Torsdag 21 November
Kapittel 6 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 6
Ørneredet
Lyset var hvitt og intenst som ”utklekkingslyset” i deleavdelingen. Inne i lyset satt fire ånder og arbeidet sammen. Med jevne mellomrom strakte en seg opp mot luften og tok et blått bånd som kom flytende inn i lyset. Disse surret de rundt store sølvspoler. Så, når båndene var surret ferdig, plasserte de spolene på like store sølvstenger som hang midt i luften.
Ånder for spoler og spindler
Disse åndene hadde ikke solide kropper. De var heller gjennomsiktige, men et sølvblått lys tegnet omrisset av skikkelsene deres. De så ut som mennesker.
Men lyset som de arbeidet i, gjorde det vanskelig å skjelne ansiktstrekkene deres tydelig. Båndene så også ut til å være ladet med lys når åndene begynte å rulle dem opp på spolene.
Tilsynelatende la de ikke merke til meg, og de sang sammen mens de arbeidet:
Enhver liten søm,
enhver liten søm,
sydd med livets tråd,
enhver liten søm
går sammen med levende vann,
renner til livets elv.
Så, uten å snu seg, hilste de på meg:
”Hallo, Anna!” En av åndene snakket til meg fra lyset:
”Ser du på?”
”Ja,” sa jeg.
”Vi setter sammen bånd og gjør dem klar til å bli sydd. De representerer de forskjellige strømmene som flyter fra den store livets elv og tilbake igjen, slik som vannet på jorden flyter inn og ut, men ikke oversvømmer marken.”
”Disse strømmene er Guds folk,” sa en annen ånd.
”De kommer fra Ham og flyter tilbake til Ham, den store kilden.”
”Men de må syes sammen,” sa en annen og så mot meg som for å foreslå at jeg skulle hjelpe til.
”Jeg er ikke særlig flink til å sy,” lo jeg lett.
”Nålen her er sverdet som ikke er av mennesker. Strømmene blir sydd sammen av Guds Ånd selv for at Faderen kan glede seg over å se Hans by fylt med dem som elsker Hans sønn og hverandre. Til og med byen selv blir glad.”
”Du er kalt til å sy med en slik nål, Anna,” sa den første ånden. ”Det vet vi for visst.”
”Vi plasserer spoler med bånd på spindler slik at de ruller lett opp når det er tid for å bringe dem sammen,” la den fjerde ånden til.
”Har det noen betydning at dere plasserer dem på spindler?” spurte jeg.
Olje fra himmelen
Åndene smilte til hverandre og sang:
Der er olje i spindlene,
olje direkte fra Gud.
Der er olje fra Guds Ånd.
Olje som en sprutende kilde,
olje fra himmelen,
olje – gjemt inntil nå.
Hum-hum, olje fra det høye,
olje – gjemt inntil nå.
Hum-hum, Åndens olje,
olje – gjemt inntil nå.
En av åndene vendte seg mot meg og sa:
”Disse båndene er satt på spindler for deg og andre som vil bruke sverdet som en nål til å gjøre i stand for oljekilden.”
Så sang de:
Sy strømmene sammen,
fang opp den hellige olje.
Å – la den ikke bli
brukt til det profane.
”Din Far kan svare på spørsmålene i ditt hjerte,” smilte den tredje ånden.
”Det er vi som ruller på spolene og setter dem på spindler.”
Blå bånd
”Alle båndene er blå,” sa jeg.
”Ja, og hvert bånd blir en strøm når åpenbaring kommer til enhver om en stor sannhet om vår Gud. Men en sannhet om Ham er ikke Ham. Selv om båndene blir rullet på individuelle spoler, så skal de syes sammen til en elv lik Livets elv som de kommer fra,” la den første ånden til.
”Nå som vi ser at Herren fullbyrder alle ting i disse tider, fryder vi oss over å være en del av Hans store innsamling,” smilte den andre ånden.
Den hvite ørnen
Plutselig passerte vingene av en stor fugl over meg. Åndene som jeg snakket med, så opp og reiste seg øyeblikkelig. Jeg så opp og så en stor, helt hvit ørn. Jeg hadde aldri hørt om en fullstendig hvit ørn. Den var mektig, barsk og majestetisk i flukten.
”Strekk ut hendene dine,” sa den og begynte å gå ned. Åndene bøyde seg mot ørnen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, bortsett fra å strekke ut hendene, og en ørn, like stor som jeg, rygget inn i meg, slik at dens øyne og nebb var der ansiktet mitt var. Raskt var han foran meg igjen mens øynene hans inntrengende så inn i mine.
Jeg gispet.
Like fort forandret ørnen seg til Herren. Han sa:
”Dette er for at du skal vite at ’Jesu vitnesbyrd er profetiordets ånd’.” Så ble han til den hvite ørnen igjen.
”Kom,” sa han.
Jeg la armene om halsen hans, og vi fløy oppover. Jeg tenkte ikke en gang på å si adjø til åndene som rullet på spolene. Jeg la meg ned med armene rundt halsen hans og hodet mot bakhodet hans. Fjærene var snehvite, og lukten var slik at jeg fikk lyst til å begrave ansiktet dypt nede i fjærene. Under de hvite fjærene lignet den store ørnens hud på rent gull.
Jeg kunne føle bevegelsene fra flygingen under meg.
Ørnens rede
Ganske fort kom vi til en fjellskrent som stakk ut nær toppen av et fjell. Et ørnerede lå på den steinete klippen. Redet var stort, kanskje en og en halv meter tvers over, og var laget av sterke grener. Jeg klatret ned fra ryggen hans og gikk ned på små, dunete fjær inne i redet. Den hvite ørnen slo seg ned på kanten av redet.
Vi var på jorden.
Utsikten over fjellområdet rundt oss og dalen nedenunder var betagende, men jeg visste ikke hvor vi var. Luften var ren her, og utsikten så høyt oppe var enorm. Fjellene og dalene var frodige og grønne. Der var skyer som beveget seg, og skygger fra solen som var på hell. Vakkert – men det var ikke Paradis. Som jeg betraktet det nærmeste fjellområdet, kom en rad med kjempestore papirdukker seilende forbi.
Den store ørnen talte:
”Så mye av det som skjer i Kristi legeme nå, er som papirdukker – den ene kopierer den andre.”
Papirdukkene forsvant, og en ørn av rent gull fløy forbi. ”Jeg ser etter en ørn av rent gull, Anna – som er over all måte usedvanlig.”
Mens han talte, rant det kraft, som elektrisitet, over hele gullørnen, og den ble helt hvit, lik den store, hvite ørnen.
”Gullørnen blir lik meg,” sa han.
Så, tvers over fjellandskapet, kom en rekke utklipte papirørner seilende. De hang sammen slik som raden med papirdukker.
Invitasjon fra den hvite ørnen
Han fortsatte:
”Der er mange ørner, for jeg er sjenerøs med Den Hellige Ånds gaver. Men, Anna, jeg inviterer deg til å bli en ørn av gull.”
Plutselig så jeg en rakett som ble sendt opp fra jorden og skutt inn i himmelen.
Den store ørnen fortsatte:
”Gullørnens rede er i himmelen. Den spiser ikke engang jordisk mat. Den spiser der oppe. Papirørnene fanger fisk, dreper slanger og jager harer, men gullørnen puster inn eteren der oppe. Den verken leter etter åtsel eller spiser det. Gullørnene spiser av Guds hånd inntil de ser ut som og lukter som meg – fullstendig hvite. Der er mange som ser ut som meg, men du må spise av Guds hånd for å bli lik meg.”
Nå flammet øynene hans.
”Vil du fly sammen med meg, Anna, over gullgater? Vil du fly sammen med meg over sjøer så klare at bunnen er som overflaten? La være slangene, insektene, harene som hopper på harestiene. Bli med meg og spis av Guds hånd.”
Jeg nølte for å tenke over svaret – og han var borte.
Tilbake i Paradis
Jeg oppdaget at jeg var tilbake i Paradis og at jeg satt alene på en høy bakke.
Nølte jeg for lenge mens jeg funderte og veide hans lidenskap mot min treghet? Var jeg redd? Eller hva? Hva hindret meg i å hoppe opp i min ånd og rope ”Ja! Jeg tar imot invitasjonen! Ta meg med til ditt hvilested der oppe og gjør meg til en ørn av gull. Jeg ønsker å spise av Guds hånd. Jeg lengter etter den intimiteten du tilbyr.” Hvorfor nølte jeg?
Nå, fra det ensomme stedet på en bakke i Paradis, ropte mitt hjerte ut:
”Å, Gud, jeg lengter bare etter deg. Gjør hva du vil med meg, for jeg er din. Bare din! Bare din!”
Det var en slik lengsel i mitt hjertes rop at jeg ventet å se ham komme jagende over bakketoppen på en hvit hest som svar, men han gjorde ikke det.
I stedet, stillhet.
Lovprisning som seiler forbi
Så, nesten umerkelig til å begynne med, hørte jeg fjerne stemmer som sang lovprisning til Gud. Lyden kom nærmere, men jeg kunne ikke se noen. Nå var sangen akkompagnert av instrumenter, og det hørtes ut som om det var en mengde stemmer som sang. Lovprisningen rullet av gårde som en vårflom i et elveleie. Selv om jeg ikke kunne se noen, virket det som om lovprisningen dro forbi meg over bakken og bortover veien mot stien nedenfor:
La mitt liv opphøye den levende Gud,
Lysenes far.
Fra jordens ender gjennom universet,
opphøye hans nåde og kraft.
For all tid er ikke lenge nok
til å lovprise hans herlige navn,
evigheters evighet
til å rope ut hans herlighet og ry.
Å, himmelske hoff, kast kronene ned
foran jordens hersker.
Livsvesener, syng deres sanger
til Kongen over universet.
Å, uutsigelige glede, forutsagt,
alltid ny og alltid gammel.
Vær frimodig foran Faderens trone
og løft opp lovprisningssangen.
Da så jeg den ene engelen etter den andre henge seg på denne lovprisningen. Tilsynelatende seilte de sammen med den. De gikk opp når musikken steg, og ned når musikken sank, som halen på en drage. Tydeligvis kunne de se lovprisningen, selv om jeg ikke kunne det. Det så ut som om de holdt i den og ble fraktet av gårde. Så, like ved meg på bakken, kom den klare, rene lyden av en fløyte. Jeg snudde meg og fikk se en vidunderlig engel kledd i grønt, spille på instrumentet. Hun hadde lukket øynene i tilbedelse, og jeg visste at musikken hun spilte, smeltet sammen med lovprisningen som passerte for øynene mine.