Kapittel 17 og avslutning i boka "Antonius' liv og livsstil": Antonius død

Kapittel 17

Antonius’ død

89. Også hvordan slutten på hans liv artet seg fortjener å bli fortalt. Dere bør lytte nøye – det vil dere nå – for også det skjedde på en forbilledlig måte.

Som så ofte var han på besøk hos munkene på det ytre berget. Etter at han hadde fått kunnskap fra Forsynet om sin egen avslutning, talte han til brødrene:

-Dette er mitt siste besøk hos dere, og det skulle forundre meg om vi fikk se hverandre igjen i dette livet. Det er på tide at også jeg bryter opp nå: jeg er nesten hundre og fem år gammel.”

De gråt da de hørte dette, og omfavnet og kysset den gamle mannen. Han derimot samtalte rolig med dem, som om han brøt opp fra et fremmed sted for å reise hjem til sitt eget. Han oppmuntret dem til ikke å miste motet i møte med prøvelsene eller gå trett i den åndelige treningen, men å leve som om de ’sto i møte med døden hver dag’ (1. Kor. 15: 31) –

”- og som jeg tidligere har sagt, anstreng dere for å vokte sjelen mot urene tanker og å ha de hellige som forbilde. Nærm dere ikke de meletianske skismatikerne – dere kjenner jo deres onde og vanhellige lære. Ha heller ikke noe å gjøre med arianerne, også deres gudløshet er åpenbar for alle. Heller ikke dersom dere ser dommerne beskytte dem, trenger dere å uroe dere, for deres villfarelse skal ha en ende; Den er dødelig og blir kortlivet. Nei, hold dere rene fra dem og hold fast på arven fra fedrene og – fremfor alt – ved den rette tro på vår Herre Jesus Kristus, som dere har lært fra skriftene og ofte blitt påminnet om av meg.”

90. Brødrene forsøkte å tvinge ham til å bli hos dem og avslutte sitt liv der. Men han kunne av mange årsaker ikke finne seg i det, det gjorde han klart for dem uten å bruke ord. Den viktigste grunnen var egypternes måte å begrave kroppene til fromme menn på, spesielt de hellige martyrene. De pakker dem inn i lintøy, men graver dem deretter ikke ned i jorden, men legger dem på bårer og har dem hjemme hos seg. På denne måten mener de at de hedrer de som har gått bort. Antonius hadde ofte bedt biskopene gå ut med formaninger til folket om dette. På samme måte hadde han selv bebreidet lekfolk og gått i rette med kvinner for slike ting. Det var, sa han, verken forenlig med loven eller i det hele tatt fromt:

”Tenk på at patriarkenes og profetenes kropper fremdeles i dag blir oppbevart i graver. Til og med Herrens kropp ble lagt i en grav, en stein ble lagt for for å skjule den, inntil han sto opp den tredje dagen.”

Med disse ord ville han vise at den handler mot loven som ikke skjuler de dødes kropper, selv om de skulle være hellige. For hva er større eller mer hellig enn Herrens kropp? Mange som hørte Antonius begravde fra da av de døde under jorden og takket Herren for at de hadde fått god undervisning.

91. Ettersom han kjente til denne skikken, fryktet han nå at de skulle gjøre det samme også med hans kropp. Etter å ha tatt farvel med munkene på det ytre berget, skyndte han seg derfor av sted. Han ankom det indre berget der han pleide å bo, og etter noen få måneder ble han syk. Han kalte på dem som bodde sammen med ham – det var to stykker som i femten år hadde bodd der for å drive med åndelig trening – og betjente ham på grunn av hans høye alder. Han sa til dem:

”Jeg går nå, som det står skrevet, til fedrene, for jeg ser at Herren kaller på meg. Vær våkne og forspill ikke mange år med askese. Anstreng dere på å holde deres iver i live, som om det var nå dere begynte. Dere kjenner demonene og hva de befatter seg med, dere vet hvor ville de er – men uten virkelig kraft. Vær altså ikke redde for dem, men pust stadig inn Kristus og tro på ham. Lev som om ’dere sto i møte med døden hver dag’ (1 Kor. 15:31). Gi akt på dere selv og husk formaningene dere har hørt fra meg.

Dere skal ikke ha noe å gjøre med skismatikerne og overhodet ikke med de kjetterske arianerne. Dere vet jo hvordan jeg unngikk dem på grunn av deres kristusfiendtlige og vranglærende kjetteri. Anstreng dere i stedet på alltid i første rekke å være i forbindelse med Herren, dernest med de hellige. Da skal de etter døden ’ta imot dere i evighetens hytter’ (Luk. 16: 9) som venner og bekjente. Tenk på det, ha det i mente.

Dersom dere bryr dere om meg og husker på meg som en far, la da ikke noen ta min kropp til Egypt for å oppbevare den innomhus. Det var jo derfor jeg gikk tilbake til berget og kom hit. Dere vet hvordan jeg alltid bebreidet dem som gjorde det og formante dem om å slutte med denne praksisen. Begrav altså kroppen min selv og skjul den under jorden. Bevar det jeg nå sier for dere selv, slik at ingen kjenner plassen, bare dere. Ved de dødes oppstandelse skal Frelseren gi meg min kropp tilbake uforgjengelig.

Del mine klær blant dere. Gi mitt eneste fåreskinn til biskop Athanasius sammen med kappen jeg hviler på. Han ga meg den ny, med meg har den blitt gammel. Gi det andre fåreskinnet til biskop Serapion. Behold hårskjorten selv. Lev nå vel, mine barn! Antonius går bort og er ikke lenger blant dere.”

92. Da han hadde sagt dette og brødrene hadde kysset ham farvel, dro han opp føttene (1 Mos 49:33) og lå der med et gledesstrålende ansikt. Det så ut som om han så venner komme og ble glad over å se dem. Så ble han rykket bort og ’forent med sin far’ (Apg. 13:36). Brødrene begravde ham slik som han hadde beordret, de svøpte kroppen og skjulte den under jorden, og ennå i dag vet ingen utenom de to hvor han ligger begravd.

Begge de som tok imot den salige Antonius’ fåreskinn og hans slitte kappe, bevarer dem som kostbarheter. Å se dem er som å se Antonius; Å ta dem på seg er som å bære hans formaninger med glede.

93.Dette var slutten på Antonius’ kroppslige liv, tilsvarende det vi hørte om begynnelsen på hans åndelige fostring. Selv om det vi har fortalt er veldig lite i forhold til hans dyder, duger det som utgangspunkt. Tenk på hvordan han var, gudsmannen Antonius, som fra ungdommen av og til en slik høy alder bevarte samme iver for den åndelige trening. Han ga ikke med alderen som unnskyldning etter for lysten til å spise dyr mat; Han forandret ikke på klesdrakten sin til tross for kroppens svakhet; Han vasket ikke en gang føttene i vann. Likevel beholdt han fullstendig kroppslig helse. Hans øyne var hele og uskadde, og han så bra. Ikke en eneste av tennene hans hadde falt ut, de var bare slitt helt ned til tannkjøttet som et resultat av hans høye alder. Begge hendene og føttene hans forble friske. I det hele tatt så han mer strålende ut og var sterkere og mer aktiv enn alle dem som spiser variert kost, bader og bytter klær.

At hans rykte nådde overalt, at han ble beundret av alle og var savnet også av dem som ikke hadde sett ham, det er tegn på hans dyd og på at hans sjel var elsket av Gud. Det var nemlig ikke gjennom skrifter, verdslig visdom eller noen spesiell ferdighet Antonius ble berømt for; Det var bare gjennom sin gudfryktighet.

Ingen kan vel nekte for at dette var en Guds gave. Hvordan skulle han, der han satt gjemt bort på et berg, ha kunnet bli kjent i Spania og Gallia, i Rom og Afrika, dersom det ikke var for Gud, som gjør sine tjenere berømte overalt og allerede fra begynnelsen av lovte Antonius dette? Selv om de selv virker i det skjulte, og vil unngå oppmerksomhet, gjør Herren dem synlige som brennende lamper. Så skal alle som hører snakk om dem innse at budene evner å vise veien til et rett liv. Derfor skal de strebe etter å gå dydens vei.

 

Avslutning

94. Les opp dette for de andre brødrene, slik at de lærer seg hvordan munkers liv bør være og blir overbevist om at Jesus Kristus, vår Herre og Frelser, ærer dem som ærer ham. Dem som tjener ham inntil enden, fører han til himmelriket; Dem som ønsker å leve avsondret fra verden gjør han synlige og ryktbare overalt, både for deres dyd og for den nytte de gjør for andre.

Ved behov kan dere lese det også for hedningene. På denne måten lærer de seg å innse at vår Herre Jesus Kristus er Gud og Guds sønn, dessuten at de som ærlig tjener ham og fromt tror på ham er i stand til å avsløre demonene, som grekerne selv holder for å være guder. De kristne kan bevise at de ikke er guder, ja de tramper på dem og driver dem på flukt, menneskeforførere og fordervere som de er.

I vår Herre Jesu Kristi navn, ære være han i evigheters evighet! Amen (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 111-116).

 

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.