Torsdag 21 November
Kapittel 7 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 7
Lydighet
Engelen satt på bakken med beina over kors og spilte på en gullfløyte. Håret hennes var varmt kastanjebrunt og sammenflettet med gull så det dannet syv store sløyfer. Hun hadde på seg en flortynn, grønn underkjortel med gullbelte rundt livet, og en langermet kappe som også var grønn.
Inne i ermene på kappen var kjempestore lommer som var fylt med alle slags redskaper som brukes til kunst – alle var av gull. Der var forskjellige instrumenter, malerpensler, noter, ballettsko, en fjærpenn osv. inne i ermene. Halsen og hendene hadde et lett anstrøk av gull, likeledes det jeg kunne se av de bare føttene hennes.
Festet rundt hodet var en gullsnor som hadde en liten gullboks på midten. Boksen var midt på pannen hennes og det hele lignet på et pannebånd med skriftsteder.
Endelig senket hun fløyten og åpnet øynene. Hun var full av fred, slik som en som fortsatt er henført i dype tanker. Så snudde hun ansiktet mot meg og smilte.
”Lovpris ham,” sa hun. Stemmen var myk og melodiøs, og øynene klare, grønne.
Jeg var for urolig i min ånd til å dele hennes fred, for tankene fór gjennom sinnet – og uten å finne svar.
Engelen Judy
Hun smilte igjen som om hun visste hva som foregikk, men hun sa ingenting om min private konflikt.
”Jeg heter Judy,” sa hun, ”en som lovpriser.”
”Hallo Judy,” sa jeg uten særlig begeistring.
”Jeg heter Anna.”
”Jeg vet hvem du er,” smilte hun, ”for jeg har fått i oppdrag å hjelpe deg med å lovprise vår Gud.”
”Hjelpe meg med å lovprise?” spurte jeg. Så pekte jeg begeistret mot stedet i luften. ”Jeg så…”
”Ja,” sa hun, ”engler som reiser på lovprisning.”
”Reiser på lovprisning?”
”Ja,” gjentok hun og la fløyten i en av de kjempestore vårlommene sine.
”Jeg forstår ikke.”
”Lovprisning har i seg en del av hjertet og en del av ånden som er utsendt, og derfor er den følbar for oss i denne verden av sant lys, liv og ånd. For oss her er lovprisning likeså fast som en buss på jorden, kan du si. Du går inn på den, og den bærer deg av gårde. Den kan ta deg med på en tur,” lo hun melodiøst, ”og den som går inn på den, gjør den tyngre.”
Jeg flyttet øynene så jeg så utover dalen.
”Hvordan kunne dette gå for seg?” spurte jeg meg selv. Så begynte jeg å tenke.
”Ja, ja, jeg kan forstå det. Jeg vet at hvis noen som har salvelse, leder lovprisning på jorden, kan du bli løftet opp i ånden til den personens lovprisningsnivå. Salvelsen til den andre tar deg med, og din stemme blir lagt til den lovprisningen som løfter seg opp til Gud. Ja, jeg forstår det.
”Siden all slik lovprisning reiser til Faderen,” fortsatte hun, ”er det som å ta en buss som kjører forbi og glede seg over turen til tronrommet. Selv om englene ikke er med hele veien, har de likevel vært med og preget lovprisningen. Derfor er de også deltagere, selv om det er aldri så kort.”
Lyden av en enslig fiolin begynte å nærme seg. Fiolinen spilte en myk melodi uten akkompagnement. En enslig engel reiste med den tilbedelsen som dette instrumentet ga uttrykk for, og økte den.
”Noe lovprisning på jorden er som en stille elv, slik som dette,” smilte hun.
Et stykke borte fra kunne jeg høre lyden av mange stemmer som sang. Lyden beveget seg raskt i vår retning.
”Noe tilbedelse er som en tidevannsbølge,” sa hun.
”Alt sammen gir englene en glede de ikke ville ha hatt hvis ikke menneskene løftet opp lovprisning til Gud.”
Lyden kom fortere nå og rullet mot oss. Som den nærmet seg, kunne jeg merke at min ånd reiste seg for å bli med i en slik opphøyet tilbedelse. Vi ble spontant løftet opp på beina. Judy løftet hendene, og med hodet bakover stemte hun med i sangen:
Engler i sin herlighet
kan aldri røre flammen,
ilden, ren og hvitglødende
som brenner i ditt navn.
Stirrende i undring,
i ærefrykt, mens de forkynner:
Hellig er Gud, skjønt aldri ny,
evig den samme.
Redde, kalde, lenket,
prøver de å kjempe,
numne, såret, nakne,
de som velger natten.
Men vi er dekket av Hans kjærlighet,
står under Hans banner,
skjult i Klippen der oppe,
beskyttet av Hans hånd.
Engler i sin herlighet
kan aldri røre flammen,
ilden, ren og hvitglødende
som brenner i ditt navn.
Stirrende i undring,
i ærefrykt, mens de forkynner:
Hellig er Gud, skjønt aldri ny,
evig den samme.
I en ekstase av tilbedelse steg Judy opp i luften fra der hun sto på bakken, og begynte å bevege seg mot lovprisningen som gikk forbi.
”Ta stien for å finne Herren!” ropte hun, og ble skyllet med i tidevannsbølgen av lovprisning som bruste mot tronen.
Lovprisningen som nå ble svakere, fortsatte å engasjere min ånd. Til slutt åpnet jeg øynene og ble klar over at hun hadde gitt meg det svaret jeg trengte. Jeg skyndte meg nedover bakken til stien og begynte å småspringe i retning av lovprisningen som fjernet seg.
Lydighet
Som jeg skyndte meg av gårde, hørte jeg Jesu stemme si helt klart:
”Lydighet, Anna.”
Jeg stanset.
”Jeg fryder meg over å vise deg ditt himmelske hjem, men for din egen sikkerhet må du trenes opp i lydighet. Der er fare på ferde. Alle dører til fienden må lukkes.
Mens jeg stod der og undret meg over alvoret i det han hadde sagt, kom en engel til syne ved siden av meg på stien.
Han begynte å snakke med meg som om han fortsatte en samtale vi allerede hadde begynt, mens han gjorde en bevegelse med hånden mot Guds park:
”Alt dette er for Guds barn. Men du, Anna, har valgt å spise fra Guds hånd. Du må elske din Far nok til å velge lydighet fremfor jordens fornøyelse. Velg ham hvert eneste minutt. Du er likeglad med gavene hans, og du er skjødesløs med hans kjærlighet til deg.”
Den fortrolige tonen forbauset meg, likesåvel som at han visste om den beslutningen jeg nå nettopp hadde tatt. Men det var sant, jeg var skjødesløs og likeglad. For etter hvert som Herren hadde trukket meg inn i en dypere vandring med ham, så var det som hadde vært lovlig for et år siden, ja, for en måned siden, ikke lenger tillatt. På en eller annen måte kunne jeg ikke lenger holde på med disse tingene, men jeg var fortsatt henfallen til mye av det.
Tankelivet
For mine bortgjemte synder måtte jeg nå betale en høy pris i mitt forhold til Herren. Jeg tenkte for meg selv:
”Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker.” Jeg hadde gått fra ”vei”-kategorien til ”tanker”.
Mitt sinn var ikke opptatt av mangel på tilgivelse eller begjær eller andre slike åpenbare synder. Nå bestod mine synder i å engasjere tankene mine på områder som jeg ikke var kalt til, eller å la tankene mine dvele ved fortiden, eller ved å komme med en dom som lå utenfor grensene for mitt ansvar.
Mitt liv var virkelig blitt svært hemmet. Hvis jeg vandret uten å snu meg til høyre eller venstre, ble jeg bevart i strømmen av Guds nåde. Enhver tanke som var ”tom”, fikk mitt sinn til å springe rundt i et fast spor, tilsynelatende drevet av dem som piner, inntil jeg kunne stoppe tankene mine ved til stadighet å ta meg selv i det når jeg begynte å tenke på det emnet – og stoppe tankegangen.
Selvfølgelig ville disse tankene liste seg på tå inn bakdøren igjen, og måtte drives ut om og om igjen. Derfor stoppet jeg tankene, kastet dem ut og stod dem imot med min vilje, som om jeg satte skulderen imot inngangsdøren.
Likevel var jeg skjødesløs som han hadde sagt, og i mitt sinn sprang jeg mange runder i smerte og tretthet inntil hver tanke var tatt til fange i Kristus.
Tidligere i mitt liv med Kristus, kunne mitt sinn vanligvis gjøre som det selv ville, men ikke nå lenger. Smal og smalere ble veien, men i denne lydigheten mot Hans ord, var der liv.
Engelen Shama
Han fortsatte med en gang: ”Jeg heter Shama.”
Jeg så ingen grunn til å si mitt navn, for det så ut til at han visste nesten like mye om meg som jeg gjorde selv.
”Skal vi gå?” fortsatte han.
Jeg snublet nesten da jeg beveget meg fremover.
Han hadde langt, glatt sølvhår som var samlet i nakken og hang nedover ryggen. Enda håret hans var sølvfarget, så han ut til å være omtrent førti, og han var svært muskuløs. Han bar en fotsid, hvit kjortel som så ut som om den var blitt flekket av blod eller rød druesaft. Flekkene var på kanten av kjortelen og på mansjettene på de lange ermene, og gjorde plagget misfarget opptil knærne og albuene.
”Du gleder deg over Gud,” fortsatte han.
”Jeg har betraktet deg og sett at du ønsker å være nær Ham. Men vet du ikke at ulydighet skaper en mur mellom deg og ham? Det er en mur som du selv har skapt, fordi du ikke kan tøyle ditt naturlige begjær. Enhver glede du skyver til side, vil han erstatte med seg selv, Anna.”
Da han så på meg, fikk han øye på en haug like bak oss.
”Bli med meg,” sa han.
Som vi gikk oppover mot haugen, fortsatte han:
”Der er et lidelsens mønster i lydighet, men belønningen er langt større enn smerten.”
Prototypene der oppe
Fra toppen av haugen kunne vi se en vid slette under oss. Flokker med forskjellige dyr beitet, og blant dem var det forhistoriske dyr.
Hendene mine gikk opp mot ansiktet i forundring.
”Himmelen selv er som en ark, Anna,” sa han.
”Disse dyrene har ikke oppstandne legemer, men var en del av det himmelske riket før jorden ble skapt.”
”Fantastisk,” hvisket jeg.
”Ja, ikke sant?” sa han mens han betraktet landskapet. Så, nesten med et sukk, fortsatte han:
”La oss vende tilbake til stien.” Han gikk like foran meg nedover og hjalp meg ned bakken.
”Har du hår?” spurte jeg.
”Det ser ut som hår,” sa han.
”Vi er lysets skapninger. Vi er ånd, Anna. Vi er ikke kjøtt og blod som menneskene er. Noen av oss som er i Kongens tjeneste, ser ut som mennesker, men noen gjør det ikke.”
Vi var tilbake på stien og fortsatte å gå.
”…og vi kan forandre utseendet vårt, noe dere ikke kan. Vi kjennes på essensen av det vi er, ikke på det utvendige. På jorden er det ofte motsatt, ikke sant? Mennesker fester seg ofte ved utseendet.”
”Det ser ut til at du kjenner meg?” spurte jeg.
”Jeg kjenner deg bedre enn du kjenner meg,” lo engelen.
Den flekkede kjortelen
”Hvorfor er kjortelen din flekket nederst og på ermene?”
”Jeg er kalt til å assistere ved opplæringen av et barn der barnet blir presset som om det skulle være i en vinpresse.”
”Dette,” han så ned på flekkene, ”er et synlig vitne om at et barn har utviklet seg. Jo flere flekker, jo større fremgang inne i barnet. Lydighet er ikke lett å lære, Anna. Noen på jorden lærer det aldri.”
”Er du en engel som har fått i oppgave å hjelpe til med opplæringen min?” spurte jeg.
”Ja, jeg har fått deg i oppgave.”
”Å hjelpe til med å trene mennesker i lydighet, kan ikke være noen hyggelig jobb.”
”Det er av stor viktighet for Faderen og absolutt nødvendig. På denne tiden i ditt liv, burde kjortelen min ha vært helt flekkete og ansiktet og hendene mine ha dryppet, men det er bare flekker på kantene og ermene. Så – kan jeg få antyde at du hindrer din vekst ved bevisst ulydighet? Nytelse i øyeblikket kan aldri erstatte det å tjene Herren med hele sitt hjerte. Slik lydighet skaper en uutsigelig glede.”
Anger
Jeg så utover landskapet og lot sannhetene som han delte med meg, arbeide inne i meg.
”Jeg har syndet,” sa jeg stille.
Jeg ville ikke virke for kjapp, men jeg ønsket virkelig å vise meg villig til å angre med en gang.
”Jeg ber Herren om tilgivelse.”
Han la armen rundt skulderen min og dunket meg, slik som en trener kunne gjøre med en fotballspiller.
”Og det vet du han gjør. Dette er en fin dag for en ny begynnelse,” smilte han. Så tok han vekk armen og så alvorlig fremover.
”Takk for at du er så tålmodig og for at du hjelper meg. Jeg kan se at du er en mektig engel. Hvis du hadde vært menneske, ville jeg ha sagt at du strever.”
”Vi strever virkelig.” Han lo hjertelig.
”Men vårt strev kommer av å kjempe med mennesker. Jeg ser ut som jeg gjør, fordi du har gitt meg så stor motstand i ditt kjøtt. Derfor,” lo han, ”kan du si at jeg strever. Jeg foreslår at du omvender deg her nå i dag, slik at mitt strev blir mindre anstrengende. Gled deg i Gud, Anna, og reduser treningsprogrammet mitt,” smilte han.
Så ble han raskt alvorlig.
”Ingen ting eller ingen kan sammenlignes med Ham,” sa han.
”Nå snakker jeg for de av oss som har fått deg i oppgave,” fortsatte han nølende, nesten som om han skulle avsløre noe dypt personlig, ”men vi ville like å komme litt nærmere Gud.” Han stammet nesten. ”Hvis det bare var opp til oss, men mye avhenger av deg når det gjelder dette.”
Han virket så flau over det han hadde sagt, og så forsvant han.
Ørnen kommer tilbake
Før jeg kunne spekulere mer over hva han mente, så jeg den hvite ørnen fly over stien. Hjertet mitt hoppet da jeg så ham. Jeg begynte å springe etter ham og ropte:
”Herre, Herre, kom tilbake, vær så snill!”
Han må ha hørt meg, for han gjorde en stor runde i flukten og landet foran meg. Jeg var så overlykkelig over å se ham som mitt hjerte elsker, at jeg hang meg rundt halsen hans og klynget meg til ham.
”Jeg har lyst til å fly sammen med deg. Jeg vil spise av Guds hånd.”
Han ble Herren. Jeg begravde ansiktet i skulderen hans.
Han holdt meg, gjengjeldte omfavnelsen, mer som en elsker enn som en venn. Dette forundret meg. Lengtet han etter meg slik som jeg lengtet etter han?
”Tilgi meg, Herre,” sa jeg.
”Jeg vil være sammen med deg. Jeg lengter etter deg. Jeg vil være og gjøre hva som helst du ønsker, bare vi kan være sammen.”
”Anna,” sa han og trakk meg vekk fra ham slik at han kunne se meg inn i øynene.
”Stoler du på meg?”
”Å, ja Herre,” svarte jeg, overrasket.
”Så kom da.”
Han ble den hvite ørnen. Jeg skyndte meg å klatre opp på ryggen hans, og han begynte å fly. Jeg la armene rundt halsen hans og begravde ansiktet i de duftende fjærene på hodet.
Han fløy og fløy og fløy
inntil han fløy inn i dypt mørke.