-Jesus sa at jeg burde fortelle deg alt sammen

-Jesus sa at jeg burde

fortelle deg alt sammen

William Alexander Malarkey (Alex) forteller om ut-av-kroppen opplevelsen han hadde 14.11.2004:

”Så ga han tegn til at han gjerne ville være alene med mamma og baby Ryan. Sykehuspersonalet respekterte det og forlot rommet. De lukket døren etter seg. Hva er det Alex har på hjertet? Undret Beth mens hun klemte og kjærtegnet ham. Alex var på et stadium der han bare klarte å forme ord med munnen og viske svakt. Beth lenge seg over ham og lyttet:

-Jeg vil gjerne fortelle deg om ulykken, sa Alex med munnen.

Beths stemme var rolig, men ånden var i opprør. Dette var det siste hun ventet at Alex skulle ta opp like før han skulle reise hjem. Dessuten var det første gang Alex hadde snakket med oss om ulykkesdagen.

-Jesus kom og tok meg ut av bilen og holdt meg nær til seg hele tiden. Jeg var over kroppen min og så alle holde på med meg. Jeg var trygg. Jesus snakket med meg hele tiden og fortalte meg at jeg kom til å bli helt fin. Derfor var jeg ikke redd i det hele tatt.

Et strålende smil lyste opp ansiktet til Alex da han sa dette. Så lenge hadde han ønsket å dele opplevelsen sin, og nå fikk han muligheten til å forme ordene med munnen, selv om han ikke klarte å få noen særlig høy lyd over leppene.

-Så du noe mer?

-Jeg så pappa bli tatt ut av bilen. Englene la ham ned i grøften.

Beth forsto hva Alex mente med ”tatt ut”. Han sa at pappa’n hans aldri ble kastet ut av bilen, og heller ikke hadde gått omkring i ørske. Engler hadde bokstavelig talt båret kroppen hans til et trygt sted.

-Etterpå så jeg pappa rope navnet mitt: ’Alex! Alex! Alex!’ Pappa visste ikke hvor jeg var, og han var redd for meg.

-Ble du lei deg, da, skatten?

-Nei, jeg var ikke lei meg. Jeg var jo sammen med Jesus. Så kom det mange flere brannmenn. En av dem ga pappa telefonen hans, og jeg så ham ringe.

Beth tenkte tilbake på den samtalen. Menneskelig talt hadde Alex ingen forutsetning for å kjenne til den.

-En annen brannmann plasserte noe i munnen på meg for å hjelpe meg med å puste. En sykepleier hjalp meg i bilen. Brannmennene løftet meg ut av bilen og la meg på en flat båre. De skar av meg skjorten. Det var den rutemønstrede. De tok av meg skoene også. Pappa gikk bort til helikopteret for å snakke med mannen i den blå uniformen.

-Alex, mener du en oransje uniform? Jeg tror det var det han kan ha vært kledd i.

-Nei, mamma. Det var en blå uniform!

Dette måtte være mannen fra MedFlight, den lufttransportgruppen som hadde sendt helikopteret. Senere spurte Beth meg om uniformen, for Dave hadde vært sikker på at han hadde vært kledd i oransje uniform da han snakket med Beth ved sykehuset. Men jeg sa til henne at Alex hadde helt rett – Dave var kledd i blått ulykkesdagen.

-Jeg så helikoptermannen bøye seg over meg og be for meg. Så la de pappa også på en flat båre før de fikk ham inn i sykebilen. De skar av ham klærne også.

Alt dette var helt riktig, og han hadde ingen forutsetning for å ha kjennskap til det. Han hadde vært bevisstløs helt fra like etter ulykken. Da det medisinske personalet tok seg av meg, var han allerede i helikopteret på vei til Barneklinikken.

-Fortell meg hvor du dro, vennen min, fortsatte Beth.

-Jeg var sammen med Jesus, mamma. Men kroppen min, der nede under meg, pustet ikke. Jesus sa likevel til meg: ’Ikke vær bekymret. Du kommer til å puste igjen.’

-Sa Han når?

-Nei, det gjorde Han ikke.

-Hva med engler?

-De var også der.

-Husker du mer, vennen?

-Barney-ene mine. De var overalt!

Beth lo. Vi hadde nesten glemt de gamle tøystykkene som han fraktet med seg i stedet for et trygghetsteppe. Som han sa, hadde Barney-ene ligget utover hele ulykkesstedet.

-Og så husker jeg stedet de arbeidet med meg da jeg kom til sykehuset. Det var mange mennesker der. Kanskje … tyve mennesker? De gjorde hva de kunne for meg, alle sammen. Alle ga uttrykk for hvor ille skadet jeg var. De var veldig triste.

-Ble du skremt av det?

-Nei, jeg var aldri redd. Ikke så lenge Jesus var sammen med meg. Jesus sa at jeg burde fortelle deg alt sammen.

-Tusen takk, vennen, jeg er virkelig glad for at du har gjort det (Malarkey & Malarkey, 2011, s. 144-147).”

 

Kilde: Malarkey, Kevin & Malarkey, Alex. (2011). Gutten som vendte tilbake fra Himmelen. En sann beretning. Kjeller: Hermon Forlag.