunge bronselenker på meg. Selv når jeg skriker og roper, lukker Han min bønn ute. Han har stengt mine veier med murer av tilhogd stein. Han har gjort stiene krokete for meg. Han har vært for meg som en bjørn som ligger på lur, som en løve i bakhold. Han ledet meg på avveier og rev meg i filler. Han lot meg ligge forlatt. Han spente Sin bue og stilte meg opp som mål for pilen. Han lot pilene fra Sitt kogger trenge inn til mine nyrer. Jeg har blitt til latter blant hele mitt folk, deres spottevise for alle dager. Han mettet meg med bitre vekster, Han ga meg malurt å drikke. Han knuste mine tenner med småstein og trykket meg ned i støvet. Du har støtt min sjel bort fra freden, jeg glemte det gode. Jeg sa: ”Min styrke og mitt håp til Herren er tapt.” Husk på min elendighet og mitt omflakkende liv, malurten og gallen! Min sjel husker det sannelig ennå og faller sammen i meg. Men dette vil jeg igjen legge meg på hjertet, derfor håper jeg. Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Den er ny hver morgen. Stor er Din trofasthet. ”Herren er min del,” sier min sjel, ”derfor håper jeg på Ham.” Herren er god mot dem som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham. Det er godt å vente i stillhet på Herrens frelse. Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og være stille, når det er Han som har lagt det på ham. Han skal bare trykke sin munn mot støvet. Kanskje det er håp. Han skal vende sitt kinn til den som slår ham, og la seg mette med hån. For Herren skal ikke støte bort for evig. Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme Seg etter Sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg. Når noen lar alle fangene på jorden bli knust under sine føtter, når noen fratar en mann rett, framfor Den Høyestes åsyn, eller når noen gjør en mann urett når han har en sak for retten, vil da ikke Herren se det? Hvem er den som taler, så det går i oppfyllelse, uten at det er Herren som har befalt det? Går ikke både det onde og det gode ut fra Den Høyestes munn? Hvorfor klager menneskene som lever, og en mann over sin syndestraff? La oss ransake våre veier og granske dem, og vende tilbake til Herren! La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i Himmelen! Vi har begått overtredelser og gjort opprør. Du har ikke tilgitt. Du har hyllet Deg inn i vrede og forfulgt oss. Du har slått i hjel og ikke vist medynk. Du har hyllet Deg inn i skyen, så ingen bønn kunne nå fram. Du har gjort oss til skrap og avfall midt blant alle folkene. Alle våre fiender gaper mot oss med sin munn. Redsel og grav har kommet over oss, undergang og ødeleggelse. Tårestrømmer renner fra mine øyne fordi mitt folks datter blir knust. Mine øyne flommer, de slutter ikke, de holder ikke opp, før Herren skuer ned fra Himmelen og ser. Mine øyne bringer smerte til min sjel på grunn av alle døtrene i min stad. Mine fiender jaget meg som en fugl uten grunn. De ville utrydde mitt liv i brønnen. De kastet steiner på meg. Vannene flommet over mitt hode. Jeg sa: ”Det er ute med meg.” Jeg påkalte Ditt navn, Herre, fra den dype brønnen. Du hørte min røst: ”Lukk ikke Ditt øre for mitt sukk, for mitt rop om hjelp.” Du var nær den dagen jeg kalte på Deg, og Du sa: ”Frykt ikke!” Herre, Du har ført saken for min sjel. Du har forløst mitt liv. Herre, Du har sett den urett jeg har lidd. Døm i min sak! Du har sett hele deres hevn, alle deres onde planer mot meg, hvordan mine fiender taler og mumler mot meg hele dagen. Se hvordan de setter seg ned og hvordan de reiser seg opp. Jeg er deres spottevise. La dem få gjengjeld, Herre, etter deres henders gjerning! La dem få et dekke over sitt hjerte! Din forbannelse skal komme over dem. Forfølg dem i vrede og ødelegg dem, så de ikke lenger finnes under Herrens himmel.

Kapittel 4

Se hvor matt gullet er blitt! Se hvor forandret det fine gullet er blitt! Steinene i helligdommen ligger spredt ved alle gatehjørner. De dyrebare Sions barn, mer verdifulle enn fint gull, se hvordan de blir regnet som leirkar, et verk av pottemakerens hender! Selv sjakalene stiller seg fram med juret for å la sine unger suge. Men mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ødemarken. Spedbarnets tunge kleber seg til ganen av tørst. De små barna ber om brød, men ingen deler det ut for dem. De som spiste lekre retter, ligger forlatt på gatene. De som ble oppfostret i skarlagen, griper tak i askehauger. Straffen over misgjerningen til mitt folks datter ble større enn straffen over Sodomas synd. Den ble ødelagt på et øyeblikk, uten at noen løftet en hånd. Hennes nasireere var renere enn snø og hvitere enn melk. De var rødere på kroppen enn koraller, de så ut som safir. Nå ser de ut som de er svartere enn sot. De blir ikke gjenkjent på gatene. Huden kleber seg til deres bein, den er blitt tørr som tre. De som falt for sverdet, har det bedre enn de som dør i hungersnød. For disse tæres bort, de ødelegges fordi marken ikke gir sin grøde. Barmhjertige kvinner kokte sine barn med egne hender. De ble mat for dem mens mitt folks datter ble knust. Herren har oppfylt Sin harme, Han utøste Sin brennende vrede. Han tente en ild i Sion, den fortærte hennes grunnvoller. Kongene på jorden og alle som bor i verden, trodde ikke at noen motstander og fiende kunne komme inn gjennom portene i Jerusalem. Men likevel skjedde det, på grunn av profetenes synder og prestenes misgjerninger. De utøste rettferdiges blod midt iblant henne. De ravet som blinde på gatene, de var blitt urene med blod, så ingen kunne røre deres klær. De ropte til dem: ”Gå vekk, dere urene! Gå vekk, rør oss ikke!” Da de flakket og vandret omkring, ble det sagt blant folkeslagene: ”De får ikke bo her lenger.” Herrens åsyn spredte dem. Han ser ikke til dem lenger. De tar ikke hensyn til prestene, og de viser ingen nåde overfor de eldste. Likevel sviktet våre øyne, vi så forgjeves etter noen til å hjelpe oss. Fra vårt vakttårn så vi etter et folkeslag som likevel ikke kunne frelse oss. De voktet på våre skritt så vi ikke kunne gå våre gater. Vår ende var nær. Våre dager var omme, for vår ende var kommet. Våre forfølgere var raskere enn ørnene under himmelen. De forfulgte oss på fjellene og lå i bakhold for oss i ødemarken. Livsånden i vår nese, Herrens salvede, ble fanget i deres fallgraver. Vi sa om ham: ”I hans skygge vil vi leve blant folkeslagene.” Fryd deg og vær glad, du Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til deg skal begeret komme, og du skal bli drukken og kle deg naken. Straffen for din misgjerning er fullført, du Sion datter. Han skal ikke lenger sende deg i fangenskap. Han skal straffe din misgjerning, du Edoms datter. Han skal avsløre dine synder.

Kapittel 5

Husk på, Herre, det som har skjedd oss. Se etter og se vår vanære! Vår arv er overgitt til fremmede og våre hus til utlendinger. Vi er blitt farløse, våre mødre er som enker. Vi må betale for vannet vi drikker, og veden må vi kjøpe. De som forfølger oss, er i nakken på oss. Vi er blitt trette og får ingen hvile. Vi rakte hånden til egypterne og assyrerne for å bli mettet med brød. Våre fedre syndet og er her ikke mer, men vi bærer deres misgjerninger. Slaver hersker over oss. Det er ingen til å utfri oss av deres hånd. Vi henter vårt brød med fare for vårt liv på grunn av sverdet som truer i ødemarken. Vår hud er varm som en ovn, på grunn av hungersnødens brennende feber. De voldtok kvinnene i Sion, jomfruene i Judas byer. Fyrstene ble hengt etter hendene. De eldste ble ikke vist ære. Unge menn malte på kvernsteinene. Gutter sjanglet under vedlasset. De eldste samles ikke lenger i porten, de unge menn spiller ikke lenger sin musikk. Gleden i vårt hjerte er der ikke lenger. Vår dans er vendt til sorg. Kronen har falt av vårt hode. Ve oss, for vi har syndet. På grunn av dette er vårt hjerte kraftløst. På grunn av dette er våre øyne blitt formørket. Det er på grunn av Sions berg som ligger øde, med rever som streifer omkring på det. Du, Herre, troner til evig tid, Din trone er fra slekt til slekt. Hvorfor glemmer Du oss til evig tid og forlater oss for så mange dager? Vend oss om til Deg, Herre, så blir vi omvendt. Forny våre dager slik som i den eldste tid, hvis Du ikke har forkastet oss fullstendig. Er Din vrede ennå mektig over oss?