Litt om Pius av Pietrelcina

Litt om Pius av Pietrelcina

Francesco Forgione ble født 25. mai 1887 i Pietrelcina, en jordbruksby i den sydlige italienske regionen Campania. Han hadde seks søsken og foreldrene hans var bønder. Han ble døpt og tjente som altergutt i en lokal kirke (Santa Anna).

Da han var fem år gammel, hadde han allerede bestemt seg for å vie hele livet sitt til Gud. Han begynte også å påføre seg selv botsøvelser og for å ha blitt irettesett av sin mor på grunn av at han hadde en stein til hodepute samt sov på steingulvet. Inntil han var ti år gammel arbeidet han på jorda og var gjeter for familiens lille saueflokk. Dette forsinket utdannelsen hans noe.

Hjembyen hans var dypt preget av kristendommen og familien til Francesco gikk til gudstjeneste daglig, ba rosenkransen om kvelden og unnlot å spise kjøtt tre dager i uka. Selv om foreldrene hans var analfabeter, memorerte de skriftsteder og fortalte bibelhistorier til barna. Takket være sin mor trodde han som liten at alle kunne se og snakke med Jesus, jomfru Maria og skytsengelen sin.

Som ungdom fikk han himmelske visjoner. I 1897, etter å ha fullført tre år på offentlig skole, følte Francesco seg drevet til å leve et liv som munk - etter å ha lyttet til en ung Kapusinermunk. Han fortalte om dette til foreldrene sine og sammen tok de en tur til Morcone, et kloster 21 kilometer nord for Pietrelcina, for å finne ut om sønnen var egnet til å tre inn i Kapusinerordenen. Munkene sa at de var interessert i å ta imot ham, men at han først trengte mer utdannelse. Grazio Mario Forgione (1860-1946), far til Francesco, dro derfor til USA for å lete etter arbeid slik at han kunne finansiere privatundervisning for sønnen slik at han kunne oppnå de ønskede akademiske kvalifikasjoner for å kunne gå inn i Kapusinerordenen.

6. januar 1903, da han var 15 år gammel, ble han novise (lærling) ved Kapusinerklosteret i Morcone. Han avla senere løfte om evig fattigdom, seksuell avholdenhet og lydighet.

I 1910 ble han ordinert til prest, men fikk på grunn av sviktende helse lov til å vende tilbake til familien og leve det fransiskanske livet der inntil 1916 da han ble beordret tilbake til klosterlivet, men nå til jordbruksklosteret til Kapusinerordenen i Garganofjellene i San Giovanni Rotondo i Foggia. Han ble i dette klosteret frem til sin død, bortsett fra sine 182 dager i militærtjeneste i saniteten under 1. verdenskrig.

I klosteret ble han etter hvert åndelig leder, ledet mange åndelig og anså dem for å være sine åndelige døtre og sønner. Han hadde fem regler for åndelig vekst, nemlig ukentlig skriftemål, daglig nattverd, åndelig lesning, meditasjon og inspeksjon av samvittigheten. Han sammenlignet ukentlig skriftemål med det å tørke støv i et rom ukentlig. Han anbefalte meditasjon (bønn) og selv-eksaminasjon to ganger om dagen, som forberedelse til å møte dagen og igjen om kvelden, som retrospeksjon (tenke gjennom dagen som snart er over). Han er kjent for sitatet "Be, håp og ikke bekymre deg". Han veiledet kristne til å se Gud i alle ting og å ønske å gjøre Guds vilje fremfor alt.

Francesco var mye plaget med sykdom og det var i en periode med mye sykdom at uforklarlige ting begynte å skje. Ifølge skriftlige nedtegnelser kunne det noen ganger høres skrik eller brøl fra rommet hans. Noen ganger var han i bevisstløs tilstand under bønn, som om han ikke var der.

En munk fra samme kloster hevder at han, i alle fall ved en anledning, så Francesco hevet over bakken under bønn.

Francesco sa at han trodde at kjærligheten til Gud er knyttet til lidelse, og at det å lide for Guds skyld er sjelens vei til å nå Gud. Han følte at sjelens hans var i en kaotisk labyrint, som om han var i den dypeste delen av helvete. I løpet av denne perioden med sjelelig lidelse, mente vennene hans at han ble angrepet av djevelen, både fysisk og psykisk.

Pater Augustine bekreftet dette da han sa:

"Djevelen åpenbarte seg som unge jenter som danset nakne uten noen klær på, som Jesus korsfestet, som en ung venn av munkene, som den åndelige far eller som provinslederen, som pave Pius X, en skytsengel, som St. Franciskus eller som jomfru Maria."

"Nå har det gått 22 dager siden Jesus tillot djevlene å slippes løs sitt sinne mot meg. Min far (åndelig leder i klosteret), hele kroppen min er full av blåmerker etter slagene som jeg har fått inntil denne dag av våre fiender. Mange ganger har de også revet av meg skjorta mi slik at de kunne slå meg rett på huden."

Gabriele Amorth, senior eksorsist ved Vatikanet, slo i et intervju fast at Padre Pio (Francesco) var i stand til å skille mellom virkelige åpenbaringer av Jesus, Maria og de hellige, fra illusjonene som Djevelen laget, ved å analysere egen sinnstilstand og de følelsene som ble produsert i ham i løpet av åpenbaringene. I et av brevene sine sa Padre Pio at han klarte å forholde seg rolig midt i prøvelsene sine på grunn av sin faste tro på at Jesus, Maria, skytsengelen, St. Joseph og St. Fransiscus alltid var sammen med ham og hjalp ham.

I 1911 skrev han et brev til sin åndelige veileder, padre Benedetto, der han uttrykte bekymring for noen røde merker han hadde fått på hendene samt smerter han hadde fått under føttene. Dette var begynnelsen på hans stigmata. Fra 1918 hadde han permanent fem sårmerker på kroppen (hender, føtter og i siden) som han hadde frem til sin død i 1968.

Han skal også ha hatt evne til å lese tanker, se inn i fremtiden og vise seg flere steder samtidig.

Litteratur:

http://en.wikipedia.org/wiki/Pio_of_Pietrelcina, lest 18.08.2012

.