Kapittel 12 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 12

I avgrunnen

Igjen rørte hun ved min panne, og se! Lyset og herligheten forsvant og i samme øyeblikk var det som om jeg sank – og snart etter var jeg omringet av et tyngende mørke som i en underjordisk velving. Mørke som tykke folder fylte hele min sjel og rystet mitt sinn. Overalt var det som om hemmelige krefter vred seg og kjempet en fryktelig kamp. Og det føltes som om mine egne tanker var med og kjempet ute i dette mørket. Det bruste for mine ører som om fjerne hav styrtet sine mektige vannmasser utover fjellskrenter. Forgjeves søkte jeg å finne noe slags fast holdepunkt slik at jeg kunne stanse så jeg slapp å falle lenger nedover. Det var som om en uimotståelig kraft tvang meg nedover i den fryktelige avgrunn.

 

Plutselig var det som et blått svovellyn skar igjennom dette avgrunnsdype mørke, og da det forsvant så jeg at det overalt rundt omkring meg svevet fryktelige spøkelser. De var innhyllet i en slags flammer av syndig lidenskap.

 

Så plutselig var forandringen og så forferdelig var dens virkning at jeg til nå ikke hadde hatt noen andre tanker enn skrekk og fortvilelse, men da disse forferdelige spøkelser viste seg, ble jeg grepet av en ennå større redsel. Jeg vendte meg for å søke beskyttelse hos min fører – men hun var der ikke. Ikke noe ord kan gi det ringeste [minste] begrep om min sjelekval i det øyeblikk jeg fant at jeg var alene på dette fryktelige stedet. Det første jeg tenkte på var å be en bønn, men i ett glimt var det som om hele mitt liv lå åpent for meg. Og jeg ropte ut:

-Å, den som hadde bare en kort time på jorden. En stund – om aldri så kort for å forberede min sjel og finnes verdig til åndenes verden.

 

Men da hørte jeg min samvittighet. Det var som en eller annen djevel hadde svart meg igjen med et hest og skjelvende ekko:

 

-I din besøkelsestid tok du ikke imot ordet til frelsen, hvordan kan du så finne noe håp i dette mørkets elendighet?

 

Og som for å forøke min elendighets byrde, reiste nå mine tidligere tvil og min vantro seg som levende vesener og gjennomboret meg med stirrende øyne. De svevet rundt meg i et fordømmende hån – som om hver av dem var et selvstendig vesen. Slik var jeg omgitt av de tankene som jeg hadde tenkt i mitt liv. Der var ikke én hemmelig tanke som ikke var en del av dette mylder rundt meg. Selv de tanker som jeg selv trodde jeg hadde glemt, rykket ubønnhørlig fram og omringet meg som levende deler av meg selv. Å flykte fra dem var som å flykte fra mitt eget liv. Og å knuse dem ville være som å tilintetgjøre min egen eksistens.

 

Da var det jeg forsto makten i vår Frelsers Ord om at hvert ord som går ut av din munn skal du stå til regnskap for på dommens dag.

 

Mens mitt eget fortvilte indre på denne måten syntes å ha fått et eget og ytre liv og min sjel lengtet etter å komme ut fra dette grusomme mørke, viste det seg et enda frykteligere bilde for meg. Jeg så den korsfestede Gjenløser i hele den fryktelige lidelse Han måtte gjennomgå. Plutselig og som i ett eneste glimt så jeg alt hva jeg hadde tenkt om Ham gli forbi mitt indre syn som et selvstendig hele. På den ene side så jeg likesom levendegjort de tanker som jeg hadde hatt om Ham som et menneske, og på den andre side så jeg mine forestillinger om Ham som en Gud. Og der var andre av mine tanker som tok form – tanker om menneskeslektens frelse uten noen særlig moralsk omvendelse og uten personlig og levende tro på Frelseren og Offeret. Andre tanker igjen som var ikledt en ytre form som svarte til det skjulte innhold, dreiet seg om frelsen ved moralen uten en særskilt indre tro på den guddommelige godhet.

 

Alle disse forskjellige tanker og forestillinger smeltet sammen som i en virvlende krets rundt meg – det var som ti tusen forskjellige og forvirrende bilder lynsnart sluttet seg sammen og skiltes fra hverandre og fylte min bevissthet med en skrekkslagen opphisselse. I denne redselsfulle visjon fikk jeg se hver avskygning av mine tanker om Kristus, himmelen, helvete og det evige liv og alt hva jeg hadde hørt og lest eller tenkt om disse ting var nå en del av dette overveldende syn.

 

Og hvor forvirrende var ikke disse motstridende og likevel sammenhengende tanker om Gjenløseren. Som de omringet meg i en forvirret, men samtidig levende tåke av billeder, så jeg i hver enkelt likesom et fordreiet billede av Frelseren. Men verken i noen enkelt billedform eller i hele tåken av skiftende bilder kunne jeg se Ham som Han er og derfor kunne heller ikke den guddommelige herlighet, ære, majestet og fullkommenhet være til stede med sin oppløftende og gjenløsende makt. Og jeg kunne ikke se Ham som Fyrsten og Frelseren i Hans sanne vesen som Han hadde åpenbart seg for verden.

 

Sett meg så jeg ser deg, Jesus,

sett meg opp til deg.

Så at dine øyne

festes kan på meg.

 

Sett meg så jeg ser deg, Jesus,

på ditt kors opphengt.

Blodig, såret, tornekronet,

spyttet på, hudflengt.