Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 2 i boka "Himlene er åpnet av Anna Rountree"
Kapittel 2
Sandslottene
”Til min store forundring virket det som om den stien jeg hadde begynt å gå på, var i bevegelse, som et samlebånd eller rullefortau. Jeg så ned på de bare føttene mine som stod på den glatte overflaten som beveget seg fremover.
Det var da jeg la merke til et annet par føtter ved siden av mine. Jeg reiste ikke alene. Jeg så opp og inn i ansiktet på en stor engel.
”Hallo,” sa han høflig.
”Hallo,” svarte jeg.
Han var omtrent 2,10 m høy med blondt hår som så ut som om det var lys i det. Kanskje lyset var inne i ham og skinte ut gjennom hodet og så håret. Jeg kunne ikke si det. Ansiktet hans var alvorlig, preget av autoritet. Han hadde på seg en lang, hvit kjortel og hadde store, sterke, hvite vinger.
”Hvem er du?” fortsatte jeg.
Løftenes engel
”Jeg er en budbærer,” svarte engelen.
Jeg kunne føle hvordan kraft strømmet ut fra ham.
”Hva slags budskap kommer du med?” spurte jeg.
”Løfter,” sa han. ”Jeg hjelper til med å bringe Guds trofaste løfter til menneskeheten.”
”Litt av en jobb,” sa jeg muntert og håpet han ville bli litt mindre formell.
”Sant nok,” sa han.
Han ble ikke det.
”Så,” tenkte jeg, ”kanskje alle englene ikke er like. Denne ånden er svært alvorlig, som en ambassadør.”
Plutselig husket jeg at han visste hva jeg tenkte.
”Har du levert løfter på jorden?” spurte jeg høyt.
”Ja,” svarte han og ventet litt for å gi ordene tyngde.
”Dine.”
”Mine!” utbrøt jeg.
”Dine,” gjentok han. ”Da du kom inn i riket, fortalte Herren deg at du kom til å se inn i himmelen, ikke sant?”
”Ja,” svarte jeg svakt og så utover landskapet som passerte. Jeg lette i hukommelsen.
”Det er mange år siden.”
Løftet
Da jeg kom til Herren for tyve år siden, var det en tid med mirakler. På den tiden talte han til meg om flere løfter som angikk livet mitt på jorden. Enda jeg ikke hadde disse løftene i forgrunnen av tankene mine, var jeg klar over at han oppfylte de aller fleste hver dag. Men dette ene løftet, dette forunderlige løftet, hadde ikke blitt oppfylt. Til å begynne med lette jeg etter det og lengtet etter at det skulle gå i oppfyllelse, men etter en tid overskygget hverdagens krav denne lengselen inntil jeg helt hadde glemt det.
”Ingen ting hendte,” fortsatte jeg, ”og…” stemmen min stilnet. Jeg skulle til å si at jeg hadde glemt det.
”Men Gud har ikke glemt,” sa han, ”og tidens fylde er kommet.”
Jeg hørte ham knapt, for jeg prøvde å sette fortiden sammen med det som nå skjedde.
”Å være uvitende om Guds veier, setter ikke løftene ut av funksjon,” sa han.
”Men selvfølgelig, stor vantro vil jo hindre.”
”Men hva betyr det?” spurte jeg og gransket ansiktet hans.
”Jeg har ikke autoritet til å fortelle deg det. Spør din far. Han som åpenbarer hemmeligheter, vil åpenbare denne hemmeligheten for deg.”
Jeg undret meg stort over dette, så han fortsatte.
”Vår Gud er trofast og sann, og han elsker deg.”
Det ser ut til at i tider med sterke inntrykk eller ulykker, kan en komme til å tenke på noe helt annet. Plutselig ønsket jeg å vite hva han het.
”Hva heter du?” spurte jeg.
”Let etter meg i skriften. Din Far ønsker at du skal vokse i bekreftelse fra det skrevne ord angående alt du ser og hører. Let etter navnet mitt,” sa han og var borte.
Turen
Før jeg kunne innstille meg på at han forsvant så plutselig, hørte jeg en klar stemme liksom gjennom en høyttaler, som på en busstur:
”Vakre åser, myk bakke, kjølige elver…”
Jeg snudde meg og så en engel med vinger som behendig beveget seg inn og ut blant folk lenger fremme på den bevegelige stien, som en billettør på en karusell. Han hadde også hvit kjortel på, men på hodet hadde han en blå hatt hvor det var brodert: TUR-GUIDE. Rundt livet hadde han et sølvbelte, og i det hang det en pengeveske i sølv. Men jeg så ikke at han bad om betaling for turen hos noen. Stemmen hans var like høy og gjennomtrengende som hos en utroper på et marked, og han pekte ut områder av interesse i Paradis.
”Alle elvene renner frem under tronen. Alle kommer fra samme kilde,” sa han og gikk frem og tilbake i en gruppe mennesker.
”Vi skal stanse her så dere kan glede dere over dette stedet.”
Den bevegelige stien stoppet, og folk lenger oppe i rekken gikk av for å se på utsikten. Turguiden snudde seg for å svare på noen spørsmål, så jeg gikk også av og spaserte bortover til en elv og satte meg ned ved siden av den. Det var første gang jeg var i stand til å se nærmere på floraen i Paradis. Gresset så ut som gress, men egenskapene var unektelig annerledes. Du kunne trå på det, og med en gang presset var fjernet, ble det som før. Nær elven var der mange blomsterbed som tilsynelatende var plantet, men dette var ikke slike blomster som vi kjenner fra jorden. De var fullkomne.
Jeg strakte ut hele kroppen der ved vannkanten og stakk hånden ned i vannet. Kjølig.
”Men er det vann?” spurte jeg meg selv.
”Nei,” tenkte jeg, ”jeg tror det er lys.”
En flokk engler passerte over hodet mitt. De fløy i plogformasjon som en flokk gjess. Da jeg snudde meg for å se på vannet, var der et annet ansikt som så ned i elven sammen med meg.
Sandhaugen
”Hallo,” sa en barnestemme.
Jeg snudde meg og satte meg opp for å se på henne.
”Er du på tur?” spurte hun.
”Ja,” svarte jeg og stirret på henne. Hun så ut til å være et barn i fem-seks års alderen, men hun skinte. Hun hadde ingen vinger, og øynene så mye eldre ut enn de årene den lille skikkelsen fortalte om. Hun hadde på seg en lys bomullskittel over et kort linnet i svake farger. Håret var krøllet og bustet som om hun hadde lekt. Hun så ut som en liten pike, men rett som det var, kunne jeg se gjennom armen eller foten hennes, så jeg visste at hun var en ånd. Hun var interessant.
”Har du nettopp begynt turen?” spurte hun.
”Ja, jeg tror det. Hvorfor spør du?” spurte jeg.
”Jeg ville at du skulle komme og leke med meg,” sa hun.
”Leke med deg?” spurte jeg vantro.
”I sandhaugen min,” sa hun. ”Blir du med?”
Akkurat da kom turguiden bort til oss, og jeg reiste meg. Jeg ble dratt mellom å bli kjent med denne lille ånden og å fortsette turen.
”Kan jeg bli med…hva heter du?” spurte jeg henne og bøyde meg for å spørre, slik som en kan spørre et barn.
”Krystall Klar.”
”Kan jeg bli med Krystall Klar noen minutter?” spurte jeg turguiden.
”Helt i orden,” sa han.
”Møt oss ved mandel-lunden når du er ferdig.”
”Hvordan finner jeg det?” spurte jeg.
”Krystall Klar vil vise deg veien.”
”Ja, det vil jeg,” svarte hun begeistret. ”Bli med meg.”
Leksen
Plutselig var vi på en kjempestor strand, men der var ikke noe hav. Det så ut som om stranden fortsatt var der, men ikke havet. I sanden var alle slags røde og blå barnebøtter og spader.
”Har ikke du alltid hatt lyst til å bygge et sandslott?” spurte hun.
Jeg lo litt innvendig. ”Vel, ikke egentlig, Krystall Klar.”
”Jo, det har du,” fortsatte hun.
”Tenk over det. Du har hatt lyst til å bygge på jorden, og alt slikt er sand. Når tidevannet kommer, blir det borte. Til og med det du bygger med, varer lengre enn et sandslott, for redskapen er fra Gud. Men hvis du bruker den til å bygge i sand i stedet for i evigheten, hva har du da? Bortkastet tid.”
Hun trakk på skuldrene. ”Du har ønsket deg et sandslott. Det er virkelig dumt, ikke sant?”
”Jeg antar det,” sa jeg stille.
Jeg hadde ikke lyst til å innrømme det, men hun hadde rett. Jeg hadde ønsket et hjem, økonomisk sikkerhet, å fullføre noe – for Gud, selvfølgelig, men jeg hadde en tunnelvisjon for livet på jorden. Jeg hadde kristeliggjort verdens evangelium og gitt det min egen innpakning. Det var bittert å høre at mitt livs fokus hadde vært kjødelig og var verdiløst for Gud, og at jeg ikke var kommet heldig fra det.
”Vil du leke?” fortsatte hun muntert.
Jeg følte meg litt uvel. Jeg tenkte jeg ville forandre emne: ”Hvorfor et slikt stort sandområde?” spurte jeg.
”Mange ønsker å bygge på sand, så vi lar dem få lov. Det kommer ut av systemet deres på en måte, forstår du. Kanskje, hvis du bygger på sanden her nå, så ville du føle: Jeg har gjort det.”
”Det virker så dumt å gjøre det,” sa jeg som forstenet.
”Vel, ja, det gjør det. Men å bygge på jorden er faktisk det samme: dumme leketøy som her er glemt for lenge siden, leketøy som ikke engang samler støv på loftet, men som smuldrer opp og blir fullstendig glemt her – å kaste bort Guds dyrebare tid,” sa hun altfor lett.
Jeg hadde en smak av kobbermynt i munnen.
”Er det all right om vi ikke leker i dag?” spurte jeg.
”Å, helt all right,” sa hun.
”Vil du tilbake til turen?”
”Jeg vet ikke,” sa jeg fortumlet.
Det føltes som om jeg var truffet av en lastebil.
”Jeg liker navnet ditt, Krystall Klar,” sa jeg syrlig.
”Det passer.”
”Kanskje litt hvile,” sa hun som om hun ikke hadde hørt bemerkningen min.
”Husk å komme tilbake for å besøke oss. Vi er så glad i deg her. La oss holde forbindelsen ved like.”
Hun løftet de små hendene sine, og jeg gjengjeldte bevegelsen på samme måte. Lys kom fra hennes hender inn i mine og slo meg forsiktig bakover.
Jeg lå på luften som du kan ligge på en båre og bli trillet gjennom korridorene på et sykehus. Armene mine lå over brystet, og jeg fløt nedover stien som en pasient som vender tilbake etter en operasjon (Rountree, 1999, s. 16-22).”