Kapittel 10 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan

Kapittel 10

Samtalen med Uvitenhet

På denne tiden hadde den unge mannen Uvitenhet tatt igjen Kristen og Håpefull på veien til den Himmelske by. Kristen sa til ham:

-Kom igjen, unge mann, hvorfor har du holdt deg så langt bak?

Uvitenhet: -Jeg liker å gå alene det meste av tiden, hvis jeg ikke har selskap av andre som tenker slik som meg.

 

Stiller dyptgående spørsmål

Kristen: -Kjære Uvitenhet, hvordan er det med din sjel og Gud?

Uvitenhet: -Bare bra håper jeg, for jeg er alltid full av gode tanker som kommer til meg og trøster meg på veien.

Kristen: -Vil du dele noen av dem med oss? Hva har du tenkt på?

Uvitenhet: -Å, jeg tenker ofte på Gud og himmelen.

Kristen: -Det gjør alle mennesker.

Uvitenhet: -Men jeg lengter etter Gud og himmelen i mine tanker.

Kristen: -Det gjør mange andre også, som aldri får se dem. Det er et hellig ordspråk som sier, ”Den late krever og får ikke noe.”

Uvitenhet: -Men jeg har gitt opp alt for å nå dit.

Kristen: -Det går an å tro det, men ta feil. Å gi opp alt er mye vanskeligere enn folk tror. Hva er det som får deg til å tro at du har gitt opp alt for Gud og himmelen?

Uvitenhet: -Mitt hjerte sier meg det.

Kristen: -Men er ditt hjerte til å stole på? Bibelen sier, ”Den som setter sin lit til seg selv, er en dåre.”

Uvitenhet: -Det sies om en dåre. Jeg er ingen dåre. Mitt hjerte er klokt og godt.

Kristen: -Men hvordan vet du det? Hvordan kan du prøve ditt eget hjerte?

Uvitenhet: -Mitt hjerte trøster meg i håpet om himmelen.

Kristen: -Årsaken kan være pga hjertets svikefullhet. Profeten Jeremia sier, ”Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges.” Et menneskes hjerte gir håp når det ikke er grunnlag for håp.

Uvitenhet: -Men mitt hjerte og liv stemmer overens, så mitt håp er vel begrunnet.

Kristen: -Hva slags bevis har du for at ditt hjerte og ditt liv stemmer overens?

Uvitenhet: -Mitt hjerte sier meg det.

Kristen: -Ditt hjerte sier deg det! Dersom det ikke stemmer overens med Guds ord, er andre vitnesbyrd verdiløse.

Uvitenhet: -Men er det ikke et godt hjerte som tenker gode tanker, og er det ikke et godt liv som leves etter Guds bud?

Kristen: -Jo visst, men det er en ting å ha dette, en annen ting å tro at en har det.

Uvitenhet: -Fortell meg vær så snill, hva er gode tanker, og hva er et godt liv ifølge Bibelen?

Kristen: -Det finnes gode tanker av forskjellig slag – tanker angående oss selv, tanker om Gud og gode tanker for menneskeheten.

Uvitenhet: -Hva er gode tanker angående oss selv?

Kristen: -Tanker som stemmer med Guds ord.

Uvitenhet: -Når stemmer tanker om oss selv med Guds ord?

Kristen: -Når vi dømmer oss selv på samme måte som Guds ord dømmer oss. For eksempel sier Gud om mennesket i sin naturlige tilstand, ”Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke én, det finnes ikke én som gjør det gode”.

Uvitenhet: -Jeg vil aldri tro at mitt hjerte er ondt. Hva er gode tanker om Gud?

Kristen: -Som jeg har sagt angående oss selv: når våre tanker om Gud stemmer med det som Ordet sier om Ham. Vi har riktige tanker om Gud når vi tenker at Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, og kan se synd i oss når vi ikke kan se det selv.

Uvitenhet: -Tror du jeg er en slik dåre som ikke tror at Gud kan se lenger enn jeg, eller at jeg ville våge å komme til Gud og stole på mine egne anstrengelser.

Kristen: -Vel, hva mener du om denne saken?

Uvitenhet: -Jeg mener at man må tro på Kristus for å bli rettferdiggjort.

Kristen: -Hvordan kan du forestille deg at du tror på Kristus, når du ikke skjønner at du trenger Ham? Du ser ikke dine synder, men har den oppfatning av deg selv at du ikke trenger Frelseren. Hvordan kan du da tro på Kristus?

Uvitenhet: -Jeg tror godt nok. Jeg tror at Kristus døde for syndere, og at jeg skal bli rettferdiggjort innfor Gud ved hans nådige godkjenning av min lydighet mot hans lov. Kristus gjør mine religiøse gjerninger akseptable for Faderen, og Faderen rettferdiggjør meg på grunn av min lydighet mot hans Sønn.

Forskjellen på falsk og ekte tro

Kristen: -La meg gå i rette med din trosbekjennelse på denne måten: Først, din tro er fantastisk, for slik tro finnes ikke omtalt i Guds ord. For det andre, din tro er falsk, for den påberoper seg rettferdiggjørelse ved Kristi rettferdighet, uten å akseptere den rettferdigheten. Så lenge du klynger deg til din innbilte rettferdighet, avviser du hans rettferdiggjørelse. Dessuten ser ikke din tro nødvendigheten av Kristi død for din rettferdiggjørelse. I stedet benytter du Ham som eksempel og rettferdiggjører av dine gjerninger. Det er en tanke som er oppstått i ditt eget dødelige sinn, og er ikke basert på Skriften. Derfor er din tro svikefull, og du vil komme under Guds vrede på dommens dag. Ekte rettferdiggjørende tro overbeviser sjelen om dens fortapte tilstand, og får den til å flykte til Kristus – til hans kors og rettferdighet – for å finne frelse. Hans rettferdighet er ikke bare et eksempel og en nådig handling ved å ta imot mennesker på grunnlag av deres lydighet mot loven. Kristi rettferdighet innebærer hans fullkomne lydighet mot Guds lov, og at Han har tatt på seg ansvaret for menneskehetens ulydighet ved å dø for deres synder. Han tålte denne døden, for at de skyldige som tror på Ham kan bli frikjent, få del i hans rettferdighet og bli rettferdiggjort. Dette er den rettferdiggjørelsen som sann tro tar imot. Uten denne rettferdigheten, vil hver eneste sjel bli fordømt.

Uvitenhet: -Hva! Vil du at vi skal stole på det Kristus alene har gjort? Det er et bedrag som ville få oss til å gi etter for alle våre lyster, og oppmuntre oss til å overse Guds bud og leve livet slik vi vil. For hvilken rolle spilte det hvordan vi levde, så lenge vi er rettferdiggjort ved det Kristus gjorde for oss, uavhengig av alt vi gjør?

Kristen: -Jeg tror du har fått et passende navn. I det minste indikerer svaret ditt at så er tilfelle, for du er tydeligvis uvitende om hva rettferdiggjørelse er, og også om sjelens sikkerhet ved troen på den. Ja, du er også uvitende om sjelefrelsende tro, som forandrer og vinner hjertet til Gud i Kristus, slik at en elsker Guds ord, hans navn, hans veier, hans tjeneste og hans folk. Slik blir tro og kjærlighet de sterkeste, og mest utholdende, dyder i verden. De er i virkeligheten Guds natur i et menneskes liv.

Håpefull: -Spør ham om Kristus noen gang er blitt åpenbart for ham.

Uvitenhet: -Hva! Tror du på spesielle åpenbaringer? Jeg tror at alt det dere og deres likesinnede sier om åpenbaringer, ikke er annet enn frukten av en forstyrret hjerne.

Håpefull: -Kristus er skjult for det naturlige menneske, og kan ikke kjennes til frelse om ikke Gud Faderen åpenbarer Ham for dem.

Uvitenhet: -Det er din tro, ikke min. Men jeg er sikker på at min er like god som deres, selv om jeg ikke har så mange fantasier i hodet mitt.

Kristen: -Du burde ikke snakke så respektløst om et så alvorlig emne. Jeg vil også understreke at intet menneske kan kjenne Jesus Kristus uten at Faderen åpenbarer Ham. Og jeg understreker like sterkt at det er ved tro sjelen kan komme til Kristus. Den rette tro må formes av Guds mektige kraft, og jeg skjønner min gode mann, at denne troen er du helt foruten. Våkn opp, kjære Uvitenhet, og se din egen elendighet og fordømmelse. Flykt til Herren Jesus og finn frelse. Ved hans rettferdighet alene kan du forløses fra den kommende vrede.

 

Uvitende blir liggende etter pilegrimene

Uvitenhet: -Dere karer går for fort for meg. Jeg klarer ikke å holde følge. Bare gå dere, så kommer jeg etter.

Da gikk Kristen og Håpefull fra ham, mens de snakket sammen.

Håpefull: -Det er dessverre mange mennesker i vår by i samme tilstand – hele familier; ja hele gater, og mange av dem kaller seg pilegrimer! Og når det er så mange i vår by, hvor pilegrimer passerer gjennom hver eneste dag, hvor mange tror du det er i den byen og det landet der han kommer fra?

Kristen: -Ordet sier, ”Han har blindet deres øyne så de ikke kan se.” Men hva synes du om sånne mennesker? Har de aldri noen erkjennelse av synd, og ingen frykt eller gru for framtiden? Tror du at de noen gang tenker seg at de er i en farlig situasjon?

Håpefull: -Du er eldre enn meg. Jeg vil heller at du svarer på det spørsmålet.

Kristen: -Jeg tror nok at de av og til opplever syndserkjennelse og frykter framtiden, men de skjønner ikke at den slags frykt er til deres eget beste. Derfor strever de så godt de kan for å undertrykke sin frykt, og når de har drevet den ut av sinnet, roser de seg over å ha kontroll over følelsene sine.

Håpefull: -Jeg tror at frykten er med å tilpasse mennesker til Guds plan ved starten av en pilegrimsreise.

Kristen: -Uten tvil, hvis det er den rette type frykt. For ordet sier, ”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom.”

Håpefull: -Hvordan kan en gjenkjenne den rette type frykt?

Kristen: -Sann og rett frykt kjennes på tre ting: den bringer dyp syndserkjennelse; den fører til omvendelse og frelsende tro på Kristus; den skaper en hellig ærefrykt for Gud, for hans Ord, for hans vei, gjør hjertet følsomt og får en til å skygge unna alt det som kan vende ens liv bort fra Kristus, såre Den Hellige Ånd, oppmuntre fienden eller skammelig snakk, eller vanære Kristi navn.

Håpefull: -Godt sagt. Jeg tror du har talt sannhet. Er vi ikke nesten forbi den forheksede marken nå?

Kristen: -Hva, begynner du å bli lei av diskusjonen?

Håpefull: -Å nei, slett ikke! Men jeg lurer på hvor vi er.

Kristen: -Det er omtrent tre kilometer igjen. Men la oss fortsette diskusjonen. De uvitende vet ikke at overbevisning om synd som gjør dem redde, er til deres eget beste; det er derfor de forsøker å bli kvitt den.

Håpefull: -Men hvordan blir de kvitt den?

Kristen: -De tror at frykten er fra djevelen (selv om den egentlig er fra Gud) og fordi de tror det, står de den imot som noe ondt, som forsøker å skape ubalanse i sinnet deres. De tror også at slik frykt vil undergrave deres tro (det de har er bare innbilning, ikke tro), og de forherder sitt hjerte mot den. De går ut fra at frykt er svakhet, og at det er galt å være redd. Derfor blir de, til tross for sin oppriktige overbevisning, overmodige og selvsikre. De ser at frykten ødelegger deres glede og ynkelige selvgodhet; derfor står de imot den med all sin viljestyrke.

Håpefull: -Jeg vet litt om det der, for før jeg skjønte meningen med overbevisning om synd, tenkte jeg på samme måte.

 

Diskuterer frafall

Kristen: -Kjente du en herr Midlertidig som bodde i landet ditt for ca. ti år siden?

Håpefull: -Kjente ham? Ja, han bodde i byen Fordervet, omtrent en mil fra Ærlighet – nærmeste nabo til en herr Vende-Tilbake, tror jeg.

Kristen: -Det stemmer. En gang bodde han under samme tak som herr Vende-Tilbake. Vel, Midlertidig var en gang svært bekymret for sitt forhold til Gud, og jeg tror han da hadde en del kunnskap om sine synder og syndens lønn.

Håpefull: -Enig. Han bodde en halv mil fra meg, og han kom ofte gråtende til meg og ba om råd. Jeg syntes virkelig synd på mannen, og hadde håp om at han skulle finne fram til virkelig tro og bli en kristen, men nå skjønner jeg at ikke alle som roper, ”Herre, Herre!” kommer inn i himmelriket.

Kristen: -Han fortalte meg en gang at han hadde bestemt seg for å dra på pilegrimsreise. Men så ble han kjent med en Frels-Deg-Selv, og han ble som en fremmed for meg.

Håpefull: -Hva var grunnen til hans plutselige forandring, og hvorfor faller andre fra på den måten?

Kristen: -Det er et godt spørsmål. Hva tror du er grunnen?

Håpefull: -Slik jeg ser det, er det fire grunner til det:

Først, til tross for at samvittigheten hos slike mennesker er vekket, blir ikke deres sinn forandret. Når skyldfølelsen avtar, vender de naturligvis tilbake til sine gamle gjerninger. Den skyldbetyngede samvittigheten gjør at de frykter helvete, og frykten for helvete gjør dem interessert i himmelen. Men når skyldfølelsen forsvinner, avtar frykten for helvete, og de mister sin interesse for himmelen. Så vender de tilbake til sitt gamle liv og verdens kortvarige nytelse.

For det andre, er de slaver under menneskefrykten, og ”Menneskefrykt fører i snare”. De ivrer for himmelen så lenge drønnet fra helvete lyder i deres ører. Men når den frykten forsvinner, kommer de på andre tanker; først og fremst at det er lurt å bruke hodet og ikke ta sjansen på å miste alt, eller bringe seg selv i vanskeligheter. For å unngå dette, vender de tilbake til verden.

For det tredje er de stolte. De stolte menneskene i verden får dem til å føle at den kristne religion er for de lave og foraktelige. Det fører til at så snart de mister skyldfølelsen og frykten for helvete, vender de tilbake til sin tidligere kurs.

Så, fordi tanken på skyld og straff er utålelig for dem, velger de å være uvitende om sin elendighet til de havner i den. Selv om et oppriktig oppgjør med skyld og framtidig lidelse ville føre dem til Kristus for tilgivelse og lykkelig utfrielse, skyr de likevel tankene på skyld og straff, og blir på den måten kvitt sine tanker om Guds vrede, og deres hjerter blir mer og mer forherdet mot sannheten.

Kristen: -Det var så nær sannheten som det går an å komme. Men til syvende og sist er det deres stahet som ligger til grunn for deres oppførsel. De virker angrende til å begynne med, men de er som en kriminell som gråter foran dommeren; ikke på grunn av sin forbrytelse, men fordi han ble tatt og må ta sin straff. Gi ham hans frihet, og han er fortsatt en tyv eller morder. Hvis hans sinn blir forvandlet derimot, kan han bli en god borger.

Håpefull: -Jeg har vist deg grunnen til at de faller fra. Nå kan du fortelle meg om måten de faller fra på.

Kristen: -Jeg tror det skjer slik: Først slutter de, så langt det lar seg gjøre, å tenke på Gud, død og kommende dom. Så gir de gradvis opp sin selvdisiplin, som personlig bønn, styre sine lyster, passe sin oppførsel, angre synd og lignende. Så begynner de å holde seg unna levende, varme kristne. Siden neglisjerer de sine offentlige plikter, som å høre og lese Guds ord, gå på møter og slikt. Så begynner de å finne feil ved de kristne, og snakker stygt om gode disipler bak deres rygg. Så begynner de å omgås verdslige, umoralske og ondsinnede mennesker. De gir også i hemmelighet etter for syndig begjær og umoral; og leter etter slik praksis hos de som regnes som sanne, for at de kan skylde på deres eksempel. Etter dette leker de med synden åpenlyst. Så begynner de å vise hvem de egentlig er; rett og slett onde. Nå sitter de igjen fast i syndens hengemyr, og vil gå evig fortapt hvis ikke et nådens mirakel forhindrer det.