Kapittel 4 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 4

Pilegrimens budskap

Da kom en skikkelse mot meg. Jeg hadde sett den samme sjel på jorden, skjelvende bøyd over sin pilegrimsstav. Jeg kjente den gamle uttærete skikkelse med et ansikt som fortalte om et liv i sorg. Men nå sto denne ånd foran meg i evig ungdom – nå fantes ingen stav, ingen skjelvende kropp, ingen hule øyner og verkebrudden skikkelse. Men lys, helbred og kraft strålte ifra ham. Og han sa:

 

-Se på meg og se forløsningens nåde. Dette hjerte var en gang fylt med urene tanker. Disse hender var tilsølt av synd. Disse føtter beveget seg fort på den brede vei som fører til sorg og død. Og mitt forrige legeme var bøyet av bekymringer og ødelagt av sykdom. Men nå bærer jeg en kledning som er lys, og lever i evig ungdom, priset være min gjenløser Immanuel. Hør min sang: ”Død, hvor er din brodd og grav, hvor er din seier? Ære være Lammet som ofret seg for vår forløsning. Pris Ham, alle dere uendelige hærskarer.”

 

Idet han oppløftet sin røst stemte alle de andre i til en veldig akkord av himmelske toner.

 

Da kom hånd i hånd en skare barn som gikk rundt og sang med sine barnestemmer.

 

Kledd i din frelse jeg står,

Ren som en lilje i vår,

Legt ble jeg ved dine sår

-allting i deg jeg formår.

 

Kor:

Frelser, du er alltid meg nær,

fra hvert et bånd

løser din hånd,

nåde og fred

skjenker du ned,

kroner meg med miskunnhet.

 

Skyldig til døden jeg var,

dog, mine synder du bar,

skylden forsvant i ditt blod

døden du slo – og oppsto.