Avslutter hver dag med nattverd

-Jeg hadde ikke lyst til å være et bønnemenneske, men det begynte å utvikle seg i mitt liv. Når du blir gammel, har du ikke noe annet du kan gjøre, sier Valerie Daubeney Haslum.

Hun ble født i Skottland 2. juledag 1927 og bodde i Edinburgh de første elleve årene av sitt liv, som barn av en skotsk mor og en engelsk far. Etter hvert ble hun sendt på en pensjonatskole og senere til en katolsk skole i Kent i Sør-England. Hun husker at musikken var pen og mye av katolisismen tiltrakk henne. Hun tok militær utdannelse og fikk jobb i marinen som sekretær. Etter krigen flyttet hun til London og arbeidet på et gassverk, men kjedet seg og søkte seg over til marinen. Det brakte henne først til flere steder i England og Skottland, og deretter utenlands.

-Jeg fartet rundt og det var et herlig liv helt til jeg var 29 år gammel, sier hun.

Det var på det tidspunktet at hun fikk jobb i Oslo, og dette ble hennes skjebne. En kollega av henne begynte å gå skiturer sammen med en norsk mann. Valerie ble med og traff på den måten Andreas som hun giftet seg med i 1958. De bodde på gården Gjønnes ved Bekkestua og fikk tre barn på fem år. I 1974, da hun var 46 år gammel, flyttet de til gården Øvre Vensås i Lommedalen. Samtidig med dette begynte hun å gå i kirken sammen med mannen.

-Jeg gikk i kirken i 35 år, men fant ikke Jesus der. Mens jeg var på Gjønnes, hadde jeg tre barn og satt alene om kveldene. En dag sa jeg til meg selv: ”Bibelen er den mest leste boken i verden. Jeg vil lese den.” Det tok meg to vintere å lese den. Da jeg begynte å nærme meg Det nye testamente, opplevde jeg Guds nærhet. Under et opphold på hytta på Hvasser ble nærværet enda tydeligere. En dag jeg satt og leste, så jeg opp for å se om Gud var der. Det var merkelig. Guds nærvær var veldig sterkt.

En dan sto Valerie ute i hagen på Øvre Vensås:

-Da sa jeg: ”Jeg vil bo her med Gud.” Jeg sa det til meg selv, eller i åndeverdenen, sier hun.

Hans Nielsen Hauge talte en gang i det brune huset i husklyngen på gården. Hun bor selv i et mindre hus like ved det gamle brune. Hjemmet fyller hun med bønn, som også er tjenesten hennes i pinsemenigheten hun går i.

I en periode leste hun mye om åndsdåpen, og en gang mens hun fordypet seg i dette, skjedde følgende:

-Fra hjørnet av taket kom det en enorm kraft. Det kom noe over meg. Da jeg våknet neste dag, visste jeg at jeg ville stå opp for å be. Jeg prøvde å gjøre andre ting, men kunne ikke.

Siden den gang har Valerie hatt en bønnetjeneste, og hun opplevde også å få tungetalens nådegave. Med årene har hun også vært med i arbeidet med å hjelpe andre mennesker til Gud. Det har ikke vært brå omvendelser for noen av dem, men Valerie har sett forandringer med mennesker hun har bedt for og delt sin tro med. Hun har også sett både helbredelser og omvendelser som følge av bønn.

Nattverden har også blitt viktig for henne med årene:

-Når vi går til nattverd, må vi ikke ta imot på en uverdig måte, men ”akte på Herrens legeme”, som det står. Nattverd ble noe helt nytt for meg da jeg så dette, sier hun og forteller at hun tror at syndsbekjennelse og nattverd kan åpne for fysiske helbredelser.

Hver eneste kveld holder Valerie nattverd hjemme i det lille hvite huset på gårdstunet i Lommedalen. Slik avslutter hun dagen. Alene – men i fellesskap med Jesus.

Kilde: http://www.dagen.no/2013/03/30/kristenliv/skottland/lommedalen/valerie_daubeney_haslum/120951, lest 02.04.2013 eartHHHhbhh