Litt om Filip Neri (1515-1595)

Litt om Filip Neri (1515-1595)

 

Filip Neri ble født 21. juli 1515 i Firenze i regionen Toscana i Italia. Han skal ha vært av en god, men ikke spesielt velstående familie og blitt eksemplarisk oppratt av sin stemor. Moren hans døde da han var bare fem år gammel. Hos dominikanerne fikk han en god utdannelse. I 1532, da han var 17 år, begynte han i lære i forretningen til en barnløs onkel i San Germano (mellom Roma og Napoli) med tanke på å overta den. Herfra besøkte han ofte benediktinerne på Montecassino, hvor han lærte å elske liturgien og ørkenfedrene, stabilitet og fellesliv. På denne tiden følte han et sterkt ønske om ensomhet som han delvis fikk tilfredsstilt gjennom besøk til et fjellkapell. Her hadde han muligens en sterk åndelig opplevelse. Han opplevde uansett en dyp omvendelse og fant snart ut at han ikke egnet seg for forretningslivet. I 1533 dro han til Roma uten konkrete planer og uten midler. På denne tiden var byen i en kritisk og meget demoralisert forfatning. I Roma traff Filip straks adelsmannen Galeotto Caccia, som ga ham et beskjedent husrom på loftet i sitt hus ved Panteon mot at han underviste de to sønnene. Der levde Filip i ytterste fattigdom med et minimum av møbler og på en diett av brød, oliven, vin og vann. Han levde nesten som en eremitt i to år mens han begynte alvorlige studier i filosofi og teologi fra skriftene til Thomas Aquinas. Nettene tilbrakte han i bønn i én av byens syv valfartskirker. Deretter tilbrakte han tre år mens han skrev poesi og studerte filosofi og teologi ved Sapienza-universitetet og Sant’Agostino.

Men så fant han ut at han hadde lært nok, ga opp studiene og solgte de fleste av bøkene. Pengene ga han til de fattige. I 1536 ble han kjent med Ignatius av Loyala, og han kjente også Frans Xavier. På et tidspunkt var Filip så inspirert av arbeidet til Frans Xavier at han ønsket å bli misjonær utenlands. En cistercienser fortalte ham imidlertid at Roma skulle være hans India.

Fra 1538 begynte Filip Neri å vie seg til arbeidet blant byens unge menn, først på en uformell måte, ved å snakke med unge florentinere som var ansatt i banker og butikker i Sant’Angelo-området. Hans usedvanlig tiltrekkende personlighet vant ham snart venner, som han oppmuntret til å oppgi sitt tidligere onde liv og i stedet bruke livet sitt til å tjene syke på sykehusene og besøke Romas kirker sammen med ham. Han tjente de syke på sykehuset San Giacomo...

Filip tilbrakte mye tid i bønn, særlig om natten og i St. Sebastians katakombe. Pinseaften 1544 opplevde han en ekstase i guddommelig kjærlighet. I 1548 var han med å grunnlegge et brorskap bestående av legmenn som møttes til andakter og åndelige øvelser i kirken. I tillegg var de med å hjelpe tilstrømmende pilegrimer, syke fattige. I 1550 skal brorskapet ha gitt husly til over 300 000 pilegrimer, og i 1575 tok brorskapet seg av mer enn 150 000 syke og trengende. Dette arbeidet fortsatte også etter Filips død.

23. mai 1551 ble Filip Neri presteviet etter råd fra sin skriftefar, og han flyttet til prestekollegiet San Girolamo della Carità. Her tilbrakte han ikke sjelden 12-15 timer daglig i skriftestolen, og han fikk snart ry som skriftefar, idet han ble tiltrodd den gaven å kunne lese i hjertene. Skriftemålet ble sett på som middelet for å hjelpe mennesker mot Kristus, og denne oppgaven tok mange av hans timer og fortsatte til hans siste dag. Han mente at her kunne Kristi kjærlighet og barmhjertighet endre folks liv fra den slappheten og vantroen som var vanlig i renessansens Roma.

I 1562 ble Filip bedt om å akseptere embetet som rektor for kirken San Giovanni dei Fiorentini, men han var ikke villig til å forlate San Girolamo. Til slutt ble spørsmålet brakt til pave Pius IV, og i 1564 ble det inngått et kompromiss. Filip ble rektor for San Giovanni, men han forble værende i San Girolamo. I stedet sendte han fem yngre prester for å representere seg i San Giovanni. Samtidig med dette organiserte Filip sine ledsagere i selskapet Oratorianerne. Fem av dem han lærte opp, ble presteviet og innsatt og fulgte den åndelige veiledningen han etablerte. Dette instituttet for sekularprester ble i 1575 opphøyd til kongregasjon av pave Gregor XIII. Medlemmene fikk kost og losji, men ikke lønn. De levde et felles liv og var lydige mot Filip, men avla ikke de løftene som binder munke- og nonneordener og kongregasjoner, og de ga heller ikke avkall på sin eiendom. Oratorianernes motto er Sola caritas, ”kjærlighet alene”.

Møtene i oratoriet startet alltid med lesing eller samtale om en bok, enten fra Skriften eller fra mystikerne. Boken ble dermed ”Åndens redskap”. Etter lesingen samlet gruppen seg i bønn, og deretter en kort valfart til kirkene eller til musikk. Under utskeielsene ved det romerske karnevalet holdt ikke Filip ”svovelprekener”, men tok heller med sin gruppe, som opprinnelig besto av rundt 30 personer, men som senere kom opp i hundrevis, på besøk til Romas gamle basilikaer. Oratoriet selv var aldri begrenset til en elite, men tiltrakk seg mennesker av alle slag: håndverkere og skomakere, vitenskapsmenn og kunstnere, leger og adelsmenn. Men han forventet at alle, uansett rikdom og fine klær, tjente i sykehusene og tigget for og sammen med de fattige. Han ga selv rikelige almisser, men i hemmelighet, og de ble kjent først senere.

Filip hadde tidlig bestemt seg for ikke å bli med i noen av de eksisterende religiøse ordenene. Karakteristisk nok søkte han pragmatisk å finne sin egen vei: ”Herre, gjør med meg som du vet og som du vil.” Det hadde vært flere som hadde prøvd ut ideen om et oratorium, men Filips form var den mest suksessrike og har bestått tidens prøve. Filip leste messe på slutten av morgenen, tilbrakte mye tid i skriftestolen, prekte og praktiserte 40-timers andakten. Omvendelse og overgivelse til Kristus var sentrum for hans spiritualitet, på samme måte som hos de samtidige reformerte ordenene.

På denne tiden var det en enorm mengde mennesker som hadde blitt kraftig inspirert av Filip og som fulgte i hans fotspor. Disse var først og fremst de han hadde hjulpet med vennlige råd og veiledning. Fra sitt beskjedne husvære mottok han kardinaler, utlendinger, paver, de fattige og trengende i en nesten uendelig strøm. Videre opplevde han ekstase så ofte mens han leste messe at altertjeneren noen ganger forsvant i to timer, for så å komme tilbake når Filip Neri vendte tilbake til normal tilstand.

Filip unngikk ikke kritikk og motstand. I 1555 kom pave Paul IV til makten. Han var energisk, men også eneveldig. Noen var forferdet over det ukonvensjonelle i Filips tale og handlinger og hans misjonsmetoder, og kritikken ble så sterk at han fikk å gjøre med Inkvisisjonen. Han ble beskyldt for ambisjoner og stolthet og for å innføre nye påfunn og ”sekter”. Han ble for en tid fratatt retten til å lese messe og høre skriftemål. Filips reaksjon var å love Gud: ”Å, hvor Gud er god at han ydmyker meg”. Et besøk fra en mystisk munk forsikret ham om at straffen ville bli opphevet etter deres neste 40-timers andakt, noe som også skjedde. Én av Filips viktigste spottere ble nå overbevist om hans sanne hellighet, så han ba Filip om tilgivelse og ble en ivrig etterfølger av ham.

I 1567, under pave Pius V, ble forfølgelsene gjenopptatt, denne gang ved hemmelig renkespill. Det var til og med bestemt av oratoriet skulle lukkes, men det ble reddet av Karl Borromeus. Sladderen, mistenksomheten og misunnelsen som Filip erfarte, forårsaket store lidelser hos ham, men hans tålmodighet og ydmykhet sørget for at han opptrådte helt korrekt.

Etter disse vanskelige tidene kom det en ny ånd under pave Gregor XIII. Moralen forbedret seg og rikdommens makt syntes brutt.

Filips idealer og praksis viste seg å være så tiltrekkende at det ble grunnlagt oratorier andre steder i Italia, først i Bologna og Napoli. Det var noen juridiske vanskeligheter i den sistnevnte grunnleggelsen, som søkte å utvikle seg på noen måter som andre religiøse ordener. Filip var aldri for en mengde reguleringer, og han sa til og med: ”Hvis du vil bli lystret, lag ikke påbud.” Denne uformelle lederstilen beholdt han alltid.

Filip ble kjent over hele Roma, og hans innflytelse over datidens romere, fra den høyeste til den laveste, var umåtelig. Han ble flere ganger tilbudt kardinalverdighet, men avslo. Romerne kalte ham ”Pippo buono” – den gode Filip, og allerede mens han levde ga de ham navnet ”il Santo” – den hellige.

Filip søkte stille og rolig å gjenskape et sunt og sterkt liv blant de romerske kristne ved å arbeide innenfra. Han var ikke klerikal, og mente at fullkommenhetens vei var likeså vel for legfolk som for prester, munker og nonner. Han prekte mer om kjærlighet og åndelig helstøpthet enn om fysisk strenghet. De dyder som han utstrålte, virket smittende på andre: Kjærlighet til Gud og nesten, ydmykhet og proporsjonssans, mildhet og munterhet. ”Latter” er et ord som opptrer hyppig hvor det dreier seg om Filip Neri. Han innførte humoren som et nytt element i fromheten; den hadde tidligere nesten vært betraktet som blasfemisk. Han var ”den leende hellige”, som fortalte de merkverdigste vitser til sine begeistrede ungdommelige tilhørere. Han var noen ganger svak for ”practical jokes”, noe som gjorde noen svært forlegne. Den munterhet som forventes å utmerke enhver helgen, men som er mer iøynefallende hos noen enn hos andre, var et avgjørende karaktertrekk ved Filip Neri på samme måte som hos Thomas More.

Filip var også svært glad i katter. Da han merket at han var gjenstand for folkets store beundring, la han også bevisst til seg noen eksentriske vaner for at han skulle bli ledd ut som en narr. En gang hadde han raket av seg skjegget bare på den ene siden, eller han kunne bokstavere som en førsteklassing i en stor bok. En annen gang fikk han ut med en kostbar pels, for å ødelegge sitt ry for fattigdom, eller han kledde seg som en spradebasse. Men ingen trodde på disse strekene, og hans tilhengerskare bare vokste.

En del av Filips utsagn er karakteristiske: ”Det er lettere å veilede muntre personer i det åndelige liv enn de melankolske”. ”Man bør ikke ønske å bli en helge på fire dager, men skritt for skritt”. Han kjente også betydningen av frisk luft og sunn mat for dem som syntes ute av form. Mer generelt kunne han si: ”Vær god om du kan”, ”Den mann som ikke ber, er som et umælende dyr”, og mens han berørte pannen: ”Hellighet ligger innenfor arealet til tre fingre”. Igjen og igjen utløste Filips skarpe humor kritikk.

I 1593 trakk Filip Neri seg som leder (superior) for oratorianerne. Filip forutså sin egen død og forberedte den omhyggelig. Den 25. mai 1595, som var festen for Kristi legemsfest (Corpus Christi), tok Filip imot besøkende som på en vanlig dag, leste messe og hørte skriftemål. Legen hans bemerket at han ikke hadde friskere ut på ti år. På slutten av dagen sa han: ”Til sist av alt må vi dø”. Ved midnatt fikk han en alvorlig blødning, brødrene ble tilkalt da han åpenbart var døende, og de reglementerte bønnene ble lest.

Han ble gravlagt etter tre dager i et lite kapell. Hele Roma sørget, og ved begravelsen var det en enorm menneskemengde til stede. Ingen av hans skrifter er bevart, fordi han brente dem før han døde.

Kilde: http://www.katolsk.no/biografier/historisk/filineri, lest 01.06.2013