Kapittel 6 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 6

Barnets fortelling

Da det forrige billede forsvant fra mine øyne, løftet den ånd som hadde kysset korset sin hånd. Den lyste med livets lys og to barn kom nærmere. De bøyde seg yndefullt og begge la sin hånd i hennes, mens de så opp i hennes kjærlige ansikt med et ømt smil.

 

Så sa hun til meg:

 

-Sjelene til disse barna forlot sine legemer mens de ennå var spedbarn. Og da de var uskyldige ble de ført til uskyldighetens paradis i den sjuende himmel, hvor den moralske renhet og åndelige harmoni hersker.

 

Den eldste av de to som jeg på denne måten kom i forbindelse med, sa til meg:

 

-Marietta, jeg er så glad for å få lov til å snakke med deg siden du skal få lov å vende tilbake til jorden og til dem som elsket oss og som sørget da vi forlot dødens dal.

 

-Når du igjen taler med dødelige, så si til ham som nå sitter ved ditt legeme at vår skjebne er en overstrømmende glede over at ånden er blitt frigjort, skjønt foreldre kanskje sørger over oss.

 

-Marietta, dette er den verden vi kjenner. Her våknet vi for første gang til det virkelige liv. Vi besøker nok jorden når våre skytsengler fører oss dit, men den er helt ulik himmelen. Der nede ser vi sorg, lidelse og død. Her hersker bare harmoni, lykke og det evige liv.

 

Etterpå så han ned som om han var i dype tanker og alt var stille. Jeg trodde at det han hadde talt om hadde gjort ham bedrøvet. Men jeg så snart at hans stilling kom av at en engel senket seg ned over oss. Å, hvor dette syn gikk gjennom hele min sjel. Lyset strålte rundt henne som en tettsittende kledning. Hver bevegelse var som en harmoniens harmoni. Jeg ville følge og sa:

 

-Å, si meg, hvem er denne strålende skikkelse? Jeg føler hennes hellige innflytelse og et heftig ønske om å få være sammen med henne der hvor hun dveler sammen med sine like.

 

-Dette, sa ånden, -er en engel som hører til i barnas paradis. Har du ikke lest i evangeliene det velsignede ord av Gjenløseren? ”Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn” (Matt 18,10). De våker over barna, og deres oppgave er å møte deres sjeler når de forlater den ytre verden for å komme til den åndelige. Hun venter for å ta deg med ditt opp. Nå retter hun ut sine armer, og hva ser du Marietta?

 

-Et lite, blekt lys, svarte jeg.

 

Engelen åndet på det som om hun ga det liv og trykket det til sitt bryst med en kjærlighet som langt overgikk den kjærlighet som jordiske mødre har til sine barn. Jeg visste at den lille ånd hvilte trygt og følte den himmelske egenskap som fylte og omsluttet engelen. Igjen ville jeg fly bort og for alltid være sammen med den lille barneånd. Men mens jeg kjempet for å stige opp, reiste engelen seg – et glimt av lys og hun var forsvunnet.

 

Deretter ble et helt annet billede åpenbart for meg. Langt nedenfor meg i et lite værelse, så jeg en kvinne som knelte ned ved sitt døde barns legeme. Hun rystet i stille hulken og av og til strømmet tårene fra hennes øyne. Så ble hennes ansikt som marmor igjen og øynene stirret tomt fram for seg. Hele hennes skikkelse skalv, mens hun stadig presset sine kyss på det døde barns kinn.

 

Nå så jeg en alvorlig mann komme inn. Han var kledd i sort og den lille flokken vek til side i det han gikk fram til den gråtende mor. Han tok hennes hånd og sa:

 

-Reis deg, søster. Herren gav og Herren tok. Lovet være Hans navn. Jesus sa at de små barn skulle komme til Ham, for slike hører Himmelens rike til. For jeg sier dere, deres engler skal alltid skue deres himmelske Faders åsyn.

 

Og nå så jeg den samme mor sitte ved siden av en kiste, i en jordisk krets. Hennes øyne stirret opp i taket med et fortvilt uttrykk. Foran kisten sto den alvorlige mann som jeg hadde sett komme inn i dødsværelset. Han leste en salme og ba en bønn for den hardt rammede mor. Så oppmuntret han de sørgende ved å minne om Skriften som sier, at det lille barn, skjønt det var dødt, skal leve igjen og at en engel hadde ført det til Abrahams skjød.

 

Den sørgende skare forsvant og nå sa barnet til meg:

 

-Det døde barn du nettopp har sett i ditt syn, var billedet av mitt eget legeme, og den gråtende mor var min egen mor. Det billede som du så, var det som hendte da jeg forlot mitt jordiske legeme. Og den alvorlige mannen var presten i den ytre verden.

 

Den engel som stanset her på veien var den lysets ånd som førte meg bort fra alt ondt, til et sted hvor små og hjelpeløse barn har sitt tilholdssted. Og der er ånder som alltid er opptatt av å gi barna åndelig næring. Vil du være med å besøke dette barnas paradis?

 

Idet han sa dette, så han opp til ånden som for å be om lov til å føre meg dit til dette stedet.

 

Hvor underlig er du i alt hva du gjør.

Hvem kan dine veier forstå?

Men ett er dog sikkert – den vei du meg før’

for meg er den beste å gå.

 

Mange tusener veier, o Herre, du har,

og hvilken du velger for meg,

Får være de samme, blott lykk’lig jeg far’

til hjemmet i selskap med deg.