-Jeg har to søstre, mamma

-Jeg har to søstre, mamma

Todd Burpo og Lynn Vincent skriver:

”En kveld i oktober satt jeg ved kjøkkenbordet og forberedte en preken. Sonja satt i stuen og skrev ut regninger, betalte regninger og førte regnskapsbøker. På gulvet like ved satt Cassie med barbiedukkene sine. Jeg hørte Coltons skritt bortover gangen. Så kom han inn i stuen, og jeg fikk et glimt av ham idet han var på vei rundt sofaen. Der stilte han seg opp rett foran Sonja.

-Jeg har to søstre mamma, sa han.

Jeg la fra meg pennen. Det gjorde ikke Sonja – hun fortsatte å skrive.

Colton sa det en gang til.

-Jeg har to søstre, mamma.

Sonja kikket opp fra papirarbeidet og ristet så vidt på hodet.

-Nei, du har én søster, Cassie, og … mener du Traci, kusinen din?

-Nei.

Colton avbrøt henne tvert. –Jeg har to søstre. Du hadde en baby som døde i magen din, hadde du ikke?

Tiden stanset hjemme hos familien Burpo. Sonja sperret opp øynene. For noen sekunder siden prøvde Colton å fange morens oppmerksomhet, uten å klare det. Men selv her fra min plass ved kjøkkenbordet så jeg at han nå hadde den fullstendig.

-Hvem har fortalt deg at jeg hadde en baby som døde i magen min? spurte Sonja.

Stemmen hennes var alvorlig.

-Det gjorde hun selv, mamma. Hun sa at hun døde i magen din.

Colton snudde seg på hælen. Han hadde sagt det han kom for å si og var ferdig med saken. Men det var ikke Sonja. Ikke etter et slikt bombenedslag. Før sønnen vår hadde rukket å komme rundt sofaen, kommanderte kona mi med sin mest myndige stemme:

-Colton Todd Burpo, du kommer tilbake hit med én gang!

Colton bråsnudde og fikk øyekontakt med meg. Hva galt har jeg gjort nå? sto det å lese i hele ansiktet hans.

Jeg skjønte hva Sonja måtte føle nå. Å miste det barnet var det vondeste hun hadde opplevd her i livet. Vi hadde forklart det for Cassie, for hun var gammel nok. Men til Colton hadde vi aldri sagt noe, for den slags var mer enn en fireåring kunne forstå, mente vi. Fra kjøkkenbordet fulgte jeg taus med på følelsene som avløste hverandre i Sonjas ansikt.

Litt nervøs tuslet Colton tilbake og stilte seg foran moren sin igjen. Denne gangen var han langt mer forsiktig.

-Alt er i orden, mamma, sa han. –Hun har det bra. Gud adopterte henne.

Sonja gled ned av sofaen og knelte foran Colton, så hun kunne se ham rett inn i øynene.

-Mener du at Jesus adopterte henne? sa hun.

-Nei, mamma. Faren Hans gjorde det!

Sonja snudde seg og så på meg. Etterpå fortalte hun meg at hun prøvde å holde seg rolig, men egentlig var hun helt satt ut av tanken: Babyen vår … var – er! – en jente!

Sonja fokuserte på Colton, og jeg kunne høre på stemmen hennes at hun strevde med å ta seg sammen.

-Hvordan så hun ut, da?

-Hun ligner på Cassie, sa Colton. –Hun er bare litt mindre, og så har hun mørkt hår.

Sonjas mørke hår.

Sorg og glede sto å lese i ansiktet til kona mi. Cassie og Colton har mitt lyse hår. Hun har mange ganger beklaget seg spøkefullt:

-Her bærer jeg rundt på dem i ni måneder, og når de kommer ut, er de prikk lik deg!

Men så var det altså et barn som lignet på henne. En datter. Jeg så at øynene hennes ble blanke. Colton fortsatte ufortrødent:

-Det kom en jente bort til meg i Himmelen, og hun bare klemte og klemte og klemte på meg.

Tonefallet hans ga klar beskjed om at han ikke likte den slags noe særlig.

-Kanskje hun bare var glad for at noen fra familien hennes var der, foreslo Sonja. –Jenter klemmer. Når vi er glade, klemmer vi.

Colton virket ikke mildere stemt av den grunn.

Sonjas øyne lyste opp og hun spurte:

-Hva het hun? Hva het den lille jenta?

Colton glemte visst de ekle jenteklemmene et øyeblikk.

-Hun heter ikke noe. Hun fikk ikke noe navn av dere.

Hvordan kunne han vite det?

-Det stemmer, Colton, sa Sonja. –Vi visste ikke engang at det var en jente.

Så sa Colton noe som fortsatt ringer for ørene mine.

-Ja, og så sa hun at hun gleder seg så til du og pappa kommer til Himmelen.

Fra min plass på kjøkkenet kunne jeg se at det var så vidt Sonja ikke knakk helt sammen. Hun ga Colton et kyss og sa at han kunne gå og leke. Og da han gikk ut av rommet, rant tårene nedover kinnene hennes.

-Ungen vår har det bra, hvisket hun. –Ungen vår har det bra.

Å miste et barn vi ønsket oss over alt på jord, er noe av det vondeste vi har opplevd, men fra dette øyeblikket av begynte sårene å gro. For meg var det et hardt slag da det skjedde. Men for Sonja var det ikke bare en hjerteskjærende sorg – hun følte seg fullstendig mislykket i tillegg.

-Du gjør alle de riktige tingene, spiser alle de riktige tingene, og ber om at babyen din må være frisk og vokse som den skal, men så dør den inni deg likevel, forklarte hun meg en gang. -Jeg føler meg skyldig. Med hodet vet jeg at det ikke var min feil, men skyldfølelsen er der likevel.

Vi ønsket å tro at det ufødte barnet vårt hadde kommet til Himmelen. Selv om Bibelen ikke sier mye om disse tingene, hadde vi valgt å tro det. Men nå hadde vi et øyenvitne på at en datter vi aldri hadde sett, ventet på oss i evigheten (Burpo, 2011, s. 110-113).”

Kilde: Burpo, Todd. (2011). Himmelen er på Or’ntli. En liten gutts forbløffende fortelling om sitt besøk i Himmelen. Kjeller: Hermon Forlag.