Kapittel 15 i boka "Antonius' liv og livsstil": Disputer med filosofer

Kapittel 15

Disputer med filosofer

72. Antonius var også meget klok. Selv om han ikke hadde studert, var han, merkelig nok, en snartenkt og skarpsindig mann. En gang kom to greske filosofer til ham, i tro på at de kunne overliste ham. Han var da på det ytre fjellet. Han forsto på utseendet hva slags folk det var, og gikk ut og tiltalte dem gjennom en tolk:

-Hvorfor har dere gjort dere så store anstrengelser, dere filosofer, bare for å komme til en dåre?

Da de svarte at han ikke var en dåre, men en meget klok mann, sa han til dem:

-Dersom dere har begitt dere på en vei til en dåre, har dere anstrengt dere forgjeves. Men dersom dere anser meg for å være klok, da bli som jeg! Man skal jo ta etter det gode. Dersom jeg hadde kommet til dere, skulle jeg ha tatt etter dere. Dersom dere kommer til meg, så bli som meg! – jeg er kristen.

De gikk derfra forbauset over at til og med demonene fryktet Antonius.

73. Noen andre av samme type kom en gang til ham på det ytre fjellet. De trodde de kunne gjøre narr av ham fordi han ikke hadde studert. Men Antonius sa til dem:

-Hva sier dere: Hva er størst, innsikt eller studier? Og hva er opphav til hva, innsikten til studiene eller studiene til innsikten?

Da de svarte at innsikten var først, og oppfant studiene, fortsatte Antonius:

-Den som har en frisk innsikt, han trenger ikke å studere.

Dette forbløffet både dem og hans omgivelser. De gikk altså derfra forundret over å ha sett en så stor klokskap hos en ulærd.

Selv om han var fostret på fjellet og ble gammel der, hadde han ikke en grovkalibret karakter, men var sympatisk og verdensvant. Talen hans var krydret med guddommelig salt (Kol. 4:6), slik at ingen ergret seg, men slik at alle som kom heller gledet seg over ham.

74.Senere kom ytterligere en gruppe av slike som av grekerne går for å være vise. De ønsket at han skulle gjøre rede for vår tro på Kristus, og begynte logisk å plukke fra hverandre forkynnelsen om det guddommelige korset og latterliggjøre den. Etter å ha tatt en kort pause og beklaget deres manglende innsikt, sa Antonius via tolken, som ga en utmerket oversettelse av ordene hans:

-Hva er best, å bekjenne korset eller å tilskrive deres såkalte guder ekteskapsbrudd og forførelse av gutter. Det vi forkynner er et tegn på mot og viser forakt for døden. Det dere forkynner er lidelser og utskeielser. Videre, hva er best: Å si at Guds ord ikke forandrer seg, men forblir det samme, men at det for menneskenes frelse, og som en kjærlighetsgjerning mot dem, antok menneskelig skikkelse, for gjennom sin delaktighet i menneskelig fødsel kunne gjøre menneskene delaktige i guddommelig og åndelig natur (2. Pet. 1:4) – eller å sidestille det guddommelige med ufornuftige vesener og på den måten dyrke firbeinte dyr, reptiler og bilder av mennesker? For dette er hva dere dyrker, dere vise menn.

Hvordan våger dere å latterliggjøre oss på grunn av at vi sier at Kristus har åpenbart seg som menneske, når dere jo selv skiller sjelen fra fornuften og sier at den flakket omkring og falt fra himmelen ned i kroppen? Dersom dere bare hadde latt den bli forvandlet og bare gå inn i en menneskelig kropp, og ikke i firbeinte dyr og reptiler! Vår tro taler om Kristi komme til menneskenes frelse, mens dere er på avveier når dere konstruerer utlegninger om en uskapt sjel. Vi kjenner Forsynets makt og kjærlighet til menneskene, for selv ikke dette var umulig for Gud. Dere sier at sjelen er et bilde av fornuften, forbinder den med fall og fabler om dens foranderlighet. Deretter gjør dere også selv fornuften foranderlig for sjelens skyld; Slik som bildet er, slik må også det være som den avbilder. Men når dere tenker slik om fornuften, bør dere besinna at dere også hedrer den som er fornuftens far.

75.Når det gjelder korset, hva ville dere si er best: Å utholde korsfestelse når onde menn sammensverger seg, og ikke rygge tilbake for døden samme hvilken form den kommer i, eller å fable om Isis og Osiris’ vandringer og Tyfons anslag, om Kronos’ landsflykt, om barn som slukes og fedre som drepes? Dette er jo deres visdom.

Hvordan har det seg at dere gjør narr av korsfestelsen, men ikke forundrer dere over oppstandelsen? De som jar fortalt om det ene har også skrevet om det andre. Hvorfor nevner dere korset, men tier om de døde som vekkes opp, de blinde som fikk sitt syn, de lamme som ble helbredet, de spedalske som ble renset, om hvordan han gikk på vannet, eller de andre tegn og under som viser Kristus ikke som menneske, men som Gud. På meg ser det ut til at dere gjør urett mot dere selv og ikke har lest våre skrifter ordentlig. Les dem, og dere skal se at det som Kristus gjorde, viser at han er Gud, som bodde her for menneskenes frelse.

76.Men la oss nå høre hva dere har å komme med! For hva skulle dere egentlig kunne si om de ufornuftige dyrene, annet enn å kalle dem ufornuftige og ville? Men etter hva jeg har hørt vil dere påstå at deres beretninger skal forstås som myter. Dere gjør plyndringen av Kore til en allegori for jorden, Hefaistos’ halting for ilden, Hera for luften, Apollon for sola, Artemis for månen og Poseidon for havet. Ikke desto mindre dyrker dere ikke Gud selv, men tjener med skapte i stedet for Gud som har skapt alt (Rom. 1:25). Dersom det er for at skapelsen er vakker at dere har satt sammen slike historier, burde dere ha nøyd dere med å beundre den, og ikke gjort det skapte til guder. Ellers gir dere til det som er blitt til, den ære som tilkommer skaperen. I så fall er det på tide at dere overfører byggmesterens ære til det hus han har bygget eller feltherrens til soldaten. Hva har dere å si til det, slik at vi får vite om korset har gjort seg fortjent til hån?”

77.De visste ikke hva de skulle si, men snudde og vred på seg. Antonius lo og sa, fremdeles via tolk:

-Beviset for at jeg har rett kan allerede leses i ansiktene deres. Men ettersom dere heller støtter dere på bevisføring i ord, og selv behersker den kunsten, vil dere at heller ikke vi skal få ha vår gudstro uten å kunne argumentere for den. Si meg derfor først hvordan man vinner eksakt kunnskap om saker og ting, og da spesielt kunnskap om Gud. Er det gjennom bevisføring i ord eller gjennom troens kraft? Hva er eldst, den virksomme troen eller den logiske bevisføringen?

De svarte:

-Den virksomme troen er eldst og den er den eksakte kunnskapen.

-Bra svart, sa Antonius, -for tro er en følge av sjelens tilstand, mens dialektikken er avhengig av skikketheten hos dem som setter den sammen. For dem som har troens kraft er altså bevisføringen i ord ikke nødvendig, eller kanskje til og med overflødig. Det vi forstår gjennom troen, det forsøker dere å få til med ord. Ofte kan dere ikke en gang uttrykke det som vi forstår. Derfor er troens kraft bedre og sterkere enn deres sofistiske slutninger.

78.Vi kristne har således vår hemmelighet ikke i den vishet som gresk veltalenhet gir (1 Kor. 1:17), men i den kraft vi får av troen, som Gud har gitt oss gjennom Jesus Kristus. At det jeg sier er sant, det kan dere selv se: Vi tror på Gud selv om vi ikke har studert, og innser gjennom hans gjerninger Forsynets innflytelse på alt. At vår tro er virksom, det kan dere også se: Vi støtter oss på troen på Jesus Kristus, dere på sofistiske ordstrider, og deres avgudsbilder kommer ut av bruk mens vår tro sprer seg overalt. Med alle deres logiske slutninger og sofisme omvender dere ingen fra kristendom til gresk religion. Med vår undervisning om troen på Kristus blottlegger vi deres overtro, mens alle innser at Kristus er Gud og Guds sønn. Med deres vakre ord kan dere ikke hindre undervisningen om Kristus, men vi kan gjennom å nevne den korsfestede Kristus med navn jage bort alle de demoner som dere frykter som guder. Der korsets tegn viser seg, mister magien sin kraft og trolldommen sin virkning.

79.Si meg, hvor er deres orakel nå? Hvor er egypternes trolldom, hvor er trollmennenes fantasibilder? Når opphørte alt dette og mistet sin kraft, om ikke Kristi kors kom? Er det virkelig det som fortjener hån, og ikke heller alt som har tatt slutt takket være korset og har blitt bevist å være uten kraft?
Også dette er merkelig, at deres sak aldri har blitt forfulgt, men til og med holdes i ære av folk på hvert sted, mens Kristi tilhengere blir forfulgt – og allikevel blomstrer og forøkes vår sak mer enn deres. Deres sak går til grunne midt i hyllingsrop og berømmelse, mens troen på Kristus og læren om ham, til tross for hån fra deres side og forfølgelse fra keiserne, har fylt verden. Når har kunnskapen om Gud lyst så klart? Når har kyskheten og jomfrudommens dyd vist seg så tydelig? Når har døden blitt foraktet på en slik måte som når Kristi kors kom? Dette kan ingen tvile på som ser martyrene for Kristi skyld forakte døden, som ser kirkens jomfruer bevare sine kropper rene og ubeflekket for Kristi skyld.

80.Dette er nok for å bevise at troen på Kristus er den eneste sanne veien til gudsfrykten. Tenk på at dere som jager etter logiske slutninger, dere er fremdeles uten tro. Vi for vår del beviser ikke ’med overtalende ord av gresk visdom’, som vår lærer sa (1 Kor. 2:4), men overtaler ved hjelp av troen som åpenbart går foran de logiske resonnementene. Her er det noen som lider av demoner.

Det hadde kommet noen til ham som var plaget av demoner. Han lot dem stige frem og sa:

-Nå får dere enten rense dem ved hjelp av deres slutninger og hvilke magiske kunster dere vil, og gjennom å påkalle avgudene deres, eller også – dersom dere ikke kan det – får dere gi opp striden med oss, så skal dere få se kraften i Kristi kors.

Deretter påkalte han Kristus og gjorde korstegnet over de besatte, både to og tre ganger. Umiddelbart sto de der helt friske og ved sine fulle fem, og takket Herren. De såkalte filosofene undret seg. De var helt forbløffet over mannens klokskap og over det tegn som de hadde vært vitne til. Antonius sa:

-Hvorfor er dere forundret over dette? Det er ikke vi som gjør det, men det er Kristus som gjør dette gjennom dem som tror på ham. Kom derfor til tro dere også, så skal dere få se at vår kilde ikke er ordkunst, men ’tro, som får sitt uttrykk i kjærlighet’ (Gal. 5:6) til Kristus. Dersom dere også får den troen, skal dere ikke lenger jage etter filosofiske bevis, men anse at det er nok å tro på Kristus.

Dette var Antonius’ ord. Fremdeles fylt av forundring, ga de seg derfra. Avskjeden fra ham var hjertelig og de fikk erkjenne at de hadde dratt nytte av besøket (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 100-105).

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.