Don Piper sin opplevelse fra Himmelen

”Da jeg døde, fløy jeg ikke gjennom en lang, mørk tunnel. Jeg hadde ingen følelse av å bli borte eller å komme tilbake. Jeg følte aldri at kroppen min ble ført inn i lyset. Jeg hørte verken stemmer som kalte på meg eller noe annet. Samtidig med mitt siste minne av broen og regnet, ble jeg omgitt av et lys. Det var så strålende at det verken kan sammenlignes med noe på jorden eller beskrives.

I neste øyeblikk sto jeg i himmelen.

Gleden pulserte i meg mens jeg så meg omkring. Jeg så en stor flokk mennesker. De sto foran en strålende, rikt utsmykket port. Jeg ante ikke hvor langt borte de var, ettersom avstand ikke betydde noe. Da mengden kom mot meg, så jeg ikke Jesus, men mennesker jeg hadde kjent. Da de kom nærmere, visste jeg straks at alle hadde dødd i min levetid. Deres nærvær virket helt naturlig.

De kom løpende mot meg. Alle smilte, ropte og lovpriste Gud. Selv om ingen sa noe om det, visste jeg intuitivt at dette var den himmelske velkomstkomiteen. Det var som om de hadde samlet seg utenfor himmelporten, der de ventet på meg.

Den første jeg kjente igjen, var joe Kulbeth, bestefaren min. Han så nøyaktig ut slik jeg husket ham, med hvit hårmanke og det jeg vil kalle en stor banannese. Han ble stående rett foran meg med et smil som dekket hele ansiktet. Det er mulig jeg sa navnet hans, men det er jeg ikke sikker på.

-Donnie! (Det var det bestefar alltid kalte meg.)

Øynene hans lyste, og han slo ut med armene da han tok de siste skrittene mot meg. Han omfavnet meg og holdt meg tett inntil seg. Igjen var han den sterke, robuste bestefar jeg husket som barn.

Jeg hadde vært hos ham da han fikk et hjerteanfall hjemme og kjørt med ham i sykebilen. Jeg hadde stått utenfor intensivavdelingen på sykehuset da legen kom ut, ristet på hodet og sa stille:

-Vi gjorde alt vi kunne.

Bestefar slapp meg. Da jeg så ham inn i øynene, ble jeg fylt av en enorm glede. Jeg tenkte verken på hjerteanfallet eller at han døde, jeg var bare opptatt av at vi var gjenforent. Hvordan vi begge var kommet til himmelen, virket irrelevant.

Jeg aner ikke hvorfor jeg så bestefar først. Kanskje det hadde noe å gjøre med at jeg var der da han døde. Han var ikke en av de store, åndelige veilederne i livet mitt. Selv om han helt sikkert påvirket meg på en positiv måte.

Etter at bestefar hadde omfavnet meg, husker jeg ikke hvem som var den andre og tredje. Jeg var omringet av mennesker. Noen klemte meg, noen få kysset meg på kinnet, mens andre håndhilste på meg. Jeg har aldri følt meg så elsket.

Mike Wood var en av dem som tok imot meg. Han var en barndomsvenn av meg. Mike hadde betydd mye for meg, ettersom det var han som innbød meg til søndagsskolen, og han påvirket meg til å bli en kristen. Mike var den ivrigste unge kristne jeg kjente. Han var også en populær gutt, velutdannet og en dyktig fotballspiller, basketspiller og løper. Han var litt av en helt for meg, ettersom han levde det kristenlivet han forkynte. Etter high school fikk han fullt stipend ved Louisiana State University. Da Mike var nitten år, ble han drept i en bilulykke. Det gikk veldig hardt inn på meg da jeg hørte det, og det tok lang tid å komme over det. Hans død var det største sjokk og den smerteligste opplevelse jeg hadde hatt i livet.

Da jeg var i begravelsen hans, lurte jeg på om jeg noensinne skulle slutte å gråte. Jeg kunne ikke forstå at Gud hadde tatt en så innvidd disippel til seg. Jeg glemte aldri smerten og kom ikke over følelsen av et stort tap i årene som fulgte. Ikke så å forstå at jeg tenkte på ham hele tiden, men når jeg gjorde det, ble jeg bedrøvet.

Nå så jeg Mike i himmelen. Da han la armen om skuldrene mine, forsvant smerten og sorgen. Aldri hadde jeg sett ham smile så bredt. Jeg skjønte ennå ikke hvorfor, men gleden på dette stedet fjernet alle spørsmål. Alt føltes velsignet. Fullkomment.

Flere og flere mennesker ville hilse på meg, og de sa navnet mitt. Jeg var overveldet over at så mange kom for å ønske meg velkommen til himmelen. De var så mange, og jeg hadde aldri forestilt meg at noen kunne være så lykkelig som de alle var. Ansiktene strålte av en sinnsro som jeg aldri hadde sett på jorden. Alle var fulle av liv og utstrålte glede.

Tid hadde ingen mening, men for å få klarhet i det, vil jeg relatere hendelsen i et tidsperspektiv.

Jeg så min oldefar, hørte stemmen hans og fikk en klem av ham da han sa hvor glad han var for at jeg var kommet for å være sammen med dem. Jeg så Barry Wilson, som jeg hadde vært klassekamerat med på high school, men som senere druknet i en innsjø. Barry klemte meg. Smilet hans uttrykte en lykke som jeg ikke visste var mulig å oppleve. Han og alle de andre priste Gud og sa at de var veldig glad for å se meg. De ønsket meg velkommen til himmelen og til det fellesskapet de gledet seg i.

Nå fikk jeg øye på to lærere som hadde elsket meg og ofte snakket til meg om Jesus Kristus. Mens jeg gikk iblant alle disse menneskene, slo det meg at de var høyst forskjellige i alder. Det var gamle og unge og alle aldrer imellom. Mange av dem hadde ikke kjent hverandre på jorden, men alle hadde hatt betydning for meg på en eller annen måte. Selv om de ikke hadde møtt hverandre på jorden, så det ut til at de kjente hverandre nå.

Når jeg prøver å forklare dette, virker ordene utilstrekkelige og altfor svake, for jeg må bruke jordiske uttrykk for å beskrive den gleden, begeistringen, varmen og totale lykken som er helt ufattelig. Alle fortsatte å omfavne meg, ta på meg, snakke til meg, le og lovprise Gud. Det virket som om dette varte lenge, men jeg ble ikke trett av det.

Min far hadde ti søsken. Noen av brødrene og søstrene hans hadde hele tretten barn. Da jeg var liten, var familiesamlingene så store at vi leide hele byparken i Monticello, Arkansas. Vi i Piperfamilien er følelsesmennesker. Det var mye klemming og kyssing når vi kom sammen. Men ingen av disse familiesammenkomstene kunne måle seg med dette møtet med hellige som jeg opplevde ved himmelportene.

En del av dem som hadde vært samlet i Monticello, ventet på med ved himmelportene. Himmelen var så mye. Uten tvil var det også den største av alle familiesammenkomster.

Alt jeg opplevde var som et førsteklasses måltid for sansene. Jeg hadde aldri opplevd så sterke klemmer eller sett så mye skjønnhet. Det er ikke mulig å beskrive himmelens lys og farger. Jeg var omsluttet av et varmt, strålende lys. Da jeg så meg omkring, kunne jeg nesten ikke fatte de levende, strålende fargene. Hver eneste sjattering og tone overgikk alt jeg hadde sett på jorden.

Ettersom sanseinntrykkene var så sterke, hadde jeg en følelse av at jeg aldri hadde sett, hørt eller følt noe som var så virkelig før. Jeg kan ikke huske at jeg smakte noe, men enda visste jeg at hvis jeg hadde gjort det, ville det også vært herligere enn noe jeg hadde spist eller drukket på jorden. Jeg kan ikke forklare det bedre enn å si at jeg følte det som om jeg var i en annen dimensjon. Aldri, ikke engang i mine lykkeligste øyeblikk, hadde jeg følt meg så levende. Jeg sto målløs foran skaren av kjære og forsøkte å få med meg alt. Gang på gang hørte jeg hvor glade de var for å se meg og hvor begeistret de var for at jeg var hos dem. Jeg er ikke sikker på om de sa det med ord, men jeg visste at de hadde ventet på meg og sett fram til at jeg skulle komme. Men jeg visste også at i himmelen har man ingen følelse av at tiden går.

Igjen så jeg på alle ansiktene. Det gikk opp for meg at alle hadde bidratt til at jeg ble en kristen eller hadde oppmuntret meg i min vekst som troende. Alle hadde påvirket meg positivt. Alle hadde gitt meg åndelige inntrykk på en eller annen måte og hjulpet meg til å bli en bedre disippel. Jeg visste – og også dette var noe at det jeg visste uten at jeg var klar over hvordan jeg fikk tak i denne informasjonen – at det var på grunn av deres innflytelse jeg kunne være sammen med dem i himmelen.

Vi snakket ikke om det de hadde gjort for meg. Samtalen sentrerte seg rundt gleden over at jeg var der og hvor lykkelige de var for å se meg.

Jeg var fremdeles overveldet, så jeg visste ikke hvordan jeg skulle besvare velkomstordene deres.

-Jeg er så glad for å være her sammen med dere, sa jeg, men ordene kunne ikke uttrykke gleden ved å være omgitt og omfavnet av alle dem jeg hadde elsket.

Jeg var ikke bevisst på at jeg hadde forlatt noe og følte ingen sorg ved å ha reist fra familie eller eiendeler. Det var som om Gud hadde fjernet alt negativt eller bekymringsfullt fra min bevissthet, og jeg kunne bare glede meg over å være sammen med disse vidunderlige menneskene.

De så nøyaktig ut som de var da jeg kjente dem – selv om de strålte mer og var lykkeligere enn jeg noensinne hadde sett dem på jorden.

Min oldemor, Hattie Mann, var innfødt amerikaner. Som barn så jeg henne bare etter at hun hadde utviklet beinskjørhet. Hodet og skuldrene var bøyd fremover og ga henne et inntrykk av å være pukkelrygget. Jeg husker spesielt det ekstremt rynkete ansiktet. Det andre jeg husket om henne, var at hun hadde gebiss, men det brukte hun sjelden. Men når hun nå smilte til meg, glitret det i tennene hennes. Jeg visste at de var hennes egne. Når hun smilte, hadde hun det vakreste smilet jeg noensinne hadde sett.

Jeg la også merke til noe annet. Hun var ikke krumbøyd. Hun sto sterk og oppreist, og det fantes ikke rynker i ansiktet hennes. Jeg aner ikke hvor gammel hun var, og jeg tenkte heller ikke på det. Da jeg så det strålende ansiktet, gikk det opp for meg at alder ikke betyr noe i himmelen.

Alder er et uttrykk for at tiden går, og det er ingen tid der. Alle dem jeg møtte, var på samme alder som da jeg sist hadde sett dem – bortsett fra at alle skavankene fra livet på jorden var borte. Selv om noen av dem kanskje ikke ble betraktet som vakre på jorden, var alle ansikter perfekte, vakre og underfulle å se på i himmelen.

Selv nå, mange år etter, kan jeg iblant lukke øynene og se disse perfekte ansiktene og smilene som overrasket meg med den mest menneskelige varme og vennlighet som jeg noensinne har opplevd. Bare det å få være sammen med dem var en hellig stund, og det ga meg et håp som jeg setter stor pris på.

Da jeg først kom til himmelen, var de alle foran meg, og de kom styrtende mot meg. De omfavnet meg, og uansett i hvilken retning jeg så, var det noen jeg hadde elsket og som hadde elsket meg. De omga meg og beveget seg omkring slik at alle fikk anledning til å ønske meg velkommen til himmelen.

Jeg følte meg elsket – mer elsket enn noensinne. De sa ikke at de elsket meg. Jeg kan ikke huske hva de sa, men da de så på meg, visste jeg hva Bibelen mener med fullkommen kjærlighet.

Jeg stirret på dem, og når jeg gjorde det, var det som om jeg absorberte deres kjærlighet til meg. På et tidspunkt da jeg så meg omkring, ble jeg helt overveldet av synet. Alt var så strålende intenst. Ut fra porten, som var like foran meg, kom det et lys som var enda mer strålende enn det som omga oss. Det opplyste alt. Da jeg sluttet å se på alle ansiktene, gikk det opp for meg at alt rundt meg glødet av strålende intensitet. Det nytter ikke å forklare dette med ord, for menneskeord kan ikke uttrykke den følelsen av ærefrykt og undring jeg hadde.

Alt jeg så glødet med intens klarhet. Jeg kan ikke beskrive det på bedre måte enn at vi begynte å bevege oss mot dette lyset. Ingen sa at vi skulle gjøre det, men vi begynte alle å gå framover samtidig. Da jeg begynte å gå, var det som om alt ble høyere – som en slak åsside som stadig steg og aldri stanset. Jeg hadde ventet å se mørke bak porten, men så langt jeg kunne se var det absolutt ingenting annet enn intenst, strålende lys.

Det sterke lyset jeg hadde sett da jeg møtte venner og kjære, falmet og ble til mørke etter hvert som stråleglansen foran meg økte. Det var som om hvert skritt jeg tok intensiverte det glødende lyset. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne bli enda lysere, men det ble det. Det var som å åpne døren i et mørkt rom og gå ut i lyset midt på en solfylt dag. Når døren går opp, bryter solen inn med sine stråler, og et øyeblikk er vi blendet.

Jeg var ikke blendet, men det overrasket meg at det stadig ble lysere. Men uansett hvor rart dette var, hvor strålende alt var, økte herligheten for hvert skritt jeg tok. Jo lenger jeg gikk, jo klarere ble lyset. Lyset omsluttet meg, og jeg hadde følelsen av at jeg ble trukket inn i Guds nærvær. Selv om våre jordiske øyne gradvis må venne seg til lys eller mørke, så jeg helt klart med mine himmelske øyne. I himmelen blir alle sansene våre ufattelig forsterket, slik at vi skal kunne ta til oss alt. Og hvilken feiring det var!

Jeg ble fylt av hellig ærefrykt der jeg gikk. Jeg ante ikke hva som var foran meg, men jeg hadde en følelse av at for hvert skritt jeg tok, ble det mer og mer vidunderlig.

Da hørte jeg sangen.

(…)

Som ung gutt var jeg mye på landet og i skogen. Når jeg gikk gjennom tørt gress som nådde meg til livet, ble jeg ofte overrasket over at jeg skremte fugler fra redene på bakken. Mens de flakset vekk, hørte jeg en susende lyd.

Det meste levende minnet jeg har av himmelen er det jeg hørte. Det kan bare beskrives som suset av helliges vingeslag. Men det må forsterkes tusen ganger for å forklare virkningen av lyden i himmelen.

Det er den vakreste og fineste lyden jeg noensinne har hørt, og den sluttet ikke. Det var som en sang som alltid synges. Jeg var målløs og ønsket bare å lytte. Jeg hørte ikke bare sangen, men jeg var også en del av den. Den lød i meg og gjennom meg. Jeg sto stille og følte meg omgitt av lyden.

Men selv om jeg ble fullt oppmerksom på de glade melodiene og tonene som fylte luften, ble jeg ikke distrahert. Jeg følte det som at den himmelske konserten trengte inn i hver fiber av mitt vesen, mens jeg samtidig fokuserte på alt annet som var rundt meg.

Jeg så aldri dem som sang. Jeg hadde følelsen av at uansett hva det var som frambrakte den himmelske musikken, var det like over meg, men jeg så ikke opp. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det skyldtes at jeg var omgitt av alle menneskene, eller kanskje det var fordi sansene var så engasjert at jeg gledet meg over alt samtidig. Jeg stilte ingen spørsmål og undret meg ikke over noe. Alt var fullkomment. Jeg følte at jeg oppfattet alt og ikke hadde spørsmål jeg ville stille.

Sinn og hjerte ble fylt av myriader av lyder, og det er vanskelig å forklare det. Det underligste var englevingene. Jeg så dem ikke, men lyden var en vakker, hellig melodi med en rytme som aldri syntes å opphøre. Lyden av vingene var som en lovprisning som aldri tok slutt. Mens jeg lyttet, skjønte jeg hva det var.

En annen lyd kan jeg høre fremdeles. Det er det eneste levende minnet jeg har av hele den himmelske opplevelsen. Jeg kaller det sang, men det var annerledes enn noe jeg hadde hørt eller hadde ventet å høre på jorden. Lovprisningsmelodiene fylte atmosfæren. Intensiteten som ikke avtok og de endeløse variasjonene overveldet meg.

Lovprisningen tok ikke slutt, men det mest bemerkelsesverdige for meg var at hundrevis av sanger ble sunget samtidig – og alle var lovprisning til Gud. Da jeg nærmet meg den store, strålende porten, hørte jeg dem fra alle kanter og skjønte at hver eneste stemme priste Gud. Jeg skriver stemme, men det var mer enn det. Noen lød instrumentalt, men jeg var ikke sikker, og det betydde ikke noe for meg. Overalt ble det lovprist, og alt var musikk, men det besto av melodier og toner som jeg aldri hadde hørt før.

”Halleluja!” ”Lovet være Gud!” ”Ære være Gud!” ”Lovet være kongen!” Slike ord hørtes midt i all sangen. Jeg vet ikke om det var englene som sang dette, eller om det var mennesker. Jeg følte meg så overveldet og grepet av den himmelske atmosfæren at jeg ikke så meg omkring. Hjertet var fylt av den dypeste glede jeg noensinne har opplevd. Jeg deltok ikke i tilbedelsen, men jeg følte at hjertet uttrykte den samme glede og overstrømmende begeistring.

Hvis vi skulle spille tre CD-er med lovsanger samtidig, ville det bli en kakofoni av støy som ville drive oss til vanvidd. Dette var noe helt annet. Alle lyder utgjorde en eneste harmoni, og hver stemme og hvert instrument understreket de andre og forsterket dem.

Så underlig det enn hørtes, kunne jeg skjelne klart hver eneste sang. Det virket som om det var meningen at jeg skulle oppfatte hver lovsang mens jeg gikk gjennom porten.

Mange av de gamle sangene og korene jeg hadde sunget ved forskjellige anledninger i livet, var en del av sangen – sammen med hundrevis av sanger jeg aldri hadde hørt før. Det var lovprisningssalmer, moderne kor og gamle sanger som fylte ørene og ga meg ikke bare en dyp fred, men den sterkeste gleden jeg noensinne hadde opplevd.

Mens jeg sto der foran porten tenkte jeg ikke på det, men senere gikk det opp for meg at jeg ikke hørte sanger som ”Det eldgamle kors” eller ”Naglet til et kors på jorden”. Ingen av sangene som lød handlet om Jesu offer eller død. Jeg hørte ingen sørgesanger og visste instinktivt at det ikke synges slike sanger i himmelen. Hvorfor skulle det synges slike sanger? Alel var en lovprisning for Kristi herredømme som Kongenes Konge og en begeistret tilbedelse av Ham for alt Han har gjort for oss og fordi Han er så underfull.

De himmelske tonene overgikk alt jeg noensinne hadde hørt. Jeg kunne ikke anslå antallet sanger – kanskje det var tusener – som steg opp samtidig, og enda var det ikke kaos. Jeg kunne nemlig høre hver eneste en og skjelne teksten og melodien.

Jeg frydet meg over den herlige sangen. Selv om jeg ikke har rare sangstemmen, visste jeg at hvis jeg nå begynte å synge, ville jeg harmonere perfekt med de andre stemmene. Stemmen ville lyde like melodiøs og vakker som de tusener av andre stemmer og instrumenter som fylte ørene mine.

Selv nå, når jeg er tilbake på jorden, hender det at jeg hører et svakt ekko av denne sangen. Spesielt når jeg er trett og ligger i sengen med lukkede øyne, hender det at jeg sovner med den himmelske lyden i hjerte og sinn. Uansett hvor vanskelig dagen har vært, blir jeg straks fylt av fred, og jeg får tilbakeblikk, selv om disse er annerledes enn deg jeg vanligvis betrakter som tilbakeblikk. Mine er mer tilbakeblikk på lyder enn syner.

Når jeg har tenkt på meningen med sangminnene, virker det rart. Jeg kunne ha ventet at den mest minnerike opplevelsen skulle vært noe jeg hadde sett eller at en av mine kjære omfavnet meg. Men framfor noe annet er det lydene jeg elsker, og av og til tenker jeg at jeg ikke kan vente lenger på å få høre dem igjen – personlig. Det er det jeg ser fram til. Jeg vil se alle, men jeg vet at jeg skal være sammen med dem en evighet. Jeg vil oppleve alt himmelen har å tilby, men mest av alt vil jeg høre disse sangene som aldri tar slutt.

Jeg kan selvsagt ikke vite hva Gud føler, men jeg finner glede og trøst i å tenke at Han må ha størst glede av den kontinuerlige lyden av lovprisning.

***

I disse minuttene – jeg hadde ingen oppfatning av tid – var det mange som rørte ved meg, og deres varme omfavnelser var absolutt virkelige. Jeg så farger som jeg aldri hadde trodd eksisterte. Jeg har aldri følt meg mer levende enn jeg gjorde da.

Jeg var hjemme. Jeg var der jeg hørte hjemme. Jeg ville heller være der enn noe annet sted på jorden. Tiden var blitt borte, jeg var ganske enkelt i himmelen. Alle bekymringer og engstelser, all uro, var borte. Jeg hadde ingen behov. Jeg følte meg fullkommen.

Jeg blir frustrert når jeg skal beskrive hvordan himmelen var, for jeg finner ikke ord for hvordan det så ut, hvordan lydene var og hvordan jeg følte det. Det var fullkomment. Jeg visste at jeg ikke hadde behov og aldri ville få det igjen. Jeg tenkte ikke en gang på jorden og dem som var igjen der.

Jeg så ikke Gud. Selv om jeg visste at Gud var der, så jeg aldri noe bilde eller noe lys som indikerte Hans guddommelige nærvær. Jeg har hørt noen snakke om at de gikk inn og kom tilbake gjennom porten. Det skjedde ikke med meg.

Jeg så bare et klart regnbuespill. Jeg kikket inn gjennom porten, ivrig etter å finne ut hva som var bak den. Men det var ikke nysgjerrig kikking, det var en rolig åpenhet for å oppleve all himmelens nåde og glede.

Den eneste måten jeg kan få noe fornuftig ut av denne delen av opplevelsen, er å tenke på at hvis jeg virkelig hadde fått sett Gud, ville jeg aldri ønsket å vende tilbake til jorden. Jeg har en følelse av at når vi først har vært i Guds nærvær, vil vi aldri tilbake til jorden igjen. Den vil være tom og meningsløs i sammenligning.

For meg var det en kolossal opplevelse å nå portene. Det var en forsmak på guddommelig glede. Ordene mine blir for svake til å beskrive det som skjedde.

Som pastor har jeg stått ved mange kister i begravelser og sagt: ”Å være borte fra legemet er å være hjemme hos Herren for dem som elsker Ham og kjenner Ham.”

Jeg hadde trodd på disse ordene før. Jeg tror enda mer på dem nå.

***

Etter en tid (jeg benytter meg av menneskelige uttrykk igjen) gikk vi helt bort til porten. Ingen sa det, men jeg visste at Gud hadde sendt alle disse menneskene for å følge meg inn gjennom himmelporten.

Like over hodene på mottakelseskomiteen kneiste en kolossal port i en mur som strakte seg lenger enn øyet kunne se i begge retninger. Det slo meg at den virkelige inngangen var liten sammenlignet med den massive porten. Jeg stirret, men så ikke enden på murene i noen retning. Da jeg så opp, så jeg ingen ende her heller.

En ting overrasket meg. Hver gang jeg tenkte på himmelen mens jeg var på jorden, ventet jeg at jeg en dag skulle få se en port som var lagd av perler, ettersom Bibelen taler om perleporter. Porten var ikke av perler. Den spilte i alle regnbuens farger. For meg så det ut som om noen hadde spredt perlepynt på en kake. Porten glitret og skinte.

Jeg stanset og så på de herlige fargene og skyggespillet. Herligheten blendet meg. Jeg følte at jeg ville være tilfreds med bare å være her. Likevel gikk jeg videre, som om jeg ble fulgt inn i Guds nærvær.

Jeg stanset like utenfor porten, der jeg kunne se inn. Det var som en by med brolagte gater. Til min forbauselse var de bokstavelig talt av gull. Hvis du kan forestille deg en gate som er brolagt med gull, er det så nær jeg kan komme når jeg skal beskrive det som var innenfor porten.

Alt jeg så var klart – de klareste farger jeg noensinne hadde sett – så sterkt at ikke noe jordisk menneske kunne tåle lyset.

Midt i denne sterke scenen fortsatte jeg å gå nærmere porten og tenkte at jeg skulle gå innenfor. Venner og slektninger gikk alle foran meg. De kalte på meg, tilskyndet meg og inviterte meg til å følge dem.

Nå skiftet scenen. Jeg kan bare forklare det ved å si at i stedet for at de var foran meg, var de nå ved siden av meg. Jeg følte at de ville gå ved siden av meg når jeg passerte den regnbuefargede porten.

Iblant har noen spurt meg:

-Hvordan beveget du deg? Gikk du? Svevde du?

Jeg vet ikke. Jeg bare gikk sammen med denne velkomstkomiteen. Da vi kom nærmere porten, økte sangen og musikken ble enda mer levende. Det var som å gå mot en herlig begivenhet etter å ha hørt svake lyder og sett alt på avstand. Jo nærmere vi kom, jo mer intenst og livlig ble alt. Akkurat idet jeg nådde porten, ble sansene mine enda mer våkne, og jeg følte meg overstadig lykkelig.

Jeg tok en liten pause – jeg vet ikke hvorfor – like utenfor porten. Jeg var overbegeistret ved tanken på at jeg skulle få gå innenfor, og jeg ønsket det inderlig. Jeg visste at der ville alt bli enda herligere enn det jeg hittil hadde opplevd. I dette øyeblikket kjente jeg alle menneskehjerters lengsel. Jeg var i himmelen og var klar til å gå gjennom porten som funklet av perler.

I løpet av dette øyeblikket da jeg tok en pause, var det noe annet som endret seg. I stedet for at jeg hittil hadde hørt musikken og de tusener av stemmer som lovpriste Gud, var jeg blitt en del av koret. Jeg var ett med dem. De hadde tatt meg opp i sin midte. Jeg var kommet til stedet jeg hadde lengtet til, og jeg drøyde for å se hva som ventet meg før jeg fortsatte.

Da, like plutselig som jeg var kommet til himmelens porter, forlot jeg dem (Piper, 2005, s. 21-35).”

Don Piper ble erklært død av ambulansepersonellet kl. 11.45. Senere sjekket de pulsen igjen, og han var fremdeles død. Dick Onerecker, en mann som sammen med kona ble sittende i bilkø på grunn av ulykken, opplevde at Gud ville at han skulle be for den døde mannen (Don Piper) i den røde bilen. Etter diskusjon med ambulansepersonellet, som til å begynne med ikke ville la ham gå bort til bilen på grunn av det grusomme synet, gikk Onerecker bort til og inn i bilen:

”Fra bildene av den knuste bilen er det vanskelig å tro at det er riktig, men Dick kom jeg faktisk inn i bilvraket. Det hadde vært en bil med bakdør, men den delen var kuttet av. Jeg var fremdeles dekket av presenningen, som han ikke fjernet. Det var stummende mørkt i bilen. Dick krøp inn bak meg, lente seg over baksetet og la hånden på den høyre skulderen min.

Han begynte å be for meg. Senere sa han:

-Jeg følte meg tvunget til å be. Jeg ante ikke hvem mannen var eller om han var en troende. Jeg visste bare at Gud sa at jeg skulle be for ham.

Mens Dick ba ble han overveldet av sterke følelser. Han brøt sammen og gråt flere ganger. Så sang han. Dick har en utmerket stemme og synger ofte offentlig. Flere ganger tok han en pause, sang en sang og fortsatte å be.

Dick trodde ikke bare at Gud kalte ham til å be for meg, men han ba spesielt om at jeg skulle bli befridd fra usynlige skader, det vil si skader i hjernen og indre organer.

Dette lyder rart for Dick visste at jeg var død. Det var ikke bare politimannen som hadde sagt det til ham, men han sjekket også pulsen min. Han ante ikke hvorfor han ba som han gjorde, bortsett fra at Gud sa han skulle gjøre det. Han ba ikke for skadene han kunne se, bare om helbredelse for indre skader. Han sa at han ba den inderligste og mest brennende og emosjonelle bønn han hadde bedt i sitt liv. Senere skulle jeg finne ut at Dick er en meget emosjonell mann.

Han begynte å synge igjen:

-Ofte blir vår fred forstyrret, sorg og uro blir vår lønn, når vi ikke stadig bringer alle ting til Gud i bønn!

Det eneste jeg vet med sikkerhet om alt det som skjedde, er at da han sang den velsignede gamle sangen ”Hvilken sang vi har i Jesus”, begynte jeg å synge sammen med ham.

I dette første øyeblikket da jeg kom til bevissthet, ble jeg klar over to ting. For det første at jeg sang – en annen sang enn de himmelske tonene. Jeg hørte nemlig min egen stemme, og så gikk det opp for meg at det også var en annen som sang.

Det andre jeg ble klar over var at noen holdt hånden min. Det var en sterk berøring og den første fysiske følelsen jeg hadde da jeg vendte tilbake til det jordiske livet. Det var imidlertid ikke Onerecker som holdt i hånden, men dette fikk ikke Piper vite før ett år senere. Piper tror at det var en engel eller Herren selv som holdt hånden hans.

Da Piper ble vekket til live igjen, sa Onerecker umiddelbart fra til ambulansepersonellet, som til å begynne med ikke ville tro at pulsen hadde begynt å slå igjen. Etter å ha overtalt dem til å sjekke pulsen igjen, ble Piper ført til sykehuset hvor en lang og svært smertefull behandlings- og rehabiliteringsprosess ventet (Piper, 2005, s. 37-47).

Kilde: Piper, Don. (2005). 90 minutter i himmelen. Skjetten: Hermon Forlag.