Kapittel 2 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 2

Ved menneskets død

-Vil du vite hvorledes de som er gått bort lever videre og lære å kjenne virkningen av det jordbundne menneskets gode og dårlige vaner? Til en viss grad kan du få se det, men det skal du vite, at deres nåværende tilstand er vidt forskjellig.

 

Idet hun ba meg se opp, sa hun:

 

-Hva ser du?

 

Lydig så jeg opp, og med undren så jeg en klode mer skjønn enn jordens sol, når den skinner i sin høyeste glans – det rene lys strålte over denne nye himmel.

 

-Der! sa min fører, -der vil du se mange, kledd i hvite kledninger, og alle i den skjønneste harmoni. Der faller aldri nattens skygger og sorg og død eksisterer ikke. Disse som gleder seg i denne velsignede bolig, lider ikke – for ingen synd eller smerte forstyrrer deres fredelige hvile. Siden skal du få vite mer om dette, men først må du se mindre gledelige ting. Du vet godt at mennesket har forskjellige karakterer. At ånden forlater den ødelagte legemlige bolig der nede, gjør ingen forskjell i dens natur.

 

Idet hun berørte min panne igjen, sa hun:

 

-Hva ser du?

 

Mitt blikk ble åpnet for et nytt billede. Jeg så foran meg utallige skikkelser som alle kjempet i dødsangst – noen av dem i kongelige palasser på dødsleier som var rikt smykket med kostelige stoffer – lastens og skjenselens huler, enslige skoger, øde ørkener, på det ville hav. Noen som ligger i den brennende sol, noen omgitt av gråtende omsorgsfulle venner, og andre dør alene og glemt. Enkelte går til grunne for sin tro, andre pint av de grusomme ville, noen gamle foraktet, hjelpeløs og glemt, andre igjen foreldreløs i ytterste fattigdom, noen utånder av sår tilføyet av overfallsmenn, andre knust under krigens jernskodde hæl, kort sagt av alskens skam og last.

 

Her, hvor tiden og evigheten møttes, ble alle disse billeder rullet opp for mitt syn.

 

-Dette, sa min fører, -er bare et svakt billede av de virkninger det har når loven brytes.

 

Idet hun igjen berørte meg med lyset som strålte fra hennes høyre hånd, så jeg den udødelighet som venter dem som har forlatt sin legemlige bolig og gått inn i evigheten – der de har begynt et nytt og ukjent liv. Rundt hver døende var det samlet ånder av forskjellig utseende og etter som den døendes moralske natur var – var også de ånder som skulle ta seg av dem, når de gjorde sin inntreden i åndeverdenen.

Slik er det for alle klasser og mennesker, for alle går inn i denne foreløpige tilstand som er en forgård til åndeverdenen. Her er oppholdsstedet for alle vesener – forskjellig i karakter, fra den ugudelige og elendige til de skinnende og hellige engler, som i mengder samler seg ved dødens port. Det er Guds budbringere. Og her samles alle, når de forlater det jordiske legeme, og blander seg og finner de beslektede sjeler som virker tiltrekkende på dem – vesener som har den samme karakter som sin egen. De som har en stridig og vanhellig natur tiltrekkes av sine likesinnede og går inn til et sted som er innhyllet i nattens mørke, mens de som elsker det gode ønsker å komme sammen med rene sjeler. Disse blir av himmelske tjenere ført til den herlige klode som lyser over dette mellomliggende sted. De merkelige følelser hos disse menneskelige ånder som nettopp var kommet sammen med denne mengde ånder uten legemer, og så hva som foregikk rundt om dem, gjorde meg forundret. Og mens jeg betraktet dem begynte jeg å spørre meg selv, om det som jeg så var virkelig eller bare den rene fantasi i min hjerne mens jeg var i denne tilstand av guddommelig henførelse.

 

Da min fører så mine tanker, tok hun meg ved hånden idet hun sa:

 

-Disse vesener du ser rundt omkring deg, var en gang innbyggere av den verden som du kom fra. De har forlatt sine legemer og begynner nå et nytt liv. De er overrasket over sin plutselige forandring – fra de jordiske ting blir de satt inn i det himmelske med en klarere forståelse av årsak og virkning. Men mer om denne tilstand og deres forhold skal bli åpenbart for deg når disse lærdommer vil bli lettere å forstå for deg. Vi vil nå forlate dette sted og stige opp til den strålende klode.

Idet hun sa dette, førte hun meg hen til en sky av lys. Da vi forlot dette sted, berørte hun meg igjen – og jeg oppdaget at jeg hadde fått et nytt og mer omfattende syn.

 

-Se, sa hun, -de utallige kloder. Legg merke til de rullende kloder, soler og solsystemer – hvorledes de beveger seg i mektig stillhet og harmoni, bygget opp i en uendelig visdom. På disse bor det hellige vesener, lykkelige og udødelige, skjønt forskjellige i sine grader av utvikling og åndelighet.

Igjen rørte hun ved mitt syn og se. Over meg og rundt meg og langt i det fjerne så jeg vesener av det reneste lys som kom og gikk med tankens hurtighet.

 

-Disse, sa min fører, - er tjenende engler. Deres høyeste ønsker er å gå i barmhjertighetens ærender, deres hjem er hos de evig velsignede. De benyttes som skytsengler og budbringer av hellige tanker til dem som står under dem.

 

Mens jeg så dem bevege seg slik – høyere og lavere kom en av dem i min nærhet, og i sine englearmer holdt hun et lite barn sin ånd. Engelen gikk forbi og jeg så at det lille barn som hadde fått sin åndelige næring hvilte fredfullt i hennes armer.

 

-Hvor kom dette barnet fra? spurte jeg.

 

-Jeg mottok det av en sønderknust mor ved dødens port, da dets livsgnist sloknet i den ytre verden. Og jeg fører det nå til det sted i Fredens paradis, hvor de små barn oppholder seg.

Etter som skytsengelen til det lille barnet dro fremover, beveget vi oss stille i samme retning, inntil bildene under meg forsvant fra mitt syn og jeg fant meg selv helt oppslukt av det strålende lys som kom fra den klode vi nærmet oss. Like etter steg vi inn på en slette hvor vi kunne se store trær som bar frukt og grenene på trærne var vevet sammen slik at de dannet en buegang av eviggrønt over oss. Da vi kom gjennom disse skyggefulle lunder, frydet jeg meg ved fuglesangens melodier, de trillende toner løftet meg som til den skjønneste sang. Her stanset vi. Da jeg trodde at vi var på en eller annen jordisk klode spurte jeg hva den het. Min fører svarte:

 

-Disse trær, blomster og disse fugler finnes i ytterkretsen av det åndelige Paradis. Så rene er de i sitt vesen, at dødelige mennesker med sitt tilslørede syn, kan ikke se dem – og så bløte er tonene, at det ikke er mulig for det grove menneskeøre å høre dem. Et menneske sine sanser er så grove, at det ikke forstår at et slikt åndelig liv kan eksistere. Men skilt i fra legemet kan du gjennom åndelige sanser forstå at åndelige boliger er til og er en virkelighet. Hva du nå ser er bare omrisset og det rent ytre av det åndelige hjem. Disse blomstrende sletter og trillende melodier er bare en lavere grad av de helliges ytre boliger.

-Merker du at disse lunder liksom beveger seg som i tilbedelse? Og at disse melodier som henrykker deg og styrker deg med nytt liv, bare er toner i en høyere symfoni? Det er hit de forløste sjeler først blir ført av sine skytsengler, når de forlater dødsskyggenes dal. Her får de også sitt første innblikk i begynnelsesstadiet til det evige liv. Her mottar de lærdommen om sitt himmelske hjem og lærer den rene kjærlighets natur å kjenne, fri for all synd. Her høres de første toner i den uendelige lovprisning som de lærer å istemme til Herrens og Forløserens pris – og her mottar de nyfødte tanker som gir dem en stadig klarere forståelse av den forandring som er foregått med dem. Her blir de mottatt av venner som er kommet lenger i sin åndelige utvikling og som stiger ned fra sin høye virksomhet for å by sjelen velkommen til dette sted i åndeverdenen. Her kan slektninger få møtes igjen og tale sammen, og det er i disse hellige lunder sjelene først får blande sine røster i den forløsende nådes lovsang. Her får de hvile i himmelsk fryd og fred og innånde Paradisets rene luft.

 

Mens jeg lyttet til dette selsomme, men skjønne budskap, brant min sjel etter å møte igjen de venner som for lenge siden var gått bort i fra jorden. Men engelen sa:

 

-Du skal ikke dvele her, for din oppgave nå er å lære å kjenne hvordan de avdøde Guds barn lever. Når din tid på jorden er til ende skal du få komme tilbake hit på det første stadium av ditt udødelige liv, og få møte dine slektninger. Her skal du få den lærdom som gjør deg skikket for mer opphøyede boliger, de velsignedes herlige hjemsteder.

 

Så strakte hun ut sin hånd og plukket en rose som hang over oss, og idet hun ba meg ånde inn dens luft, berørte hun mine lepper med den. Igjen fikk jeg et dypere innblikk og nå så jeg utallige lykkelige skarer som beveget seg i alle retninger gjennom de varierende og blomstersmykkede landskaper. Jeg ville så gjerne få blande meg med dem og spurte om jeg kunne, men min fører gikk videre og vi fortsatte oppover, gjennom skoger som ble renere og skjønnere jo høyere vi kom.

 

O, hva trøst for trette sjeler,

disse sanne ord.

Gud hos menneskene dveler

på den nye, skjønne jord.

 

Der forsvinner sukk og tårer,

når ved livets flod vi går,

ingen torner mere sårer,

lykkens mål vi her oppnår.