Kapittel 9 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree

Kapittel 9

Dragens indre


Den hvite ørnen fløy inn i en mørk tunnel.

Tunnelen så ut til å være passasjen gjennom et fjell, men veggene var liksom del av en levende organisme som lignet på en tarm. Overflaten så ut til å være stappfull av ekskrementer, og stanken var kvalmende og overveldende.

 

Et angrep: kjøttet

Enda jeg var sammen med den hvite ørnen, ble jeg sjokkert over skitten og mørket. Jeg var redd. Jeg prøvde å bevare litt åndelig likevekt, men frykt begynte å lamme min tro.

Håpløshet, undertrykkelse og desperasjon fantes innenfor selve veggene i denne tunnelen. Jeg visste at Jesus beskyttet meg, men det ondes nærvær var kvelende.

Så, akkurat som et fanget dyr, begynte mitt sinn å lete etter en utvei:

”Hvor drar jeg? Hvorfor er jeg her? Hva hvis jeg falt av på dette stedet? Hvordan kan jeg komme meg vekk herfra?”

Når tvilen først var sluppet inn, varte det ikke lenge før panikken kom. Den smatt forbi all forsikring om Herrens beskyttelse. Nå begynte tankene å gjøre utfall mot meg som ville hunder. Kom de innenfra eller fra tunnelen? Jeg visste ikke, men jeg var gal av frykt.

”Jeg klarer det ikke! Jeg kan ikke holde meg fast. De vil skade meg. De vil drepe meg!”

Hvis ikke Herren hadde beskyttet meg, tror jeg at disse tankene ville ha revet meg i filler. Jeg klynget meg til den hvite ørnen.

”Jesus, Davids sønn!” ropte jeg.

”Forbarm deg over meg!”

Jeg kunne ikke si hva som skjedde, men langsomt minket følelsen av å bli spist levende. Jesus, min Frelser, var kommet frem i meg. Han hadde vist barmhjertighet.

Likevel var jeg i sjokk, fortumlet, omtrent som en person som hadde blitt angrepet av en flokk med forsultne ulver og så vidt unnsluppet med livet i behold. Jeg var svak og skjelvende og temmelig rystet.

Herren styrket meg, og jeg sukket og løsnet litt på det knugende grepet. Han ville beskytte meg. Han ville ikke la meg falle.

”Jeg er OK,” sukket jeg.

”Jeg er OK.” Tilliten til Gud var kommet tilbake.

 

Et angrep: verden

Så – stille – nesten mer som damp enn tanker, nådde antydninger meg, liksom slyngtråder av damp.

Det har alltid virket rart på meg at etter et alvorlig angrep av fienden, så ser det ut til at den farligste tidsperioden kommer etter at slaget er over og seieren sikret. Kanskje en er sårbar på grunn av tretthet og derfor slapper av og ikke er så årvåken mot et angrep. Men enda rarere er det faktum at etter kampens hete, glemmer jeg alltid denne sannheten.

Jeg glemte det igjen.

Insinuasjonene som nådde meg, var så avvæpnende subtile, for de fikk verden, som er Satans himmel, til å se ut som alt jeg kunne begjære eller noen sinne ville begjære. Løfter søtere enn honning omsluttet meg, løfter om å få Satans himmel nå og Guds himmel senere.

Plutselig mistet tunnelen stanken, og i stedet sendte den ut en fristende duft. Jeg tenkte ved meg selv:

”Hvorfor gjør jeg dette? Jeg kan få alt jeg ønsker ganske enkelt ved å overgi meg. Jeg trenger ikke å leve slik. Faktisk så er jeg trett av å leve slik.” Jeg begynte å tenke på forskjellige måter å tjene penger på, og ikke bare å tjene penger, men å skape en formue.

”Bare en formue kan løfte meg over slike prøvelser som dette,” tenkte jeg. ”Bare en formue kan gi meg luksus som svarer til min smak, som fortjener å finne uttrykk og glede. Det er så mye skjønnhet i verden, og jeg ønsker å omgi meg med alt dette vidunderlige. Det er ikke noe galt i det. Jeg kan klare det med hardt arbeid. Alt jeg behøver å gjøre, er å konsentrere meg om dette målet og gå etter det, gi meg selv til det … gå etter det og gi meg selv til det … gå etter det og gi meg selv til det …”

”Vent, vent,” sa jeg inne i meg.

”Dette er ikke riktig. Å gi meg selv til et liv hvor jeg dynger opp bare for å tilfredsstille sansene mine, kan ikke være riktig.”

En slik tanke var som sangen fra sirenene som lokket, og om den ikke akkurat ville bringe skipsforlis, så ville den sikkert ha forført meg til å bli åndelig kraftløs. Dødbringende.

”Nei!” sa jeg stille.

”Velg i dag hvem dere vil tjene, og jeg velger Kristus. Jeg velger Kristus!” ropte jeg høyt.

Fingrene av damp sluttet å strekke seg ut etter meg og gled stille bort. Igjen styrket Herren meg. Jeg sukket dypt som sist, lettet.

 

Et angrep: Djevelen

Nå trodde jeg at jeg så noe lys i enden av tunnelen. Jeg begynte å bli ivrig etter utfrielse. Jeg ville ut. Ut.

Da hørte jeg, som om det var min egen stemme:

”Jesus kan nok elske deg, men det er en underlig kjærlighet som vil ta deg med til et sted med så stor fare. Og jeg kan ikke skjønne at han beskytter deg slik som han burde. Selvfølgelig, hvis han hadde fortalt deg på forhånd hva du skulle møte – men han gjorde ikke det. Eller dersom du kunne oppnå mer kunnskap, så hadde du ikke behov for å stole på hans beskyttelse. Du kunne beskytte deg selv. Du fortjener bedre enn dette.”

Der var det: stolthet, innbilskhet, vantro. Beskyldninger mot Herrens kjærlighetsfylte barmhjertighet, og en innbydelse til å bli uavhengig av ham, bedre enn ham – opprør. Alt dette var Satans dybder.

”Å, Gud,” sa jeg inne i meg. ”Tilgi meg. At jeg kunne tenke at jeg kunne gjøre noe på egen hånd, når jeg vet at uten deg, er det ikke noe liv. Jeg elsker deg, og jeg vet at du elsker meg. Du alene er seierherren, du alene. Du alene vil gjøre alt og være alt og er alt, og jeg stoler på deg, min Frelser og min Herre, min Gud som jeg setter min lit til.”

Med stor lidenskap ropte jeg ut inne i tunnelen:

”Jeg er korsfestet med Kristus! Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg!”

 

Den gigantiske hulen

Heldigvis fór den hvite ørnen ut gjennom den fjerne åpningen på tunnelen. Nå så det ut til at vi fløy inne i en gigantisk hule inne i fjellet, men jeg kunne ikke være sikker, for jeg var ute av stand til å se øverste delen. Inne i denne hulen, hvis det var en hule, var atmosfæren grå og dødsstille, men elektrisk, som om det skulle være midt i senteret av en orkan.

Tunneler gjennomhullet fjellet rundt over alt, både høyt oppe, som den vi kom gjennom, og nede.

 

Satans slott

Rett foran oss reiste et annet fjell seg inne i midten av denne hulen. Det så ut som om det var laget av skinnende tinder av kull. På toppen lå et vidunderlig slott, så fullkomment og skinnende som en svart edelsten. En tykk, gul væske ség frem under bygningen og gled nedover fjellet. Luften stinket av svovel.

Ved bunnen av fjellet lå store, røde drager og koste seg i en vollgrav med kloakk, slik som ville dyr kan avkjøle seg i mudret vann på Serengeti. Hodene hvilte mot foten av fjellet. Svak ild kunne komme ut av neseborene, og når denne ilden kom bort i den gule væsken som gled nedover fjellet, ville en flamme bli tent, men raskt slukne. De rullet med øynene mot oss, men vi må ha vært utenfor deres patruljeringsområde, for vi tirret dem ikke nok til at de ville beskytte borgen.

Slottet selv var originalt i design, fantasirikt og smakfullt, men mørkt og kaldt. Derfor var det ikke innbydende, men frastøtende og advarende.

”Satans fjell,” sa den hvite ørnen, ”og hans slott”. Han fortsatte å fly mot det.

 

Angrepet av harpyer

Plutselig, med skingrende skrik svermet mørke engler rundt oss. I tusenvis kom de strømmende ut av tunnelene som flaggermus som forlater hulene ved solnedgang, og begynte å sirkle rundt oss. De hadde hode og overkropp som kvinner, og vinger, hale, føtter og klør som grådige rovfugler.

”De kan ikke røre oss,” sa den hvite ørnen.

”Ta det med ro.” Disse harpyene passerte oss på nært hold, ropte og spottet, men de hindret aldri utsikten mot slottet eller den hvite ørnens ubønnhørlige flukt mot det.

 

Mørkets fyrste

Høyt oppe i det svarte slottet, ved et vindu uten lys, viste det seg en ensom skikkelse som betraktet oss.

På avstand kunne en merke hans makt og autoritet og ekstreme ensomhet. Ja, ensomhet og atskillelse og isolasjon og et kaldt, kaldt hjerte.

Han så ut som en spansk fyrste.

Han bar en elegant, svart fløyelskjortel, besatt med juveler, og var smakfullt og fullkomment velstelt. Han var vakker, nesten fullkommen vakker, med skinnende, svart hår og mørke, intelligente øyne.

Han vinket med hånden, og harpyene fløy vekk like fort som de var kommet, og trakk seg tilbake inn i de kubeformede tunnelene. Lyden av tusenvis på tusenvis av læraktige vinger forsvant, og det ble forholdsvis stille i hulen.

Etterpå fortsatte han å stå ubevegelig ved vinduet med øynene festet på oss ensom, lik en konge som også er en forkastet elsker.

Jeg tenkte ved meg selv:

”Der er han, han som var så full av lys at han ble kalt ”den skinnende” – nå ”mørkets fyrste”. Han som har slik evne til å lede at han styrer et enormt, globalt keiserrike av bedrag og forfører hele verden.

Der jeg så hans ulastelige og tidløse skjønnhet, kunne jeg ikke la være å undre meg over hva han måtte ha vært før fallet. Han var skapt sublim for å ha den mest opphøyede posisjonen ved hoffet i himmelen. Han var ”den salvede kjerub som dekker”. Jeg undres om der en gang var tre kjeruber som voktet Guds trone: en på hver side og en over? Var det derfor han var skapt så vakker, vis og mektig: for å vokte tronen fra den opphøyede posisjonen?

Han gikk blant de glødende kullene og fikk del i selve hjertet hos Gud, var intim med guddommen. Forrådte han den Ene som elsket ham, ved å angripe ham ovenfra? Er det grunnen til at han skrøt av at han ville opphøye sin trone over Guds stjerner?

”Der er han,” sa jeg til meg selv, ”fortsatt overlegen, men nå overlegen bare i det onde, og på grunn av en stolthet som reiste seg i ham, isolert, utenfor rekkevidde av nåde og utenfor rekkevidde av å be om det.”

Den hvite ørnen snudde seg bort fra slottet og begynte å fly tilbake mot tunnelen.

 

Den sorte ravnen spotter

Plutselig kom en kjempestor, svart ravn til syne ved siden av oss. Fjærene dens var skinnende ibenholt, og øynene flammet rødt av ild.

”Hvorfor er du kommet?” hveste Satan, mer som en slange enn en fugl.

”Liker du å skjemme meg ut for undersåttene mine? Liker du å komme hit med kjærlighet og varme for å pine oss? Du er grusom!”

Herren sa ingen ting.

”Savner du meg ikke?” fortsatte Satan.

”Kom du hit fordi du savnet meg? Ville du like å komme hit oftere for å være sammen med meg, bare for å se meg?

Ravnen lo plutselig en hard, grusom latter.

”Du savner meg og elsker meg fortsatt!” jublet han.

Så, med et giftig tonefall fylt av bitter forakt, spottet han:

”Du er en dåre som elsker meg til og med nå, Jesus fra Nasaret.”

Herrens stillhet gjorde ravnen fra seg av raseri. Ordene falt som svepeslag:

”Kom ikke tilbake for å skjemme meg ut for undersåttene mine! Jeg er konge her. Hold deg borte! Jeg elsker ikke deg, og jeg ønsker all slags intense pinsler over deg for å uttrykke min forakt. Hold deg borte!” Han spydde ordene heftig ut.

Med det gjorde ravnen en skarp sving og fløy tilbake til palasset.

Den hvite ørnen fortsatte gjennom tunnelen som vi var kommet gjennom. En tom, dødelig stillhet fantes i det mørket nå.

 

Tilbake til sauekveen

Han fløy til sauekveen og stoppet foran inngangen. Jeg kom meg ned fra ryggen. Han ble igjen Herren med hyrdestaven i hånden. Han åpnet døren og førte meg inn.

Vi tok begge av oss skoene og sto barbeint inne i sauekveen. Jeg skalv, og han la armen sin rundt meg.

”Det er all right, Anna,” sa han.

”Du trengte å se at Satan er grusom, grusom. Hvil nå.”

Varme begynte å strømme inn i meg, og jeg prøvde å puste dypt og falle til ro.

”Hvorfor viste du meg disse tingene?” spurte jeg.

 

Visjonen om dommen

”Til deg er det blitt gitt,” sa han.

”Legg nøye merke til det du har sett og hørt. Se,” fortsatte han og pekte mot bakken rett foran oss i sauekveen. Feltet åpnet seg og viste verden som dreide rundt et stykke under oss.

Mens jeg så på kloden, hørte jeg enorme fottrinn, som om det var kjemper som gikk, og de rystet jorden. Jorden skalv i sine grunnvoller, og fjell begynte å falle fra hverandre.

”Se igjen,” sa han og pekte oppover.

Himmelen åpnet seg, og jeg så noe som falt ned fra midtpunktet blant de strålende englene.

”Hva er det?” spurte jeg.

”En loddesnor.”

Den tunge loddesnoren falt fra himmelen gjennom sauekveen og ned på jorden.

”Vår Gud har latt seg formidle to ganger før, men nå har han kastet loddesnoren.”

Da loddesnoren nådde jorden, startet en stor jubel i himmelen. Det var som om alt som var skapt der, sang, og lyden begynte å ryste den himmelske verden:

Hans rettferdighet varer fra evighet til evighet.

Hans dommer er visse og blir ikke lenger holdt tilbake.

Den tordnende jubelen økte, og ild kom ut fra himmelen og fulgte loddesnoren, gikk forbi oss og fór nedover loddesnoren til jorden. Med ett sto hele verden i flammer.

Mens sangen i himmelen fortsatte, talte Jesus:

 

Dommen over den

falske menigheten

”Edom vil bli dømt. For verden så hun ren ut, men hun kommer til å være som en avskåret kornåker for Guds vrede. Den levende Guds barn kommer til å se ham på hans hellige berg. Men for Edoms menighet vil han gjemme seg i mørket og aldri åpenbare seg igjen.

Edoms fjell vil smelte som voks for Herrens flamme, men den rettferdige vil trives midt i flammene. Sannelig, den rettferdige skal bli en flamme for Herren.

De rettferdige vil bli regnet som ingen ting av vår Guds fiender. De vil bli spottet, med en tornekrone presset inn i pannen. Men Gud, vår Gud, vil fortære tornene med sin ild og lege deres sår med sin balsam.

Loddesnoren er kastet ned. Jorden ryster som om kjemper går over landet. Guds kraft vil bli sett. Ingen kjempe kan stå seg mot hans kraft. Ingen kjempe kan gå inn i hans flamme. Den rettferdige vil se opp og juble sammen med hele himmelens forsamling. I et mektig kor vil de proklamere hans rettferdighet og hans makt. Hans rettferdighet vil herske, for loddesnoren er kastet ned og vil ikke bli fjernet.

Frykt, o du som ligger sammen med hoggormen, du som drikker ormegift. Dagen kommer og er nå, når Herrens ord vil hugge deg i to, og du skal vri deg i den pinen som blir dem til del som omfavner avguder.

Himlene proklamerer Hans rettferdighet og Hans trone, og som en kjempestor stein skal Han falle over de onde. Den rettferdige skal se på hans ansikt, men dypt mørke vil tilhylle ham for Esaus øyne.

Ve dem som omfavner avguder. De kobler seg selv til onde ånder. Ild har gått langs loddesnoren. Lyn har flammet fra Hans hånd. Sannelig, verden skal se det, men vil fortsatt være bedratt. Når kjemper går over landet, skjelver fjellene, men når Gud går over landet, smelter fjellene.

På samme tid som sangen om Guds rettferdighet går frem i himmelen, vil splittelse, atskillelse, frafall, løssluppenhet, det vil si ødeleggelse, følge det koret. Hele himmelen er blitt med i sangen, og hele jorden vil høre og ikke høre. Dom er over landet. De rettferdige vil vokse i rettferdighet, og de onde vil skjære tenner og forbanne Gud, det vil si forskjell, en forskjell som ikke kunne måles før loddesnoren falt fra himmelen til jorden.

Hold fast på Gud, Anna. Hold fast på Gud. Én gang har han latt seg formilde, ja to, men nå har dommen begynt med Guds hus. Den rettferdige skal skinne som solen, og den korrupte menigheten – selv om den er rik, pyntet med vakre gaver fra Gud – vil være som en avskåret kornåker for ham. For han vil ikke lenger la seg formilde, og Esaus fjell skal jevnes med jorden. En mann vil sparke i støvet fra det fjellet og si:

”Hvor er hun? Ikke engang en haug så stor som en maurtue er igjen. Hvor er hun?”

Hennes steiner og jord er blitt malt til støv og blåst bort. I stedet er der et øde ørkenland som ingen vil gå for å se, fordi ingen ting er igjen.

”Herrens berg: Den rettferdige skal se det og bli glad.”

De skal bli med i det mektige koret i himmelen. De skal gå på gullgater og spise manna. De skal stå ved siden av loddesnoren og ikke skamme seg. Rettferdighet og rett er fundamentet for din trone, o rettferdige Gud.

”O Du som er rettferdig og sann, menneskeslekten har tenkt at den var mer rettferdig enn deg. Men for den rettferdige vil du åpenbare din rettferdighet, og for den rettskafne  hvor rettskaffen du alltid har vært.

 

Bli med i koret

Herren fortsatte:

”Bli med i Guds barns kor. Proklamér Hans rettferdighet for alltid. La lyden av våre rop fylle luften. La lyden av våre rop fylle luften. Bli med i jubelen mens sangen går fremover og faller med en tyngde som er større enn kjempenes steg – den faller med tyngden fra Guds egen trone.

Fryd dere, himler, og gråt, o verden. Fryd dere, o rettferdige, og skjelve, o kjød. For ild er kommet fra himmelen, har gått langs loddesnoren, og bare Guds Sønn kan gå gjennom denne flammen. Fryd dere, o himler, og vær glad, for dommen er begynt, og den endelige forløsningen er nær. Vår Gud vil gjøre opp alle konti. Loddesnoren vil ikke bli fjernet før alt kommer på linje med Guds Sønn. Fryd dere!”

Herren snudde seg mot meg:

”Legg nøye merke til det du har sett og hørt, for disse tingene er og kommer, og ingen hånd vil stoppe dem. Kom.”

Han tok meg i hånden og sammen fulgte vi den flammende loddesnoren inn i himmelen.