Kapittel 7 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan

Kapittel 7

Reisen til de herlige fjell

Får følge av Håpefull

Kristen hadde ikke kommet langt fra byen, da han traff Håpefull som nettopp var blitt en pilegrim. Han fortalte Kristen at han var fra Tomhetens by, og at han hadde sett hvor stygt og urettferdig Kristen og Trofast var blitt behandlet av de brutale menneskene på markedet, og han hadde sett Trofasts henrettelse. Han hadde lagt merke til deres gode oppførsel i lidelsen, og det hadde fått ham til å omvende seg fra det verdslige livet, til troen og livet som en pilegrim.

De to mennene inngikk en pakt med hverandre om å holde sammen hele veien til ende. Håpefull sa at det var mange flere på markedet som ville følge hans eksempel når tiden var inne. Da følte Kristen at hans lidelse og Trofasts død ikke hadde vært forgjeves.

Møter hyklere

De hadde ikke gått langt før de tok igjen en mann som het Listig. Han fortalte at han kom fra byen Veltalenhet og var på vei til den Himmelske stad. Men han sa ikke hva han het.

Kristen: -Fra Veltalenhet! Er det mange gode mennesker i din by?

Listig: -Ja, det er en flott by.

Kristen: -Mitt navn er Kristen, og dette er min gode venn herr Håpefull. Hva heter du?

Listig: -Jeg er en fremmed for dere, og dere for meg; hvis dere skal samme vei, vil jeg gjerne slå følge med dere.

Kristen: -Jeg har hørt om denne byen Veltalenhet; og så vidt jeg husker sier de at det er en rik by.

Listig: -Ja, det stemmer, og jeg har mange rike slektninger der.

Kristen: -Hvem er de slektningene dine, om jeg tør spørre?

Listig: -Nesten alle i byen. De mest fremstående er Lord Skiftevis, Lord Øyentjener, Lord Veltalenhet, det var hans forfedre som byen fikk sitt navn fra, og herr Glatt, herr Falsk, herr Hva-Som-Helst, og presten vår, herr Tvetunget, som er min onkel. Og for å  si det som det er, er jeg selv en adelsmann, til tross for at min oldefar var ferjemann som så den ene veien og rodde den andre; og jeg har tjent det meste av min formue ved å gjøre det samme.

Kristen: -Er du gift?

Listig: -Ja, og min kone er en populær dame, datter av en fin, kulturell kvinne, Lady Påtatt. Hun kommer fra en svært ærbar familie, og har opparbeidet seg en slik omgjengelighet at hun vet hvordan hun skal innsmigre seg hos både høy og lav, rik og fattig, prins og arbeidskar. Det er riktig at vår religion skiller seg fra den mer strikse typen på to punkter: For det første strever vi aldri mot strømmen, for det andre, er vi alltid ivrigere når religionen har en kulturell drakt og er populær. Når religionen går på solsiden med sølvsko på og menneskene applauderer, er vi glade for å bli regnet som etterfølgere av den. Men vi vet hvordan vi skal trekke oss unna når religionen opptrer i filler, uten utdannelse eller penger, og er uakseptabel for de høyere klasser i samfunnet.

Da gikk Kristen bort til Håpefull og sa med lav stemme:

-Det slår meg at dette må være herr Listig fra Veltalenhet. Hvis det stemmer, har vi den verste skurken i landet sammen med oss.

-Spør ham, sa Håpefull. –Han må vedkjenne seg navnet sitt.

Da gikk Kristen bort til ham og sa:

-Si meg, heter ikke du herr Listig? Er ikke du kjent som herr Listig fra Veltalenhet?

Listig: -Det er ikke mitt egentlige navn. Det er et klengenavn jeg har fått av noen som ikke liker meg. Det er fornærmende, og jeg blir konfrontert med det overalt hvor jeg kommer. Men andre gode menn har fått sitt før meg.

Kristen: -Men hvorfor ga de deg et slikt navn?

Listig: -Som jeg sa, så liker de meg ikke. Det mine bekjente ikke likte, var at jeg alltid var forutseende og hadde dømmekraft eller visdom nok til å velge det beste for meg selv, før de var i stand til å se hva som var det beste. Og jeg har vært heldig å få de beste ting i livet på den måten. Men dersom gode ting kommer i min vei, la meg kalle det velsignelser, og la de misunnelige som kaller meg falske navn, fordømmes.

Kristen: -Jeg trodde nok du var den mannen jeg hadde hørt om, og jeg er redd det navnet passer bedre på deg enn du vil innrømme.

Listig: -Vel, jeg kan ikke hjelpe for at du synes det. Du skal likevel få se at jeg kan være hyggelig selskap, hvis du lar meg slå følge.

Kristen: -Hvis du går sammen med oss, må du gå mot strømmen, og som du selv sier, strider det mot dine prinsipper. Du må slutte deg til vår religion både når den er kledd i filler, og når den går i sølvsko. Og du må være lydig mot den både når du sitter i lenker, og når du gleder deg i frihet.

Listig: -Du kan ikke tvinge din religion på meg eller sette den over min tro. La det være mitt eget valg, og la meg reise sammen med dere.

Kristen: -Det er umulig. For ”går vel to i følge når de ikke er blitt enige?” Hva har rettferdighet og ondskap felles? Eller hva fellesskap kan lyset ha med mørket? Hvilken harmoni er det mellom Kristus og Belial? Hva har en troende felles med en ikke-troende?

Listig: -Jeg kommer aldri til å forlate mine gamle prinsipper, for de er ufarlige og gagnlige. Hvis jeg ikke kan gå sammen med dere, får jeg gå alene, slik jeg gjorde før jeg møtte dere, til jeg møter noen som blir glad for mitt selskap uten å forsøke å forme meg etter sitt eget mønster.

Listig sakket på farten og ble liggende etter. Da pilegrimene så seg tilbake, fikk de se tre menn som slo seg i følge med ham. Han bukket til dem, og de bukket høflig tilbake. De var gamle kjenninger. De tre var herr Pengekjær, herr Materialistisk, og herr Gjerrig. De hadde gått sammen med Listig på skolen til herr Grisk en gang. Han lærte sine studenter hvordan de skulle skaffe seg ting ved smiger, løgn, bedrag, vold, eller ved å ta på en forkledning av religion; og disse fire herrene hadde lært sin mesters kunst så godt, at de selv kunne ha undervist andre. Etter at de hadde hilst på hverandre, spurte herr Pengekjær:

-Hvem er de to karene der borte?

Listig: -De er to landsmenn som på sin måte er på pilegrimsreise.

Pengekjær: -Men hvorfor ventet de ikke, så kunne vi alle gått sammen? For jeg håper vi alle er pilegrimer.

Listig: -Visst er vi det. Men disse mennene er så trangsynte og strenge. De elsker sine egne ideer så høyt og bryr seg ikke om andres meninger, så de vil ikke gå sammen med oss. Om en mann er aldri så gudfryktig, vil de ikke ha noe med ham å gjøre, hvis han ikke er enig med dem i alt.

Gjerrig: -Det var ikke bra, men vi har lest om noen som er for religiøse, for samvittighetsfulle, og de dømmer og fordømmer alle andre enn seg selv og de som er enige med dem. Men fortell oss nå hva de fant for noe galt med deg?

Listig: -De likte ikke at jeg ventet på vinden og tidevannet. De var overbevist om at det var deres plikt å fortsette reisen i all slags vær, og uansett hvor mye motstand de møtte. De er villige til å satse alt for Gud uten å nøle et øyeblikk. Jeg er for å utvise forsiktighet for å bevare min formue, mitt liv og sikkerhet, i tillegg til å nå målet. De vil holde fast på sine meninger selv om alle mennesker er imot dem. Men jeg er for religion når tidene og forholdene og min egen sikkerhet tillater det. De er for religion om den er kledd i filler og foraktes, men jeg forlanger at religion går i sølvsko på solsiden og får applaus.

Herr Materialistisk: -Du har helt rett, herr Listig. En som har frihet til å beholde det han har, men gir slipp på det på grunn av et svevende løfte om tro, han er en religiøs tosk. Gud venter at vi skal bruke forstand. La oss være kloke som slanger. Kloke mennesker slår høyet når sola skinner, ikke når det regner. Gud gir både solskinn og regn, men han forventer at vi skal bedømme den rette tid for å gjøre vårt arbeid. For min del liker jeg best den religionen som sikrer oss Guds velsignelser; for hvem med sin forstand i behold, kan tro at Gud som har gitt oss alle gode ting i dette livet, ikke vil at vi skal beholde dem for hans skyld? Abraham og Salomo ble rike, og de var veldig religiøse. Job sa at hvis en omvendte seg til Gud, ville Han gi oss gull som støv, men han var ikke som de to herrene foran oss, som verdsetter gull som støv.

Gjerrig: -Jeg tror vi alle er enige om dette, så det trenger vi ikke diskutere videre.

Pengekjær: -Nei, vi trenger ikke snakke mer om dette. Vi har både skriftsteder og forstand som bekrefter vårt synspunkt, og den som ikke følger verken skriften eller forstanden, kjenner ikke til sann frihet, og bryr seg heller ikke om sin egen sikkerhet.

Listig: -Som dere skjønner er vi alle på pilegrimsreise, og for at vi skal ha noe å underholde oss med, foreslår jeg at vi diskuterer dette spørsmålet:

La oss si at en mann – en selger eller en pastor – ser en mulighet til å komme seg fram i verden, ved å bli ivrigere i sin religion når det gjaldt ting han tidligere ikke hadde ansett som viktig. Kan han ikke utnytte denne muligheten til å oppnå det han ønsker, uten at det skjer på bekostning av hans moralske standard, eller hans karakter? Kan han ikke gjøre det og like fullt være en ærlig og oppriktig mann?

Pengekjær: -Jeg skjønner hva du mener, og om dere tillater, vil jeg gjerne komme med et svar. Dersom det gjelder en pastor:

En god og verdig pastor, med lav inntekt og lite av denne verdens goder, ønsker mer for seg selv og sin familie, og ser en mulighet for å oppnå det ved å endre sine prinsipper og metoder litt, noe som gleder menigheten – ved å være flittigere, preke oftere og med mer nidkjærhet, velge og forme skriftsteder til sin egen fordel, forberede sterkere og bedre prekener om forvalterskap for å øke inntekten til menigheten, og derved forsterke sin posisjon i samfunnet. Jeg ser ingen grunn til at han ikke skulle utnytte denne muligheten. Jeg synes faktisk han bør gjøre det.

Først av alt fordi hans ønske om å skaffe seg mer er naturlig og rettmessig, og muligheten til å oppnå det er gitt ham av forsynet. Han bør skaffe seg mer hvis han kan, uten å stille spørsmål for samvittighetens skyld.

For det andre fører hans ønske til at han blir flittigere, en mer brennende forkynner, det får ham til å forbedre sine talenter, og på den måten gjør ham til en bedre mann, hvilket må være etter Guds vilje.

For det tredje, at han gir etter for menneskenes ønsker ved å ofre noen av sine prinsipper for å tjene dem, synes jeg er rosverdig. For det viser at han har en selvfornektende ånd og en fin og vinnende personlighet, som igjen beviser at han er bedre skikket for sin stilling.

Min konklusjon er derfor, at en pastor som bytter en liten menighet og lav inntekt mot en større og mer lønnsom, ikke bør dømmes som grådig på grunn av det. Siden han har forbedret kvaliteten på sin tjeneste, burde han heller regnes som en som klokt har fulgt reglene for sitt kall, og har gjort det beste ut av en mulighet som ble gitt ham.

Når det gjelder den andre delen av ditt spørsmål angående selgeren: La oss si at en selger eller arbeider som tjener dårlig, kan forbedre sin situasjon ved å bli religiøs – gifte seg med en rik dame, skaffe seg flere eller bedre kunder, eller få en bedre jobb – skjønner jeg ikke hvorfor han ikke skulle gjøre det. Grunnen til det er som følger: Å bli religiøs er en dyd, uansett hvilke midler som benyttes. Det er ikke ulovlig å få en rik kone, flere kunder eller høyere lønn. Dessuten, en mann som oppnår dette ved å bli religiøs, oppnår det gode ved å gjøre godt mot seg selv. Så resultatet av å bli religiøs er et godt liv, en god kone, mer penger, flere kunder eller bedre lønn. Derfor er det å bli religiøs for å oppnå alt dette, et godt motiv.

Herr Pengekjærs svar ble godt mottatt av dem alle. Og de trodde alle at dette kunne intet menneske motbevise. Derfor bestemte de seg for å gå til Håpefull og Kristen med spørsmålet, siden de begge hadde avvist herr Listig og hans ideer. De ropte til Håpefull og Kristen at de skulle vente. Da de nærmet seg, ble de enige om at herr Materialist skulle stille spørsmålet i stedet for Listig, på grunn av Kristens holdning til Listig, på grunn av Kristens holdning til Listig i deres tidligere diskusjon.

Etter å ha hilst og blitt introdusert for hverandre, og utvekslet ord om været, konfronterte herr Materialist Kristen med spørsmålet.

Kristen: -Selv en nybegynner kan svare på det spørsmålet. Alle burde vite at det er galt å bli religiøs for å oppnå noe! Hvis det var galt å følge Jesus for brødet og fiskenes skyld, er det langt verre å bruke Ham og hans religion til å oppnå ting av denne verden.

De hyklerske fariseerne hadde den samme ånd: deres metode var lange bønner, men deres mål var å skaffe seg enkers hus. Jesus da de ville møte en større fordømmelse.

Forræderen Judas, hadde den samme tro. Han var religiøs på grunn av pengekassa han bar på. Og han er kalt en tyv, en djevel og fortapelsens sønn, og det er skrevet om ham at han dro til sitt sted, som var helvete, der alle djevler havner.

Bedrageren Simon hadde også samme tro. Han prøvde å bestikke apostlene til å gi seg Den Hellige Ånds kraft, for at han kunne bruke den til sin egen fortjeneste og ære. Men Peter sa til ham, at hans hjerte var ondt og at han var bundet av bitterhet og skam.

Satan er hjernen bak disse ideene. Det var han som lurte Ananias og hans kone Safira til å holde tilbake litt av sine midler med tanke på vanskelige tider, samtidig som de ville leve på menighetens kasse – av andres slit – de lurte de kristne, og brukte religionen til sin egen fordel. Men Gud straffet dem begge med døden.

Derfor, den som blir religiøs for egen vinnings skyld, er en tyv, en røver, en bedrager, en Judas, en hykler, som vil legge troen til side for en del av verden – akkurat som Judas solgte sin Herre for tretti sølvpenger. Denne læren kan virke sannsynlig, men den er av Djevelen, og hvis dere tar imot den som sannhet, vil dere få lønn etter deres gjerninger.

Da sto de fire og stirret på hverandre i taushet. Håpefull sa, ”Amen”. Herr Listig og vennene hans trakk seg tilbake, og Kristen og Håpefull fortsatte på veien. Da de var et stykke foran de andre, sa Kristen til Håpefull:

-Disse mennene kan ikke bli stående for mennesker, hvordan kan de håpe å bli stående framfor Gud? Og når de er stumme når de møter kar av leire, hva vil de gjøre når de blir møtt av den fortærende ild?

Over den enkle sletten

Kristen og Håpefull fortsatte videre til de kom til en skjønn slette som kaltes Enkel. Der gikk de frie og fornøyd. Sletta var liten og de var snart over den. På den andre siden av sletta lå en liten os som kaltes Lukrativ. I den åsen lå en sølvmine, og noen hadde tatt av fra veien for å se nærmere på den, for den var så spesiell. Men de kom for nær kanten av gruva og kom aldri tilbake. Bakken under dem ga etter, og de falt ned i gruva. Noen ble drept, og andre ble skadet for livet.

Møte med Demas

Litt bort fra veien i nærheten av gruva, sto en mann ved navn Demas. Han ropte til de som gikk forbi at de måtte komme og se gruva. Demas sa til Kristen og Håpefull:

-Mine venner, kom hit, så skal jeg vise dere noe.

Kristen: -Hva kan du vise oss som er verdt å forlate veien for?

Demas: -Det er en sølvgruve her, og mange graver i den og blir rike. Hvis dere kommer hit, får dere se at med litt innsats kan dere skaffe dere store rikdommer.

-La oss gå og se, sa Håpefull.

Kristen: -Ikke jeg. Jeg har hørt om dette stedet og om de mange som har mistet livet her. Dessuten, den rikdommen er en snare for den som vinner den, den ruster og tærer, og forgifter kropp og sinn.

Så sa Kristen til Demas:

-Er ikke dette stedet farlig? Har det ikke forårsaket at mange pilegrimer har mistet sitt liv?

-Nei, det er ikke så veldig farlig, sa Demas, -unntatt for de som er uforsiktige.

Da sa Kristen til Håpefull:

-La oss ikke ta et skritt i den retningen, men fortsette rett fram.

Håpefull: -Jeg tror at når Listig kommer forbi, vil han gå bort dit for å se, hvis han får den samme invitasjon som oss.

Kristen: -Utvilsomt, hans prinsipper leder ham den veien; og han kommer sannsynligvis til å dø der.

Da ropte Demas igjen:

-Men vil dere ikke komme hit og se?

Kristen: -Demas, du er en fiende for Kristi sak, og du er allerede dømt av en av Guds gode dommere fordi du har vendt deg bort fra den rette veien. Og nå vil du føre oss i den samme fordømmelsen. Du vet svært godt, at dersom vi vender oss bort, vil Herren vår Konge vite om det og gjøre oss til skamme, når vi ønsker å stå uredde framfor ham.

Snart var Kristen og Håpefull så langt unna, at de ikke lenger kunne høre Demas.

Men nå var Listig og vennene hans kommet fram til åsen, og ved første invitasjon fra Demas, gikk de bort for å se på sølvgruven. Om de gikk for nær og ramlet ned i, eller de gikk ned i gruva for å grave etter sølv og ble kvalt av gassene der nede, det vet jeg ikke. Men jeg vet at de aldri igjen ble sett på veien.

Ser på saltstøtten

Igjen så jeg i min drøm, at på den andre siden av sletta sto det et monument like ved veien. Den var veldig merkelig. Den var formet som en støtte, men hadde en kvinnes ansikt. Kristen og Håpefull sto og så på den en lang stund, og forsøkte å finne ut hva den skulle bety. Til slutt oppdaget Håpefull at noe sto skrevet på den, men siden han var en ulærd person, skjønte han ikke hva ordene betydde. Han fikk Kristen til å se på det, og Kristen klarte til slutt å tyde de hebraiske ordene: ”Kom Lots hustru i hu.” De skjønte at dette var saltstøtten som Lots hustru var blitt til da hun så tilbake på den brennende byen Sodoma, mens hun flyktet for livet.

Kristen: -Å, broder Håpefull, dette er en god påminnelse til oss, etter Demas’ invitasjon til å komme og se på sølvminen. Hvis vi hadde gått dit slik han ville, og som du hadde lyst til, hvem vet, kanskje vi hadde blitt til støtter og til advarsel for de kommende slekter?

Håpefull: -Jeg er lei meg for at jeg var så dum. Og jeg lurer på hvorfor det ikke skjedde med meg det som skjedde med denne nysgjerrige kvinnen, for hvordan skiller min synd seg fra hennes? Hun bare så seg tilbake, og jeg ønsket å gå bort og se. Nåden er stor, men jeg skammer meg for at jeg slapp slike tanker inn i mitt sinn.

Kristen: -La oss merke oss dette, så det kan hjelpe oss i tider som kommer. Denne kvinnen unnslapp en dom fordi hun var lydig mot Guds engel, men ble felt av den neste fordi hun var ulydig og så seg tilbake.

Håpefull: -Det er sant. Hun kan være både en advarsel og et eksempel for oss: advarsel fordi vi skal sky hennes synd, og eksempel på dommen som skal komme for dem som ikke lar seg stanse av en advarsel.

Vandringen langs den lykkelige elv

De kom snart til en krystallklar elv som apostelen Johannes kalte ”elven med livets vann”. Nå gikk veien langs elvebredden, og vandringen var en fryd. De stoppet og drakk av elvevannet, som var forfriskende for deres ånd. På begge sider av elvebredden var det grønne trær som bar all slags herlige frukter, og løvet på trærne var gode som medisin. Med frukten fra trærne stilte de sin sult, og de spiste av løvet for å forhindre sykdommer som ofte rammer de som er på reise i det landet. På hver side av elva var det en vakker eng, grønn hele året og full av skjønne blomster. På denne enga la de seg ned og sov trygt. Da de våknet, spiste de igjen av frukten og drakk av elvevannet, før de igjen la seg til å sove. Dette gjorde de flere dager og netter. De sang og gledet seg i Guds godhet. Da de var klare til å gå videre (for de var ennå ikke ved veis ende), spiste de og drakk, og la i vei.

Tar av til Sideveiens eng

De hadde ikke gått langt før veien og elva skilte lag. Dette likte de ikke, for veien langs elva hadde vært slett og fin. Nå var veien ulendt, og føttene deres var såre etter den lange reisen. Litt foran dem på venstre side av veien, var det en eng og en grind som førte til en sti på den andre siden av gjerdet. På grinda sto strevet: Sideveiens eng. Da de kom fram til grinda sa Kristen:

-Hvis denne enga går langs veien vår, kan vi gå på den.

Og han gikk til grinda for å se. Han så en fin sti langs veien på andre siden av gjerdet.

-Det er som jeg håpet, sa Kristen, -Her er det lettere å gå. Kom kjære Håpefull, la oss klatre over.

Håpefull: -Men tenk om denne stien leder oss bort fra veien?

Kristen: -Det tror jeg ikke. Ser du ikke at den går langs veien?

Håpefull lot seg overtale av sin følgesvenn, og fulgte etter Kristen over gjerdet. Foran dem gikk en mann ved navn Selv-Tillit. Kristen ropte til ham og spurte hvor stien gikk.

-Til den Himmelske by, svarte han.

-Var det ikke det jeg sa? spurte Kristen. –Nå vet vi at vi er på rett vei.

De fulgte etter Selv-Tillit. Men snart falt natten på, og i mørket mistet de Selv-Tillit av syne. Han så ikke hvor han gikk, og falt ned i et dypt hull som eieren av enga hadde laget for å fange forvillede reisende. Kristen og Håpefull hørte at han falt, og ropte til ham for å få vite hva som hadde skjedd, men de fikk ikke noe svar. Alt de hørte var et stønn.

Da sa Håpefull:

-Hvor er vi nå?

Kristen var taus, og angret på at han hadde ført sin venn bort fra veien. Det begynte å tordne og regne, og vannet steg på den lave marken. Da stønnet Håpefull og sa:

-Å, om vi bare hadde holdt oss på veien!

Kristen: -Hvem kunne tro at denne stien skulle føre oss bort fra veien?

Håpefull: -Jeg var redd for det helt fra begynnelsen, det var derfor jeg forsøkte å advare deg. Jeg skulle ha sagt klarere i fra, men jeg er jo yngre enn deg.

Kristen: -Kjære bror, ikke vær sint på meg. Jeg er lei meg for at jeg ledet deg på villspor og har utsatt deg for fare. Vær så snill og tilgi meg; jeg mente ikke noe vondt med det.

Håpefull: -Ikke vær bekymret, min bror, jeg tilgir deg. Og jeg tror at dette på en eller annen måte må være til vårt beste.

Kristen: -Jeg er virkelig glad for at jeg har med en nådig bror å gjøre. Men vi må ikke bli stående her. La oss prøve å finne tilbake til veien.

Håpefull: -Greit, kjære bror, men la meg gå først.

Kristen: -Nei, vær så snill og la meg gå først. Hvis vi møter fare vil jeg være den første til å risikere noe, for det er jeg som har skylden for situasjonen vi har havnet i.

Håpefull: -Nei, nei, bror, du skal ikke gå først. Siden du er tynget av problemer, kan du komme til å lede oss på villspor igjen.

Da hørte de en stemme som sa:

-Stopp i veikrysset og se; spør etter den eldgamle veien, spør hvor den gode veien er, og gå på den, så skal dere finne hvile for deres sjeler.

Men nå var vannet steget så høyt at det var svært farlig å gå begge veier. Da husket de ordspråket, ”Det er mye lettere å komme bort fra den rette veien, enn å komme tilbake dit når du først har kommet bort.” De fortsatte likevel tilbake mot grinda, men det var så mørkt og vannet så høyt at de holdt på å drukne.

De kom seg ikke tilbake til grinda den natten. De fant til slutt litt ly på tryggere grunn, og satte seg ned for å vente på at det skulle lysne. Men, trøtte som de var, sovnet de.

Ikke langt fra stedet der de lå, lå en gammel borg. Tvilens festning, eid av kjempen Fortvilet, og det var hans eiendom de sov på. Kjempen hadde for vane å stå tidlig opp. Han var ute og inspiserte gjerdene sine etter regnet, da han kom over Kristen og Håpefull sovende på marken. Med brysk stemme ropte han at de skulle våkne, og kommanderte dem til å fortelle hvor de var fra og hva de gjorde på hans eiendom. De fortalte at de var pilegrimer og hadde gått seg vill.

Fanget av kjempen Fortvilet

Da sa kjempen:

-Dere har oppholdt dere på min eiendom uten tillatelse i natt, derfor må dere bli med meg.

De var tvunget til å gå med ham, for han var mye sterkere enn dem. De hadde lite å si til sitt forsvar, for de visste at de hadde forbrutt seg. Kjempen drev dem foran seg inn i borgen og kastet dem i en mørk hule – et ekkelt stinkende sted. Der lå de fra onsdag til lørdag kveld uten mat eller drikke, uten en lysstråle, og det var ingen som trøstet dem. De var i en håpløs situasjon, langt fra venner og kjente. For Kristen var sorgen dobbel så tung, for det var hans dårlige veivalg som hadde brakt dem i disse vanskelighetene.

Kjempen Fortvilet hadde en kone som het Usikker. Da han hadde lagt seg, fortalte han sin kone at han hadde tatt to til fange og stengt dem inne i fangehullet, fordi de hadde vært på hans eiendom. Han spurte henne hva han skulle gjøre med dem. Etter at han hadde fortalt henne hvem de var, hvor de var fra og hvor de skulle, rådet hun ham til å gi dem en skikkelig omgang juling neste morgen. Da han sto opp neste morgen, tok han den store knudrete klubba si og gikk ned i fangehullet. Først rakket han voldsomt ned på dem, som om de var hunder som hadde drept sauene hans (de kom aldri med et ord til sitt forsvar), så kastet han seg over dem og slo dem nådeløst. De var hjelpeløse, og hadde ingen mulighet til å verge seg mot slagene. Så lot han dem bli liggende i mørket i sorg og smerte. Hele dagen lå de der og stønnet og sukket.

Neste kveld rådet Usikker kjempen til å overtale mennene til å begå selvmord. Så da morgenen kom gikk han ned til dem og sa:

-Siden dere aldri kommer ut herfra i live (jeg gir dere aldri mat eller drikke, og den eneste muligheten til å slippe unna elendigheten, er å ta deres eget liv – enten med kniv, tau eller gift), ville ikke det smarteste være å ta den raskeste veien ut av elendigheten? Hvorfor skulle dere velge å leve, når livet for dere ikke betyr annet enn ekstrem pine?

Likevel bønnfalt de ham om å få gå.

Det fikk ham til å gyve løs på dem igjen. Og hadde det ikke vært for at han fikk et av anfallene sine og mistet rørligheten i armene, hadde han slått dem i hjel. Han trakk seg tilbake og overlot dem til seg selv, for at de kunne tenke på det han hadde sagt. Fangene diskuterte seg imellom om det beste var å følge hans råd eller ikke.

Kristen: -Hva skal vi gjøre, broder Håpefull? Det livet vi lever nå er meget ulykkelig. For min egen del vet jeg ikke om det er best å leve slik en stund for så å sulte i hjel, eller bli slått i hjel av denne brutale mannen, eller å dø nå og bli ferdig med det. Jeg er sikker på at graven er å foretrekke fremfor dette hullet.

Håpefull: -Vel, selvsagt er vår nåværende tilstand utålelig, og døden ville være langt bedre enn å tilbringe resten av mine dager her – enten de er mange eller få. Men la oss huske på hva Herren i det landet vi skal til har sagt: ”Du skal ikke drepe.” Det er ikke bare andre mennesker vi ikke har lov til å drepe, vi har enda mindre lov til å drepe oss selv. For den som dreper en annen, dreper bare hans kropp, men den som dreper seg selv, dreper både kropp og sjel. Og du snakker om at det er bedre i graven, men har du glemt det helvetet der alle morderne havner? For du vet at ”ingen morder har evig liv.” Vi må også ta i betraktning at kjempen ikke har alle lover i sine hender. Det finnes andre som har unnsluppet ham. Hvem vet om ikke Gud, som har skapt himmel og jord, får kjempen til å dø, eller får kjempen til å glemme å låse døra, eller at han snart får et nytt anfall slik at han mister førligheten i alle lemmene? Om så skulle skje, er jeg fast bestemt på å handle som en mann, og gjøre mitt ytterste for å komme meg løs. Jeg var feig som ikke gjorde det forrige gang. La oss i mellomtiden være tålmodige, min bror, og tåle vanskelighetene som gode soldater for Jesus Kristus, i alle fall for en stund. Tiden vil komme da vi slippes fri. La oss ikke ende som våre egne mordere.

Med disse ord klarte Håpefull å hjelpe Kristen. Så ventet de i mørket enda en dag i sin elendige forfatning.

Mot kvelden kom kjempen ned igjen for å se om de hadde fulgt rådet hans. Han fant dem i live, men det var bare så vidt, for de var nær ved å dø av mangel på vann og mat, og led fryktelig på grunn av alle sårene. Da han så at de fortsatt var i live, fikk kjempen et grusomt raserianfall, han stormet ut derfra i det han skrek mot dem:

-Dere har ikke fulgt mitt råd! Nå blir det verre for dere enn om dere aldri hadde blitt født.

De skalv av frykt over hans ord, og Kristen svimet av. Da han kom til seg selv, husket han diskusjonen de hadde hatt om å ta sitt eget liv. Kristen var for ideen. Men Håpefull gjorde et nytt forsøk:

-Min bror, husk hvor standhaftig du var mot Apollyon. Han klarte ikke å seire over deg, du lot deg heller ikke overvinne av alt du så og hørte i Dødsskyggens dal. Tenk på alle problemene og forfølgelsene du alt har kommet gjennom! Og som du ser er jeg i fangehullet også, og får den samme straff og må tåle de samme lidelsene. Og jeg er fra naturens side en mye svakere person enn deg, med mye mindre erfaring. Denne kjempen har såret meg og avskåret meg fra vann og føde. Og sammen med deg sørger jeg over mangelen på lys. Men la oss være tålmodige en liten stund til. Husk hvor sterk og modig du var på Forfengelighetens marked. Du rygget ikke tilbake for lenker, jernbur eller blodig død. La oss derfor (i det minste for å unngå skammen over ukristelig oppførsel) være så tålmodige som vi kan. Redningen vil komme, før eller senere.

Den kvelden spurte kjempens kone ham om fangene. Hun vite om de hadde fulgt hans råd.

-Nei, sa han, -de er noen utholdende stabeiser. De velger å holde ut alle lidelsene heller enn å gjøre det av med seg.

Hun svarte:

-I morgen skal du ta dem med deg ut i borggården og vise dem alle skjelettene og hodeskallene etter dem du har brakt ut av verden, og få dem til å tro at før uka er over vil du rive dem i stykker slik du har gjort med alle de andre.

Så da morgenen kom, tok han dem med ut i borggården og viste dem skjelettene av alle dem han hadde myrdet.

-Disse var en gang pilegrimer som dere, sa han. –De oppholdt seg uten tillatelse på min eiendom, og da det passet meg, rev jeg dem i biter, slik som jeg vil gjøre med dere i løpet av ti dager dersom dere fortsatt er i live. Gå nå ned i fangehullet og tenk over det.

Med det slo han dem hele veien ned i fangehullet. De ble liggende der hele lørdagen i en sørgelig forfatning.

Den kvelden bemerket kjempen til sin kone at han ikke kunne forstå at fangene fortsatt var i live. Han hadde ikke vært i stand til å rydde dem av dage, verken med slag eller trusler.

Da sa Usikker:

-Jeg er redd de lever i håpet om at noen skal komme og redde dem, eller kanskje de har verktøy til å dirke opp låsen og håper å komme seg ut på den måten.

-Det har du rett i, sa han. –I morgen tidlig skal jeg ransake dem.

Flukten fra Tvilens festning

Rundt midnatt natt til søndag, begynte Kristen og Håpefull å be, og det fortsatte de med nesten til dagen grydde. Da brøt plutselig Kristen ut i forundring:

-For en tosk! For en tosk jeg er som ligger her i dette stinkende fangehullet, når jeg kan gå i frihet på veien til herligheten! Jeg har en nøkkel her på brystet som heter Løfte, som jeg er sikker på vil åpne hvilken som helst dør i Tvilens festning.

Håpefull: -Det var virkelig gode nyheter, min bror. Få fram nøkkelen og prøv den.

Kristen tok fram Løftenes nøkkel og satte den i låsen på døra. Slåen falt av og døren åpnet seg. De gikk ut i borgen. Så gikk de til døra som førte ut til borggården. Nøkkelen åpnet den døra også. Så kom de til den store jernporten som førte ut til friheten. Låsen til porten var svært vanskelig, men de klarte å låse den opp, og skjøv opp porten og kom seg ut. Men porten laget en så skjærende lyd at kjempen våknet. Han hoppet ut av senga og la på sprang etter fangene. Da fikk han et anfall og mistet førligheten i lemmene. Fangene løp til Kongens vei, hvor de var i trygghet utenfor kjempens myndighet.