"Denne filosofi alene er sann og troverdig"

”Denne filosofi alene

er sann og troverdig”

 

Peter Halldorf skriver om hvordan vendepunktet kom i livet til Justin Martyr (100-165):

”På en strand ved Middelhavet leter en ung mann etter sjelefred. Snart speider han ut mot de frådende bølgene, snart stirrer han ned i sanden. Etter å ha passert gjennom hendene på et helt kobbel av åndelige lærere, har letingen gått i stå. I horisonten drukner solen i det urolige havet.

Født av greske foreldre tidlig på 100-tallet og vokst opp i Flavia Neapolis, det gamle Sikem i Samaria, hadde Justin tidlig vist anlegg for tilværelsens mysterier. Sannhetsspørsmålene både moret og uroet ham. Spørsmålet over alle spørsmål var ikke om Gud finnes – for senantikken var gjennomsyret av åndelighet – men hvem Gud er. Skuffet i sin jakt etter Væren var han begynt å bli mismodig. Var Gud tilgjengelig i det hele tatt? Var det menneskets skjebne aldri å nå fram til visshet om den virkeligere virkeligheten?

Justin innledet sin søken blant stoikerne, men ble trett da han fant at de brukte mer tid på selvbeherskelse enn gudsbeundring. Han fortsatte til Aristoteles, men var uheldig å havne i hendene på en pengegrisk fyr. Da læreren hans etter tre dager presset Justin når det gjaldt kursavgiften, svarte han med å utebli fra forelesningene. ”Den mannen var ingen filosof i det hele tatt”, konstaterte han skuffet.

Neste stoppested var et lærested der man priste Pythagoras’ ideer. Her fikk Justin tilbudet om et komplett kurs i datidens vitenskaper. ”Før du begir deg inn i filosofien, må du studere musikk, astronomi og geometri.” Han er altfor utålmodig, - han vil gå i gang med gudsspørsmålene med en gang, og drar videre. Etter en tid slår han seg ned ved føttene til en velkjent platoniker. Her føler han endelig at han er på rett vei – for så å rammes av en åndelig baksmell: ”Jeg hadde overvurdert min egen åndelige utvikling!” All hans lengsel sto etter å skue Gud, men veien dit føltes mer lang og uviss enn noen sinne.

Det er nå vi møter Justin ved havet, alene med seg selv og sine spørsmål i skumringen. Først legger han ikke merke til at en fremmed nærmer seg. En gammel mann kommer opp ved siden av ham og slår følge med ham på stranden. De to er snart dypt inne i en samtale. Justin fatter tillit og forteller den gamle sin historie. Han får nå et råd som ingen har gitt ham før:

-Unge mann, Platon er nok bra, men du skal ikke nøye deg med ham. Hvorfor ikke studere jødenes hellige skrifter, profetene og vitnene til den Jesus de kaller Messias.

Det var ikke noe av dette som var ukjent for Justin. Oppvokst i de trakter der hele dette hadde utspilt seg, kjente han til de utrolige beretningene om Jesus og oppstandelsen. Men han hadde ikke en gang tenkt på at de kristne, foraktet og baktalt i de kretser der Justin beveget seg, skulle ha noe å lære ham.

Den fremmede forlater ham like plutselig som han hadde dukket opp. Justin skulle aldri se ham igjen. Men det korte møtet på stranden ble vendepunktet i hans søken. ”Umiddelbart flammet en gnist opp inne i meg, og jeg ble grepet av en kjærlighet til profetene og de menn som var Kristi venner.” Nå begynner han å fordype seg i den kristne tro, og langsomt vokser overbevisningen:

”Denne filosofi alene er sann og troverdig.”

Det var søken etter sannheten som ledet Justin til kristendommen.

(…) Justin Martyr kom etter sin omvendelse til å gjøre forsvaret for troen til sin store og lidenskapelige livsoppgave. Han er den første i rekken av fremstående åndelige lærere på 100-tallet som gir sannhetsspørsmålet høyeste prioritet i sitt forsvar for evangeliet. Hans fremste argument for den kristne tro kom til å bli dens gyldighet som sann filosofi.

(…) Den kristne tro var for Justin den fullendte filosofi. Filosofen er visdommens venn – filo sofia betyr venn av visdom – og summen av Guds visdom var legemliggjort i Kristus. Den kristne er således den sanne filosof. (…) Begrepet ”filosofi” hadde et langt bredere innhold enn i våre dager. Filosofen fungerte i høy grad som ”terapeut”: han hjalp mennesker til å forstå seg selv og dermed overvinne sine svakheter.

(…) Etter å ha reist omkring en tid, drar Justin til Roma under Antoninus Pius’ regjering (138-161). Der slår han seg ned og grunnlegger en skole for kristen filosofi (Halldorf, 2001, s. 24-31).”

Kilde: Halldorf, Peter. (2001). 21 kirkefedre. Historien om hvordan kristendommen ble utformet. Oslo: Luther Forlag.