Kapittel 5 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

V

Det støtter oss, sterkere enn vi selv vet av, i våre tvil og væpner oss med tusener av innvendinger, det skarpt kritiske livssyn, som så lenge har ført styret i vår tids vitenskap og dannelse og derfra har bredt seg vidt utover. Alt som kunne synes hemmelighetsfullt og forunderlig, av hva slag det enn måtte være, ble gjerne regnet for ”overtro” og avvist med den dypeste forakt. Alle kjensgjerninger, i historien og alle andre steder, ble beklippet og beskåret etter denne forut oppgjorte tanke. Dersom man da enn kanskje gikk bibelens vidunderligheter forbi, så var det stilltiende, med en viss sky eller av nedarvet ærbødighet; de ble stående der alene, atskilt fra hele livet, nesten glemt.

Denne overdrevne tro på at livet ikke inneholder noen hemmeligheter, er imidlertid igjen oppgitt. Vitenskapen er i fullt tilbaketog i denne henseende. En mengde hemmelighetsfulle og uforklarlige ting har igjen gjort sitt inntok og gjør daglig sitt inntog deri. Mange av de gåtefulle ting, som står i sammenheng med magnetiseringen for eksempel, kan vel ikke lenger trekkes i tvil. Det forbausende underfulle ved piken Orleans’ fremtreden har fullt stadfestet seg. Og således en rekke andre ting. Vi lever igjen i en verden av gåter. Jeg tviler ikke på, at en ganske sterk hindring også for troen på de guddommelige vidundere derved vil være falt bort (jeg sier ikke: den sterkeste). Det vil ikke lenger være mulig å avvise hele saken kun med den tørre snusfornuftige forstands latterlige viktighet.

Jeg er fullt forvisset om, at når man i en tid får arbeidet med å gjennomføre historien under dette nye synspunkt, vil man også der igjen finne mange underfulle ting, som man da ikke lenger vil se noen grunn til å trekke i tvil. Ganske visst vil man også finne guddommelige undere, også utenfor den apostoliske tid, om enn spredt og enkeltvis, ikke som særlig ”gave”. Det er kjent, hvorledes Luther ved sin bønn medvirket til Melanctons helbredelse av en alvorlig sykdom. Mange flere lignende ting vil ganske visst kunne trekkes frem. Derved vil meget være vunnet. De underfulle helbredelser vil da ikke lenger stå i den grad enestående og avstikkende.

Heller ikke i vår tid står dog de her fortalte underfulle helbredelser i den grad alene som kanskje de fleste tenker seg. For alle de mange læreres skyld, som før intet har hørt om slike ting, vil jeg omtale noen få tekk av tilsvarende begivenheter fra forskjellige andre land. Dette vil være egnet til å ta bort det inntrykk, noen kan gjemme på, at dette kun er tale om en tåpelig overtro fra en avkrok av verden. Kanskje vil det heller føre frem for vår tanke den mulighet, at vi står overfor en begynnende verdensbegivenhet av stor betydning.

Man vil forstå, at de følgende trekk meddeles etter fremmede kilder, og ikke støtter meg på egne iakttakelser. Men for den som først har vunnet tro på selve saken, kan jeg ikke se, at der er noen grunn til å tvile på deres troverdighet.

Den første, meg bekjent, som kom til å be for syke på denne måte, ikke bare enkeltvis, men som en hel virksomhet, var J. C. Blumhardt, prest i en liten landsby, Möttlingen i Würtemberg, i den lutherske kirkeavdeling altså. (Dersom noen har lyst til å få vite mer om denne merkelige mann, kan jeg henvise til: Blumhardt & Bad Boll av den danske prest A. Kjølhede (Briors forlag, Kibh. 1886; pris 1,25); en særdeles tiltagende skildring, som jeg varmt vil anbefale til enhver som ikke kjenner til saken fra før). Ganske naturlig ble han ledet dertil, uten at han selv hadde tenkt derpå.

Der var intet svermerisk eller usunt ved hans natur eller tidligere utvikling. Oppdratt av fattige, særdeles fromme foreldre ble han tidlig grepet av tanken om Gud og bevarte dette inntrykk i hele sitt liv. Gjennom en sjelden sunn og ren ungdomsutvikling gikk han jevnt frem uten sterke brytninger. Hans karakter var overmåte selvstendig; men ikke desto mindre kunne han vise stor mildhet og kjærlighet og evne til å lempe seg – en sjelden lykkelig forening. Av natur var han likefrem, hjertelig og munter. Blant hans medstuderende ved universitetet var også den senere så bekjente fritenker D. J. Strauss. Den gang delte de tro og synes å ha stått i vennskapsforhold til hverandre, og Blumhardt bevarte også senere sine vennlige følelser overfor Strauss. Når andre viste ham uhøflighet på grunn av hans meninger, erklærte Blumhardt ”at hans hus og bord sto åpne for ham, når som helst han ville besøke ham.” (Almindelig kirketidende 1883 nr. 9, utgitt av prof. Bahl; Danmark). Også dette trekk tegner mannen.

I seks år virket Blumhardt som lærer ved misjonsskolen i Basel. Under sitt opphold her (Blumhardt og Bad Boll, s. 11. Her som flere steder ordrett gjengitt) opplevde han en av disse underlige bønnhørelser, han siden skulle lære så nøye å kjenne. Han var blitt angrepet av en alvorlig utmattende sykdom, som ikke bare var kjennelig i det ytre på et heslig hudutslag, men også virket svekkende inn på hans åndsevner. Etter legens råd dro han til det würtembergske svovelbad Sebastiansweiler og kom også noenlunde raskt tilbake, men sykdommen kom tilbake, og en ny badereise medførte nesten ingen forandring. Allikevel tok han trøstig fatt på sin skolegjerning, men sykdommen antok bestandig en heftigere karakter, og en så voldsom matthet påkom ham, at han neppe var i stand til selv å ta på seg sine egne klær; og samme hvor ofte han enn forsøkte å ”ta seg sammen”, ville det ikke riktig lykkes for ham. Da kom der en dag, forteller han, en usigelig indre angst over ham; han gyste ved tanken om et langt lykkelig liv, og under inntrykket av denne angsten kastet han seg  på kne i hjørnet av sitt værelse og ba av hjertets grunn til Gud om hjelp, og – da han sto opp fra bønnen, følte han sykdommen liksom gli ned gjennom legemet sitt og forsvinne; og fra det øyeblikk var han fullkommen frisk.

Siden var han ett års tid ansatt som prest i Iptingen i Würtemberg, hvor han vant sine overordnedes særlige anerkjennelse ved sin evne til å utjevne kirkelige splittelser, og ble derpå i 1838 forflyttet til Möttlingen. Han var den gang 33 år.

Blant hans sognebarn var Gottliebinn Dittus, en alvorlig gudfryktig kvinne, men som ble angrepet av en besynderlig sykdom. Hun fikk fryktelige krampeanfall, så fråden sto henne ut av munnen og så hun undertiden spente sengen, hun lå i, fra hverandre. Men ved siden av dette kom det frem så mange hemmelighetsfulle og besynderlige ting, som måtte føre tanken tilbake til de i den hellige skrift fortalte djevelbesettelser. Legen kunne ikke utrette og erkjenne selv, at det var mer enn bare en legemlig sykdom.

Blumhardt hadde i lang tid følt den største motvilje mot å gi seg i kast med denne saken. Men han kunne ikke forhindre, at den etter hvert la seg mer og mer tungt inn over ham og ikke ville la ham ha ro. Da hendte det en gang, som han nettopp, rådløs og gjennomrystet, satt ved hennes seng og så hennes legeme vri seg i de redselsfulle krampetrekninger, at der med en gang kom som en heftig guddommelig innskytelse over ham. ”Jeg trådte hen til sengen”, forteller han selv (Blumh. og B. Boll, s. 26), ”med faste skritt, grep den sykes av krampe stivnede hender, for så godt som mulig å frå lagt dem sammen, og ropte hennes navn inn i øret med høy stemme, mens hun ennå lå som uten bevissthet, og sa: Legg hendene sammen og be: Herre Jesus! Hjelp meg! – Vi har nå lenge nok sett, hva djevelen kan utrette, nå vil vi også se, hva den Herre Jesus formår! Så øyeblikkelig etter våkner hun opp, sa meg ordene etter i bønnen, og til de tilstedeværendes store forundring opphørte alle krampetrekningene.”

Dette var begynnelsen, - innledningen til en mektig virksomhet, som han selv aldri hadde tenkt på eller hatt den minste anelse om; han hadde ikke handlet med bevisst hensikt, ikke selv formastelig driftet seg inn i denne sak; det var også siden titt nok hans trøst.

For store ting fulgte etter denne begivenhet, for Blumhardt. En ny ånd kom over ham, og store syner åpenbarte seg for hans øyne gjennom denne bønnhørelse og de mange andre, som han snart opplevde. Der vokste frem hos ham en levende overbevisning om at sterke, underfulle krefter igjen skulle utgytes over Guds menighet. Den vanlige nødutflukt, at undergavene kun skulle tilhøre kristendommens grunnleggelsestid, den var – det lærte han etter disse opplevelser snart å se – kun tomme menneskepåfunn, uten dekning i den hellige skrift. Han kjente seg fullt overbevist om, at nå var tiden, da de igjen skulle vende tilbake og det steg fram for ham et levende håp om en stor og herlig fremgang for Guds rike og seier over dets fiender som en frukt av dette. I sin egen menighet og i hele sin virksomhet opplevde han da også snart slike ting, som i stor grad var skikket til å styrke ham i dette håp.

Blumhardt hadde før denne tid – 1842 – ikke merket videre synlig frukt av din virksomhet i sognet, selv om han både viste stor iver og i tillegg gikk frem på en forstandig måte. Og etter denne tid syntes det i begynnelsen heller ut til å bli verre enn bedre. Gottliebinn Dittus’ sykdom var ikke overvunnet med en gang: den kom igjen; det ble en lang og forferdelig kamp. Ofte opplevde han derunder også senere tydelige bønnhørelser; men først om halvannet år, etter en rekke av de mest redselsfulle og forunderlige og oppsiktsvekkende opptrinn, endte saken med fullstendig helbredelse både av Gottliebinn og hennes to søsken, som til sist også var blitt smittet av den samme skrekkelige sykdom. Men i hele denne tiden så det nesten ut som om Blumhardts anseelse skulle gå til grunne. De forunderligste rykter kom i omløp om ham, og alle mennesker spottet ”djevel- og demonbesvergeren”; selv hans aller nærmeste venner ristet på hodet og trakk seg kjølig og misbilligende tilbake fra ham. ”Ikke én forsto ham”; det sier han selv.

Det så ut som et dypt nederlag for hele virksomheten hans. Men det skulle snart vise seg noe ganske annet. I stillhet var manges hjerter dypt rystet. Og da det endelig ble en seierrik utgang av den lange striden, brøt det snart ut i en religiøs vekkelse i menigheten, som kanskje leter etter sidestykke i hele kirkens historie. I store skarer strømmet folk i de første månedene i 1844 til prestegården for å søke råd og veiledning for sin sjel. Mange bekjente fryktelige hemmelige synder, som de hadde båret på. Under håndspåleggelse ble da syndsforlatelse gitt dem, da presten mente å ha fått visshet om oppriktigheten i deres anger. Innen påsketid var hele menigheten som forvandlet; nesten alle var blitt revet med. Også videre i omegnen forplantet bevegelsen seg. Ganske av seg selv kom det; uten kunster. Blumhardt holdt heller igjen.

Og så skjedde det også underfulle helbredelser. Enkelte hadde under deres besøk hos Blumhardt ved håndspåleggelsen og avløsningen også kjent en legemlig velgjørende virkning, kjent seg helbredet fra en legemlig sykdom de hadde båret på. Slik begynte det, at han ble ført til det, uten selv å velge det. Men det fikk snart større og større omfang, så store skarer ofte fra fjerne egner kom til ham, også for å finne legemlig helbredelse gjennom hans forbønn. Av de tallrike helbredelser skal jeg anføre et par etter den oftere nevnte kilde (Blumh. Og B. Bolls, s. 54).

En morgen, forteller han selv, kom en kone løpende til ham og sa, at hun av vanvare for kommet til å helle den skoldhete morgendrikken ned over sitt treårige barn og nå i sin skrekk ikke visste hva hun skulle gjøre. Blumhardt skyndet seg med henne hjem til hennes bolig og fant barnet, som ikke hadde vært påkledd, fryktelig skoldet og våndende seg i store smerter. Han søkte nå først å inngi mot i de tilstedeværende og oppfordret dem deretter til å be til Gud, hver for seg; Selv tok han barnet på sine armer, sukket til Gud – og barnet ble ganske stille. Selv om dets legeme alle steder var fullt av brannsår, var smertene imidlertid borte.

Et annet tegn på Guds underfulle hjelp erfarte han rett etterpå. Et par foreldre, hvis barn led av øyesvakhet, rådførte seg med legen, og denne erklærte at det var helt nødvendig med en operasjon. I deres skrekk over dette, dro de til sin tidligere sogneprest, den gang ansatt i nabosognet, for å høre hans mening, om de skulle la barnet operere, eller gå med det til Blumhardt. Svaret lød:

-Dersom dere har tro på at frelseren kan og vil helbrede barnet deres, så gå kun til Blumhardt med det; dersom dere ikke har tro, så gå endelig ikke til ham, men la det bli operert.

-Det mangler ikke på tro hos oss, svarte de og gikk til Blumhardt.

Allerede samme dag ble barnet bedre, og etter tre dagers forløp var øyet helt helbredet.

Det var en merkelig tid som nå ble innledet i Möttlingen prestegård. Blumhardt erklærte selv senere, at han i all hovedsak hadde glemt de enkelte begivenheter; ”for den gangen var nettopp underet, erfaringen av Herren Jesu virkelige nærvær med sin kraft det sedvanlige, og Herrens nærvær var også ellers så tydelig å kjenne for oss, at underet var det naturlige for oss. På den annen side gjorde vi ikke så mye vesen ut av det.” Lidelser av enhver type – øyesykdommer, lungesykdommer (lungesvindsot), hesslig utslag, benedder – forsvant etter hjertelig bønn.

Da tilstrømningen ble stadig større, sluttet Blumhardt som prest i 1852 og virket til sin død i 1880 ved et forlatt badested, Boll, som han kjøpte. En stor mengde mennesker også fra fremmede land oppsøkte ham for å få veiledning og styrke til sin sjel og til helbredelse.

Slik gikk det til da sterke underfulle krefter igjen for første gang kom til syne i menigheten i våre dager. Dermed var støtet gitt; troen våknet også hos andre. –At forresten den mektige religiøse bevegelse, som var vakt i Möttlingen, ikke alltid kunne vedlikeholde den samme friskhet og kraft som i begynnelsen, kan vi vel lett tenke oss. Og at Blumhardt blant annet derved, selv om han ikke var uforberedt, ble utsatt for mange smertelige skuffelser, kan vel heller ikke falle oss unaturlig.

I landsbyen Männedorf i kanton Zürich i Sveits, et snes (geografiske) mil fra Möttlingen, bodde en kvinne, Dortea Trudel (Nærmere opplysninger om Dortea Trudel og Männedorf finnes hos oss i en artikkel av nåværende professor Pettersen i ”Luthersk Ugeskrift” for 1869; senere trykt i ”Stille Timer”, W. Hansens forlag, Kjøb.h. 1884. (0,70)). Hun var oppvokst i et fattig hus, under en from mor, som hadde lært henne allerede fra barndommen å stole mer på Guds underfulle hjelp enn på legene. Husets bekjennelse var reformert.

Gjennom mange førelser og prøvelser var hun blitt ledet frem til et alvorlig kristelig liv og til varm tro. Bortimot 40 års alderen var hun i huset hos en søstersønn, som drev en forretning i Männedorf og hadde mange arbeidere i sin tjeneste. For disses åndelige og legemlige vel følte Dortea levende deltakelse. Da skjedde det, at fire av dem ble angrepet av nervefeber, og legemiddelet, som de fikk, så heller ut til å gjøre dem verre enn bedre. ”Nøden ble endelig så stor”, (Pettersens artikkel: ”Männedorf”.), forteller hun i et brev, ”at jeg la meg som en orm hen til Herren for å klage nøden for ham. Jeg sa til ham hvor gjerne jeg etter Jak. 5, 14-16 ville la en eldste komme; men da der ingen fantes (Männedorf ligger i et område hvor frafallet fra Kristus, selv til Sveits å være, er overordentlig stort og spesielt var det slik i denne tid. (Pett.’ Anm.)), så ville jeg med den kananeiske kvinnes tro gå til mine syke og uten å vente noe av min hånd legge hendene på dem.” Hun gjorde det, og de ble alle fire helbredet. Dette gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun så det som en dyp vantro, at hun ikke tidligere hadde trodd Gud mer på hans ord.

Ikke lenge etter, i 1852, flyttet hun fra dette huset. Hun livnæret seg da ved blomsterarbeid, men benyttet all den tid, hun hadde til overs, til kristelig virksomhet. Således samlet hun landsbyens barn omkring seg til bønn og bibellesing, eller hun tok seg med kjærlighet av syke, som hun hadde en stor evne til å omgås og ha en velgjørende virkning på. Og da det nå også senere hadde vist seg en øyensynlig virkning av hennes bønn, så ble syke likegodt henvist til henne for pleie og forbønn, selv om hun selv hadde nektet, da hun ikke dristet seg til å påta seg et slikt kall. På denne måten ble en sinnssyk kvinne sendt til henne, enke etter en prest, mor til 12 barn, og Dortea våget da ikke å sende henne fra seg igjen. Hun var tidligere blitt sendt bort fra et sinnssykehus som uhelbredelig; men etter syv ukers forløp kunne hun nå vende helbredet og lykkelig tilbake til sitt hjem og har siden vært frisk.

Etter disse opplevelser turde jomfru Trudel ikke lenger å motsette seg det kall, som således så ut til å ha blitt gitt henne, og snart ble hennes hus fylt med et stort antall syke. Slik vokste helbredelseshjemmet i Männedorf frem, og Dortea virket her inntil sin død i 1862. Samuel Zeller har siden fortsatt gjerningen i den samme ånd, og fortsetter den fremdeles. En stor mengde mennesker er daglig til stede her for å stille seg under husets åndelige påvirkning og for å søke legemlig helbredelse fra en eller annen sykdom.

Jeg skal til sist kun anføre et par enkelte trekk etter den nevnte skildring av professor Pettersen. Alminnelig er det vel, at den fullstendige helbredelse først inntreffer litt etter litt; men noen ganger kan også øyeblikkelig virkning vise seg. Det var en kone, som hadde falt og således hadde forslått kneet sitt, at hun lå til sengs i fire uker med de største smerter. Legen erklærte at det utviklet seg vattersott i kneet. Hun kom til Männedorf, og jomfru Trudel ba for henne under håndspåleggelse. Under selve bønnen følte den syke at sykdommen forlot henne. Og i løpet av 24 timer var kneet fullstendig helbredet; smertene var opphørt og hevelsen forsvunnet.

En ung håndverker, som kom til Männedorf, led av kreft. Han stinket forferdelig; han var oppgitt av legene. Han var til stede en tid uten at det ble bedt for ham. Da ble han grepet av ordet som ble forkynt her, og en dag kom han sterkt rystet til Zeller og bekjente et syndig og utsvevende liv, som han hadde ført. Fra den stund spredte ikke kreften seg mer; etter hvert tørket den inn, og mannen forlot anstalten fullkomment helbredet. Dog – plutselig en dag kom han tilbake, enda verre enn han tidligere hadde vært. Zeller, som i dette antok en straff fra Gud, trengte seg inn på ham; og da kom det frem, at han forrige syndsbekjennelse ikke hadde vært fullkomment oppriktig. Han hadde skjult det verste. Nå la han, dypt sønderknust, fram hele sitt liv; og kreften forlot ham nå for andre gang. Og siden den tid har han vært fullkomment helbredet.

Også om atskillige andre i vår tid berettes det, jeg tror sikkert med full pålitelighet, om underfulle bønnhørelser, men mer enkeltvis. Jeg skal kun omtale et par slike helbredelser ved den kjente lutherske prest Wilhelm Løhe i Neuendettelsau, Bayern. (Hentet fra ”Fra Diakonissehuset”, 1885, nr. 8).

En natt ble han hentet til et to år gammelt barn, som lå for døden av halsesyke. Det var foreldrenes eneste gjenlevende barn. Løhe fant barnet i dødskamp med brustne øyne og kun svakt åndedrett.

-Det er døden, sa han og begynte å istemme bønnen for døende.

Men da moderen hørte de første ord av disse for alle Dettelsaus beboere velkjente bønner, stanset hun ham med et bønnlig blikk og bønnfalt ham om at han måtte be for barnets liv. Han svarte henne:

-De ser jo, at barnet allerede ligger i de siste trekninger, og Gud måtte gjøre et under, dersom det skulle leve bare en time til!

-Det kan Gud gjøre. Dersom De kun ber rett, hr. pastor, så vil ikke Gud ta barnet fra meg; å, bare be!

Faderen, en stille, innesluttet mann, stemte i, og han gjorde det da.

Barnet, som hittil hadde ligget fullstendig bevisstløs, kaldt og stumt, slo nå øynene opp og begynte å gråte.

-Nå vil vi gi det litt til leskelse, sa Løhe, og ga barnet et stykke sukker, som det griper og fortærer med stort velbehag; hele den foregående dag hadde det ikke kunnet nyte noe, kun med stort besvær svelget noen dråper vann. Den påfølgende dag sov barnet og den tredje dag var det fullstendig friskt med unntak av litt matthet.

Et annet ektepar hadde også av sine mange barn kun beholdt en liten datter i live; hun fikk en svulst på overleppen, som var henne til stort hinder både i å puste og i å spise. Foreldrene spurte Løhe til råds. Han ba dem snarest mulig om å oppsøke lege. Men mannen mente at det var bedre om presten bare ville be for barnet. Han gjorde også det, men ba dem likevel gå til legen, og det lovet de. Nesten morgen var barnet alt blitt bedre, og faderen var nå kun med vanskelighet å bevege til å gå til legen. Men da denne erklærte at der her måtte en operesjon og det en meget farlig operasjon til, så ba Løhe flere ganger med barnet igjen. Etter få dagers forløp var svulsten forsvunnet, så der kun var et lite rødt arr igjen deretter.

I Amerika var sikkert dr. med. Cullis i Boston den første, som begynte å helbrede gjennom bønn.

(Det er etter en fra engelsk oversatt svensk bok: ”Sjuttio helbregdagörelser genom tron” (Gøteborg, Ev. luth. Missionsföreningens forlag, 1882), jeg meddeler. På meg har denne bok gjort et troverdig inntrykk. En oversettelse fra svensk, men sørgelig slett, er også kommet ut i Kristiania).)

Etter et kort, men lykkelig samliv hadde han allerede i noen og tyve års alder mistet sin hustru i tæring. Hun hadde før sin død nådd frem til levende tro og fred med Gud; og nå ble også den gjenlevende ført frem til et dypt og inderlig kristenliv. Han tilhører den ”metodistisk-episkopale” kirkeavdeling.

Han besluttet nå å opprette et hjem for tæringssyke til alminnelig legebehandling. Men idet han daglig ferdes mellom alle disse som var merket av døden, kom han ofte til å tenke på, om ikke også i vår tid som før i tiden Guds kraft kunne være mektig til å helbrede sykdommer. Om ikke de mange sterke forjettelser i Guds ord skulle gjelde også nå. Da fikk han høre om Dortea Trudel, og ”når Gud kan gjøre slike under i Männedorf, hvorfor ikke i Boston?”

Da begynte han å be for syke, de som hadde tro dertil, og mektige bønnhørelser fulgte. Og i løpet av temmelig kort tid fikk virksomheten hans større og større omfang. Utelukkende grunnet på frivillige gaver er det i ettertid vokst frem en hel rekke av forskjelligartede stiftelser, som skylder dr. Cullis sin opprinnelse og styres av ham; diakonissehjem, barnehjem, indremisjonslokaler, kirker osv. osv. En slik hær av forskjellige virksomhetsgrener, at der til deres årlige underhold kreves omkring ½ million kroner, som kommer inn uten noen slags anstrengelser eller anmodninger. Man kan forstå, hvor meget saken har grepet sinnene.

Jeg gjengir også et par av de her fortalte helbredelser. Om den første forteller han selv således:

Jeg hadde under min omsorg en troende kvinne, som led svært av en verkebyll, som nesten alltid fengslet henne til sengen. Alle legemidler var til ingen nytte, og den eneste menneskelige utvei var en operasjon. Men idet jeg kjente løftets kraft i mitt hjerte, satte jeg meg en morgen ved sengen hennes, slo opp Bibelen og leste høyt Guds løfte til sine troende barn: Og troens bønn skal frelse den syke og Herren skal reise ham opp, og har han begått synder, skal de bli ham tilgitt.

Jeg spurte henne deretter om hun ville stole på Herren, at han ville ta bort byllen hennes og reise henne opp igjen til helbred og til hennes misjonsarbeid. Hun svarte:

-Jeg har ingen særskilt tro i så henseende, men jeg vil tro på Herren, at han vil gjøre det. Jeg falt da på kne og smurte henne med olje i Herrens navn og ba ham oppfylle sitt løfte. Straks etter at jeg var gått, sto hun opp og gikk bortimot ½ mil (norske). Fra denne tid ble byllen raskt mindre, inntil hvert spor av den omsider forsvant.

En som var blitt helbredet gjennom dr. Cullis, skriver til ham:

Kjære hr. doktor!

Om den virkelig underfulle måte som mitt liv er blitt bedritt fra den trykkende byrde av verk og svie, ønsket jeg å kunne si noe som kunne være en klar forestilling om Guds forunderlige barmhjertighet og trofasthet i min helbredelse.

Jeg vil sende dagboksopptegnelser, som er gjort på deres begjæring.

Den 15de juni, lørdag. Søkte dr. Cullis på veien fra jernbanestasjonen til Brooklyn, Massachusets. Jeg talte om min svake helsetilstand, om at jeg sannsynligvis snart ikke lenger ville kunne gå. Dr. Cullis sa, at når helbredelsen ikke fulgte umiddelbart på troens bønn, kom det av, ifølge hans egen erfaring, på manglende tro hos pasienten. Jeg svarte:

-Da trenger min tro helbredelse sammen med min kropp.

Dr. Cullis sa ja og ba sammen med meg.

Vognen ventet under mitt raske besøk. Jeg hadde ikke gått inn på enkeltheter ved sykdommen, da jeg var opptatt med atskillige ting og ikke tenkte på noen umiddelbar bønnhørelse. Da jeg kjørte til Winter Street, kjente jeg en lett bevegelse i beinbygningen min. Dette ble enda tydeligere, da jeg satte meg opp i vognen. Mens jeg kjørte, ble det riktig forunderlig. Fornemmelsen kan ikke uttrykkes med ord, men det forekom meg som om en uendelig kraft sakte og med uendelig mildhet virket på hele beinbygningen. Jeg var hele tiden så uvirksom og hjelpeløs som et barn i sin mors armer. Kraften berørte skuldrene ganske sterkt, fulgte så hals- og brystvirvlene ned til hoftene og langs ribbeina, idet den førte dem tilbake til deres rette stilling. Underfullt kom de ord, liksom tydelig, frem for meg: Skje deg etter din tro! Og jeg tenkte på hvordan jeg inntil da hadde innskrenket troens helbredende kraft og anvendelse, da jeg kun hadde ventet en viss lindring og ikke en grundig helbredelse.

Da jeg med glad forundring ga akt på fornemmelsen (en slags gnidning eller knaing, skjønt ingen ord kan beskrive den), idet den fulgte langsetter ryggraden og ribbeina, ble jeg var, at jeg begynte å kunne rette på meg. Men da bevegelsen nådde et sted nær hoftene, syntes det som om noe hindret, og den tanke falt meg inn: Hvordan kan den strekke seg lenger osv. Deretter opphørte alt sammen. Etter en kort stund begynte det igjen i skuldrene. Jeg hadde bare reist i nesten en time og var ikke i noen sterk sinnsbevegelse; både kropp og sjel var i ro. Jeg tenkte kun på at de klærne jeg reiste i kunne komme til å måtte bli omgjort, selv om de passet tidligere. Mine skuldre, som hadde vært fremoverbøyd, ble ført tilbake til sin naturlige stilling.

Søndag. –Alene på mitt værelse hele formiddagen, mens familien er i kirken. Jeg holdt på å reise, da bevegelsen igjen begynte, strakk seg til hoftene og varte, avtakende og tiltakende, til de kom tilbake fra kirken eller nær to timer.

Tirsdag. –Vendte tilbake til byen. Da aftenmøtet hos dr. Cullis var ferdig, så jeg ham i hans mottakelsesrom noen øyeblikk og fortalte ham om dette svar på hans trosbønn. Jeg forklarte ham nå hvordan beinbygningen hadde vært – hvordan beinenes stilling i brystet, ryggraden og skuldrene var blitt forvridd osv., noe som alt sammen var nytt for ham. Da jeg ikke hadde hatt den minste tanke om en slik grundig helbredelse, hadde jeg ikke villet oppta tiden hans med slike trettende, håpløse enkeltheter. Dr. Cullis syntes, at saken var merkverdig i en slik grad at mennesker nok ikke ville tro på det, og ba meg skrive ned alt sammen.

I juli hadde jeg igjen følsomme fornemmelser. Min venn, som var med meg, ble urolig over den øyensynlige voldsomhet i disse; allikevel forårsaket de meg ikke aldri noen smerte, men noen ganger matthet. Bevegelsen i ribbeina var ulik den i ryggen. De bevegelser som var så voldsomme, syntes å henge sammen med utrettingen av høyre hofte. Flere ganger ble jeg kastet over ende uten å vite av det. Resultatet var at jeg gjenvant evnen til å gå; en lang tid hadde jeg vært ute av stand til å gjøre dette uten smerte, verking og den ytterste utmattelse. Heller ikke kunne jeg uten plage hvile eller sove i noen stiling. Nå kan jeg hvile i hvilken som helst stilling.

Siden jeg har fått så meget mer enn jeg hadde tenkt eller håpet på, har min tro ikke vært beskjeftiget med tanken om fullkommen helbredelse, dog, som jeg mener, ikke på grunn av vantro. Da jeg har fått så meget større hjelp, enn jeg noensinne hadde håpet på for dette liv, har jeg vært opptatt med annet, hvor jeg utvilsomt kunne meget bedre støtte disse og mange andre ting, dersom jeg ved troen beholdt den fulle helbredelse.

Det var i juni 1872, jubelåret. Min forrige lege hadde sagt meg, at jeg ville miste evnen til å gå innen to år. Som jeg har sagt, kan jeg nå, siden den tid, gå og bevege meg med større letthet enn jeg har kunnet på mange år.

Deres oppriktige hengivne

F.H.B.

Den syke har, som det ser ut, kjent en overmåte betydelig bedring. Men uavhengig av dette og uavhengig av overmåte merkelige opplevelser, er dog, som man vil se, helbredelsen ikke fullstendig. Vi har sett, at det samme pleier å være tilfellet ved den slags alvorlige legemsbeskadigelser, som her er antydet. Derimot i mange andre tilfeller og navnlig ved de mer forbigående (akutte) sykdomstilstander er full helbredelse ofte inntrådt på en merkelig måte.

Foruten disse her nevnte, er det mange andre i vår tid, som ber for syke, og som det synes med underfull virkning. I London har professor Boardman et helbredelseshjem; i Sveits, Hauptweil, virker professor Stodmayer; og mange flere på forskjellige steder. Nesten fra alle protestantiske land fortelles det om slike underfulle helbredelser. At atskillig av det, som fortelles, endnu kan trenge prøvelse og sterkere bekreftelse, om det er det ingen tvil. Men at det rundt omkring på alle steder også er kommet skarp motsigelse frem, kan imidlertid ikke forvirre oss eller tjene som noe avgjørende vitnesbyrd. Det er kun, hva vi på forhånd kunne vite måtte skje. Sannelig enhver ny sak, også de, som kunne synes langt mindre å udæske tvilen, enn denne gjør, kan ikke vente å vinne frem, det vet vi, men tvert imot kraftig motstand og motsigelse. Og det desto mer, jo mer saken også er stor – og god.

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.