Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 11 i boka "Pilegrims vandring"
Kapittel 11
Nær Guds by
Gleder seg over et opphold i Beulas land
Nå så jeg at pilegrimene var kommet forbi den forheksede marken og nærmet seg Beulas land. Luften var søt og oppkvikkende. De hvilte og koste seg en stund i dette landet. De hørte stadig fuglesang, og det var blomster overalt. I dette fredelige landet skinte sola hele året. Det var langt fra Dødsskyggens dal, og utenfor rekkevidde for kjempen Fortvilet. I dette solrike landet var det ingen som hadde selv en fjern tanke om Tvilens festning. Herfra kunne pilegrimene se Den Hellige Stad. Her møtte de også noen av innbyggerne av den evige stad. For her i Beulas land vandret de himmelske ofte sammen med de lave, for det grenset helt opp til himmelen. I dette landet ble også løftet mellom brud og brudgom fornyet. De manglet ingen ting, for det var en overflod av alt det pilegrimene hadde savnet under reisen. De hørte til og med stemmer fra Byen som sa, ”Si til Zions døtre, Se din Konge kommer! Han har sin lønn med seg!” Og alle innbyggerne i landet kalte pilegrimene ”det hellige folk og Herrens forløste”.
Mens de vandret gjennom landet ble de mer fylt av glede enn de hadde vært lenger unna riket de var på vei til. Etter som de kom nærmere hadde de fullkommen utsikt over byen, og de så av veiene var bygget av kostbare steiner og gatene var belagt med gull. På grunn av den naturlige herligheten i byen og refleksjonen av solstrålene, ble Kristen syk, så full av lengsel var han. Håpefull ble også grepet av misnøye. Så der lå de i flere dager, og ropte ut sin hjertekval. ”Hvis du ser min elskede, så si at jeg er syk av kjærlighet”.
Men de fikk mer nåde, og var i stand til å fortsette på veien. Ettersom de kom nærmere og nærmere lysets port, så de frukthager, vingårder, vakre blomsterhager med porter som åpnet seg ut mot veien. De spurte en gartner som sto i porten: --Hvem eier disse vakre blomster og frukthagene?
Han svarte:
-De tilhører Kongen, og er plantet til glede for Ham selv og for pilegrimene.
Så inviterte gartneren dem inn i vingården, og ba dem forsyne seg av de herligste druer. Han viste dem også kongens stier og hvilesteder. De ble der en stund og hvilte seg og sov. Jeg lurte på hvorfor, og gartneren sa til meg:
-Lurer du på hvorfor pilegrimene snakker i søvne? De er så lykkelige. Disse druene er så søte og tilfredsstillende, at de får de sovendes lepper til å snakke.
Jeg så at de, da de våknet, forberedte seg på å gå bort til Byen. Men da sole skinte på byen, som var av ekte gull, skinte det så sterkt at de med det naturlige øye ikke kunne se rett på den. De måtte se gjennom et lite glass som var laget spesielt til det. Mens de var på vei, møtte de to menn i gylden drakt med ansikter som skinte som lyset.
De spurte pilegrimene hvor de var fra, hvor de hadde overnattet, hva slags velsignelser og gleder de hadde opplevd, og hvilke problemer de hadde vært gjennom på veien. Kristen og Håpefull delte sine erfaringer. De skinnende mennene sa:
-Dere har bare to vanskeligheter til å overvinne; så vil dere være i Byen.
Kristen ba de to mennene gå sammen med dem. Det sa de at de ville, men la til:
-Dere må gå i egen tro.
I min drøm så jeg så at de alle gikk sammen til de hadde porten i sikte.
Gjennom Dødens elv
Mellom dem og porten var en dyp elv, mørk og kald, og det fantes ingen bro. Synet av elva gjorde pilegrimene bleke, og de ble tause. De to mennene sa:
-Dere må gjennom den, ellers kommer dere aldri til porten.
-Finnes det ingen annen vei? spurte de.
-Jo, sa mennene, -men siden verden ble grunnlagt har bare to menn, Enok og Elias, fått tillatelse til å gå den veien. Og ingen andre vil få tillatelse før Kristus kommer igjen.
De godtok det uunngåelige. Kristen gikk ut i vannet og begynte å synke. Han ropte til sin gode venn Håpefull:
-Jeg synker på dypt vann; strømmen går over hodet på meg.
-Vær ved godt mot, sa Håpefull, -jeg kjenner bunnen, og den er fast.
Da sa Kristen:
-Å, min venn, dødens sorger har omsluttet meg; jeg får aldri se det lykkelige land!
Da senket et grusomt mørke seg over Kristen, slik at han ikke kunne se hva som lå foran ham, og han var ikke i stand til å se hva som hendte omkring seg. Han kunne ikke huske eller snakke om de gode ting han hadde opplevd under pilegrimsreisen. Men ordene som kom fra hans munn indikerte at han fryktet å dø der i elven, før han nådde fram til den vakre porten. De som sto i nærheten skjønte at han var plaget av synder han hadde begått, både før og etter han ble en pilegrim. De gikk også ut fra at han så visjoner av demoner og onde ånder, siden han mumlet slik i sin forvirrede tilstand.
Håpefull hadde sin fulle hyre med å holde sin brors hode over vannet. Av og til forsvant han under i noen sekunder; for så å komme opp igjen, halvdød. Håpefull prøvde å trøste ham og sa:
-Jeg ser porten, broder, og de hellige står klare til å ta imot oss.
Men Kristen svarte:
-Det er deg de venter på; du har vært full av håp så lenge jeg har kjent deg.
-Det har du også, svarte Håpefull.
-Min bror, dersom jeg var rettferdig ville Kristus ha kommet meg til unnsetning! Men på grunn av mine synder har han ført med ut i denne snaren og forlatt meg, var Kristens svar.
Da sa Håpefull:
-Min bror, du har glemt ordet som taler om de fortapte, ”For de er fri for lidelser inntil sin død, kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye, og er fri for menneskers plager.” Disse problemene og vanskelighetene du gjennomgår her i vannet er ikke tegn på at Gud har forlatt deg. De er sendt for å minne deg om det du har mottatt av hans godhet, slik at du kan stole på ham i denne prøvelsens stund.
Kristen reflekterte alvorlig over det en stund, og Håpefull la til:
-Vær ved godt mot, Jesus Kristus gjør deg hel.
Da brøt Kristen ut med høy røst:
-Å, nå ser jeg Ham igjen, og Han sier, ”Når du går gjennom elver skal de ikke overskylle deg.”
Da fattet de begge nytt mot. Etter det var fienden urørlig som en stein. Snart fant Kristen trygg grunn under føttene, og resten av elva var grunn.
Vel over på den andre siden, så de to skinnende vesener som ventet på dem. Da de steg opp av vannet, hilste de to englene dem med disse ordene, ”Vi er tjenende ånder, sendt for å tjene dem som skal arve frelsen”.
Nå gikk de sammen mot den store porten. Selv om byen lå på et høyt fjell, gikk pilegrimene opp fjellsiden med letthet fordi de to englene hjalp dem, og fordi de jordiske klærne deres var falt av i elven. Dermed gikk de raskt opp fjellsiden, til tross for at Byen lå høyere enn de jordiske skyene. De steg opp i tynnere luft, snakket lykkelig sammen – og var svært glade for at de hadde kommet trygt over elven og hadde så fantastisk reisefølge.
De snakket om herligheten til stedet de skulle til, og englene sa den var umulig å beskrive med ord. De sa:
-Der er Zions berg, det himmelske Jerusalem, myriader av engler, og de fullendte rettferdiges ånder. Dere kommer nå til Guds paradis, der skal dere se livets tre og spise av dets frukt. Og når dere kommer dit, får dere hvite drakter, og kan vandre og snakke med Kongen hver dag i hele evigheten. Der skal dere aldri igjen se sorg, sykdom, smerte eller død som dere så på jorden. For de første ting er veket bort.
Da spurte pilegrimene:
-Hva skal vi gjøre i den Hellige Stad?
De fikk vite:
-Dere skal motta lønn for alt deres strev, og få glede for alle deres sorger. Dere får høste det dere har sådd – fruktene av alle deres bønner og tårer, og for det dere har lidd for Kongen underveis. Der skal dere også tjene med lovprisning og takksigelse Ham som dere ønsket å tjene trofast i verden, selv om dere der hadde mange problemer på grunn av kjødets syndefullhet. Dere får kroner av ære til å ha på hodet, og kan glede dere over Herrens nærvær og skjønnhet, for der skal dere se Ham som Han er. Dere skal også få møte igjen vennene deres – de som har gått foran dere til det lykkelige land, de som trodde deres ord og fulgte deres eksempel i verden, og som kom til herligheten på grunn av deres innflytelse. Dere skal kles i prakt, og reise med Ærens Konge i en vogn av gull.
”Når Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden, når trompeten lyder, skal dere komme sammen med Ham i himmelens skyer, ridende på vindens vinger. Og når Han skal sitte på sin æres trone og dømme nasjonene og alle dem som har gjort urett, enten det er engler eller mennesker, skal dere sitte med Ham og ha et ord med i laget, for de var også deres fiender. Når Han så vender tilbake til Staden, skal dere gå med Ham og for alltid være sammen med Herren.”
Da de nærmet seg porten ble de møtt av en del av den himmelske hærskare, og englene sa om dem:
-Dette er de menn som elsket vår Herre mens de var i verden, og forlot alt for å tjene Ham. Han sendte oss for å føre dem hjem, og vi har ført dem så langt, for at de kan gå inn og møte Kongen.
Den himmelske hærskare ga et rungende halleluja og sa:
-Velsignet er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!
Flere av Kongens trompetister kom også ut for å møte pilegrimene med himmelsk musikk. Så gikk de sammen til porten.
Da de kom helt fram til porten som førte inn til Staden, så de at det sto skrevet over den med gullbokstaver:
”SALIGE ER DE SOM TVETTER SINE KJORTLER, SÅ DE MÅ FÅ RETT TIL LIVETS TRE, OG TIL Å GÅ GJENNOM PORTEN INN I STADEN.”
De går inn i den Himmelske Stad
Pilegrimene ga inngangsbevisene sine til portvakten, og ble sluppet inn i den evige Stad. De fikk nye klær som skinte som hvitt gull, og kroner og harper til å ære og prise Herren med. Da ringte alle Himmelens klokker av glede, og en sa:
-Kom inn til Herrens glede.
Så sang alle med høy stemme:
-Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet!
Idet porten åpnet seg fikk jeg et glimt av Himmelens indre herlighet. Hele Byen skinte som solen. Gatene var belagt med gull, og klærne til de som gikk på de gyldne gatene skinte med en glans jeg aldri hadde sett maken til. Noen hadde kroner på hodet. Noen bar på harper eller vinger som ikke var synlige unntatt når de ønsket å fly. Akkurat da de begynte å prise Gud og sa, ”Hellig, hellig, hellig er Herren Gud Allmektig,” ble porten lukket.
Uvitenhet blir nektet adgang
Mens jeg stirret på disse tingene, så jeg i min drøm at Uvitenhet kom til elven. Han kom seg raskt over, uten halvparten så store problemer som de andre to mennene. For det hadde seg slik at Tomt Håp, en ferjemann, tok ham over i båten sin. Så så jeg ham gå oppover fjellsiden, men han var alene og ingen møtte ham ved porten. Han leste skiltet over porten og begynte å banke. Så hørte jeg en stemme innenfra som spurte:
-Hvem er du? Hvor kommer du fra, og hva vil du?
Han svarte:
-Herre, jeg har spist og drukket i din nærhet, og du har lært på gatene våre.
Da portvakten spurte etter inngangsbeviset, ble han taus.
Portvakten: -Har du ikke inngangsbevis?
Uvitenhet hadde ikke noe svar.
På kommando fra Kongen kom så to skinnende vesener ut og bandt Uvitenhet på hender og føtter. De bar ham gjennom luften til den mørke døra jeg så i fjellsiden av de Herlige fjell, satte ham innenfor, og lukket døra. Jeg spurte englene hvorfor han ikke fikk komme inn i den Himmelske By, og de svarte:
-Hans navn var ikke skrevet i Livets bok, og han hadde ikke inngangsbevis.
Da skjønte jeg at det var en vei til helvete fra Himmelens porter så vel som fra Ødeleggelsens by.