Kapittel 1 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 1

Marietta Davis’ innledende redegjørelse

Det er helt umulig ved hjelp av våre menneskelige sanser å kunne gi noe helt bilde av de ting jeg var vitne til, mens mitt legeme lå som dødt i sin ubevisste slummer. Livet bak sløret kan bare oppfattes av de som har erfart dets levende virkelighet. Vi har ingen måte å kunne gjøre klart for andre den rette oppfatning av det usynlige og ufattelige for oss dødelige. Og menneskeord er altfor jordbundne og meningsløse til å gjøre klart for oss den rene tanke i sin egentlige form – fra den indre verden til den ytre. For vårt jordiske språk skjemmer herligheten og fullkommenheten av den himmelske tale og ødelegger renheten i de tanker som blir fremført på denne måten.

Menneskelige sanser er også for grove til å gi vår ubevisste sjel et sant inntrykk av de rent ytre omriss av livet i fredens verden – og når dere fremskynder meg til å fortelle det, er jeg helt klar over hvor overmenneskelig oppgaven er. Bare tanken på det gir meg smerte.

For lenge siden har jeg oppdaget verdens tomhet og ufullkommenheten i menneskelige forhold – ustabiliteten i religiøse følelser og mangelen på varig fred i den urolige menneskesjel. Stadig alvorligere ønsket jeg å få vite mer om virkeligheten av den tilstand som av oss dødelige kalles udødeligheten. For jeg var tidlig klar over at den ytre verden forgår og til slutt, etter at jeg hadde grunnet dag etter dag – og i det jeg stadig forsøkte å komme til klarhet over den menneskelige sjels natur – ble jeg mindre og mindre avhengig av ytre ting. Min indre bevissthet ble sterkere og mer levende, inntil de tåkete skygger av de dødeliges travle liv forsvant i og med at livet opphørte og mitt syn ble lukket for den ytre verden.

Da kom nye og fremmede ting til syne, men ennå visste jeg ikke at jeg fjernet meg mer og mer fra denne verden med all sin sorg og menneskelige strid. Heller ikke forsto jeg at mitt åndelige blikk ble åpnet og at det jeg så uklart bevege seg foran meg, var en virkelighet – demringen av et udødelig liv. Fremdeles kom det for meg at jeg var som på vandring bort fra den tidligere tilværelse og at jeg nå satte utover et uendelig hav og gjennomkrysset uoppdagete regioner – innhyllet i uvisshetens tåker og svevende over et umåtelig dyp under meg. Alene, uten noe som helst holdepunkt og fylt av en uklar uvisshet, ville min svake ånd heller ha vendt tilbake til det skyggenes land som den kom fra.

I min halvt ubevisste tilstand og likesom i drømmende tanker forekom det meg som om jeg spurte om ingen kjente noe til den reise som jeg var i ferd, om ingen ville lede mine skritt gjennom dette rom som ingen hadde gått.

Da så jeg langt borte og høyt oppe et lys som senket seg. Det så ut som en lysende og strålende stjerne og mot den rettet jeg all oppmerksomhet, inntil jeg ikke så noe annet enn lyset som kom imot meg. Idet den kom nærmere opplyste strålekransen omkring det rommet omkring meg, og min kraftløse sjel ble likesom fornyet av den livgivende herlighet som strålte ut fra det.

Sakte begynte jeg å bevege meg og idet jeg steg oppover, kom jeg nærmere kilden i det lys som gledet og opplivet min ånd. Idet jeg nærmet meg det begynte jeg å skimte omrissene av det som syntes meg å være et forherliget menneskelig vesen. Etter hvert ble skikkelsen tydeligere inntil jeg så at det var en engel som svevet i eteren foran og over meg – et skjønt billede.

Skikkelsen som var herligere enn ord kan forklare, beveget seg lydløst henimot meg. På hennes hode var en krone som syntes sammensatt av de edleste steiners stråleglans. Lyset fra hennes ansikt var som et gjenskinn av den guddommelige altomfattende kjærlighet. I sin venstre hånd holdt hun et kors – sinnbillede på ydmykhet, uskyldighet og forløsende nåde. Og i sin høyre hånd hadde hun noe som jeg ville kalle den rene, lysende ånds tryllestav. Med denne berørte hun mine lepper og lik en flamme av hellig kjærlighet brakte det til live i meg en udødelig visshet som spredte sin livgivende ånd gjennom hele mitt vesen. En rekke av nye følelser våknet i meg og frembrakte et ønske om å få følge dette engleaktige vesen, for ut i fra dets hånd gikk det ut en livgivende strøm av lys.

Jeg så på henne og ønsket å vite hennes navn og se. Da talte hun – og hennes stemmes velklang fylte meg med et ukjent velbehag.

Hun sa:

-Marietta, du ønsker å kjenne meg. I mitt ærend til deg kalles jeg fredens engel. Jeg kommer for å føre deg til det sted hvor de holder til som er fra jorden hvor du er kommet fra. Hvis du vil dra nytte av denne lærdom, så følg meg. Men først skal du se din egen skikkelse i den verden du kom fra.

Og der nede, langt under meg og gjennom et tåket rom, så jeg mitt eget syke og dødelige legeme og mine engstelige venner og pårørende samlet omkring mitt leie – mens de forsøkte med alle midler å vekke meg til live. Men alt var forgjeves.

-Se, sa min himmelske fører, -der ser du et billede av menneskets liv. Der ser du hvordan slekt og venner lider i sin sympatiske kjærlighet og kjemper for å holde det skrøpelige kar sammen og det blafrende lys fra å gå ut. Der nede ruller ustanselig den menneskelige elendighets bølge – fra ungdommen og til den gråhårede alderdom og elskende hjerter blir atskilt. Døden skjuler den kjærlige og skjønne virkelighet for menneskenes øyne, liksom blomstens blader faller sammen og visner ved dødens berøring, men når den springer ut og åpner seg, gleder alt omkring seg. Der nede er alle håp som en drøm om innbilt salighet. Men etter hvert som ditt blikk blir åpnet skal du få se de levende hærskarer. Jorden med sine myldrende millioner gir et forvirret bilde av stadige håp, ærgjerrighet, kamp og død. Og dens beboere er forferdet over døden, den grusomme ødelegger. Tiden måler hurtig øyeblikkene i det menneskelige liv og generasjoner følger på generasjoner i rask rekkefølge.

Til dette svarte jeg:

-Det er disse tanker som tynger min unge og uerfarne sjel. Disse billeder du har vist meg står for mitt blikk, men lik duggdråper forsvinner de igjen. Dette er grunnen til min sorg. Kan du si meg hvor i universet disse vesener finner et hvilested når deres ånd forlater dem? Kan du ta det dekke bort som skjuler dem for mitt dødelige syn? Kan du føre meg til det sted hvor de er? Og si meg – har de et sted og kan jeg følge etter der hvor mine kjære er blitt ført hen?