Kapittel 11 i boka "Antonius' liv og livsstil": Til det indre av ørkenen

Kapittel 11

Til det indre av ørkenen

49. Da Antonius så at det var mange som var til besvær for ham og ikke tillot ham å trekke seg unna, slik som han hadde besluttet og ønsket, fryktet han at enten ville han selv bli hovmodig av det som Herren gjorde gjennom ham eller at andre skulle få høyere tanker om ham enn det var grunn til. Han tenkte over situasjonen og brøt opp for å dra til Øvre Theben, der ingen kjente ham. Noen brød hadde han allerede fått av brødrene, og nå satt han ved elvebredden og ventet på at en båt skulle passere, slik at han kunne få stige om bord og reise oppover elven med den. Mens han satt og tenkte, så kom det en røst til ham fra oven:

-Antonius, hvor er du på vei, og hvorfor?

Vant som han var med å bli påkalt på denne måten, ble han ikke redd men lyttet og svarte:

-Ettersom folkehopen ikke lar meg være i fred, vil jeg dra av sted til Øvre Theben. Saken er den at folk her er meg til besvær hele tiden, og dessuten begjærer ting av meg som overstiger min evne.

Røsten svarte ham:

-Selv om du drar til Theben, som du har overveid, eller ned til sumpmarkene i deltaet, må du tåle at folk enda mer vil være deg til besvær. Dersom du virkelig vil være i fred, skal du nå begi deg til det indre av ørkenen.

-Og hvem skal vise meg veien? Spurte Antonius. –For jeg kjenner den ikke.

Umiddelbart ble han vist noen arabere som skulle dra den veien. Antonius gikk da frem og ba om å få følge med dem til ørkenen. De tok velvillig imot ham, som på befaling av Forsynet. Da han hadde reist i tre dager og tre netter sammen med dem, kom han til et meget høyt fjell. Nedenfor fjellet var det vann, som var helt klart, søtt og meget kaldt. Foran bredte det seg ut sletteland med noen få ville daddelpalmer.

50. Som på en guddommelig impuls forelsket Antonius seg i plassen. For det var denne plassen røsten som hadde talt til ham ved elvebredden hadde ment. Til å begynne med fikk han brød av sine medreisende og ble værende alene ved fjellet, uten at noen andre var med ham. Han betraktet i fortsettelsen den plassen som sitt eget hjem. Araberne som så Antonius’ ivrige besluttsomhet, valgte for sin del gjerne den veien gjennom ørkenen for å ha med brød til ham. Han hadde også den ringe og enkle variasjonen som daddelpalmenes frukter ga.

Senere fikk brødrene høre snakk om stedet, og på samme måte som barn som tenker på sin far, ordnet de med forsyninger til ham. Men da Antonius innså at det var noen der som hadde besvær og anstrengte seg for brødets skyld, ville han også i denne situasjonen skåne munkene. Etter å ha tenkt over saken, ba han noen av dem som kom til ham å forsyne ham med en hakke, en øks og noen frø. Da han hadde fått det, gikk han rundt på markene omkring fjellet inntil han fant en passende liten plass, og der begynte han å dyrke jorden. Han vannet den rikelig med kildevannet og sådde.

Hvert år gjorde han dette, og på den måten fikk han sitt brød. Han gledet seg over at han på denne måten ikke skulle være til besvær for noen, og kunne unngå å ligge noen til byrde på noen måte. Men da han senere så at det igjen kom folk dit, begynte han å dyrke litt grønnsaker også, for at de besøkende skulle få litt oppmuntring etter den strevsomme og tunge reisen.

I begynnelsen hendte det ofte at ørkenens ville dyr, som kom dit for vannets skyld, skadet hans såing og åkrer. Men han tok vennskapelig tak i ett av dyrene og sa til dem alle:

-Hvorfor skader dere meg, for jeg gjør ikke noe galt mot dere? Gå bort – i Herrens navn – kom ikke nær åkrene igjen her!

Fra det øyeblikket nærmet de seg ikke plassen mer, som om de fryktet befalingen hans.

51. Antonius levde alene ved det indre berget og brukte tiden til bønn og åndelig trening. Men brødrene som tjente ham, ba om å få komme dit en gang i måneden med oliven, bønner og olje, ettersom han på dette tidspunktet var en gammel mann. Det er fra dem som besøkte ham i denne hensikt at vi vet hvor mange kamper han hadde å utkjempe mens han bodde der, ’ikke mot skikkelser av kjøtt og blod’, som det står skrevet (Ef. 6:12), men mot sine fiender demonene. Også der hørte de besøkende uvesener og mange rop, og drønn som av våpen. Nattestid så de fjellet bli fylt med villdyr. De så ham kjempe mot noen som om han kunne se dem, og beskytte seg mot dem med bønn. Han satte mot i dem som kom til ham, men selv kjempet han med bøyde knær og bønn til Herren.

Det er virkelig bemerkelsesverdig at han – alene som han var i denne ødemarken - verken lot seg skremme av demonene som gikk til angrep eller fryktet villskapen i alle de firbeinte dyr og reptiler som var der. Sannelig, som det står skrevet, ’stolte han på Herren som Sions berg’ (Salme 125:1) med urokkelig og fredfullt sinnelag. Heller var det slik at demonene flyktet og som det står skrevet, ’de ville dyrene sluttet fred med ham’ (Job 5:23).

52. Djevelen overvåket Antonius og skar tenner mot ham, som hos salmisten David (Salme 35:16). Men Antonius fikk trøst av Frelseren, og tok fremdeles ingen skade av djevelens ulike knep og påfunn. En natt da han våkte, sendte denne villdyr mot ham. Nesten alle hyener i denne ødemarken kom ut av hulene sine og omringet ham der han sto. Hver og en av dem sperret opp gapet og truet med å bite ham, men han forsto at det var fiendens list og sa til dem alle:

-Dersom dere har fått makt over meg, er jeg beredt til å la meg spises av dere. Men dersom dere har blitt sendt frem av demonene, skal dere umiddelbart trekke dere bort, for jeg er Kristi tjener.

Da Antonius sa dette, flyktet de, truffet av ordet som av et piskeslag.

53. Da han noen dager senere holdt på å arbeide – for også kroppsarbeid drev han på med – kom noen ved døren og dro i det tauet han holdt på med. Han flettet nemlig kurver som han ga dem som besøkte ham i bytte med de varer de brakte til ham. Han reiste seg, og fikk se et dyr som ned til lårene lignet et menneske, men som hadde bein og føtter som et esel. Antonius gjorde bare korstegnet og sa:

-Jeg er Kristi tjener. Dersom du er sendt mot meg – her er jeg!

Dyret flyktet så raskt med demonene sine at det falt og døde. Dyrets død ble også demonenes fall. De hadde ikke spart på noen anstrengelse for å få ham bort fra ødemarken, men helt uten resultat.

54. En gang ble han bedt av munkene om å komme tilbake og besøke dem og deres boplasser for en periode. Han la da i vei sammen med de munker som hadde kommet for å hente ham. En kamel bar deres brød og vann. Hele denne ødemarken er nemlig uten vann, og drikkevann er det overhodet ingenting av unntatt på det fjellet der klostercellen hans ligger. Det var også derfra de tok med seg vannet. Men det tok slutt under ferden, heten var fryktelig og alle svevde i livsfare. Først gikk de rundt i omgivelsene uten å kunne finne vann, siden klarte de ikke å gå lenger, men la seg ned på marken. De lot kamelen gå og ga opp håpet om å overleve.

Da den gamle så at alle var i livsfare, ble han meget bedrøvet. Han sukket, gikk et stykke bort fra dem, bøyde kne, strakte ut hendene og ba. Umiddelbart lot Herren vann komme frem på det stedet der han sto og ba. Så drakk alle og kviknet til. De fylte sekkene og begynte å lete etter kamelen. De fant den takket være at tauet hadde snodd seg rundt en stein, slik at kamelen ble festet der. De førte den tilbake, lot den drikke, lastet sakene på den og fullførte ferden uskadd.

Da de kom til de ytre klostercellene hilste alle ham hjertelig som en far. Han bød dem på ord – det var den niste han hadde med seg fra fjellet, iver for fremskritt og oppmuntring gjennom den tro som de delte med hverandre. Selv gledet han seg over å se munkenes iver, og over at hans egen søster hadde forblitt jomfru hele livet og nå dessuten var leder for andre jomfruer (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 83-87).

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.