Torsdag 21 November
Litt om Aristoteles (384-322 f.Kr.) og etikk
Thomas Aquinas (1225-1274) hevder at all sannhet kommer fra Gud og at Gud er én. Aquinas forener aristotelisk filosofi og kristen teologi i et altomfattende system, og hevder at der filosofien er kommet frem til sannhet, vil det ikke være noen motsetning mellom åpenbaringssannhetene og filosofiens sannheter (Vaags, 1996, s. 27).
Litt om
Aristoteles (384-322 f.Kr.)
og etikk
Dr. Ralph Henk Vaags skriver:
”Det gode for mennesket er lykke, og det er etikkens oppgave å fortelle hva lykke er og hvordan mennesket kan nå det. Aristoteles’ etikk er teleologisk, nærmere bestemt en dydsetikk. Vi så at Aristoteles’ metafysikk var målrettet; det samme kan sies om hans etikk.
Dette må sees i sammenheng med Aristoteles’ syn på mennesket. Det er ikke bare fornuften som påvirker oss, men også andre sjelsdeler. For Aristoteles er sjelen ikke noe adskilt fra legemet. Sjelsdelene er ulike livsprosesser.
Aristoteles deler sjelen i tre sjelsnivåer: det vegetative nivå, det animalske nivå og det rasjonale nivå.
Det vegetative sjelsnivå er de livsprosesseer som mennesket har felles med plantene, og omfatter næringsopptak og forplantning. Det animalske nivå er de livsprosesser som mennesket har felles med dyrene: Sanseevnen og begjæret.
Det som skiller menneskene fra alle andre skapninger (menneskets form), er dets fornuft. Menneskets tenkeevne utgjør det rasjonale sjelsnivå. Siden menneskets mål er å realisere sin form, er det gode liv (= lykke) en fornuftsaktivitet.
Fornuftsaktiviteten må imidlertid være i overensstemmelse med de intellektuelle og moralske dyder. Eksempler på moralske dyder er rettferdighet, ærlighet og sindighet. Eksempler på intellektuelle dyder er klokskap, logisk korrekthet og opplysthet.
For Aristoteles innebærer den høyeste realisering av menneskets muligheter et liv i teoretisk tenkning. På dette nivå hever mennesket seg over handlingslivet, og nærmer seg Gud. Gud er nemlig ren tenkning, hevder Aristoteles. Ikke alle mennesker kan oppnå en slik fullbyrdelse av den moralske dannelse. Dette krever spesielle evner og dessuten tid til å tenke. Hvem har økonomiske midler for en slik frihet?
I sin søken etter å tilfredsstille sine legemlige og sjelelige behov kan mennesket overdrive og slik feile i å leve i overensstemmelse med dydene. Aristoteles hevder at den riktige måten å leve på er å velge den gyldne middelvei, dvs. velge den handling som ligger mellom ytterpunktene. En handling skal for eksempel ikke være feig eller dumdristig, men modig (Vaags, 1996, s. 24-25).”