Boka "En påminnelse i kjærlighet. Tiden er raskt i ferd med å renne ut" av Victoria Nehale

En påminnelse i kjærlighet

Tiden er raskt i ferd med å renne ut

Av Victoria Nehale

Det fulle og hele budskapet kan leses i boka ”A friendly reminder: Time is fast running out!”

Victoria Nehale skriver:

"Jeg er født og oppvokst i Namibia, hvor jeg har bodd hele mitt liv – og den 6. februar 2005 overga jeg livet mitt til vår Herre Jesus Kristus. Herren har åpenbart mange ting fra den åndelige verden for meg, og han har også vist meg helvete ved et par anledninger. Herren ba meg om å dele opplevelsen min med andre mennesker. Han advarte meg også mot å legge noe til eller fjerne noe av alt det Han viste og fortalte meg. Idet jeg skriver denne boka, i slutten av 2006, har jeg blitt besøkt 33 ganger av vår Herre Jesus Kristus. Og i løpet av alle disse besøkene fortalte Han meg alltid at tiden er i ferd med å renne ut.

Min første opplevelse av helvete

En helg i 2005, den 23. juli, tok jeg en halvtimes taxitur fra byen Ondangwa, hvor jeg bor og jobber, til hjembyen min, for å bruke noen dager sammen med foreldrene mine. På veien hjem igjen hadde jeg en følelse av at noe helt spesielt kom til å skje den kvelden. Jeg var hjemme omkring seks på ettermiddagen, på den tiden hvor folk pleier å forberede middag. Jeg var på kjøkkenet sammen med resten av familien, hvor jeg lå på et gammelt laken mens nevøen og niesen min sang noen av de sangene de hadde lært på søndagsskolen.

Plutselig føltes det som om det kom en tung salvelse over meg – kroppen min ble veldig svak, og jeg var under Guds autoritet. Jeg så en mann som hadde på seg en lang hvit kappe, som ble holdt oppe av et belte med den samme hvite fargen, og han kom gående mot det stedet hvor jeg lå. Et helt fantastisk lys omga Ham, som om det strålte ut av Ham. Han hadde på seg brune sandaler. Og de personlige trekkene hans kunne minne om de man ser i Midtøsten, med en vakker gyllenbrun hud. Ansiktet hans var utrolig mildt og strålte av ære, men det var umulig å se Ham i øynene. Da Han snakket, var stemmen Hans mild, vennlig og full av kjærlighet, men allikevel full av autoritet – bølger av kjærlighet strålte ut fra hele hans vesen.

Han rakte frem hånden sin og reiste meg opp fra det stedet jeg lå. Plutselig befant jeg meg i en fantastisk og annerledes kropp; Jeg så akkurat ut som jeg pleide å gjøre da jeg var 18 år gammel. Jeg hadde på meg en hvit kappe, festet med et hvitt rep. Men selv om beltet mitt også var hvitt, var det helt annerledes fra det som mannen hadde på seg. Beltet hans var silkeaktig, med en glans som det ikke går an å forklare.

Han sa, med den mest kjærlige og milde stemmen jeg noen gang har hørt:

-Victoria, jeg vil at du skal bli med meg. Jeg vil vise deg skremmende ting, og jeg kommer til å ta deg med til et sted hvor du aldri har vært før.

Han holdt meg i min høyre hånd, så forsvant vi. Det føltes som om vi gikk i luften, og vi kom høyere og høyere opp hele tiden. Etter en stund ble jeg sliten, og jeg fortalte Ham at jeg ikke var i stand til å fortsette på denne turen, og jeg ba Ham om å få lov til å vende tilbake. Men Han så bare mildt på meg og sa:

-Du er ikke sliten - det går bra. Hvis du blir sliten så skal jeg bære deg, men akkurat nå så klarer du deg fint. Fred være med deg. La oss gå.

Det stedet vi kom til var veldig uttørket – verre enn den verste ørkenen man kan tenke seg, uten noe som helst tegn til noe slags liv. Det var ikke et eneste tre eller gresstrå, eller noe som helst levende å se på dette stedet. Det var uten tvil et veldig deprimerende sted. Vi kom til en port og mannen snudde seg mot meg og sa:

-Victoria, vi skal gjennom denne porten, og de tingene du kommer til å se vil skremme deg og gjøre deg opprørt – men du må hvile i tryggheten om at uansett hvor jeg tar deg med, så er du under min beskyttelse. Bare åpne øynene dine og observer alt det jeg vil vise deg.

Jeg ble forskrekket og begynte å gråte. Jeg protesterte og tryglet mannen om å ta meg med tilbake. Jeg fortalte Ham at jeg ikke ønsket å gå inn til dette stedet, fordi jeg kunne se hva som skjedde på innsiden, gjennom porten. Han så på meg og sa:

-Fred være med deg. Jeg er med deg. Vi må gå inn for tiden er i ferd med å renne ut.

Vi gikk gjennom porten. Jeg kan ikke beskrive den frykten som møtte meg på dette stedet. Jeg er helt sikker på at det ikke finnes et eneste sted i hele universet som er verre enn dette. Stedet var ekstremt stort og jeg hadde en følelse av at det utvidet seg hele tiden. Det var et sted med stort mørke, og det var så varmt der at jeg er sikker på at det ikke går an å måle den heten som er der – det var varmere enn den varmeste ild. Jeg kunne ikke se noen flammer eller brann, eller kilden som varmen kom fra, men det var varmt. Dette stedet var fylt med fluer av alle slag – grønne, svarte og grå fluer. Enhver tenkelig form for fluer var på dette stedet. I tillegg til dette, var det også korte, tykke og svarte ormer overalt, og de klatret oppover alt mulig. De begynte å klatre på oss, og fluene svirret også rundt oss. Dette stedet var fylt med en helt forferdelig stank. Det finnes ikke ord som kan beskrive den stanken som var på dette stedet. Det luktet nesten som råttent kjøtt, men det var hundre ganger verre enn det mest forråtnede kjøttet jeg noen gang har luktet i hele mitt liv. Dette stedet var fylt med lyden av jamring og gnissing av tenner, i tillegg til lyden av ond demonisk latter.

Men det aller verste med dette stedet, var at det var fylt med mennesker. Det var så mange mennesker der at det var umulig å telle dem. Menneskene jeg så der, var skjeletter. Jeg kan si med sikkerhet at disse skjelettene var mennesker, fordi jeg kjente igjen noen av mine nære slektninger og andre mennesker fra landsbyen min. Beina deres var mørkegrå og ekstremt tørre. De hadde lange skarpe tenner, som ville dyr. Munnene deres var store og brede, og tungene deres var lange og lyserøde. Både hendene og føttene deres hadde lange, tynne tær og fingre, med lange og skarpe negler. Noen av dem hadde også haler og horn.

Det var også demoner der som holdt til sammen med menneskene. Demonene så ut som alligatorer og gikk på fire bein. De så ut til å trives her, og plaget og ertet menneskene hele tiden. Lydene som disse demonene laget, minnet mer om en slags feiring – som om disse demonene var glade og ubekymrede. I tillegg både danset og hoppet de hele tiden.

Mens menneskene derimot, virket elendige, motløse og deprimerte. De var i en tilstand av hjelpeløshet og håpløshet. Lydene som kom fra menneskene kom som en følge av smerte. De gråt, skrek og gnisset tenner, og de var i en desperat situasjon med ufattelige smerter og plager.

Det var umulig å telle alle menneskene på dette stedet, men jeg kunne klart og tydelig se at flesteparten av de som var der var kvinner. De var delt inn i mange forskjellige grupper. Men selv om de var inndelt i grupper, så var det ikke mulig å beregne hvor mange mennesker som var i hver av disse gruppene – for disse gruppene var ekstremt store.

De som ikke vil tilgi

Mannen ledet meg til en av gruppene som befant seg på den østre delen av dette stedet. Han så på meg og sa:

-Victoria, dette er en gruppe med mennesker som nektet å tilgi andre. Jeg har fortalt  dem mange ganger, og på mange forskjellige måter, at de må tilgi hverandre, men de bare avviser meg. Jeg har tilgitt dem all deres synd, men de nekter å tilgi hverandre. Tiden deres på jorden løp fra dem, og nå befinner de seg her. De kommer til å være her i all evighet. De vil for alltid måtte spise fruktene av sine gjerninger. Men det er uansett utrolig smertefullt for meg å se dem på dette forferdelige stedet og i denne evige tilstanden – fordi jeg elsker dem.

Gruppen med gjeld

Deretter ble jeg ledet til neste gruppe, og mannen fortalte meg at disse menneskene var dem som hadde gjeld. Og det var tre forskjellige kategorier i denne gruppen. Den første kategorien var de som skyldte noe til andre: De hadde råd til å betale gjelden sin, men de utsatte det bestandig og lot det være. De hevdet at de ville betale dagen etter, uken etter, eller året etter – helt til tiden deres på jorden var ute og de fant seg selv på dette stedet. Og dette er det stedet de vil være for alltid, de spiser fruktene av sine egne gjerninger.

Den andre kategorien hadde også gjeld, men disse hadde både råd til å betale for seg og de var villige til å betale gjelden sin, men de var for redde for konsekvensene – kanskje fordi de trodde at dersom de fortalte sannheten, så ville de bli avvist, eller havne i fengsel, eller at det de hadde gjort ville bli kjent for alle slik at de ville bli hånet og ydmyket. Mannen sa:

-Ingen av dem kom til meg for å få min hjelp. Dersom de hadde gjort det, så ville jeg vist dem den enkle veien ut. De brukte sin egen visdom og forståelse, men det hjalp dem ikke på noen som helst måte. Tiden deres løp ifra dem og de fant seg selv på dette stedet, hvor de vil være for alltid. De spiser fruktene av sine egne gjerninger.

Deretter sa Han:

-Den tredje kategorien er de som hadde gjeld som de ikke hadde råd til å betale tilbake, men, igjen, ingen av dem kom til meg for å fortelle meg at de ikke var i stand til å betale, slik at jeg kunne hjelpe dem. Dersom de hadde gjort det, så ville jeg betalt gjelden deres. De prøvde også å bruke sin egen tankegang og fornuft, noe som ikke hjalp dem i det hele tatt. Og nå befinner de seg på dette stedet, hvor de kommer til å være for alltid. De spiser frukten av sine gjerninger. Hjertet mitt blør for alle disse menneskene, fordi jeg elsker dem så høyt.

I den første gruppen, så jeg to av mine nære slektninger, sammen med en tolvåring, som også var en slektning av meg. Jeg vet at hun var 12 år, fordi det var så gammel hun var da hun omkom. I den andre gruppen så jeg også noen av slektningene mine, i tillegg en pastor som jeg kjente veldig godt. Jakes, kjæresten min som hadde begått selvmord fordi jeg hadde overgitt livet mitt til Jesus, var også i denne andre gruppen. Jeg så noen av naboene mine også, i begge gruppene.

Jeg gjenkjente de jeg hadde kjent før de døde – og de gjenkjente meg. Slektningene mine ble veldig sinte da de så meg, og de begynte å rope fæle ting til meg. De brukte det mest vulgære språket de kunne mens de forbannet meg. En av dem sa at jeg ikke var verdig til å følge etter den mannen som gikk sammen med meg. De fortalte om alle de tingene jeg hadde pleid å gjøre, før jeg overga livet mitt til Jesus Kristus. De løy ikke. De tingene de anklaget meg for, var sanne.

Jakes sa at jeg tilhørte ham og at jeg burde være der hvor han var, fordi jeg hadde gjort de samme syndene som ham. Til å begynne med virket pastoren glad for å se meg, og fortalte at han syntes det var fint at jeg hadde kommet. Men holdningen hans forandret seg fort, da han så hvem som var sammen med meg – og deretter begynte også han å skjelle meg ut og forbanne meg. Mannen som gikk sammen med meg, ba meg om å overse dem, fordi de ikke visste hva de gjorde.

Jeg var stiv av skrekk og ufattelig trist. Kroppen min ristet og jeg klarte ikke å stå oppreist. Jeg gråt ustanselig, hele tiden. Mannen snudde seg mot meg, ga meg en klem og sa:

-Fred være med deg, Victoria.

Jeg kjente at styrken min kom tilbake, og jeg følte meg veldig trygg i Hans nærvær. Så fortalte Han meg at vi måtte forlate dette stedet og dra tilbake. Han så på meg og sa:

-Victoria, nå har Jeg vist deg dette. Nå må du selv bestemme deg for hvilken gruppe du vil tilhøre. Valget er i dine egne hender. Du må fortelle menneskene om alle de tingene som du har hørt og sett, men du må ikke utelate noe, og du må heller ikke legge noe til.

Jeg husker at vi forlot dette fryktelige stedet sammen, men jeg husker ikke hvor jeg forlot Ham, fordi jeg i samme stund ble oppmerksom på verden rundt meg. Jeg åpnet øynene og jeg var tilbake i min fysiske kropp, liggende på Oshakati Sykehus. Jeg fikk drypp i den venstre armen, og jeg kunne se moren min og andre naboer fra landsbyen i et hjørne av rommet, hvor de sto og så på meg i forundring. Jeg kunne se på ansiktet til mamma at hun hadde grått. Jeg spurte en av sykepleierne om hun visste hva som var galt med meg. Men hun kom bare med en spøk, og sa:

-Du ble sendt tilbake, kanskje du har gjort noe dumt og må omvende deg.

Sykepleieren prøvde å prate muntert om situasjonen min, men jeg kunne se at hun var redd for å komme for nær meg. Jeg ba henne om å hente doktoren som hadde ansvaret for meg.

Da han kom, fortalte han meg at han ikke visste hva som var galt. Til å begynne med hadde han trodd at jeg hadde fått malaria, men malaria-testen var negativ. Han fortsatte med å fortelle meg at temperaturen, pulsen og blodtrykket mitt var farlig lavt, men at han ikke kunne finne årsaken til det. Han fortalte også at det ikke var noen han kunne gjøre for meg. Han kunne ikke la meg være på sykehuset, siden jeg ikke var syk. Dryppene de hadde gitt meg virket ikke med det første, men da jeg åpnet øynene begynte de å virke. Legen anbefalte at sykepleieren skulle gi meg enda et drypp, etter at de var ferdige med den venstre armen, slik at jeg ble sterk nok til å klare å komme meg hjem.

Jeg var forskrekket over det jeg hadde sett på dette stedet, og jeg klarte ikke å slutte å gråte. Stanken fra det forferdelige stedet var like ekte nå, som da jeg var der. Jeg kunne se bilder fra dette forferdelige stedet for øynene mine, igjen og igjen. Jeg klarte ikke å sove og jeg hadde store smerter i hele kroppen. Det føltes som om alle lemmene mine var tatt fra hverandre, og så satt sammen igjen. Å, jeg følte meg forferdelig. Jeg hadde diaré og hodepine en hel uke i strekk.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle snakke med noen om denne opplevelsen – for hvem ville vel tro meg? Hva kom folk til å tro? Stadig fortalte jeg meg selv at jeg aldri skulle dele denne opplevelsen med noen. En av rådgiverne mine ringte meg tre dager senere, for å spørre meg om hvordan jeg hadde det – jeg hadde nemlig sendt henne en melding og spurt om hun kunne be for meg. Men før jeg visste ordet av det, fortalte jeg henne om det jeg hadde opplevd. Da jeg endelig forsto hva jeg hadde gjort, hadde jeg allerede fortalt henne så godt som hele historien. Jeg hadde lyst til å sparke meg selv. Jeg gråt, fordi jeg var sikker på at jeg akkurat hadde gjort mitt livs største feil. Nå som jeg hadde fortalt om denne opplevelsen, så var det ikke mulig å holde det hemmelig lenger. Nå vet jeg at dersom Gud ønsker at noe skal fortelles, så blir det fortalt. Han er jo tross alt Gud.

Victoria ser Jesus Kristus

Den 19. august våknet jeg og følte en slags salvelse over mitt fysiske legeme. Jeg var svak og skjelven, men jeg kjente at bølger av elektrisitet ble sendt gjennom kroppen min. På kvelden så jeg et fantastisk lys komme inn i rommet, og i midten av dette lyset sto den samme mannen. Denne gangen satte Han seg ned på en stol like ved sengekanten min. Jeg har ingen anelse om hvor denne stolen kom fra, men den var der så fort Han var klar til å sette seg ned. Det var en fantastisk stol, laget av solid gull. Den var formet som en vanlig stol med ryggstøtte. På hvert stolbein var det en sølvstjerne inngravert i gullet. Den samme stjernen var også i midten av ryggstøtten. Og det var runde hjul på hvert av stolbeina.

Etter å ha hilst på meg, fortalte Han meg at Han visste at jeg hadde mange spørsmål om hvem Han var, om hvorfor Han hadde valgt å åpenbare seg for meg og om flere av de tingene jeg hadde opplevd sammen med Ham. Han sa:

-Jeg er Jesus Kristus, din frelser. Dersom du tviler, så se bare på hendene mine. Det stedet vi besøkte er helvete.

Da jeg så på hendene Hans, kunne jeg se arr etter naglene som hadde gjennomboret Ham.

Kjære venn, jeg ønsker å fortelle deg at helvete ikke er et fantasibilde som menneskene har skapt, men det er et ekte sted – og det er mildt sagt utrivelig! Det ble ikke laget for oss mennesker, men for Satan og hans demoner. Vårt rettmessige hjem er i Himmelen, sammen med Jesus. Men vi må velge Jesus før det er for sent.

I dag, når du hører røsten Hans, så forherd ikke hjertet ditt, men ta imot Jesus som din personlige frelser, og lev livet ditt sammen med Ham. Helvete er et forferdelig sted. Det er et sted fylt med frykt og sorg. Det er et sted med plage og uendelig gråt og gnissing av tenner. Satan ønsker å dra med seg så mange mennesker som overhodet mulig til dette forferdelige stedet. Så samarbeid ikke med ham, men samarbeid med Jesus Kristus, så skal du leve og ikke dø.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor Herren ba meg om å velge mellom de to gruppene som Han hadde vist meg i helvete, da jeg allerede var en født-på-ny kristen. Jeg hadde tatt imot Jesus i mitt hjerte og liv, og allikevel fortalte Han meg at jeg måtte velge om jeg ville til helvete eller ikke. Jeg klarte ikke å forstå dette. Jeg begynte å be og spørre Gud om Han kunne åpenbare for meg hva Han mente og hva Han ville at jeg skulle gjøre.

Herren åpenbarte for meg at jeg ikke ønsket å tilgi, i tillegg til at jeg hadde vonde tanker mot den ene søsteren min, i tillegg til kusinen min. Jeg ba Herren om tilgivelse for min utilgivelige ånd. Jeg ba også søsteren min om tilgivelse, for at jeg hadde båret på sinne og bitterhet mot henne i mitt hjerte. Herren ba meg også om å be kusinen min om tilgivelse.

Falske papirer

Herren minnet meg også på at det var en tid hvor jeg skaffet meg en lærerjobb ved hjelp av et falskt vitnemål, og at Han så på det som gjeld og tyveri. Jeg var bestemt på å gjøre det rette, og jeg ba Herren om å hjelpe meg gjennom dette problemet, og vise meg en enkel vei ut av det, fordi dette var en alvorlig forbrytelse som kunne sende meg i fengsel. Han ba meg om å gå til Utdanningsdepartementet og bekjenne hva jeg hadde gjort. Jeg var klar til å gå i fengsel, dersom det ikke var noen vei utenom. Og jeg fikk oppleve Herrens godhet på en fantastisk måte. De ansatte på Utdanningsdepartementet fortalte meg at jeg kunne bestemme selv hva jeg ønsket å gjøre: Enten å betale tilbake lønnen som jeg hadde mottatt fra regjeringen, eller å la være. De lovet også ikke å anmelde meg, fordi de var så forbløffet over at jeg hadde innrømmet alt sammen. Vår Gud er en trofast Gud som ærer sitt ord.

Hvis du befinner seg i en lignende sitasjon som den jeg var i, så ønsker jeg å oppmuntre deg til å gjøre det som er riktig, uansett hvilke følger det måtte få. Det kan hende du blir sperret inne i et menneskelig fengsel, men det er i så fall bare midlertidig. Ingen smerte eller skam kan måle seg med det å være adskilt fra sin Skaper. Helvete er ikke et godt sted. Det er bedre å la Gud dømme deg nå, før det er for sent. Vi må ikke frykte Guds dom mens vi befinner oss i nådens tid. Vi må tillate at Han åpenbarer det som er galt i våre liv mens vi fortsatt har tid til å få tingene i orden med Gud. For det finnes ikke lenger noen tilgivelse for syndene på den andre siden av graven.

Den 18. oktober 2005 våknet jeg halv seks om morgenen – men jeg klarte ikke å komme meg på jobb. Jeg følte meg nesten full og veldig, veldig svak. Jeg kunne verken bevege meg eller snu meg i sengen, og Herrens tilstedeværelse lå tykt over rommet. Jeg skalv og kunne kjenne elektrisitet gå gjennom kroppen min.

Herren kom for å ta meg med like før klokken åtte. Jeg vet dette, fordi sist jeg så på klokken var den 07.48, og Han kom kort tid etter det. Han hilste på meg og sa at vi måtte komme oss av gårde igjen, på grunn av at tiden var i ferd med å renne ut. Jeg sto opp og begynte å gå. Den veien vi gikk på denne dagen, var helt annerledes fra alle de andre. Selv om beina våre gjorde de samme bevegelsene som om vi skulle ha gått, så virket det likevel mer som om vi fløt bortover. Mens vi var på vei, fortalte Jesus meg at all synd er ond, og at det ikke finnes noe sånt som små eller store synder. All synd leder til døden, uansett hvor stor eller liten den er. Herren fortalte meg at vi skulle besøke helvete igjen, og Han spurte om jeg var redd. Jeg svarte at jeg var redd. Han sa:

-Fryktens ånd er ikke fra Min Far eller fra Meg, den er fra Djevelen. Frykt vil få deg til å gjøre ting som leder deg til helvete.

Uten tro er det umulig å tilfredsstille Gud, og frykt er det motsatte av tro. Det er tydelig at frykt ikke tilfredsstiller Gud, fordi det ødelegger troen. Under hele turen gikk vi side ved side, men så fort vi kom til porten som ledet inn til helvete, tok Han tak i hånden min og holdt fast i meg hvert eneste sekund vi var der. Jeg var veldig glad for at Herren holdt meg i hånden. Det faste grepet fra hånden hans, fjernet all frykten min. Dette stedet var akkurat likt som forrige gang. Det var fluer, ormer, ekstrem varme, en forferdelig stank, skjeletter, lydene, alt var akkurat på samme måte som første gang jeg hadde vært her. Vi gikk gjennom den samme ekle porten igjen, og Herren tok meg med til en av menneskegruppene.

Det var mange mennesker der som jeg kjente mens de fortsatt levde på jorden. De fattige var i forferdelig stand, de så elendige og ynkelige ut, og i stor smerte, men det aller verste var uttrykket av håpløshet i ansiktene deres.

Herren pekte ut en middelaldrende kvinne som jeg kjente før hun døde. Hun omkom i en bilulykke i begynnelsen av 2005. Jeg ble sjokkert over å se henne i helvete, fordi alle kjente henne som en gudfryktig person som elsket Gud. Herren fortalte meg at denne kvinnen elsket Ham og at Han også elsket henne. Hun hadde tjent Ham mens hun var på jorden. Hun hadde ledet mange mennesker til Jesus, og hun kjente godt til Guds ord. Hun var snill mot de fattige og trengende – hun delte med dem og hjalp dem på mange måter. Hun var en god tjener for Herren på de fleste områder.

Da Jesus sa disse ordene ble jeg enda mer sjokkert, og jeg spurte Ham hvordan Han kunne la noen som hadde tjent Ham på en sånn måte ende opp i helvete. Herren så på meg og sa at denne kvinnen hadde trodd på djevelens løgn. Selv om hun kjente godt til Guds ord, så hadde hun trodd djevelens løgn om at det finnes store og små synder. Hun trodde at ”en liten synd” ikke ville føre henne til helvete, for hun var jo tross alt en kristen.

Herren fortsatte:

-Jeg kom til henne mange ganger og ba henne om å stoppe med det hun holdt på med. Men mange ganger argumenterte hun med at det hun gjorde var så lite at det ikke var noe farlig, og på den måten tolket hun Min advarsel som sin egen skyldfølelse. Det var også en periode hvor hun stoppet med dette, men etter en stund overbeviste hun seg selv igjen om at advarselen kom fra henne selv og ikke fra meg – fordi hun mente at den synden var for liten til å gjøre den Hellige Ånd sorg.

Igjen spurte jeg Herren om hvilken synd denne kvinnen hadde gjort, og Han svarte meg:

-Denne kvinnen hadde en venninne som jobbet som sykepleier på Oshakati Sykehus. Når hun var syk, ville hun ikke dra til sykehuset og betale for seg, slik som alle andre må. Hun ringte bare til venninnen sin som jobbet som sykepleier, og fikk henne til å ordne medisiner til henne, fra sykehusapoteket. Venninnen gjorde som hun ble bedt om, og ba denne kvinnen om å hente disse medisinene til et bestemt klokkeslett. Til å begynne med aksepterte hun djevelens løgn om store og små synder, og hun ville ikke ha sannheten fra Meg. Hun fikk andre til å synde, ved å stjele for seg, men enda verre er det at hun gjorde Den Hellige Ånd sorg. Og det er det som gjorde at hun havnet i helvete. Det har ikke noe å si om du bringer en million mennesker til Herren. Du kan fortsatt havne i helvete dersom du gjør Den Hellige Ånd sorg. Du må ikke bare bry deg om andres frelse, men du må være veldig forsiktig og påpasselig med din egen sjel. Vær følsom for Den Hellige Ånd hele tiden.

Etter at Herren hadde sagt dette, fortalte Han meg at vi skulle dra tilbake.

Mange kristne som har hørt denne historien, får problemer når de har hørt den. De pleier å spørre meg: ”Hva med rettferdighet, barmhjertighet og nåde?” og ”Er det mulig å miste frelsen etter at man har fått den?” ”Er ikke det litt strengt?” ”Kan Gud være så grusom?” Som jeg har nevnt tidligere i boken min, ”A friendly reminder: Time is fast running out,” som kommer jeg ikke med noen som helst form for teologi her. Jeg forteller bare det Herren har vist og lært meg – og det han har tillatt meg å oppleve. Vær så vennlig å gå til Bibelen din for å finne svar. Se på de følgende versene og gjør deg opp din egen mening.

1.Kor.9:27 ”Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.”

Rom. 6:1-2 ”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?”

Rom. 6:12 ”La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster.”

Heb. 10:26-27 ”For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.”

Kan jeg havne i helvete etter at jeg har tjent Herren og ledet mange til Jesus Kristus? Det kan du avgjøre selv!

Ulydighet

Mandag, den 6. mars 2006, ble jeg vekket av alarmklokken min halv seks om morgenen. Jeg begynte å be og innså at det lå en tung salvelse over meg. Kroppen min var veldig svak og jeg skalv. Bølger av elektrisitet skylte gjennom kroppen min.

På ettermiddagen, mens jeg lå i senga, så jeg et fantastisk lys komme inn i rommet. Jeg så små, hvite, runde perler, på størrelse med knappenålshoder. Disse perlene falt som regn og de ”forsvant” inn i kroppen min da de traff meg. I tillegg så jeg en sky, som lignet på hvit tåke, komme ovenfra. Den fylte rommet og la seg også over kroppen min. Deretter kunne jeg se Jesus komme gående mot meg, midt i skyen. Han satte seg ned i stolen sin, like ved sengekanten min. Jeg har ingen anelse om hvor denne stolen kommer fra – den kommer vanligvis så fort Han skal til å sette seg. Det er en fantastisk stol, laget av solid gull. Stolen er formet på samme måte som de fleste andre stoler, men den har også ryggstøtte. På hvert av stolbeina var det en stjerne i sølv, og en lignende, men større stjerne var plassert på ryggstøtten. Og det var runde hjul på hvert av stolbeina.

Jesus hilste på meg og strakte hånden ut mot meg, og fortalte at jeg måtte stå opp fordi tiden var i ferd med å renne ut. Han tok tak i hånden min og reiste meg opp, slik at jeg ble sittende på senga.

Deretter sa Han:

-Victoria, la oss be.

Han ba på et språk som jeg ikke forsto; Alt jeg forsto var ”Amen”. Så spurte Han meg om hva jeg så, og jeg fortalte Ham at jeg så grupper med mennesker som var på vei til jobb, og andre som var kommet frem til arbeidsstedene sine. Jeg kunne også se at disse små hvite perlene falt på de som kom først til arbeidsplassen. Etter den første gruppen, kom det også en annen gruppe. Men når den andre gruppen var kommet, hadde allerede de små perlene sluttet å falle.

Jeg så også forskjellige grupper med mennesker, som ankom forskjellige kirker og menigheter på søndag morgen. Det begynte å regne slike små hvite perler så fort de første menneskene kom til kirken. Då falt de ned en liten stund, før det stoppet opp. De som kom til slutt fikk ingen ting.

Jesus spurte meg om jeg forsto hva disse synene betydde, og jeg fortalte Ham at jeg ikke forsto det. Derfor forklarte Han det for meg:

-Disse synene betyr at ethvert sted hvor du skulle vært til en bestemt tid, og du vet selv når du skal være der, så vil det alltid være engler der som sprer velsignelser på akkurat det tidspunktet. Victoria, jeg vil advare deg, for du drar sent til jobb og du går ekstra sent til kirkemøtene. Du må forstå at de gangene du har kommet for sent, uten noen grunn, så har du også gått glipp av velsignelsene for den dagen – de vil ikke komme tilbake til deg igjen. Victoria, du må stoppe med disse tingene og ikke gjøre dem igjen, med mindre du har en grunn til å være sent ute.

Da Herren sa disse ordene, ønsket jeg bare at jeg kunne bli borte, eller gi Ham en godkjent forklaring på oppførselen min. Jeg fortalte Ham at jeg noen ganger forsov meg, men Han så meg i øynene og fortalte meg at det ikke var sant, og at jeg hadde en tendens til å gå tilbake og legge meg i sengen igjen etter at jeg hadde våknet opp, for å bukke under for ønsket om bare å få hvile seg i noen få minutter til.

Etter at Jesus hadde advart meg, sa Han:

-Stå opp. La oss gå. Tiden er i ferd med å renne ut og det er ting vi må gjøre.

Denne gangen tok Herren meg med til et sted hvor jeg aldri har vært før. Det var også første gangen vi gikk på denne veien som vi nå ruslet på. Vi kom til en hage som var fylt med fantastiske blomster og utrolig vakre grønne trær. Ingenting på jorden kan sammenlignes med noe av dette. Det fantes blomster i alle slags fantastiske farger og nyanser. Vi satte oss ned på en utrolig flott hagebenk, som var laget av rent gull, med små skinnende sølvstjerner.

Da vi satte oss ned, pekte Han fremfor oss og sa:

-Victoria, kan du se den byen?

Da jeg så etter, kunne jeg se en utrolig stor og opplyst by. Den var langt vakrere enn noe annet jeg har sett – den var så vakker at den ikke kan beskrives. Byen hadde en skinnende port av gull, og ved denne porten satt det en mann som var gammel av dager. Han hadde langt hvitt skjegg og hvitt hår. Jeg hadde sett denne mannen tidligere, og da jeg spurte Jesus om hvem han var, fortalte Han meg at det var Abraham, troens far.

Jeg så mange gater i denne byen, og de var også dekket med gull. Det var også store bygninger der, men også de funklet som det reneste gull. Gjenskinnet og glansen fra denne byen var helt utrolig.

Jesus snudde seg mot meg og spurte:

-Hva synes du om denne byen?

Jeg fortalte Ham at jeg syntes den var helt fantastisk, og at jeg ville være her. Jesus sa:

-Jeg vil ta deg med til dette stedet, hvis du fortsetter å være lydig, for da vil dette være ditt hjem også. Vær trofast – for hvis du er ulydig, Victoria, så vil det fly kråker inn i huset ditt. Huset ditt vil bli et tilholdssted for ugler og en lekeplass for onde ånder. Men du behøver ikke å frykte, for Jeg er med deg. Bare adlyd meg. For alle de som er ulydige, deres hus vil være fulle av kråker; det vil bli et tilholdssted for ugler og en lekeplass for onde ånder.

Jesus Kristus er ekte, og Han elsker oss med en så stor kjærlighet at det ikke er mulig å beskrive det. Hans største ønske for oss er at vi velger livet og tilbringer evigheten sammen med Ham. Hjertet Hans lengter etter og verker for alle disse menneskene som dør og havner i helvete, fordi de ikke vil ta imot frelsen som Jesus tilbyr dem, og de velger døden i stedet for livet.

Enten du er en kristen som er født på nytt, eller ikke, vær så snill å huske denne ene tingen: