Kapittel 3 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan

Kapittel 3

Reisen mot skjønnhetens palass

Mister byrden ved korset

Nå så jeg i min drøm av Kristen gikk langs en vei med en høy mur på begge sider. Han begynte å løpe, men han kunne ikke løpe så fort på grunn av børa på ryggen. På toppen av åsen kom han til et kors. Akkurat i det han kom til korset, løsnet byrden, ramlet av skuldrene hans, og forsvant nedover bakken. Den falt ned i en åpen grav, og jeg så den aldri mer.

Nå var Kristen lett til sinns. Endelig var han kvitt byrden. Han sa til seg selv:

-Han har gitt meg hvile ved sine sorger og liv ved sin død.

Han sto og stirret på korset, og lurte på hvordan synet av korset kunne ta bort hans skyld og skam. Han følte seg ikke lenger skyldig i noe. Hans samvittighet fortalte ham at alle hans synder var tilgitt. Han følte seg uskyldig, ren, glad og fri. Han visste at hans synder ble betalt av Han som døde på korset. Syndene var borte, begravet i frelserens grav, og Gud ville aldri mer komme dem i hu. Han var så takknemlig og så full av glede at tårene begynte å strømme. Mens han sto der og så på korset og gråt av glede, kom tre himmelske vesener til ham. De hilste ham med:

-Fred være med deg.

Den første sa:

-Dine synder er tilgitt.

Den andre tok av ham de fillete klærne og kledde ham i hvite, rene plagg. Den tredje satte et merke på pannen hans og ga ham en bok å lese på veien og som skulle være inngangsbevis når han kom til den himmelske porten. Kristen danset av glede, og gikk syngende videre.

Møter falske kristne

Jeg så ham komme til bunnen av en bakke. Der lå tre menn og sov et lite stykke fra veien. Alle tre hadde lenker av jern på føttene. Den ene het Envis, den andre Doven og den tredje Innbilsk.

Kristen gikk bort til dem for å advare dem om faren. Han ropte:

-Dere er lik dem som sover på toppen av en mast, eller har lagt seg ned på bunnen av havet. Våkn opp og kom med meg. La meg få ta av dere lenkene. Dersom han som går rundt som en brølende løve kommer, blir dere helt sikkert slukt.

De søvnige skulte olmt opp på ham.

-Jeg ser ingen fare, sa Envis.

-La meg bare sove litt, sa Doven.

Og Innbilsk sa:

-Hvorfor er du så bekymret?

Så la de seg alle til å sove igjen. Og Kristen gikk videre, skuffet når han tenkte på hvilken fare disse mennene var i. Men de så ikke faren, og de likte ikke at noen prøvde å hjelpe dem.

Akkurat da så han to menn komme over muren litt bakenfor ham. De to gikk fort og hadde snart nådd ham igjen. De ene het Formell og den andre Hykler.

Kristen: -Hvor kommer dere fra mine herrer, og hvor skal dere hen?

De sa de var fra byen Unyttig-Ære, og skulle til Zion.

Kristen: -Hvorfor gikk dere ikke inn porten der veien startet? Dere vet vel hva det står i boken til ham som bygde veien: ”Den som ikke går inn gjennom porten, men klatrer inn en annen vei, er en tyv og en røver.”

De fortalte ham at det var altfor langt å gå til porten fra der hvor de bodde. Det var vanlig å ta en snarvei og klatre over muren slik de hadde gjort.

Kristen: -Men blir dere ikke da regnet som inntrengere og lovbrytere av den byens Herre som dere skal til?

De sa at det behøvde ikke han bekymre seg for, for der de kom fra hadde det lenge vært vanlig praksis, ja de hadde bevis for at det var blitt gjort i over tusen år.

Kristen: -Men vil det holde i den avgjørende prøven?

De trodde det. De sa at en så gammel og velprøvd metode helt sikkert var akseptert, og at de utvilsomt ville slippe igjennom av den upartiske dommeren ved veis ende.

-Dessuten er vi på samme vei som deg, begrunnet de. –Spiller det noen rolle hvor vi kom inn på den? Er vi på veien, så er vi på veien. Hvordan kan din stilling være bedre enn vår?

Kristen: -Jeg følger reglene for Herrens vei, dere gjør som dere selv vil. Veiens Herre har allerede kalt dere tyver. Derfor tviler jeg på at dere vil bli godtatt ved veiens slutt. Dere kom selv inn uten hans rettledning, og dere må selv gå ut, uten hans nåde.

Da de hørte det, ba de Kristen passe sine egne saker, så skulle de passe sine. De var sikre på at de hadde fulgt lover og regler like godt som ham.

-Derfor ser vi ingen forskjell på deg og oss selv, sa Formell.

-Bortsett fra kappen du har på deg, og den er det vel en nabo som har gitt deg, for å skjule din nakenhet.

Kristen: -Lover og regler kan ikke frelse dere. Og når det gjelder denne kappen, ble den gitt meg av Herren til den byen jeg skal til. Den ble gitt meg, som dere sa, for å skjule min nakenhet. Og jeg bærer den med takknemlighet, for jeg hadde ikke annet enn filler før. Jeg er sikker på at når jeg kommer til den Himmelske byen, vil Herren kjenne meg på kappen han ga meg, på merket jeg har i pannen – det har dere kanskje ikke lagt merke til – gitt meg av hans trofaste tjenere, og på boken jeg har i min hånd. Jeg tviler på at dere har noen av disse tingene, siden dere ikke kom inn gjennom porten.

De svarte ham ikke, men så på hverandre og lo. Kristen gikk videre litt foran dem, og ofte leste han litt i boken for å forfriske sin ånd og komme over dagens skuffelser.

De nærmet seg nå et høyt, bratt fjell som kaltes Problemenes fjell. Ved foten av fjellet var det to andre veier, en gikk til høyre og en til venstre for den smale og rette vei. Der var også en kald og forfriskende bekk som Kristen drakk fra, før han begynte å klatre oppover fjellet.

Formell og Hykler kom også til foten av fjellet. Men da de så at fjellet var bratt og vanskelig, og så at det var to andre veier å gå (de visste ikke at den ene veien het Fare og den andre Ødeleggelse) regnet de med at sideveiene ville møte den rette veien igjen på den andre siden av fjellet. Derfor tok de den veien som så lettest ut. Formell tok veien som het Fare. Den førte ham inn i en tett skog hvor han ble fortært av ville dyr. Hykler tok Ødeleggelsens vei, som førte ham ut på en enorm slette med mange dype hull. Han falt ned i ett av dem og kom aldri opp derfra.

Da Kristen begynte å klatre oppover fjellet, sang han:

Jeg må klatre til fjellets topp,

selv om veien er aldri så bratt,

for jeg vet at gjennom prøvelser går veien til livet

og den reisende må ikke gråte,

fatt mot mitt hjerte! Frykt ikke,

selv om veien er steinete og lang,

den lette veien går bare tilbake,

opp og videre på veien må jeg gå.

Snart gikk det enda saktere, og han måtte ned på hender og knær fordi det var så bratt.

Mister boken sin i løvhytten

Omtrent halvveis opp fjellet var det en koselig løvhytte, et hvilested for slitne pilegrimer, laget av fjellets Herre. Her satte Kristen seg ned for å hvile. Han gledet seg over kappen han hadde fått ved korset, og koste seg med å lese fra boken. Mens han satt der og koste seg, døset han av, og boken glapp ut av hendene på ham. Snart sov han tungt, og våknet ikke før det var blitt kveld. Da hørte han en stemme som sa:

-Gå til mauren, du late, se hvordan den arbeider og bli vis!

Med et rykk reiste han seg opp og skyndte seg videre.

På toppen av fjellet, kom to menn løpende i møte med ham. Den ene het Fryktsom og den andre Mistro. Kristen ropte til dem:

-Har dere problemer, mine herrer? Dere løper den gale veien?

Fryktsom svarte at mens de var på vei til Zion, kom de til et fryktelig sted. Han sa:

-Det virker som om det blir farligere og farligere jo lenger vi kommer, så vi snur.

-Ja, sa Mistro, -vi så to løver like foran oss. Om de sov eller var våkne, det vet vi ikke, men vi ville uansett ikke gå så nær dem at de kunne rive oss i stykker.

Kristen: -Dere gjør meg redd, men hvor kan jeg gå for å være sikker? Dersom jeg drar tilbake til mitt eget land som skal brenne med ild og svovel, kommer jeg helt sikkert til å dø der. Hvis jeg bare kan komme meg til den Himmelske byen, så vet jeg at jeg vil være trygg. Så jeg må gå videre. Å gå tilbake er den sikre død; å gå videre er å frykte døden, men evig liv deretter. Derfor vil jeg fortsette.

Mistro og Fryktsom løp tilbake ned fjellet, og Kristen gikk videre på sin vei. Når han tenkte på det som lå foran, kjente han innenfor kappen etter boken, og fant ut at han ikke hadde den. Han ble så fortvilet. Hva hadde skjedd med den kostelige gaven – en trøst og veileder i prøvelsens stund, og hans pass til den Himmelske byen? Hvordan kunne han gå videre uten den? Han visste ikke hva han skulle gjøre.

Til slutt kom han på at han hadde sovet i løvhytten, og han kunne ikke huske å ha sett boken siden. Han falt på sine knær og ba Gud om tilgivelse for sin uforsiktighet, og for at han hadde sovnet på veien. Med hjertet fullt av anger og frykt, gikk han tilbake på leting etter boken. Han gråt og tvilte på at han noen gang ville finne den igjen, og uten den ville det ikke være håp for ham.

Da han fikk øye på løvhytta, som Herren hadde bygd for at ensomme, slitne reisende kunne finne hvile før de fortsatte på reisen, skrek han:

-Å, elendige menneske som jeg er, at jeg kunne sovne midt under dagens prøvelser. Hvor mange ekstra skritt har jeg tatt til ingen nytte! Det var dette som skjedde med Israel. For sine synders skyld måtte de vandre i førti år i ødemarken. Hvor langt kunne jeg ikke ha kommet på denne tiden, hadde det ikke vært for min syndige søvn! Natten er snart over meg på dette vanskelige fjellet. Å, om jeg bare ikke hadde lagt meg til å sove!

Nå var han kommet til løvhytten, men han kunne ikke se boken, og satte seg ned og gråt. Men til slutt så han ned, og der under benken, fikk han øye på boken sin. Da ble hans sorg vendt til glede, og han takket Gud som hadde ledet ham tilbake og hjulpet ham å finne boken. Nå gjemte han den ved brystet og skyndte seg oppover fjellet.

Blir redd

Før han kom til toppen, gikk solen ned. Da han så at mørket senket seg, og forestilte seg farene han hadde utsatt seg for ved å legge seg til å sove, gruet han seg for å gå videre.

-Nå må jeg gå i mørket, sa han, -og høre lydene fra de sørgmodige nattens skapninger, på grunn av min uforsiktighet.

Så kom han til å tenke på at Fryktsom og Mistro hadde fortalt ham at de hadde sett løver på veien.

-Disse udyrene jakter på sitt bytte om natten, tenkte han. –Hvis de skulle angripe meg, har jeg ingenting å forsvare meg med. Hvordan kan jeg holde dem unna, og unngå å bli revet i filler?

Mens han grublet over sin ulykkelige tilstand, så han lys foran seg, og en staselig bygning dukket opp i skumringen. Det var Skjønnhetens palass, det lå litt tilbaketrukket fra veien. Med tanke på at han kanskje kunne finne rom for natten der, satte han farten opp. Han gikk inn på den smale stien som førte til palasset, og fikk øye på to løver, en på hver side av stien. Her var det Frykt og Mistro hadde snakket om, og som hadde fått dem til å snu og forlate den himmelske veien. Han stoppet og tenkte over hva han skulle gjøre. Han lurte på om ikke han også burde snu, for han så ikke annet enn den sikre død foran seg.

Men portvakten på palasset, som het Vaktsom, så at Kristen nølte som om han ville snu, og ropte til ham:

-Er din tro så svak? Hvorfor er du redd? Vær ikke redd løvene, for de er begge i lenker. De er satt der for å prøve de reisendes tro, og for å avsløre de som ikke har tro. Hold deg midt på stien, så kan de ikke skade deg.

Da gikk Kristen nedover stien mellom de to løvene. De brølte og slet i lenkene, men gjorde ham ikke noe. Han priste Herren og gikk videre til porten der portvakten sto.

Kommer til Skjønnhetens palass

-Herre, hva slags hus er dette? spurte han. –Kan jeg bli her i natt?

Portvakten: -Dette huset ble bygd av fjellets Herre, for å hjelpe pilegrimene.

Portvakten spurte også Kristen hva han het, hvor han kom fra, og hvor han skulle.

Kristen: -Mitt navn er Kristen nå. Før het jeg syndig. Jeg kommer fra Ødeleggelsens by, og er på vei til Zion. Siden natten faller på og jeg ikke kjenner veien foran meg, vil jeg gjerne blir her over natten, dersom det er mulig.

Portvakten: -Men hvorfor kommer du så sent?

Kristen: -Jeg skulle ha vært her mye tidligere, men uforsiktig som jeg er, sovnet jeg mens jeg satt og hvilte i løvhytta. Jeg må ha sovet minst en time. Dessuten ble jeg enda mer forsinket fordi jeg mistet den hellige boken min mens jeg sov. Jeg oppdaget ikke at den var borte før jeg var kommet til toppen av fjellet, og da måtte jeg gå hele veien tilbake til løvhytta for å finne den.

Portvakten: -Jeg skal ringe på en av hushjelpene, og dersom hun liker historien din, vil hun introdusere deg for de andre som bor her. Slik er reglene i dette huset.

Så ringte Vaktsom, portvakten, med en bjelle, og snart kom en vakker, alvorlig dame som het Varsom.

Portvakten: -Denne mannen er på reise fra Ødeleggelsens by til Zion. Nå er natten kommet på, og han vil gjerne bli her i natt.

Varsom spurte etter hans navn, hvordan han fant den rette veien, og hva han hadde sett på veien. Kristen delte noen av de erfaringene han hadde gjort, og sa:

-Jeg vil svært gjerne bli her, for jeg er blitt fortalt at dette stedet ble bygget av Herren selv, til hjelp for pilegrimene.

Hun smilte, tenkte seg om et øyeblikk med tårer i øynene, så sa hun:

-Jeg skal tilkalle to eller tre av mine hjelpere.

Så gikk hun til døren og ropte på Kjærlig, Gudfryktig og Forsiktig, som etter en kort samtale ba ham inn for å møte de andre. Han bukket høflig og fulgte dem inn i en stor stue. Etter at han hadde satt seg, ga de ham noe kaldt å drikke, og underholdt ham mens kveldsmåltidet ble laget i stand.

Gudfryktig: -Broder Kristen, hva var det som fikk deg til å legge ut på denne pilegrimsreisen?

Kristen: -Jeg ble tynget av mine synder da jeg leste i den boken som pilegrimene ga meg, og jeg ble advart av en stemme som stadig lød i ørene mine. Stemmen sa at min by og mitt land skulle ødelegges. Da fikk jeg en stor byrde. Mens jeg søkte å bli fri fra min byrde, møtte jeg Evangelist som viste meg veien hit.

Kjærlig: -Evangelist viste deg veien til porten, gjorde han ikke, og så kom du veien om Oversetterens hus?

Kristen: -Ja, Oversetteren viste meg mange fantastiske ting. Jeg kunne ha blitt i huset hans ett år, men jeg visste at jeg måtte gå videre. Jeg hadde fortsatt på meg klærne fra Ødeleggelsens by, og bar på min byrde, og han viste meg veien til korset.

Kjærlig: -Hva fant du på korset?

Kristen: -Jeg fant fred. Jeg hadde en visjon om en som blødde, ja, døde på korset for mine synder. Da rullet byrden av, og stor glede fylte mitt hjerte. Jeg mottok dette merket her på min panne, og fikk denne kappen å ha på meg, og denne hellige boken jeg har her. Det ble gitt meg av tre skinnende vesener som etterpå bare forsvant.

Kjærlig: -Men du så andre ting på veien også?

Kristen: -Ja, men dette var det viktigste. Jeg så også Doven, Envis og Innbilsk som lå og sov ved veien. Jeg prøvde å vekke dem, men de var for søvnige. Jeg så også Formell og Hykler kommer over muren. De gikk med meg et lite stykke til jeg kom til dette fjellet, der forlot de meg for å ta en lettere vei.

-Tenker du noen gang på byen du kom fra? spurte Forsiktig.

Kristen: -Ja, men med skam og sorg. Men dersom jeg hadde foretrukket landet jeg kom fra, ville jeg ha vendt tilbake dit, for jeg har hatt god anledning til det. Men nå lengter jeg etter et bedre land, et himmelsk land.

Forsiktig: -Har du ikke fortsatt noe av det gamle landet i deg?

Kristen: -Jo, det må jeg ydmykt bekjenne. Jeg har fortsatt mine verdslige innerste tanker, slike som jeg i likhet med mine landsmenn en gang gledet meg over. Men nå er de min sorg, ikke min glede. Dersom jeg kunne bli kvitt min kjødelige natur, og gjøre det jeg virkelig ville, hadde jeg ikke tenkt en eneste ond tanke til. Men jeg opplever at, ”Selv når jeg gjør det gode, er det onde til stede hos meg.”

Forsiktig: -Men synes du ikke av og til at de verdslige tingene du snakker om, er renset bort?

Kristen: -Jo, det er de gyldne stundene i livet mitt. Men dessverre er det ikke ofte jeg opplever det, og stundene varer ikke så lenge som jeg kunne ønske.

Forsiktig: -Kan du huske når det er du opplever slike glade seiersstunder?

Kristen: -Ja, når jeg tenker på hva jeg så og mottok på korset; eller når jeg tenker på det landet jeg skal til; eller når jeg leser fra pilegrimsboken eller ber. Da synes all tvil og frykt, engstelse og bekymring, og alt ondt å forsvinne. Men jeg føler ikke at det er jeg selv som oppnår dette, men hans Ånd som elsket meg og ga seg selv for meg.

Forsiktig: -Hvorfor har du slikt et sterkt ønske om å komme til Zion?

Kristen: -Å, jeg ønsker å være sammen med Ham som ga seg selv for mine synder, og som ga meg evig liv. Jeg ønsker å være sammen med dem som er lik Ham, og være fri fra smerte, problemer og synd for alltid.

-Har du familie, spurte Kjærlig.

Kristen: -Ja, jeg har kone og fire barn.

Kjærlig: -Og hvorfor tok du dem ikke med deg?

Kristen (gråtende): -Å, så gjerne jeg skulle ha gjort det, men de var alle imot at jeg skulle reise.

Kjærlig: -Men snakket du med dem, og forklarte dem hvor syndig stedet var, og hvor farlig det var å bli der? Bønnfalt du dem om å bli med deg?

Kristen: -Ja, med all min kraft. Jeg fortalte dem også hva Gud hadde åpenbart for meg, at byen skulle ødelegges, men de ville ikke tro meg.

Kjærlig: -Men ba du Gud velsigne ditt budskap til dem?

Kristen: -Ja, med en oppriktig sjel, og med all kjærligheten i mitt hjerte, for jeg er svært glad i min kone og mine barn.

Kjærlig: -Men fortalte du dem om din egen sorg og frykt for ødeleggelsen?

Kristen: -Ja, om og om igjen, ofte under tårer.

Kjærlig: -Men hva sa de? Sa de at de ikke ville bli med?

Kristen: -Min kone sa at det var tåpelig å gi opp hele verden bare på grunn av en fiks idé, og barna mine var helt oppslukt av ungdommens gleder.

Kjærlig: -Men opphevet ditt eget tomme liv din oppriktige overtalelse, og ødela ditt vitnesbyrd?

Kristen: -Vel, jeg kan ikke skryte av livet mitt, for jeg er klar over mange feil; og jeg forstår at et menneske med sitt liv kan annullere sine gode argumenter og overbevisning. Men jeg var veldig forsiktig med ikke å gi min familie anledning til å ta anstøt av min oppførsel. Jeg håpet at de ikke skulle være uvillige til å bli med meg. Men de fortalte meg ofte at jeg var for nøye, og at jeg nektet meg selv ting (for deres skyld) som de ikke så noe galt i. Hvis de så noe i meg som hindret dem i å ta imot sannheten og bli med meg, så var det min ekstreme påpasselighet med ikke å synde mot Gud eller gjøre noe galt mot noen.

Kjærlig: Kain hatet jo sin egen bror fordi hans egne gjerninger var onde, og brorens rettferdige. Dersom din kone og dine barn tok anstøt av deg for det, var de uimottakelige for sann rettskaffenhet, og din sjel er løst fra ansvaret for deres fordømmelse.

På denne måten satt de og snakket til maten var ferdig. Da gikk de alle inn i spisestuen og satte seg ned og spiste. Bordet var fullt av gode ting. Samtalen dreide seg om fjellets Herre; hva Han hadde gjort; og hvordan Han hadde bygd dette huset; og ut fra det de sa, skjønte Kristen at Han hadde vært en stor helt i kamp. Han hadde kjempet og felt ham som hadde makt over dødens krefter; det vil si, makt til å bringe død over hele menneskeheten; men dette hadde han utrettet med stor fare og lidelse for seg selv.

De sa (noe Kristen allerede trodde på) at deres helt hadde vunnet seier over menneskehetens fiende, ved å ofre sitt eget blod, og at Han gjorde det av ekte kjærlighet til verden. Noen av dem som satt ved bordet erklærte at de hadde sett Ham og snakket med Ham etter at Han døde på korset. Og de forsikret meg om at de hadde denne historien fra Hans egen munn: den kjærligheten Han har for pilegrimene på reise i denne ødemarken, finnes ikke hos noen annen person i universet. De sa at Han hadde gitt slipp på all sin rikdom, makt og ære og gjort seg selv lavere enn de fleste, for at Han skulle kunne hjelpe de fattige synderne, og gi dem en rik arv i et land der solen aldri går ned. De husket at Han hadde sagt at Han ikke ville bo i Zion alene. I tillegg sa de at Han hadde gjort til prinser mange av pilegrimene som var tiggere. De satt og snakket til langt på natt. Etter at de hadde bedt og overgitt seg i sin vokters hender, gikk de og la seg. Kristen sov i et stort rom i andre etasje med vindu mot soloppgangen. Rommets navn var Fred. Han sov til morgenen grydde.

Neste morgen sto alle tidlig opp, og etter at de hadde snakket sammen en stund, sa de til Kristen at de ville vise ham noen sjeldne ting på stedet, før han dro videre.

Først tok de ham med inn i biblioteket og viste ham dokumenter fra oldtiden: stamtavlen til fjellets Herre, som viste at Herren var Sønn av den Evige og var av evig herkomst. Her var dokumenter over hans bragder, og navnene på mange hundre som var i hans tjeneste, og som ga dem permanent og evig oppholdstillatelse.

Så leste de for ham noen av de bragder som var blitt utført av hans tjenere; hvordan de hadde lagt under seg riker, sørget for rettferdighet, fått løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ild, unnsluppet sverd; hvordan de ble gjort sterke etter svakhet, tapre i kampen, og fikk fiendehærer til å flykte.

Andre dokumenter fortalte om hvor villig Herren var til å ta imot alle, selv den som hadde forfulgt Ham. Her var også dokumentert edle dåder av gamle tiders rettferdige. Kristen tok det hele til seg, sammen med profetier om ting som skulle skje til fortvilelse for de ikke-troende, og til trøst for de trofaste pilegrimene på vei til et bedre sted.

Neste dag tok de ham med til våpenhuset, der han fikk se alt slags utstyr for soldatene i den hellige krigen. Sverd, skjold, hjelmer, brynjer, effektiv bønn, og sko som aldri ble utslitt. De fortalte at fjellets Herre hadde nok utstyr til alle som ønsket å stå imot det onde på sin vei til løfteslandet. Uansett hvor mange som trengte slikt utstyr, så var det nok til alle.

De viste ham også noen av de tingene som gamle pilegrimer hadde utrettet store ting med, staven til Moses; krukkene, trompetene og lampene Gideon brukte da han fikk Midians hær til å flykte; oksestaven som Shamgar drepte seks hundre fiender med; et kinnbein som Samson knuste hele Filisterhæren med; slyngen og steinen som i Davids hender felte kjempen Goliat, og mange flere kjente ting fra Herrens våpenlager. Etterpå gikk de til ro for natten.

Da så jeg i min drøm at Kristen neste morgen sto opp og ville begi seg videre, men de overtalte ham til å bli til neste dag.

-Hvis det er klarvær i morgen, vil vi vise deg Herlighetens fjell, lovet de.f –De er så vakre og er mye nærmere himmelen du lengter etter. Å se dem vil oppmuntre deg og gi deg et sterkere ønske om å nå fram, og gi deg mot til reisen.

Så Kristen bestemte seg for å bli.

Neste dag, da sola sto høyt på himmelen, tok de ham med til toppen av bygningen, og sa at han skulle se langt mot øst. Langt borte kunne Kristen se et majestetisk fjellandskap. I dette landet langt borte, var store skoger, grønne vingårder, sprudlende kilder, vide åkrer, vakre daler, enorme frukthager, og nydelige, gyldne kornåkrer. Han spurte hva landet het. De sa:

-Dette er Immanuels land, og det tilhører pilegrimene, akkurat som dette fjellet. Og når du kommer dit, vil du se porten til den Himmelske staden. Hyrdene der vil vise deg den.

Han uttrykte ønske om å gå videre, og de sa seg enig.

-Men la oss først gå til våpenhuset igjen, foreslo de.

Der utstyrte de ham fra topp til tå med det han ville få mest bruk for på reisen. Utrustet på denne måten, gikk han sammen med sine venner mot porten. Han spurte portvakten om han hadde sett noen pilegrimer gå forbi.

-Ja, svarte portvakten. –Det gikk en forbi for en liten stund siden.

-Kjente du ham? spurte Kristen.

-Nei, jeg spurte hva han het, og han svarte ”Trofast”.

Kristen: -Han kjenner jeg. Han kommer fra min hjemby. Hvor langt tror du han har kommet nå?

Portvakt: -Han er nok kommet til foten av fjellet nå.

-Vel, kjære portvakt, sa Kristen, –må Herren være med deg og velsigne deg rikelig for all den godhet du har vist meg.

Så dro han i vei.

Varsom, Kjærlig, Gudfryktig og Forsiktig gikk med ham til foten av fjellet. De gikk og snakket sammen til de kom til toppen. Da sa Kristen:

-Jeg syntes det var vanskelig å komme opp fjellet, men det ser ut som at det vil bli farligere å gå ned.

-Ja, det er det, sa Gudfryktig. –Det er ekstra vanskelig etter at en har vært på fjellet en stund, å gå ned i Ydmykhetens dal uten å snuble av og til.

Kristen gikk veldig forsiktig, men likevel snublet han et par ganger.

Ved foten av fjellet fikk Kristen et brød, en flaske vin, og en stor pose rosiner av sine gode venner. Han sa farvel, og fortsatte videre alene.