Kapittel 11 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree

Kapittel 11

Faderens fang

”Nydelig, barn,” sa Gud Faderen.

”Nå kan dere hvile.”

De som hadde danset, brøt formasjonen og begynte å snakke sammen i små grupper. Varmen fra fellesskapet lignet på barn rundt et bål sammen med en kjærlig far.

Epaggelias bøyde seg over og talte til meg.

”Se nå,” sa han.

Barnas offer

En engel begynte å spille en enkel melodi på blokkfløyte mens hundrevis av barn kom frem for tronen. Engler og gjenløste bar de aller minste på armen. Andre ble leid i hånden.

Barna kom med små blomsterbuketter til Jesus og Faderen. Jesus kysset hvert barn, og både han og Faderen snakket med dem. Enorme hender av lys kom ut fra tronområdet når Faderen tok imot blomstene. Han rørte ved hvert eneste barn og velsignet hver eneste.

”Takk,” sa Faderen til hvert barn og kalte dem alle ved navn.

Epaggelias fortsatte å snakke stille til meg:

”Dette er de som døde som små.”

Øyeblikkelig ble jeg klar over at noen av barna var døde ved for tidlig fødsel, og noen var blitt abortert. Men hvordan jeg visste dette, vet jeg ikke.

Epaggelias fortsatte:

”De blir fostret til modenhet her. Både englene og deres egne brødre, de gjenløste, er lærerne deres.”

Jeg så bort fra barna og gransket i Epaggelias’ ansikt. Han så hvor forvirret jeg var.

”Anna, mange av vår Guds mysterier folder seg ut nå. For noen er forståelsens bok åpen.”

Han så på barna igjen.

”Vår Gud kan tale til barnets ånd fra unnfangelsen. Dets ånd kan gi gjensvar fra livets begynnelse i mors liv.”

Jeg så også på barna igjen. Plutselig ble jeg klar over at Johannes Døperen hadde gitt Herrens Ånd gjensvar fra mors liv av. Dersom Den Hellige Ånd kan utforske dybdene i Gud, som ordet sier, så kan selvfølgelig Ånden kommunisere med et barns ånd, til og med før fødselen.

Barna som var abortert, overrakte små grener med henna. På denne måten viste de Faderen at de hadde tilgitt, og at de ba ham om å tilgi også.

Som jeg så på, ble jeg overveldet av den enorme rettskaffenheten hos vår Gud. Han hadde gitt hvert barn anledning til å komme til Kristus, og alle som hadde valgt ham, var her.

Epaggelias talte: ”Ingen går fortapt fra Jesu hånd, Anna. Ingen.”

Serafenes sang

Da barna begynte å gå, sang serafene:

O Juvel, større enn alle juveler, vår Gud,

skatt, større enn alle skatter.

Evig Gud, opphøyet Gud,

Gud for våre øyne.

Mens jeg hadde sett på Faderens intense lys, var øynene mine blitt mer vant til glansen, tror jeg, for da barna begynte å gå, kunne jeg se mer av selve tronen.

Tronen

Under armlenene på tronen, på begge sider, var to svært store kjeruber. De så ut på meg gjennom det flammende, sterke lyset. Hver kjerub så ut til å være en sammensetning av de fire skapningene som var representert i livsvesenene. Hver av dem hadde et menneskeansikt, vinger som en ørn, og en del av kroppen var som en løve og den andre delen som en okse. De voktet begge sidene av Guds trone. De var vidunderlige og så gjennomtrengt av lys at de var som lyn med et svakt lavendelfarget lys til å avgrense skikkelsene.

Tronen som Faderen satt på, var juvelbesatt med abstrakter: rettferdighet, rett, hellighet, barmhjertighet og andre dyder.

Det der oppe er uvurderlig

Epaggelias talte da han så jeg stirret mer intenst inn i lyset rundt tronen.

”Det er de tingene som ikke er, som er i himmelen, Anna.”

Jeg følte at han mente de tingene som ikke er konkrete.

Epaggelias fortsatte:

”Det uvurderlige er ikke skapt. Dette ønsker fienden seg, for verdien er langt større enn gull. Han vil gi rent gull og sølv for dem, men det er ikke noe rettferdig bytte.

Visdom, klokskap, glede, fred, sannhet, trofasthet – alt dette smykker Den Allmektiges trone. Rene juveler kan ikke sammenlignes med dem. Gatene her er av gull, men tro er en uforlignelig juvel, barmhjertighet en vare mer kostbar enn diamanter.”

Jeg så inn i vår Guds fryktinngytende lys.

”Pappa”, hvisket jeg igjen.

Faderen

Inne i det strålende lyset, kunne en se en del av min Faders skikkelse. Jeg kunne se noe som så ut til å være føttene, og noe som lignet et klesplagg, falt i folder ned mot glasshavet. Lynglimt var i dette klesplagget. Inne i det brennende lyset kunne jeg se noe av hendene hans og de løse ermene som dekket armene hans. Det lyset som strålte ut fra ham over livet, var så blendende i intensitet, renhet og hellighet at jeg ikke kunne se noe mer.

Da Jesus ga den siste babyen tilbake til en engel som skulle bære den ut fra tronrommet, talte min Far til meg.

”Anna, mitt barn”, sa Han.

Jesus snudde seg og smilte til meg. Epaggelias gjorde tegn til meg at jeg skulle få fremover, nærmere tronen.

Stående foran Faderen

Jeg gjorde det, helt gelé i beina, og nærmet meg det altoppslukende lyset. Da jeg kom til det området hvor barna hadde vært, falt jeg ned på kne og bøyde ansiktet mot glasshavet.

Jesus gikk bort til meg og hjalp meg opp. Mens han gjorde dette, styrket han meg.

”Min søster er her for å besøke deg, Far.”

Som jeg reiste meg, kom Faderens lysarmer ut fra alt det vidunderlige, tok meg og løftet meg høyt opp i luften. Handlingen virket like naturlig som når en far løfter opp barnet sitt.

På Faderens fang

Han satte meg på fanget.

Jeg var så overveldet av kjærlighet og takknemlighet og lettelse, at uten å tenke meg om, løftet jeg opp armene og begravde ansiktet i lyset. Reaksjonen var som et barn som ville begrave ansiktet i foreldrenes klær.

”Pappa”, sa jeg og opplevde fred, en ufattelig fred.

”Du er dyrebar for meg, Anna.”

”Jeg elsker deg, pappa.”

”Og jeg elsker deg, Anna”, sa han og dro meg tettere inn til seg.

Som vi satt der og gledet oss over hverandre, begynte han å tale til mine innerste tanker:

Håp

”De som er kalt til å komme nær meg, vil få del i min fre. Men bare de som har håp, har fred, uavbrutt fred. Hvis håpet blir borte, blir sjelen kastet frem og tilbake på leting etter en sikker havn, Anna. Jeg vil av mine barns øyne skal være festet på meg, at de setter sitt håp til meg og ikke ser på det panoramaet av jordiske begivenheter som blir utspilt foran dem. Jeg vil at de skal se bortenfor dette, se opp, at de i det minste ser den fjerne kysten som de seiler mot, at de fyller sine hjerter og sinn, sine øyne og ører med meg. Dette vil bringe det håpet som gir fred.”

Jeg satte meg opp og så inn i områdets største lys som ville ha vært hans ansikt, hvis jeg kunne ha sett det.

Dypere inn i Gud

Min Far fortsatte:

”Hvis de gleder seg i meg, Anna, vil ønskene deres bringe dem dypere inn til meg. Da, når de blir dratt inn til meg, vil de forlate jordens område i stadig sterkere grad. Snart vil tiltrekningen fra mitt rike virke som tyngdekraften, slik at begjæret etter meg og å kjenne meg og å oppleve det evige mens de enda er i det timelige, bli så sterkt at de blir satt fri fra jordens område og blir dradd fortere og fortere inn til meg. Jeg ønsker ikke å bo i en mørk sky lenger. Jeg vil at barna mine skal kjenne sin Far. Jeg vil at de skal se meg og høre meg, for jeg er en Far full av kjærlighet til dem, Anna, og jeg bryr meg om hvert åndedrett de tar. Sannheten, som er min sønn, kom inn i verden. Mange har ”sett” det og gått ut gjennom fengselsdørene. Men min sønn kom for å åpenbare meg. Nå vil den åpenbaringen bli virkeliggjort. Dette jordiske oppdraget som begynte med åpenbaringen av min sønn, blir nå fullført og folder seg ut, og når til en klarhet som aldri før.”

Visjonen av de opprørte vann

Jeg så en hånd som beveget seg frem og tilbake i en vanndam og gjorde det umulig å se noe klart speilbilde i vannet.

”Etter hvert som menneskehetens vann blir mer og mer opprørt,” sa min Far, ”vil den åndelige dammen bli klarere.”

(Da så jeg en klar vanndam med en hånd løftet over, og den ble fullkomment gjenspeilt i vannet.)

”Mine barn kommer til å kjenne meg. Vil du hjelpe meg, Anna?”

Tilbudt et ansvar

”Hvis du trenger meg, pappa”, sa jeg.

”Jeg har reist deg opp i denne time for at du skulle få se inn i det himmelske rike, for å fly i den rene luften med den hvite ørnen, for å hvile i ørneredet og for å smake fryden i det som kommer, ved å spise av min hånd – slik at du kan spise og andre tilegne seg det du har spist.”

”På hvilken måte, pappa?”

”Ved å gi dem håp, ved at du lar dem få se og oppleve gjennom dine øyne og dine opplevelser. Gjennom deg vil jeg si: ”Håp”, for jeg gjør noe nytt i disse dager, og alle som hungrer og tørster etter meg, skal få spise og drikke. Du skal være min kansler.”

”Som kansleren for finansene?” (finansminister) brast det ut av meg før jeg visste ordet av det, (for jeg hadde nylig hørt dette uttrykket på BBC).

”Nei,” lo min Far. ”Min sekretær.”

”Å,” sa jeg lettet, for jeg tenkte at jeg skulle kunne klare en oppgave som sekretær.

”Med Herrens hjelp,” la jeg fort til for meg selv.

Brev hjemmefra

”Du skal fortelle om det du har sett og hørt. Du skal åpenbare mitt hjerte og gi håp ved å åpenbare HJEMMET for andre. Dine ord vil bli lik brever fra hjemmet til disse som er ute på valplassen. Når en soldat er ute på slagmarken, vil et brev hjemmefra som forteller om mennesker og steder der hjemme, gi soldaten et stort håp. Han holder ut, fordi han lengter hjem og er klar over at han er høyt elsket. Håp, Anna, er en gave til menneskeheten. Uten håp, vansmekter de.”

”Hvorfor har du valgt meg, pappa?”

”Fordi du er enkel, Anna, og vet lite. Før verdens grunnvoll ble lagt, kalte jeg deg, ikke fordi du er vis eller intelligent, men fordi jeg har min glede i deg. Min sønn har sin glede i deg. Den Hellige Ånd har sin glede i deg. Og jeg har brakt deg hit til meg i dag for å be deg om hjelp.”

”Ja. Selvfølgelig vil jeg hjelpe deg,” sa jeg.

”Men pappa, vær så snill og hjelp meg så jeg ikke synder mot deg. Jeg ønsker å representere deg i sannhet. Vær så snill og bevar meg ren slik at jeg ikke skitner til denne gaven eller det tillitsvervet du har gitt meg.”

Bare i Ham

”I ham, Anna, i min sønn. Jeg stoler bare på ham. Det er hans liv og hans tjeneste og Den Hellige Ånds gjerning gjennom deg. Mitt kjære barn, du er fullstendig upålitelig. Etter hvert som min sønn vokser i deg, ser det ut som om du er mer pålitelig, men det er faktisk bare ham, og vil alltid være bare ham.”

Han tidde.

”Nå, Anna, må du gi deg selv tid til å være sammen med meg. Kanslere må vokse inn i sine plikter og sin salvelse og autoritet. Mitt barn, mitt hjerte er vendt mot barna. Vis dem mitt hjerte slik at de kan vende seg til meg. Stå nå foran meg.”

Han løftet meg opp fra fanget og plasserte meg på glasshavet foran seg.

Den fantastiske synoden

Inne i tronrommet så det ut til å skje noe stort. En mengde engler kom stimlende sammen til tronområdet fra alle kanter. Noen som fløy, hadde vinger, andre ikke. Det så ut til å være myriader og myriader av engler høyt oppe i tronrommet, og de som var i stråleglansen sluttet seg til dem.

En rislende lyd begynte nær tronen og flyttet seg ut gjennom rekkene med engler. Som tonen økte, startet en sang som steg til et crescendo i de ytterste kantene av den himmelske hærskaren som var i luften. Det var som om alt som startet nær tronen, gikk videre gjennom de andre, sangen steg og ble sluppet utover. Lyden var forfriskende:

Priset være du, mer enn den høyeste himmel.

Priset være du, mer enn det dypeste dyp.

Priset være du for ditt nærvær av kjærlighet.

Priset være du for dine velsignede dommer.

Solen og månen til sammen prise deg.

Virvlende hjul og stjerner vil prise deg.

Priset være du, englekoret lyder.

Priset være du, både nær og fjern.

Barn priser deg, Fader.

Piker priser deg, hellige Sønn.

Hellige Ånd, vi tilber deg.

Fullfør nå det du har begynt,

begynt for lenge siden, halleluja,

da sammen vi sang.

Velsignede Fader, Sønn og Ånd.

Til deg, o Gud, vi bringer vår pris.

(De gjenløste falt inn i koret.)

Priset være ditt hellige navn, halleluja.

Priset være ditt hellige navn.

Plutselig begynte utallige engler å blåse i trompeter. Lyden var fantastisk, elektrifiserende, herlig. Da trompetene lød, begynte alle som var til stede å proklamere inderlig og brennende:

Ære til Gud.

Jeg hadde aldri tatt del i noe så mektig. Det tok pusten fra meg. Da proklamasjonen var avsluttet, kastet de eldste ned kronene sine og falt på sitt ansikt foran tronen. Det samme gjorde de fire livsvesenene, alle de gjenløste og englene som var på glasshavet i tronrommet. Jeg falt også på mitt ansikt foran Gud, for hvem kunne stå? Englene i luften sto helt stille der de var.

Så kom lyden av en enslig shofar. Det virket som om tonen ga ekko gjennom himmelen. Da lyden døde bort, kom ild og tordenbrak og lyn støtende ut fra tronen.

Gud den Allmektige talte:

”Reis deg opp, Anna.”

Jeg reiste meg, men jeg skalv. Alle de andre reiste seg også.