-Så møtes vi igjen, Marietta.

-Så møtes vi igjen, Marietta. 

Marietta Davis forteller i boka ”Livet etter døden” om sin opplevelse utenfor kroppen. Etter at hun hadde vært i paradisiske omgivelser, ble hun av sin guide førte videre til et mindre hyggelig sted for å få del i noen lærdommer. Hun forteller:

”Lyset og herligheten forsvant og i samme øyeblikk var det som om jeg sank – og snart etter var jeg omringet av et tyngende mørke som i en underjordisk velving. Mørke som tykke folder fylte hele min sjel og rystet mitt sinn. Overalt var det som om hemmelige krefter vred seg og kjempet en fryktelig kamp. Og det føltes som om mine egne tanker var med og kjempet ute i dette mørket. Det bruste for mine ører som om fjerne hav styrtet sine mektige vannmasser utover fjellskrenter. Forgjeves søkte jeg å finne noe slags fast holdepunkt slik at jeg kunne stanse så jeg slapp å falle lenger nedover. Det var som om en uimotståelig kraft tvang meg nedover i den fryktelige avgrunn.

Plutselig var det som et blått svovellyn skar igjennom dette avgrunnsdype mørke, og da det forsvant så jeg at det overalt rundt omkring meg svevet fryktelige spøkelser. De var innhyllet i en slags flammer av syndig lidenskap.

Så plutselig var forandringen og så forferdelig var dens virkning at jeg til nå ikke hadde hatt noen andre tanker enn skrekk og fortvilelse, men da disse forferdelige spøkelser viste seg, ble jeg grepet av en ennå større redsel. Jeg vendte meg for å søke beskyttelse hos min fører – men hun var der ikke. Ikke noe ord kan gi det ringeste [minste] begrep om min sjelekval i det øyeblikk jeg fant at jeg var alene på dette fryktelige stedet. Det første jeg tenkte på var å be en bønn, men i ett glimt var det som om hele mitt liv lå åpent for meg. Og jeg ropte ut:

-Å, den som hadde bare en kort time på jorden. En stund – om aldri så kort for å forberede min sjel og finnes verdig til åndenes verden.

Men da hørte jeg min samvittighet. Det var som en eller annen djevel hadde svart meg igjen med et hest og skjelvende ekko:

-I din besøkelsestid tok du ikke imot ordet til frelsen, hvordan kan du så finne noe håp i dette mørkets elendighet?

Og som for å forøke min elendighets byrde, reiste nå mine tidligere tvil og min vantro seg som levende vesener og gjennomboret meg med stirrende øyne. De svevet rundt meg i et fordømmende hån – som om hver av dem var et selvstendig vesen. Slik var jeg omgitt av de tankene som jeg hadde tenkt i mitt liv. Der var ikke én hemmelig tanke som ikke var en del av dette mylder rundt meg. Selv de tanker som jeg selv trodde jeg hadde glemt, rykket ubønnhørlig fram og omringet meg som levende deler av meg selv. Å flykte fra dem var som å flykte fra mitt eget liv. Og å knuse dem ville være som å tilintetgjøre min egen eksistens.

Da var det jeg forsto makten i vår Frelsers Ord om at hvert ord som går ut av din munn skal du stå til regnskap for på dommens dag.

Mens mitt eget fortvilte indre på denne måten syntes å ha fått et eget og ytre liv og min sjel lengtet etter å komme ut fra dette grusomme mørke, viste det seg et enda frykteligere bilde for meg. Jeg så den korsfestede Gjenløser i hele den fryktelige lidelse Han måtte gjennomgå. Plutselig og som i ett eneste glimt så jeg alt hva jeg hadde tenkt om Ham gli forbi mitt indre syn som et selvstendig hele. På den ene side så jeg likesom levendegjort de tanker som jeg hadde hatt om Ham som et menneske, og på den andre side så jeg mine forestillinger om Ham som en Gud. Og der var andre av mine tanker som tok form – tanker om menneskeslektens frelse uten noen særlig moralsk omvendelse og uten personlig og levende tro på Frelseren og Offeret. Andre tanker igjen som var ikledt en ytre form som svarte til det skjulte innhold, dreiet seg om frelsen ved moralen uten en særskilt indre tro på den guddommelige godhet.

Alle disse forskjellige tanker og forestillinger smeltet sammen som i en virvlende krets rundt meg – det var som ti tusen forskjellige og forvirrende bilder lynsnart sluttet seg sammen og skiltes fra hverandre og fylte min bevissthet med en skrekkslagen opphisselse. I denne redselsfulle visjon fikk jeg se hver avskygning av mine tanker om Kristus, himmelen, helvete og det evige liv og alt hva jeg hadde hørt og lest eller tenkt om disse ting var nå en del av dette overveldende syn.

Og hvor forvirrende var ikke disse motstridende og likevel sammenhengende tanker om Gjenløseren. Som de omringet meg i en forvirret, men samtidig levende tåke av billeder, så jeg i hver enkelt likesom et fordreiet billede av Frelseren. Men verken i noen enkelt billedform eller i hele tåken av skiftende bilder kunne jeg se Ham som Han er og derfor kunne heller ikke den guddommelige herlighet, ære, majestet og fullkommenhet være til stede med sin oppløftende og gjenløsende makt. Og jeg kunne ikke se Ham som Fyrsten og Frelseren i Hans sanne vesen som Han hadde åpenbart seg for verden.

I min forvirring holdt jeg på å gi opp alt håp om noen gang å slippe bort fra denne mørkets bolig, og jeg følte det som om dette syn hadde fylt mitt elendighets beger til overmål og at det aldri ville bli tømt til bunns. Men da steg billedet av Frelseren fram, og jeg så Ham strekke ut sine armer mot meg. Og fra Hans lepper falt de vidunderlige og sjelekvegende ord som hellig musikk:

-Kom hit til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Hvor overveldende var ikke denne motsetning, da den herlige skikkelse kom til syne midt i dette mørket og var omgitt av et strålende skinn som en sol. Og stråleglansen av lys som omga Ham var som et gjenskinn av det lysets univers hvor de hellige engler oppholder seg, og nå så jeg klart den forferdelige forskjell det var mellom min egen natur og his sfære av lys og liv, harmoni og kjærlighet.

På denne måten så jeg Ham, som jeg så ofte hadde kastet vrak på i min tåpelighet og mistro. Og med en uimotståelig makt grep det ønske meg, at jeg kunne bryte igjennom den mur som holdt mitt sinn fanget, og smelte mitt eget innerste liv sammen med denne sfære av lys slik at jeg alltid kunne oppholde meg i dens skjønnhet, fred og glede. Men da jeg følte at det var umulig for meg å bli delaktig i denne virkelighet på grunn av forskjellen mellom den opphøyede herlighet i himmelen og de urene elementer i mitt eget sinn, steg igjen vantroen og tvilen opp i meg.

Plutselig var det som om et mørkt dekke i dette nattens rike løftet seg og innhyllet meg på samme tid som det strømmet igjennom hele mitt vesen. Min indre tvil syntes å fortette seg til en sky som stengte ute all herligheten over meg, og denne tvilens og opprørets ånd styrtet meg ned i en malstrøm av enda dypere fortvilelse. Jeg falt som om jeg ble kastet ut fra en svimlende høyde og det var som om selve mørket åpnet seg for å ta imot meg. Skyggene av denne øde avgrunn steg opp som tette skymasser i et stormpisket mørke og som jeg sank, presset dette mørke seg over meg med en stadig frykteligere vekt. Til slutt kom det for meg at jeg så en uendelig mørk slette og et stykke borte glimtet det som metaller i en gruve, mellom noe som lignet glitrende trær og busker. Dette så ut som svaiende trær med et praktfullt løvverk, og blomster og frukter som av krystall og gull var synlige i alle retninger.

Nå kom det til syne en mengde ånder blant alt dette, og det så ut som om hver enkelt ilende skikkelse var kledd i en lysende kappe. Enkelte hadde kroner på hodet, andre diademer, og atter andre var smykket med ting jeg ikke kjente navnet på, men det så ut som det var dannet av klumper av juveler, kranser av gullmynter og klær av gull og sølvstoffer. Andre bar tårnhøye hjelmer, og andre igjen hodepryd av glitrende og vaiende fjærer. Men fra alt og alle lyste det liksom med et svakt fosforskjær og det hele virket som en storslagen maskerade. Alle disse travle myriader bar klær som sto i stil til det de hadde på hodet, og en kunne derfor se alle mulige arter av en overdådig påkledning. Konger og dronninger viste seg i de prektigste kroningsklær. Grupper av adelsfolk av begge kjønn var der, iført de mest fantastiske praktkledninger som ved kongenes hoff. Og tette menneskemasser kom til syne i mange nasjoners høyt kultiverte klesdrakt, og som de passerte forbi så jeg lignende grupper av mindre siviliserte stammer, iført hedenske smykker av alle mulige slag. Mens noen av disse grupper var iført drakter av i dag, var andre kledd i gammeldagse klær – men alle disse klasser av ånder hadde alle til felles å føre seg med den samme ytre stolthet og pomp midt i all skinnende prakt.

Jeg hørte mange slags lyder – utbrudd av latter, spøk og spetakkel, munterhet og vittig hån, uanstendige hentydninger og fryktelige eder. Og innimellom dette hørtes rå overtalelser og skjennerier, hule komplimenter og hykleriske smiger – alt dette i et glitrende fyrverkeri som pisket alle sanser opp til en opphisselse som var en pine.

Som jeg gikk fremover var det som om jeg gikk på skorpioner og trådte på glødende kull. Det jeg trodde var trær, var viftende flammer og blomstene var levende glør. Hver ting som jeg kom i berøring med skapte en kval.

Fosforskjæret som omga alle ting brant øyet som så på det. Det som lignet frukter brant den hånd som plukket dem og de lepper som berørte dem. Og dersom en plukket blomstene sendte de ut en brent og ekkel lukt som forårsaket en redselsfull pine når den kom inn i neseborene. Det var som om selve luften besto av brennende atomer og både luften og heten som beveget den var trykket av en usigelig følelse av skuffelse og elendighet.

Da jeg snudde meg for å se etter en eneste dråpe vann for å slukke den forferdelige og uutholdelige tørst fikk jeg øye på fontener, og nå så jeg også små bekker som rislet mellom en tilsynelatende flora av grønne planter og lå der i rolige og innbydende småsjøer. Men jeg oppdaget snart at disse også hørte til de øvrige sansebedrag – og dråpene fra de sprudlende fontener falt som smeltet bly på et menneskelegeme. De rislende bekker var lik flytende metall som strømmer fra ildsprutende smelteovner og de dype, stille sjøer var som den hvite og sølvmatte overflate i en glødende retort, hvor hvert atom er hvitglødende i en ufattelig og uutholdelig hete.

Som jeg sto der fastnaglet i betraktningen av disse forferdelige syner, nærmet det seg en ånd, og jeg så nå at jeg hadde kjent henne på jorden. Men nå virket hun uendelig mer strålende enn da. Skikkelsen, ansiktet, øynene og hendene syntes å være innsatt med en slags metallglans som skiftet med hver bevegelse og tanke.

-Så møtes vi igjen, Marietta, sa hun idet hun kom bort til meg.

-Men nå ser du meg som en ånd uten legeme her i denne bolig, hvor alle de samles som innvendig har fornektet Frelseren, når deres jordeliv er til ende. Og du føler også frykten og forvirringen. Jeg også følte det slik da jeg til min forundring oppdaget at jeg var kommet hit i denne angstfylte usikkerhet. Men jeg har opplevd det som du ikke vil komme til å oppleve. Og det er noe merkelig som jeg ikke er herre over, men som tvinger meg til å fortelle deg om min indre sorg og som jeg helst ville dekke over med dette strålende ytre hvis det var mulig. Mitt liv på jorden endte plutselig – og da jeg forlot den ble jeg med en gang ført dit hen hvor mine heteste ønsker ledet meg. Jeg hadde alltid en trang til å være fetret, bli æret og beundret og motta hyllest fra alle. Og jeg ville være fri, så jeg uhindret kunne følge mitt stolte og opprørske og forlystelsessyke hjertes begjær. Jeg ønsket en tilværelse hvor alt skulle være fornøyelser uten noen hemninger, hvor alle hadde frihet til å gi etter for alle lidenskaper og hvor allting var tillatt. Men det skulle ikke være noen religion og heller ingen bønner, aldri noen søndag og aldri straffeprekener – hele tilværelsen skulle bare være en eneste fest som ingen kunne stoppe og ødelegge for meg. Med disse ønsker kom jeg inn i åndeverdenen og kom til et sted som var bestemt for slike som meg. Jeg hastet for å komme med i dette strålende liv som du ser her omkring deg. Og jeg ble ønsket velkommen på en helt annen måte enn du er blitt det, for alle som er her så øyeblikkelig at jeg var en av deres. De ønsker ikke deg velkommen hit for de vet at du ikke hører til her så lenge ditt indre har andre lengsler som går imot det herredømme av lidenskaper som hersker her. Men jeg ble mottat med festlig jubel. De vesener du ser der borte styret imot meg med omfavnelser og velkomstrop. Jeg var overveldet og forvirret, men likevel oppfrisket og oppkvikket over ånden og livet på dette sted. Jeg syntes at jeg hadde fått nytt liv og ny kraft, og ting jeg så vidt bare hadde streifet i mine tanker blomstret nå ut så jeg følte meg som et verdig medlem av dette strålende selskap og de praktfulle omgivelser, som nå var blitt mitt hjem. Hver pore i hele mitt legeme sendte ut et slags fosforaktig lys som samlet seg omkring hodet og dannet et slags lys som samlet seg omkring hodet og dannet et slags strålende diadem. Det ga ansiktet et vilt og overjordisk gjenskinn. Og etter som det bredte seg over hele legemet ble det som en slags flammende kåpe og slik ble mitt utseende likt alle de andres her. Men jeg ble også oppmerksom på en merkelig forandring i mitt indre – det var som en fremmed makt tok meg i sin vold og likefrem besatte meg. Jeg ga meg helt over til alle de fristelser som lokket og dro rundt meg og min eneste lengsel gikk ut på å tilfredsstille et overmektig ønske om fornøyelser. Jeg spiste og drakk, jeg blandet meg i ville og vellystige danser, jeg plukket den herlige frukt og dukket meg i de rislende vann. Slik nøt jeg til overmål av alt som tilsynelatende er deilig og tiltrekkende for sinn og sanser. Men da jeg smakte på det, ble alt til ekkelhet og kilden til en stadig større pine. Og så unaturlig er disse evige ønsker her på dette sted, at det jeg lengter etter, det hater jeg – og det jeg tror skal være en fryd, det volder meg en lidelse. Men mine lidelser skaper en merkelig sanserus. Appetitten svinner, men likevel er min hunger umettet og umettelig. Alt hva jeg ser higer jeg etter, men når jeg har det, blir det en skuffelse som forårsaker en stadig stigende pine. Med hver ny erfaring er det som jeg dukker ned i en eller annen slags fantasi, delirium eller rus. Nye og uhyggelige fenomener dukker stadig opp og øker deliriumfantasiene og skaper ny frykt og angst. Det er som om jeg selv blir en del av dette som er omkring meg, og det jeg ser er som en utstråling fra meg selv, i tusen gjøglebilder. De stemmer som jeg hører, tvinger meg til å gjøre det som de sier til meg, og jeg har ingen makt til å la være. Jeg ler, filosoferer, håner og kommer med gudsbespottelser. Og likevel virker det som hvert ord, hvor urent og syndig det enn er i seg selv, stråler av vidd og elegante sammenligninger med alle veltalenhetens kunstgrep. De glitrende trær og den skinnende frukt, alle de strålende billeder og de rislende vann – alt stråler for mitt øye og gir meg en uimotståelig lyst på det. Men det er en lyst som aldri kan bli tilfredsstilt for alt er bare en grusom illusjon. Og jeg vet at jeg aldri kan drikke av disse kjølige vann, aldri smake disse herlige frukter, aldri føle den friske luft og den styrkende søvn. For jeg vet at alle ting rundt meg er et fantastisk sansebedrag, men likevel har alle disse ting en hemmelig makt over meg – de behersker mitt sinn med en grusom fortryllelse. Nå forstår jeg den lov som hersker her – at det onde tiltrekkes av det onde. Og jeg er en slave av de stridende og bedragerske elementer og deres laster som har en slik total makt over oss. For all tanke på åndelig frihet er død med min døde vilje og jeg tvinges til å bli en del av dette demoniske fantasirike. Dette riket som er omringet av den mørkeste natt er stedet hvor all last finner hverandre med en magnetisk tiltrekningskraft. Her bryter all lyst, stolthet, hat, egenkjærlighet, ærgjerrighet og gudsbespottelser ut i brennende flammer. Og denne samlede ondskap er en kraft som binder både meg og de andre her, og i den er jeg nødt til å eksistere. Her er de som undertrykket de fattige, som røvet lønnsslaven for hans lønn og trykket dem med tunge byrder, og her er de som var falske i sin religiøse tro, den skinnhellige, morderen og selvmorderen som unndro seg livets byrder. Hvis menneskene bare kjente den mørke og fryktelige natt de uvegerlig faller i når de dør uforberedt, ville de heller søke å forlenge sin besøkelsestid enn å skynde seg for å avslutte den – hvor mye sorg og lidelser de enn må bære. Det ville være bedre om de nyttet de hastige sekunder som er tilmålt dem i jordelivet. For selv om menneskenes livsvei er tung og tornefull, så er det her nye og mangfoldige ganger flere årsaker til fortvilelse. På jorden finnes i alle fall håpet om fredelige og lykkelige dager, men i denne bolig hersker et uavlatelig og umettelig jag etter gjøglebilder som vender sin sanne og grusomme natur ut så fort du griper etter dem. Og her er også alle sansefornemmelser så uendelig mer fintmerkende. Hva dødelige mennesker bare ville fornemme som en smerte – det fyller hele vår tilværelse her, så lidelsen blir en del av oss. Og som udødelige vesener er vår bevissthet om disse lidelser også så uendelig mye større enn dødelige kan gjøre seg noen forestilling om. Jeg føler at det er forgjeves å forsøke å gi deg et inntrykk av vår elendighet. Jeg spør så ofte: ”Er det ikke noe håp? Og jeg kan bare svare: Hvordan kan harmoni eksistere midt i alt det som ikke er harmonisk? Vi ble advart mot følgene av å gå vår egen vei mens vi ennå var på jorden, men vi fulgte heller våre egne veier enn de som ledet til sjelens frelse. Derfor er vi kommet til denne redselens bolig. Vi har selv forskyldt vår sorg og lidelse. Gud er rettferdig. Han er god. Vi vet at det ikke er på grunn av noen hevngjerrig lov fra vår Skaper at vi nå må lide. Det er fra vår egen natur at vi høster den elendighet som vi nå må gå igjennom. Det er fordi at vi brøt den moralske lov – den lov som skulle ha gjort oss sunne og harmoniske – det er først og fremst grunnen til den tilstand som vi nå er i. Synden – den er opphavet til disse utallige lidelser, den er den lumske fiende av freden og himmelen. Å, hvorfor vil menneskene elske denne fiende?

Her stanset hun og så på meg med et blikk som var vilt av fortvilelse. Jeg vek tilbake fra disse fryktelige øynene som ga det tydeligste uttrykk for den ubeskrivelige tortur som hun gikk igjennom. Men mens hun talte til meg, hadde det samlet seg en hel mengde av disse elendige vesener rundt oss og de forsøkte å skjule sine sanne følelser under hennes fortelling, sannheten om de lidelser som de måtte gå igjennom. Og da jeg så hvordan de så ut og hørte hva hun fortalte meg, ble jeg fylt med en slik redsel at jeg ønsket bare å flykte og å komme vekk fra dette redselsfulle stedet. Men hun leste mine tanker, og hennes sorg ble enda større, da hun stanset meg og sa:

-Ikke forlat meg. Kan du ikke bli en liten stund og utholde disse syner og høre hva jeg ustanselig må lide? Bli hos meg for jeg ønsker å tale til deg om mange ting. Er du slått over hva du har sett her? Så skal du vite at alt du ser her omkring deg bare er en forsmak på en enda dypere elendighet. Men ingen gode eller lykkelige vesener kan være hos oss, alt i oss er mørke. I enkelte øyeblikk våger vi enda å håpe på en gjenløsning, når vi husker Offeret og spør oss selv: Kan denne kjærlighet også trenge helt ned til denne dødens og elendighetens bolig? Våger vi noen gang å håpe på å bli fri fra disse onde ønsker og lyster som binder oss med lenker, fra disse lidenskaper som brenner lik en fortærende ild i syndens pøl og elendighet?

Hun ble helt overveldet av sin sorg og fortvilelse og jeg hørte ikke at hun talte mer. Men en annen ånd nærmet seg og sa til meg:

-Gå, og overlat oss til vår skjebne. Ditt nærvær her er en lidelse for oss fordi den minner oss om våre forspilte muligheter. For våre egne onde lyster er det som har dratt oss hit og gjennomsyret vår sjel med sin dødbringende gift. I den verden vi kom fra var den skjult og lå gjemt i vårt indre, men her er synden blitt vår ytre verden. Og den omfatter alt, den gjennomtrenger alt, hersker og inspirerer alt. De dødelige mennesker vil ikke erkjenne dette, de mener at lidelsen ikke kan beherske menneskesjelen siden Gud er god og kjærlig. Men det er disse mennesker som legger skylden på Gud for all den lidelse og ondskap som eksisterer i den ytre verden – og som hersker her i denne bolig. Grunnen til dette er helt innlysende, men likevel vil menneskene ikke høre og forstå. Når harmonien eller lovens gang forstyrres eller forhindres, vil følgene være onde, og når mennesket handler imot denne lov som bor i hvert menneskes bryst, blir det også ondt og da blir det ikke delaktig i den videre utvikling mot harmoni og helliggjørelse. Slik er syndens lønn døden. Denne evige og ugjenkallelige sannhet har vi fått sanne her, og nå høster vi disse grusomme frukter i rikt mål. Men hvorfor vil ikke menneskene gå i seg selv og unngå disse forferdelige følger ved å klynge seg til Gud og Hans himmelske bud? Du er ikke en av oss, for ellers ville denne onde kraft ha grepet din sjel og oppslukt ditt liv. Og når vi tenker på de steder hvor kjærligheten – den rene kjærlighet og fred hersker, stiger det bitre og forgjeves raseri i oss. Vi har talt dette til deg fordi vi vet at du skal vende tilbake til jordelivet. Og fortell dem der hva du har sett og advar dem mot den fare som venter dem som gir etter for sine onde lyster.

Som i et eneste heslig og skrekkelig glimt forsvant disse syner og alt ble tomt rundt meg. Jeg var knuget og overveldet – for jeg visste at det jeg hadde vært vitne til var virkeligheten. Disse ånder hadde jeg kjent på jorden, og da jeg så dem kjente jeg dem. Men hvor forandret var de ikke blitt. De var fylt av sorg og anger. Og hvor brennende ønsket jeg ikke, at de måtte kunne forlate dette sted og bli rene, så de kunne få del i den salighet som hersker hos de velsignede sjeler jeg fikk se i Fredens Paradis (Davis, s. 60-73).”

Kilde: Davis, Marietta. Livet etter døden. Ni døgn borte fra legemet. Elnesvågen: Shalom Forlag.