Profeten Jeremia

Kapittel 1

Ordene fra Jeremia, Hilkias sønn, en av prestene i Ananot i Benjamins land. Til ham kom Herrens ord i de dager da Josjia, Amons sønn, var konge av Juda, i det trettende året av hans regjeringstid. De kom også til ham i de dager da Jojakim, Josjias sønn, var konge i Juda, inntil de som bodde i Jerusalem, ble bortført som fanger i den femte måneden. Da kom Herrens ord til meg, og det lød slik: ”Før Jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. Før du ble født, helliget Jeg deg. Jeg satte deg til profet for folkeslagene.” Da sa jeg: ”Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er en ungdom.” Men Herren sa til meg: ”Si ikke: Jeg er bare en ungdom, for du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler deg, skal du tale. Frykt bare ikke for dem, for Jeg er med deg. Jeg skal utfri deg,” sier Herren. Da rakte Herren fram Sin hånd og rørte ved min munn, og Herren sa til meg: ”Se, Jeg legger Mine ord i din munn. Se, i dag har Jeg satt deg over folkeslagene og kongerikene, for å rykke opp og rive ned, for å ødelegge og å bryte ned, for å bygge og plante.” Igjen kom Herrens ord til meg, og det lød slik: ”Jeremia, hva ser du?” Jeg svarte: ”Jeg ser en stav av våketreet.” Da sa Herren til meg: ”Du har sett rett, for Jeg vil våke over Mitt ord så Jeg gjennomfører det.” Herrens ord kom til meg for andre gang, og det lød slik: ”Hva ser du?” Jeg svarte: ”Jeg ser en kokende gryte, og den vender åpningen hit fra nord.” Da sa Herren til meg: Fra nord skal ulykken bryte løs over alle som bor i landet. For se, Jeg kaller alle folkestammene i rikene i nord, sier Herren. De skal komme, og hver av dem skal sette opp sin trone ved inngangen til Jerusalems porter, mot alle hennes murer hele veien rundt, og mot alle byene i Juda. Jeg skal felle Mine dommer over dem for all deres ondskap, fordi de har forlatt Meg, brent røkelse for andre guder og tilbedt sine egne henders verk. Men du skal spenne beltet om livet og stå fram, og tale til dem alt det Jeg befaler deg. Vær ikke redd for dem, ellers skal Jeg gjøre deg redd for dem. For se, i dag har Jeg gjort deg til en befestet by og til en jernsøyle og til bronsemurer mot hele landet, mot kongene i Juda, mot fyrstene der, mot prestene der, og mot folket i landet. De skal stride mot deg, men de skal ikke får overmakten over deg. For Jeg er med deg, sier Herren, for å utfri deg.

Kapittel 2

Igjen kom Herrens ord til meg, og det lød slik: Gå og rop i ørene på Jerusalem og si: Så sier Herren: Jeg husker deg, din ungdoms hengivenhet, din brudekjærlighet, hvordan du fulgte Meg i ødemarken, i et land som ikke blir tilsådd. Ja, hellig var Israel for Herren, førstegrøden av Hans høst. Alle som ville fortære ham, ble holdt skyldige. Det onde kom over dem, sier Herren. Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle stammer i Israels hus. Så sier Herren: Hvilken urett har deres fedre funnet hos Meg, siden de har gått langt bort fra Meg og fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og selv ble tomme? De sa ikke lenger: ”Hvor er Herren, Han som førte oss opp fra landet Egypt, som førte oss i ødemarken, i et land med ørken og kløfter, i et land med tørke og dødsskygge, i et land der ingen mann ferdes, og hvor ikke noe menneske bor.” Jeg førte dere inn i et fruktbart land, så dere kunne spise av frukten og alt det gode som var der. Men da dere kom inn, gjorde dere Mitt land urent og Min arv til en styggedom. Prestene sa ikke: ”Hvor er Herren?” De lovlærde kjente Meg ikke. Hyrdene falt fra Meg i overtredelse. Profetene profeterte ved Ba’al og fulgte dem som ikke kan hjelpe. Derfor skal Jeg ennå føre anklage mot dere, sier Herren, Jeg vil også føre anklage mot deres barnebarn. Dra derfor bort til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og se nøye etter, se om det har skjedd noe slikt. Har vel et folkeslag byttet bort sine guder, selv om de ikke er guder? Men Mitt folk har byttet bort sin Herlighet med en som ikke kan hjelpe. Bli bare forskrekket, du himmel, over dette, gys av redsel, bli lamslått, sier Herren. For to onde ting har Mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Er Israel en trell? Er han født i huset? Hvorfor er han blitt plyndret? De unge løvene brølte mot ham med kraftig røst. De la hans land øde. Hans byer er brent ned, så ingen kan bo der. Også Nofs og Takpanhes’ barn har gjort din isse skallet. Har du ikke selv ført dette over deg, ved at du forlot Herren din Gud da Han førte deg på veien? Hvorfor tar du nå veien til Egypt, for å drikke av Sikors vann? Eller hvorfor tar du veien til Assyria, for å drikke vann av Elven? Din egen ondskap skal tukte deg, dine frafall skal straffe deg. Kjenn derfor og innse at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at du ikke har frykt for Meg, sier Herren, hærskarenes Gud. For helt fra den eldste tid brøt du ditt åk og rev av dine bånd. Du sa: ”Jeg vil ikke trelle lenger.” Men på hver høy ås og under hvert grønt tre la du deg ned som skjøgen. Men Jeg hadde plantet deg som et edelt vintre, den sanne sæd. Hvordan kunne du bli snudd bort fra Meg til å bli en vill plante av et fremmed vintre? For selv om du vasker deg med lut og bruker mye såpe, står din misgjerning likevel uren for Mitt åsyn, sier Herren Gud. Hvordan kan du si: ”Jeg er ikke blitt uren, for jeg har ikke gått etter Ba’alene”? Se på din ferd i dalen! Forstå hva du har gjort, du er jo en rask kamelhoppe som løper hit og dit på sine veier, et villesel som er vant til ødemarken, som snapper etter været i sin sjels lyst. Hvem kan holde henne tilbake når hun er brunstig? Ingen av dem som søker henne, trenger å slite seg ut. Når hun har sin måned, vil de finne henne. Hold din fot tilbake så den ikke blir bar, og din strupe så den ikke blir tørst. Men du sier: ”Alt håp er ute. Nei! For jeg elsker fremmede, og jeg må gå etter dem.” På samme måte som en tyv blir til skamme når han blir grepet, slik er Israels hus blitt til skamme, de, deres konger og deres fyrster, deres prester og deres profeter. For de sier til et tre: ”Du er min far” og til en stein: ”Du fødte meg.” For de har vendt ryggen mot Meg, og ikke ansiktet. Men på den tiden det onde kommer over dem, sier de: ”Stå fram og frels oss!” Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå fram, hvis de kan frelse deg på den tiden det onde kommer over deg. For som tallet på dine byer er, så mange er dine guder blitt, Juda. Hvorfor fører dere anklage mot Meg? Dere har allerede falt fra Meg i overtredelse, sier Herren. Forgjeves tuktet Jeg deres barn. De lot seg ikke rettlede. Deres sverd har oppslukt deres profeter som en ødeleggende løve. Å, du slekt, merk deg Herrens ord! Har Jeg vært en ødemark for Israel, eller et land med dypt mørke? Hvorfor sier Mitt folk: ”Vi har fått vår frihet, vi vil ikke lenger komme til Deg”? Kan vel en jomfru glemme sitt smykke, eller en brud sitt belte? Likevel har Mitt folk glemt Meg i så mange dager at det ikke var tall på dem. Å, hvor godt du finner veien når du søker elskov. Derfor har du også lært de onde kvinnene dine veier. På dine kapper finnes det også blodet av fattiges og uskyldiges liv, som du ikke grep i innbrudd. Til tross for alt dette sier du: ”Fordi jeg er uskyldig, skal sannelig Hans vrede vende seg bort fra meg.” Men se, Jeg skal dømme deg, fordi du sier: ”Jeg har ikke syndet.” Hvorfor farer du slik omkring og forandrer din vei? Også ved Egypt skal du bli til skamme, slik du ble til skamme ved Assyria. Sannelig, du skal gå ut fra ham med hendene på hodet. For Herren har forkastet dem du stolte på, du skal ikke få noen framgang ved deres hjelp.

Kapittel 3

Det blir sagt: Om en mann sender sin hustru bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en skjøge med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg? sier Herren. Løft blikket mot de øde høydene og se: Hvor er det et sted der det ikke var noen som lå med deg? Ved veiene satte du deg til rette for dem, som en araber i ødemarken. Du har vanhelliget landet med ditt horeliv og din ondskap. Derfor ble regnskurene holdt tilbake, og det kom ikke noe senregn. Du hadde pannen til en horkvinne. Du nekter å skamme deg. Har du ikke nettopp i denne tiden ropt til Meg: ”Min Far, Du er min ungdoms Venn? Vil Han være vred for evig, vil Han holde fast på den for alltid?” Se, du har talt og gjort alt det onde du var i stand til å gjøre. I kong Josjias dager sa Herren til meg: Har du sett hva den frafalne Israel har gjort? Hun gikk opp på hvert høyt fjell og under hvert grønt tre, og der drev hun hor. Jeg sa: ”Etter at hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til Meg.” Men hun vendte ikke tilbake. Det så hennes troløse søster Juda. Da så Jeg at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og ga henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også. Slik skjedde det: Med sitt lettsindige horeliv vanhelliget hun landet og drev hor med stein og tre. Til tross for alt dette vendte hennes troløse søster Juda ikke om til Meg av hele sitt hjerte, men bare lot som hun hadde gjort det, sier Herren. Da sa Herren til meg: Den frafalne Israel har vist seg mer rettferdig enn det troløse Juda. Gå og forkynn disse ordene mot nord og si: Vend tilbake, du frafalne Israel, sier Herren. Jeg skal ikke la Min vrede komme over dere. For Jeg viser miskunn, sier Herren. Jeg skal ikke holde fast på vreden for evig. Bare erkjenn din skyld, at du har falt fra Herren din Gud ved misgjerning og spredt din ynde blant de fremmede under hvert grønt tre, men Min røst har du ikke lydt, sier Herren. Vend tilbake, dere frafalne barn! sier Herren. For Jeg er deres ektemann. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en slekt, og Jeg vil føre dere til Sion. Jeg skal gi dere hyrder etter Mitt hjerte, som skal være hyrder for dere med kunnskap og forstand. Når dere er blitt mange og fruktbare i landet i de dager, sier Herren, skal det skje: De skal ikke mer si: ”Herrens paktsark.” Tanken på den skal ikke lenger komme opp i hjertet, og de skal ikke huske på den, og de skal ikke savne den, og den skal ikke bli laget mer. På den tiden skal de kalle Jerusalem Herrens Trone, og alle folkeslagene skal samle seg framfor den, til Herrens navn, til Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt harde og onde hjerte. I de dager skal Judas hus vandre sammen med Israels hus, og de skal sammen komme ut fra landet i nord til landet som Jeg ga som en arv til deres fedre. Det var Jeg som sa: Å, hvor gjerne Jeg vil sette deg blant barna og gi deg et herlig land, den skjønneste arv blant folkeslagenes hærskarer! Jeg sa: ”Min Far” skal dere kalle Meg, og dere skal ikke vende dere bort fra Meg. Sannelig, slik en svikefull kvinne forlater sin mann, slik har dere handlet svikefullt mot Meg, du Israels hus, sier Herren. En røst hørtes på de øde høydene, det er gråt og bønn om nåde fra Israels barn. For de har forvendt sin vei. De har glemt Herren, sin Gud. ”Vend om, dere frafalne barn, og Jeg skal lege deres frafall.” ”Se, vi kommer til Deg, for Du er Herren, vår Gud. Sannelig, larmen fra høydene der på fjellene vitner bare om et falskt håp. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse! Fra vår ungdom av har denne skammen oppslukt våre fedres strev, deres småfe og deres storfe, deres sønner og deres døtre. Vi får bare legge oss ned i vår skam og la vår vanære dekke oss. For mot Herren vår Gud har vi syndet, vi og våre fedre, fra vår ungdom av og helt til denne dag, og vi har ikke vært lydige mot Herren vår Guds røst.”

Kapittel 4

”Hvis du vil vende tilbake, Israel,” sier Heren, ”så vend om til Meg. Hvis du vil ta dine avskyelige avguder bort fra Mitt åsyn, da skal du ikke flakke omkring. Hvis du vil sverge: ”Så sant Herren lever”, i sannhet, rett og rettferdighet, da skal folkeslag velsigne seg i Ham, og i Ham skal de rose seg!” For så sier Herren til mennene av Juda og til Jerusalem: ”Bryt dere nytt land, og så ikke blant torner! Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, hver mann av Juda og dere som bor i Jerusalem. Hvis ikke bryter Min vrede ut som en ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av deres onde gjerninger. Kunngjør det i Juda og forkynn det i Jerusalem, og si: Blås i basunen over landet. Rop høyt og si: ”Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene!” Sett opp et banner: Til Sion. Søk tilflukt! Stans ikke! For Jeg skal la det onde komme fra nord, og ødeleggelsen skal bli stor. Løven er kommet opp fra sitt kratt, og folkeslagenes ødelegger er på vei. Han har gått ut fra sitt sted for å legge ditt land øde. Dine byer skal legges i ruiner, helt til det ikke er noen som bor der mer.” Bind derfor sekkestrie rundt dere, klag og gråt! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss. På den dagen skal det skje, sier Herren: Kongens og fyrstenes mot skal svikte. Prestene skal forskrekkes, og profetene skal bli lamslått. Da sa jeg: Å, Herre Gud! Sannelig, Du har bare sveket dette folket og Jerusalem, da Du sa: ”Dere skal ha fred”, for sverdet trenger jo inn til sjelen. På den tiden skal det bli sagt til dette folket og til Jerusalem: Fra de øde høydene blåser en brennende vind i ødemarken mot Mitt folks datter. Den er ikke til å kaste eller til å rense i, for vinden som kommer for Min skyld, er altfor sterk til dette. Nå skal Jeg også felle dommer over dem. Se, han skal komme opp som skyer, hans vogner er som en virvelvind. Hans hester er raskere enn ørner. Ve oss, for vi blir ødelagt. Å, Jerusalem, rens ondskapen bort fra ditt hjerte, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine onde tanker få rom i ditt indre? For en røst lyder fra Dan og forkynner ulykke fra Efraims fjelland: Gjør det kjent for folkeslagene, ja, forkynn det mot Jerusalem at fra et land langt borte kommer det noen som beleirer byene i Juda og lar krigsrop lyde mot dem. Som voktere av en åker ligger de rundt henne, fordi hun har gjort opprør mot Meg, sier Herren. Din vei og dine gjerninger har ført dette over deg. Dette kommer av din egen ondskap, ja, det er bittert, fordi det rammer ditt hjerte. Mitt indre, mitt indre! Jeg vrir meg i smerte. Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte klager i meg, jeg kan ikke tie, for jeg har hørt, du min sjel, lyden av basunen, alarmsignalet til krig. Ødeleggelse på ødeleggelse ropes ut, for hele landet legges øde. Plutselig er mine telt ødelagt, og mine telt-tepper på et øyeblikk. Hvor lenge skal jeg se banneret og høre lyden av basunen? ”Mitt folk er dårer, de kjenner ikke Meg. De er uforstandige barn, de er ikke kloke. Men de er vise i å gjøre ondt, å gjøre det gode skjønner de ikke.” Jeg så på jorden, og se, den var uformet og tom. På himmelen var det ikke noe lys. Jeg så fjellene, og se, de skalv, og alle haugene svaiet. Jeg så, og se, det fantes ikke noe menneske mer, alle fuglene under himmelen hadde flyktet. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ødemark. Alle byene var revet ned framfor Herrens åsyn, framfor Hans brennende vrede. For så sier Herren: Hele landet skal legges øde. Likevel skal Jeg ikke gjøre ende på det. Derfor skal jorden sørge, og himmelen der opp skal bli svart, for Jeg har talt. Jeg har planlagt at det skal bli slik. Jeg angrer ikke, og Jeg skal ikke vende om fra det. Hele byen skal flykte for lyden av hestfolk og bueskyttere. De skal fare inn i de tette skogene og klatre opp på klippene. Hver by skal bli forlatt, og ikke en mann skal bli boende i den. Når du ligger øde, hva vil du da gjøre? Selv om du kler deg i skarlagen, selv om du pynter deg med smykker av gull, selv om du gjør dine øyne store med sminke, skal du gjøre deg vakker forgjeves. Dine elskere vil forkaste deg. De er bare ute etter ditt liv. For jeg hører en røst av en kvinne i fødselsveer, smerten fra henne som føder sitt første barn. Det er røsten av Sions datter som gisper etter luft. Hun slår ut med hendene og sier: ”Ve meg, for min sjel tynes av mordere!”

Kapittel 5

Løp fram og tilbake gjennom gatene i Jerusalem. Se nå etter og forstå! Let på torgene der, om dere kan finne en eneste mann, om det er noen som gjør rett, noen som søker sannheten, da skal Jeg tilgi henne. Selv om de sier: ”Så sant Herren lever”, så sverger de likevel falskt. Herre, er ikke Dine øyne vendt mot sannheten? Du har slått dem, men de kjente ikke smerten. Du ødelegger dem, men de nekter å ta imot tukt. De gjorde ansiktet hardere enn fjell. De har nektet å vende om. Derfor sa jeg: Sannelig, disse er fattige, de er dårer. For de kjenner ikke Herrens vei, sin Guds rette dom. Jeg, jeg vil gå til de store og snakke med dem, for de må da kjenne Herrens vei, sin Guds rette dom. Men selv disse har brutt åket, alle sammen. De har revet av båndene. Derfor skal en løve fra skogen slå dem ned, en ulv fra ødemarken skal ødelegge dem. En leopard skal lure utenfor deres byer. Alle som går ut derfra, skal bli revet i småbiter, for deres overtredelser er mange. Deres frafall er tallrike. Hvordan skal Jeg kunne tilgi deg for dette? Dine barn har forlatt Meg og sverget ved dem som ikke er guder. Da Jeg hadde mettet dem, drev de hor og flokket seg sammen i skjøgens hus. De er som brunstige, velfødde hingster. Hver av dem vrinsker etter sin nestes hustru. Skal Jeg ikke straffe alt dette? sier Herren. Skal ikke Min sjel hevne Seg på et folkeslag som dette? Gå opp på hennes murer og ødelegg, men gjør ikke fullstendig ende på henne. Riv av hennes ranker, for de hører ikke Herren til. For Israels hus og Judas hus har vært troløse mot Meg, sier Herren. De har talt falskt om Herren og sagt: ”Det er ikke Han. Ikke noe ondt skal komme over oss, og sverd eller hungersnød skal vi ikke se. Profetene blir bare til et vindpust, for Ordet er ikke i dem. Slik skal det gå med dem.” Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud: Fordi dere taler dette ord, se, derfor skal Jeg gjøre Mine ord i din munn til ild, og dette folket til ved, og den skal fortære dem. Se, Jeg skal la et folkeslag langt borte fra komme over dere, du Israels hus, sier Herren. Det er et gammelt folkeslag, et folkeslag fra den eldste tid, et folkeslag med et språk du ikke kjenner, og du kan ikke forstå det de sier. Deres pilekogger er som en åpen grav. De er alle mektige menn. De skal ete opp din avling og ditt brød, det dine sønner og døtre skulle ete. De skal ete opp ditt småfe og ditt storfe. De skal ete opp ditt vintre og ditt fikentre. Med sverdet skal de ødelegge dine befestede byer, dem du stoler på. Men selv i de dager, sier Herren, skal Jeg ikke gjøre fullstendig ende på dere. Det skal skje: Når dere sier: ”Hvorfor gjør Herren vår Gud alt dette mot oss?”, da skal du svare dem: ”Slik som dere forlot Meg og tjente fremmede guder i deres land, slik skal dere også tjene fremmede i et land som ikke er deres.” Kunngjør dette i Jakobs hus og forkynn det i Juda og si: Hør nå dette, du dåraktige folk, som ikke har forstand, som har øyne, men ikke ser, og som har ører, men ikke hører: Frykter dere ikke Meg? sier Herren. Skjelver dere ikke for Mitt åsyn, Jeg som har lagt sanden som grense for havet, som en evig lov, så det ikke skal gå forbi den? Selv om bølgene bryter til og fra, kan de likevel ikke makte det. Selv om bølgene buldrer, kan de ikke gå forbi den. Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte. De har laget oppstand og gått bort. De sier ikke i sitt hjerte: ”La oss frykte Herren, vår Gud, Han som gir regn, både tidligregn og senregn, i rette tid. Han sikrer oss ukene som er bestemt for høsten.” Deres misgjerninger har skapt ulage i dette, og deres synder har holdt det gode tilbake fra dere. For det finnes ugudelige blant Mitt folk. De ligger på lur som når fuglefangerne dukker seg ned. De legger ut en felle, de fanger mennesker. Som et bur fullt av fugler, slik er deres hus fulle av svik. Derfor har de blitt store og vokst seg rike. De har vokst seg fete, ja, de glinser. Det er ingen grense for deres onde gjerninger. De dømmer ikke rett i noen sak, heller ikke i de farløses sak, så de kan lykkes. De forsvarer ikke retten for de fattige. Skal Jeg ikke straffe dette? sier Herren. Skal ikke Min sjel hevne Seg på et folkeslag som dette? Skrekkelige og grusomme ting skjer i landet: Profetene profeterer falskt, og prestene hersker etter det de selv finner på. Og Mitt folk elsker å ha det slik. Men hva vil dere gjøre når avslutningen kommer?

Kapittel 6

Dere Benjamins barn, søk tilflukt borte fra Jerusalem! Blås i basunen i Tekoa, og tenn en signalild i Bet-Hakkerem! For ulykken truer fra nord, en stor ødeleggelse. Sions datter vil Jeg sammenligne med en skjønn og vakker kvinne. Hyrdene skal komme til henne med sine flokker. De skal slå opp sine telt rundt henne. Hver av dem skal beite på sitt eget sted. Innvi dere til strid mot henne. Bryt opp, og la oss dra opp ved middagstid! Ve oss, for dagen heller, og skyggene blir lengre mot kveld. Bryt opp, og la oss dra opp om natten, la oss ødelegge hennes borger. For så sier hærskarenes Herre: Hogg trærne ned og kast opp en voll mot Jerusalem. Dette er staden som skal straffes for all undertrykkelsen i hennes midte. Som det veller opp vann fra en kilde, slik er det hennes ondskap veller opp. Det høres om vold og ødeleggelse i henne. Sykdom og sår står stadig for Mitt åsyn. La deg advare, Jerusalem, så ikke Min sjel vender Seg bort fra deg, og Jeg legger deg øde og gjør deg til et land som ikke er bebodd. Så sier hærskarenes Herre: De skal holde en grundig etterhøst på Israels rest, som på et vintre. Som en druesanker skal du stikke hånden din inn igjen blant grenene. Hvem skal jeg tale til og advare, så de kan høre. Se, Herrens ord er et spotteord for dem. De har ingen glede i det. Derfor er jeg full av Herrens vrede. Jeg er trett av å holde det i meg! Så øs det ut over barna i gaten, og på flokken av unge menn som samles. For både mann og kvinne skal fanges, den gamle og ham som er mett av dager. Deres hus skal bli overgitt til andre, sammen med deres marker og hustruer. For Jeg skal rekke ut Min hånd mot dem som bor i landet, sier Herren. For fra den minste til den største av dem er de alle grådige etter urett vinning. Både profet og prest, alle sammen går fram med falskhet. De leger Mitt folks skade på en lettvint måte, og sier: ”Fred, fred!”, enda det ikke er noen fred. Skammet de seg da de laget seg styggedom? Nei! De skammet seg slett ikke. De forsto seg heller ikke på å rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden Jeg straffer dem, skal de støtes ned, sier Herren. Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: ”Vi vil ikke vandre på den.” Jeg satte også vektere over deg, og de sa: ”Lytt til lyden fra basunen!” Men de sa: ”Vi vil ikke høre.” Hør derfor, dere folkeslag, og du forsamling, du må kjenne til hva som skjer iblant dem. Hør, du jord! Jeg skal føre ulykke over dette folket, frukten av deres planer, fordi de ikke lyttet til Mine ord og forkastet Min lov. Hvorfor kommer det røkelse til Meg fra Saba, og kalmusrot fra et land langt borte? Deres brennoffer er ikke til velbehag for Meg, og i deres slaktoffer har Jeg ingen glede. Derfor, så sier Herren: Se, Jeg vil legge snublesteiner foran dette folket, fedre og barn skal sammen falle over dem. Nabo og hans neste skal gå fortapt. Så sier Herren: Se, et folk skal komme fra landet i nord, og et stort folkeslag skal bli reist opp fra jordens ytterste ender. De holder bue og kastespyd. De er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst buldrer som havet. De rir på hester. De slutter rekkene mot deg som stridsmenn, du Sions datter. Vi har hørt meldingen om det. Våre hender sank i avmakt. Vi er grepet av angst, vi har veer som en fødende kvinne. Gå ikke ut på marken, og vandre ikke på veien! På grunn av fiendens sverd er det redsel på alle kanter. Mitt folks datter, bind sekkestrie rundt deg og rull deg rundt i aske! Sørg som over en enbåren sønn, med bitter klagesang. For ødeleggeren skal brått komme over oss. Jeg har satt deg til en som skal prøve og undersøke Mitt folk, så du kan kjenne og prøve deres vei. De er alle trassige opprørere, de går fram som baktalere. De er bronse og jern, de handler fordervet, alle sammen. Belgen blåser kraftig, blyet fortæres av ilden. Smelteren renser forgjeves, for de onde blir ikke skilt ut. De kaller dem vraket sølv, for Herren har vraket dem.

Kapittel 7

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Stå i porten til Herrens hus og rop ut dette ordet der, og si: Hør Herrens ord, hele Juda, dere som går inn gjennom disse portene for å tilbe Herren! Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Gjør deres veier og deres gjerninger bedre, så skal Jeg la dere bo på dette stedet. Stol ikke på løgnaktige ord som lyder slik: ”Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel, her er det!” Men hvis dere virkelig gjør bedring av deres veier og deres gjerninger, hvis dere virkelig skifter rett mellom en mann og hans neste, hvis dere ikke undertrykker den fremmede, farløse og enken, og ikke utøser uskyldig blod på dette stedet, eller følger andre guder, som er til skade for dere, da skal Jeg la dere bo på dette stedet, i det landet Jeg ga deres fedre for all evighet. Se, dere stoler på løgnaktige ord som ikke gagner. Kan dere virkelig stjele, slå i hjel, drive hor, sverge falskt, brenne røkelse for Ba’al og følge andre guder, som dere ikke kjenner, og så komme og stå for Mitt åsyn i dette huset som er kalt ved Mitt navn, og si: ”Vi er utfridd for å kunne gjøre alle disse styggedommene?” Er dette huset, som er kalt ved Mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, Jeg, ja Jeg har sett det, sier Herren. Men gå nå til Mitt sted som var i Sjilo, hvor Jeg i begynnelsen lot Mitt navn bo. Se hva Jeg gjorde med det på grunn av Mitt folk Israels ondskap. Og nå, fordi dere har gjort alle disse gjerningene, sier Herren, og Jeg talte til dere, ja tidlig sto Jeg fram og talte, men dere hørte ikke, og Jeg kalte på dere, men dere svarte ikke, derfor vil Jeg gjøre med det huset som er kalt ved Mitt navn, som dere stoler på, og med dette stedet som Jeg ga dere og deres fedre, slik som Jeg har gjort med Sjilo. Jeg skal kaste dere bort fra Mitt åsyn, slik Jeg har kastet bort alle deres brødre, hele Efraims ætt. Du, du skal ikke gå i forbønn for dette folket, og du skal ikke bære fram bønnerop eller bønn for dem, og bønnfall Meg ikke. For Jeg vil ikke høre på deg. Ser du ikke hva de gjør i byene i Juda og på gatene i Jerusalem? Barna samler ved, fedrene tenner ilden, og kvinnene knar deig for å lage kaker til himmeldronningen. De utøser drikkoffer til andre guder, for å egge Meg til vrede. Er det Meg de rammer, så Jeg blir vred? sier Herren. Er det ikke dem selv, så deres ansikt rødmer av skam. Derfor, så sier Herren Gud: Se, Min vrede og Min harme skal bli øst ut over dette stedet, over menneske og dyr, over treet på marken og over jordens grøde. De skal brenne og ikke slokkes. Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Legg brennoffer til deres slaktoffer og spis kjøtt! For Jeg talte ikke til deres fedre eller befalte dem på den dagen Jeg førte dem ut av landet Egypt, om brennoffer og slaktoffer. Men dette er hva Jeg befalte dem og sa: ”Hør på Min røst, så skal Jeg være deres Gud, og dere skal være Mitt folk. Vandre på alle de veiene Jeg har befalt dere, for at det kan gå dere godt.” Likevel verken hørte de eller bøyde sitt øre til, men de fulgte rådene fra deres eget onde og harde hjerte. De vendte ryggen til, med ansiktet bort. Siden den dagen deres fedre dro ut av landet Egypt og til denne dag har Jeg sendt dere alle Mine tjenere, profetene. Hver dag sto Jeg tidlig fram og sendte dem. Likevel hørte de ikke på Meg, og de bøyde ikke sitt øre til, men gjorde nakken stiv. De gjorde mer ondt enn sine fedre. Derfor skal du tale alle disse ordene til dem, men de vil ikke høre på deg. Du skal kalle på dem, men de skal ikke svare deg. Så skal du si til dem: ”Dette er et folkeslag som ikke hører på Herren sin Guds røst, og de tar ikke imot tukt. Sannheten er gått tapt og er borte fra deres munn. Klipp ditt lange hår og kast det bort, og stem i en klagesang på de øde høydene. For Herren har forkastet og forlatt Sin vredes slekt.” For Judas barn har gjort det som er ondt i Mine øyne, sier Herren. De har satt sine avskyelige avguder i det huset som er kalt ved Mitt navn, så det er blitt urent. De har bygd offerhauger i Tofet, som er i Ben-Hinnom-dalen, så de kan brenne sine sønner og sine døtre på ilden. De er noe Jeg ikke har befalt, og som ikke er kommet opp i Mitt hjerte. Se derfor, dager skal komme, sier Herren, da det ikke lenger skal bli kalt Tofet eller Ben-Hinnom-dalen, men Drapsdalen. For i Tofet skal de begrave de døde til det ikke finnes mer plass. Likene av dette folket skal bli til føde for fuglene under himmelen og for villdyrene på jorden. Ingen skal skremme dem bort. Jeg skal gjøre slutt på jubelrop og røsten av glede, røsten av brudgom og brud i byene i Juda og fra Jerusalems gater. For landet skal legges øde.

Kapittel 8

På den tiden, sier Herren, skal de ta knoklene av Judas konger, knoklene av landets fyrster, knoklene av prestene, knoklene av profetene og knoklene av dem som bor i Jerusalem, og føre dem ut av gravene deres. De skal spre dem ut foran solen og månen og hele himmelens hær, dem de har elsket og tjent og fulgt, dem de har søkt og tilbedt. De skal verken bli samlet eller gravlagt. De skal bli som avfall på jorden. Da skal de velge døden i stedet for livet, alle de som blir igjen av denne onde slekt, de som blir igjen på alle de stedene Jeg fordriver dem til, sier hærskarenes Herre. Du skal si til dem: Så sier Herren: Skal de falle og ikke reise seg opp igjen? Skal en vende seg bort og ikke vende tilbake? Hvorfor har dette folket, Jerusalem, falt fra i et evig frafall? De holder fast på svik, de nekter å vende om. Jeg lyttet og hørte, men de talte ikke rett. Det er ikke én mann som angret sin ondskap og sa: ”Hva har jeg gjort?” Hver enkelt av dem har vendt seg til sitt eget løp, lik en hest som stormer inn i slaget. Selv storken under himmelen kjenner sine bestemte tider. Turtelduen, svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men Mitt folk kjenner ikke Herrens rette dom. Hvordan kan dere si: ”Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss”? Sannelig, de skriftlærdes løgnaktige penn omskriver den til løgn. De vise blir til skamme, de er forferdet og fanget, for de har forkastet Herrens ord. Hvordan kan de da ha visdom? Derfor vil Jeg gi deres hustruer til andre, og deres marker til dem som skal arve dem. For fra den minste til den største er de alle grådige etter urett vinning. Fra profet til prest, går de alle fram med falskhet. De leger Mitt folks skade på en lettvint måte, og sier: ”Fred, fred!”, enda det ikke er noen fred. Skammet de seg da de laget seg styggedom? Nei! De skammet seg slett ikke. De forsto seg heller ikke på å rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden Jeg straffer dem, skal de støtes ned, sier Herren. Jeg skal sannelig rykke dem bort, sier Herren. Det skal ikke være druer på vintreet og heller ikke fiken på fikentreet. Bladene skal visne. Jeg skal sende mot dem noen som skal slå ned på dem! Hvorfor sitter vi stille? Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene, og la oss holde oss der i stillhet. For det er Herren vår Gud som har ført oss til stillhet. Han har gitt oss giftig vann å drikke, fordi vi har syndet mot Herren. Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt, og på en tid med legedom, men se, det er bare redsel. Fra Dan høres hans hester som vrinsker. Hele landet skjelver ved lyden av hans hingster. For de kommer og sluker landet og alt som er i det, staden og dem som bor i den. For se, Jeg skal sende slanger blant dere, giftslanger som ikke kan temmes, og de skal bite dere, sier Herren. Å, min trøst i sorg! Mitt hjerte svikter i meg. Hør røsten, ropet fra mitt folk i et land langt borte: ”Er da ikke Herren i Sion? Er ikke hennes Konge hos henne?” Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne gudebilder, med fremmede avguder som bare er tomhet? Høsten er forbi, sommeren er over, men vi er ikke frelst! Fordi mitt folk knuses, er jeg også knust. Jeg sørger. Forferdelse har grepet meg. Finnes det ingen balsam i Gilead, finnes det ingen lege der? Hvorfor er det ingen legedom for mitt folk?

Kapittel 9

Å, om mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde, så jeg kunne gråte dag og natt over de drepte blant mitt folk. Å, om jeg hadde et herberge for reisende i ødemarken, så jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem. For de er alle sammen ekteskapsbrytere, en flokk av troløse menn. Som de spenner sin bue, slik har de bøyd sin tunge til løgn. Det er ikke ved sannheten de er blitt sterke i landet. For de går fra ondskap til ondskap, og de kjenner ikke Meg, sier Herren. Hver mann må være på vakt overfor sin venn og ikke stole på noen av sine brødre. For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring med baktalelse. Alle bedrar sin venn, de vil ikke tale sannhet. De har lært sin tunge å tale løgn. De tretter seg ut ved å gjøre misgjerning. Din bolig er midt i svik. Ved svik nekter de å kjenne Meg, sier Herren. Derfor, så sier hærskarenes Herre: Se, Jeg vil lutre dem og prøve dem. For hva annet kan Jeg gjøre med Mitt folk? Deres tunge er lik en drepende pil. Den taler svik. Med sin munn taler han fred til sin neste, men i sitt indre legger han opp til å falle ham i ryggen. Skal Jeg ikke straffe dem for dette? sier Herren. Skal Min sjel ikke gjengjelde et slikt folkeslag som dette? Jeg vil løfte opp gråt og klage for fjellene og en klagesang for beitemarkene i ødemarken, for de er brent ned, så ikke et menneske kan dra gjennom dem. Heller ikke kan de høre lyd fra storfe. Både fuglene under himmelen og villdyrene har flyktet. De er borte. Jeg vil gjøre Jerusalem til en ruinhaug, en hule for sjakaler. Jeg vil legge Judas byer øde, uten en eneste som bor der. Hvem er den mann som er vis og kan forstå dette? Hvem er det Herrens munn har talt til, så han kan kunngjøre det? Hvorfor går landet til grunne og brenner opp som en ødemark, så ingen kan dra gjennom det? Herren sa: Fordi de har forlatt Min lov, som Jeg la fram for dem, og fordi de ikke hørte på Min røst og ikke fulgte den, men fulgte sitt eget harde hjerte og fulgte Ba’alene, slik deres fedre lærte dem, derfor, så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg vil mette dem, dette folket, med malurt, og gi dem giftig vann å drikke. Jeg vil også spre dem blant hedningefolkene, som verken de eller deres fedre har kjent. Jeg vil sende sverdet etter dem helt til Jeg har gjort ende på dem. Så sier hærskarenes Herre: Forstå dette og kall på sørgekvinnene så de kan komme. Send bud på de dyktige klagekonene så de kan komme. La dem skynde seg og løfte opp en klagesang over oss så våre øyne kan strømme over med tårer og våre øyelokk flyte i vann. For en klagerøst høres fra Sion: ”Å, hvor vi er blitt ødelagt! Vi er blitt grundig til skamme, for vi har forlatt landet, fordi de har ødelagt våre boliger.” Men hør Herrens ord, dere kvinner, må deres øre ta imot ordet fra Hans munn. Lær deres døtre å klage, og hver enkelt må lære sin neste klagesang. For døden klyver inn gjennom våre vinduer, den kommer inn i våre borger, den utrydder de små barna; de blir borte fra gatene, og de unge; de blir borte fra torgene. Tal: Så sier Herren: Selv likene av mennesker skal falle som avfall på åpen mark, som kornbånd etter høstarbeideren, og ingen skal plukke dem opp. Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den mektige skal ikke rose seg av sin makt, den rike skal ikke rose seg av sin rikdom. Men den som roser seg, skal rose seg av dette: At han har forstand og kjenner Meg. Jeg er Herren som øver barmhjertighet, rett og rettferdighet på jorden. For i alt dette har Jeg velbehag, sier Herren. Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal straffe alle omskårne som har forhud, Egypt, Juda, Edom, Ammons barn, Moab og alle som klipper av kanten på skjegget, de som bor i ødemarken. For alle disse folkeslagene har forhud, og hele Israels hus har forhud på hjertet.

Kapittel 10

Hør det ordet som Herren taler til dere, Israels hus. Så sier Herren: Lær dere ikke opp i hedningefolkenes vei! Bli ikke skremt av tegnene på himmelen, selv om hedningefolkene lar seg skremme av dem. For hedningefolkene skikker er bare tomhet. Noen hogger seg et tre fra skogen, kunstnerens hender former det med øksen. De smykker det med sølv og gull. De fester det med nagler og hammer, så det ikke skal falle. Så står de der rett opp og ned, som et palmetre, og de kan ikke snakke. De må bæres, for de kan ikke gå selv. Frykt ikke for dem, for de kan ikke gjøre skade, og de er ikke i stand til å gjøre noe godt. Det finnes ingen som Du, Herre. Du er stor, og Ditt navn er stort i makt. Hvem må ikke frykte Deg, Du folkeslagenes Konge? For dette tilkommer Deg alene. For blant alle de vise fra folkeslagene, og i alle deres kongeriker, er det ingen som Du. Alle som én er de trege til å forstå, og de er dårer. Dette treet er ikke annet enn tomhetens lære. Hamret sølv innføres fra Tarsis og gull fra Ufas, et verk av kunstneren og gullsmedens hender. Fiolett og purpur er deres kledning. De er alle et verk av dyktige menn. Men Herren er Den sanne Gud. Han er Den levende Gud og Den evige Konge. For Hans vrede skjelver jorden. Folkeslagene kan ikke holde ut Hans harme. Slik skal du tale til dem: ”De gudene som ikke har gjort himmelen og jorden, skal gå tapt fra jorden, og de skal ikke mer finnes under denne himmelen.” Han har gjort jorden ved Sin kraft, Han grunnfestet verden ved Sin visdom, Han strakk himmelen ut ved Sin forstand. Han hever Sin røst, og vannene i himmelen buldrer. Han lar dampen stige opp fra jordens ende. Han lager lyn til regnet, Han sender vinden ut fra Sine lagerrom. En dåre er hvert menneske, uten kunnskap. Hver gullsmed blir til skamme ved gudebildet. For hans støpte bilde er bare falskhet, og det er ingen åndepust i dem. Bare tomhet er de, et verk til spott. Når tiden for deres straff kommer, skal de gå tapt. Jakobs Del er ikke lik dem, for Han er Skaperen av alle ting, og Israel er Hans arvs stamme. Hærskarenes Herre er Hans navn. Samle sammen fra landet det du eier, du som er beleiret. For så sier Herren: Se, på denne tiden skal Jeg kaste ut dem som bor i landet, og føre dem inn i trengsel, for at de kan finne dem. Ve meg, for jeg er knust! Mitt sår er ulegelig. Men jeg sier: Sannelig, dette er en plage, og jeg må bære den. Mitt telt er ødelagt, og alle snorene er revet av. Mine barn har gått bort fra meg, og de er ikke her mer. Det er ingen til å slå opp mitt telt mer eller henge opp mine tepper. For hyrdene er blitt dårer, og de har ikke søkt Herren. Derfor skal de ikke ha framgang, og hele deres flokk skal bli spredt. Hør, det lyder et budskap. Se, det kommer noe, den kraftige larmen fra landet i nord, for å legge byene i Juda øde og gjøre dem til en hule for sjakaler. Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Det står ikke til mannen på vandring å styre sine egne skritt. Tukt meg, Herre, men etter den rette dom, ikke i Din vrede, så Du ikke gjør ende på meg. Utøs Din harme over hedningefolkene, dem som ikke kjenner Deg, og over slektene som ikke påkaller Ditt navn. For de har fortært Jakob, fortært ham og oppslukt ham, og hans bosted har de gjort øde.

Kapittel 11

Det ordet som kom til Jeremia fra Herren, lød slik: ”Hør ordene i denne pakten, og tal til mennene i Juda, og til dem som bor i Jerusalem. Du skal si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Forbannet er den mann som ikke lyder ordene i denne pakten, som Jeg befalte deres fedre den dagen Jeg førte dem ut av landet Egypt, fra jernovnen, og sa: Hør på Min røst, og gjør i alle ting etter det Jeg befaler dere. Da skal dere være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, for at Jeg skal stadfeste den eden Jeg har sverget for deres fedre, at Jeg skulle gi dem et land som flyter med melk og honning, slik det er i dag.” Jeg svarte og sa: ”Amen, Herre.” Da sa Herren til meg: Rop ut alle disse ordene i Judas byer og på Jerusalems gater, og si: Hør ordene i denne pakten og gjør etter dem. Sannelig, Jeg vitnet for deres fedre på den dagen Jeg førte dem opp fra landet Egypt, og til denne dag. Jeg sto tidlig fram og vitnet for dem og sa: ”Hør på min røst!” Men de verken hørte eller bøyde sitt øre til, men hver og en fulgte de sitt eget harde hjerte. Derfor lot Jeg alle ordene i denne pakten komme over dem, dem Jeg befalte dem å gjøre etter, men som de ikke hadde gjort. Herren sa til meg: Det er funnet en sammensvergelse blant mennene fra Juda og blant dem som bor i Jerusalem. De har vendt tilbake til sine forfedres misgjerninger, de som nektet å høre på Mine ord, og de har fulgt andre guder og dyrket dem. Israels hus og Judas hus har brutt Min pakt, den Jeg sluttet med deres fedre. Derfor, så sier Herren: Se, Jeg skal sannelig føre det onde over dem, og de skal ikke være i stand til å slippe unna. Selv om de roper til Meg, skal Jeg ikke høre på dem. Da skal byene i Juda og dem som bor i Jerusalem, gå og rope til de gudene de brenner røkelse for. Men de skal slett ikke frelse dem på den tiden det onde kommer over dem. For tallet på dine guder, Juda, er som tallet på dine byer. Så mange som gatene er i Jerusalem, så mange altere har dere satt opp for den skammelige avguden, altere til å brenne røkelse for Ba’al. Du skal ikke gå i forbønn for dette folket og ikke løfte opp bønnerop eller bønn for dem. For Jeg vil ikke høre på dem når de roper til Meg, når det onde kommer over dem. Hva har Min elskede å gjøre i Mitt hus, etter å ha gjort så mange vel uttenkte gjerninger? Kan kanskje kjøtt som er blitt helliget, ta det bort fra deg? Når du gjør ondt, da jubler du. Herren har kalt deg med navnet: Frodig oliventre, vakkert og med skjønn frukt. Til buldringen av den kraftige stormen tenner Han fyr på det, og grenene ødelegges. For hærskarenes Herre, som plantet deg, har forkynt det onde for deg på grunn av det onde Israels hus og Judas hus har gjort mot seg selv så de egget Meg til vrede ved å brenne røkelse for Ba’al. Herren gjorde det kjent for meg, så jeg vet det. For Du viste meg deres gjerninger. Men jeg var føyelig som et lam som føres til slakt. Jeg visste ikke at de hadde lagt planer mot meg og sagt: ”La oss ødelegge treet sammen med frukten på det. La oss utrydde ham fra de levende land, så hans navn ikke vil bli husket mer.” Men, hærskarenes Herre, som dømmer rettferdig, som prøver nyrer og hjerte, la meg få se Din hevn over dem, for jeg har lagt min sak åpent fram for Deg. Derfor, så sier Herren om mennene fra Anatot, de som står deg etter livet og sier: ”Profetér ikke i Herrens navn, ellers skal du dø for vår hånd”, derfor, så sier hærskarenes Herre: Se, Jeg skal kreve dem til regnskap. De unge skal dø ved sverdet, og deres sønner og døtre skal dø i hungersnød. Det skal ikke være noen rest igjen av dem, for Jeg fører det onde over mennene fra Anatot i det året de skal kreves til regnskap.”

Kapittel 12

Du er rettferdig, Herre, når jeg går i rette med Deg. Likevel må jeg få tale med Deg om Dine dommer. Hvorfor er det framgang på de ugudeliges vei? Hvorfor har de ro, de som går fram i troløshet? Du har plantet dem, ja, de har slått rot. De vokser opp, ja, de bærer frukt. Du er nær i deres munn, men langt borte fra deres sinn. Men Du, Herre, Du kjenner meg. Du ser meg, Du prøver mitt hjerte overfor Deg. Ta dem bort som sauer til slakt, og innvi dem til drapsdagen! Hvor lenge skal landet sørge, og urtene visne på hver mark? Villdyrene og fuglene er utryddet på grunn av ondskapen til dem som bor der, for de sa: ”Han ser ikke hvordan det går oss til slutt.” Hvis du har løpt sammen med fotsoldatene, og de har trettet deg ut, hvordan kan du da løpe om kapp med hester? I et land med fred er du trygg, men hva vil du gjøre i Jordans tykke skog? For også dine brødre, din fars hus, selv de har gått troløst fram mot deg. Ja, de har ropt av full hals etter deg. Tro dem ikke, selv om de taler gode ord til deg. Jeg har forlatt Mitt hus, Jeg har forkastet Min arv. Jeg har overgitt Min sjels elskede i hennes fienders hånd. Min arv er blitt som en løve i skogen mot Meg. Den roper mot Meg. Derfor hater Jeg den. For Meg er Min arv som en spraglet rovfugl. Rovfuglene er overalt rundt henne. Kom, samle alle villdyrene på marken, få dem hit for å fortære! Mange hyrder har ødelagt Min vingård, de tråkker Min arvedel under fot. Arvedelen som Jeg hadde velbehag i, har de gjort til en forlatt ødemark. De har lagt den øde. Øde sørger den framfor Meg. Hele landet er lagt øde, men det er ingen som legger seg det på hjertet. De som plyndrer har kommet over alle de øde høydene i ødemarken, for Herrens sverd fortærer fra den ene enden av landet til den andre. Det blir ikke fred for noe kjød. De har sådd hvete, men høstet torner. De sliter seg ut, men til ingen nytte. Dere får skam av deres høst på grunn av Herrens brennende vrede. Så sier Herren: Mot alle Mine onde naboer, som rører den arven Jeg har gitt Mitt folk Israel, se, Jeg skal rykke dem ut av deres land. Også Judas hus skal Jeg rykke bort fra dem. Etter at Jeg har rykket dem opp, skal det skje: Jeg skal vende om og ha barmhjertighet med dem og føre dem tilbake, enhver til sin arv og til sitt land. Det skal skje: Hvis de bare vil lære Mitt folks veier nøye, så de sverger ved Mitt navn, ”så sant Herren lever”, slik de lærte Mitt folk å sverge ved Ba’al, da skal de bli bygd opp midt iblant Mitt folk. Men hvis de ikke lyder, skal Jeg rykke opp hele dette folkeslaget, ja rykke opp og føre i fortapelsen, sier Herren.

Kapittel 13

Så sa Herren til meg: ”Gå og kjøp deg et linbelte, og bind det om livet, men la det ikke komme i vann.” Så kjøpte jeg meg et belte etter Herrens ord, og bandt det om livet. Herrens ord kom til meg for andre gang, og det lød slik: ”Ta beltet som du kjøpte deg, det du har rundt livet, og stå opp, gå til Eufrat og gjem det der i en hule i klippen!” Så gikk jeg og gjemte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg. Etter mange dager skjedde det at Herren sa til meg: ”Stå opp, gå til Eufrat og hent beltet derfra, det beltet Jeg befalte deg å gjemme der.” Så gikk jeg til Eufrat og grov det fram, og jeg tok beltet fra det stedet der jeg hadde gjemt det. Og se, beltet var ødelagt. Det kunne ikke brukes til noe lenger. Da kom Herrens ord til meg, og det lød slik: Så sier Herren: På denne måten vil Jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store stolthet. Dette onde folket, som nekter å høre Mine ord, som følger sitt eget harde hjerte og som følger andre guder for å dyrke dem og tilbe dem, skal være som dette beltet som ikke lenger kan brukes til noe. For som beltet er knyttet rundt livet på mannen, slik knyttet Jeg hele Israels hus og hele Judas hus rundt Meg, sier Herren. Slik skulle de være Mitt folk, til berømmelse, pris og ære. Men de ville ikke høre. Derfor skal du tale dette ordet til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver vinsekk skal bli fylt med vin. De skal si til deg: ”Vet vi ikke godt at hver vinsekk skal bli fylt med vin?” Da skal du si til dem: Så sier Herren: Se, Jeg fyller alle som bor i dette landet, også kongene som sitter på Davids trone, prestene, profetene og alle som bor i Jerusalem, med drukkenskap. Jeg skal knuse dem, både en mann mot hans bror og fedrene mot sønnene, sier Herren. Jeg skal ikke skåne eller spare eller vise barmhjertighet, men Jeg skal ødelegge dem. Hør og legg øret til: Vær ikke stolt, for Herren har talt! Gi ære til Herren deres Gud før Han lar mørket komme, og før deres føtter snubler mot fjellet i skumringen, og mens dere venter på lyset, vender Han det til dødsskygge og gjør det til tett mørke. Men vil dere ikke høre dette, må min sjel gråte i skjul over stoltheten. Mine øyne skal gråte bittert, og tårene skal strømme nedover, fordi Herrens flokk føres i fangenskap. Si til kongen og til kongens mor: Ydmyk dere! Sett dere ned, for den ærefulle kronen faller av deres hode. Byene i Sør skal bli stengt, og det er ingen som åpner dem. Juda føres bort i fangenskap. Ja, som helhet skal det føres i fangenskap. Løft blikket og se dem som kommer fra Nord. Hvor er den flokken som ble gitt deg, dine herlige sauer? Hva vil du si når Han innsetter dem som overhode over deg, dem du har lært å ha som venner? Vil ikke da veer gripe deg, som en fødende kvinne? Hvis du sier i ditt hjerte: ”Hvorfor har alt dette hendt meg?” Det er på grunn av din veldige misgjerning! For din kjole er blitt løftet opp, dine hæler er tatt med vold. Kan en etiopier skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt. Derfor skal Jeg spre dem som halmstrå som fyker bort med vinden fra ødemarken. Dette er din lodd, den del Jeg har tilmålt deg, sier Herren, fordi du har glemt Meg og har stolt på løgn. Derfor skal Jeg løfte din kjole opp over ditt ansikt, så din skam blir synlig. Jeg har sett både ditt ekteskapsbrudd og din lokkende knegging, ditt utuktige horelig, din avskyelige avgudsdyrkelse på haugene og ute på markene. Ve deg, Jerusalem! Hvor lenge skal det ennå gå før du blir ren?

Kapittel 14

Dette er Herrens ord som kom til Jeremia om tørketidene: Juda sørger, og hennes porter svekkes. De er bedrøvet over landet, og Jerusalems klagerop stiger opp. Deres fornemme sender sine tjenestegutter etter vann. De går til brønnene, men de finner ikke vann. De vender tilbake med tomme kar. Skamfulle og motløse dekker de sitt hode. Ja, også dådyret på marken forlater kalvene den føder fordi det ikke er noe grønt. Villeslene står på de øde høydene. De snapper etter været som sjakaler. Deres øyne svikter fordi det ikke finnes noe gress. Herre, selv om våre misgjerninger vitner imot oss, så grip Du inn for Ditt navns skyld! For våre frafall er mange; mot Deg har vi syndet. Du, Israels Håp, hans Frelser i trengselens tid. Hvorfor er Du som en fremmed i landet, som en reisende som bare tar inn for å få nattely? Hvorfor er Du lik en forskrekket mann, en mektig mann, men som ikke kan frelse? Likevel er Du, Herre, i vår midte, vi er kalt ved Ditt navn. Forlat oss ikke! Så sier Herren om dette folket: Slik elsker de å flakke omkring. De holder ikke sine føtter tilbake. Herren har ikke velbehag i dem. Han husker på deres misgjerning og straffer deres synder. Da sa Herren til meg: Du skal ikke gå i forbønn for dette folket om at det skal gå dem godt. Når de faster, hører Jeg ikke deres rop. Når de bærer fram brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Men ved sverdet, ved hungersnød og ved pest skal Jeg gjøre ende på dem. Da sa jeg: Å, Herre Gud! Se, profetene sier til dem: ”Dere skal ikke se sverdet, hungersnøden skal ikke komme over dere, men Jeg vil gi dere en trygg fred her på dette stedet.” Herren sa til meg: Profetene profeterer løgn i Mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, ikke befalt dem og ikke talt til dem. Et falskt syn, en spådom, tom tale og svik fra sitt eget hjerte er det de profeterer for dere. Derfor, så sier Herren om profetene, de som profeterer i Mitt navn, dem Jeg ikke har sendt, og som sier: Verken sverd eller hungersnød skal komme over dette landet: Ved sverd og hungersnød skal disse profetene utslettes. Det folket de profeterer for, skal bli kastet ut på gatene i Jerusalem på grunn av hungersnød og sverd. De skal ikke ha noen som kan begrave dem, verden dem selv eller deres hustruer, deres sønner eller deres døtre, for Jeg vil utøse deres egen ondskap over dem. Derfor skal du tale dette ordet til dem: Tårer strømmer fra mine øyne natt og dag, de holder ikke opp. For jomfruen, mitt folk, er blitt knust med et kraftig slag og ligger med et ulegelig sår. Hvis jeg går ut på marken, se, de som er falt for sverdet! Hvis jeg går inn i byen, se, de som er utmagret av hungersnøden! Ja, både profet og prest må dra til et land de ikke kjenner. Har Du forkastet Juda fullstendig? Vemmes Din sjel ved Sion? Hvorfor har Du slått oss, så vi ikke kan leges? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt, og på en tid med legedom, men se, det er bare redsel. Vi erkjenner, Herre, vår ugudelighet og våre fedres misgjerning, for vi har syndet mot Deg. Forakt oss ikke, for Ditt navns skyld. Vanær ikke Din herlighets trone. Husk på, og ikke bryt Din pakt med oss. Er det noen blant hedningefolkenes tomme avguder som kan bringe regn? Eller kan himmelen sende regnbyger? Er ikke Du Han, Herren, vår Gud? Derfor vil vi vente på Deg, for det er Du som gjør alt dette.

Kapittel 15

Da sa Herren til meg: Selv om Moses og Samuel stod for Mitt åsyn, kunne Min sjel ikke vende seg til dette folket. Send dem vekk fra Mitt åsyn, og la dem gå bort. Det skal skje: Om de sier til deg: ”Hvor skal vi gå?”, da skal du si til dem: Så sier Herren: Den som hører døden til, til døden, den som hører sverdet til, til sverdet. Den som hører hungersnøden til, til hungersnøden, og den som hører bortførelsen til, til bortførelsen. Jeg skal hjemsøke dem på fire måter, sier Herren: Sverdet til å slå i hjel, hundene til å slepe bort, fuglene under himmelen og villdyrene på jorden til å fortære og ødelegge. Jeg skal gjøre dem til et skremmebilde for alle kongerikene på jorden, på grunn av Manasse, Hiskias sønn, Judas konge, for det han gjorde i Jerusalem. For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil ta av fra veien for å spørre om du har fred? Du har forlatt Meg, sier Herren, du har vendt ryggen til. Derfor skal Jeg rekke Min hånd ut mot deg og ødelegge deg. Jeg er trett av å ha medynk. Jeg kaster dem ut i landets porter med kasteskovl. Jeg skal gjøre dem barnløse. Jeg skal la Mitt folk gå fortapt, for de har ikke vendt om fra sine veier. Jeg skal la deres enker bli mer tallrike enn sanden ved havet. Jeg fører en ødelegger mot dem på høylys dag, mot den unge mannens mor. Brått lar Jeg skrekk og angst komme over dem. Hun som har født sju, svekkes. Hennes sjel utånder. Hennes sol går ned mens det ennå er dag. Hun har fått skam og vanære. Resten av dem skal Jeg overgi til sverdet rett framfor deres fiender, sier Herren. Ve meg, min mor, at du fødte meg, en stridens mann og en trettens mann for alle i landet. Ikke har jeg lånt ut mot rente, og ikke har de lånt til meg mot rente. Men hver eneste en forbanner meg. Herren sa: Sannelig, Jeg skal fri deg ut til det gode. Sannelig, Jeg skal la fienden bønnfalle deg i den onde tid og i trengselens tid. Kan noen bryte jern, jern fra Nord, og bronse? Din rikdom og dine skatter skal Jeg gi som bytte uten betaling, på grunn av alle dine synder, overalt innenfor dine grenser. Jeg skal la deg dra over sammen med dine fiender til et land du ikke kjenner. For en ild er opptent i Min vrede, den skal brenne mot dere. Du vet det, Herre. Husk på meg og se til meg, og ta hevn for meg over mine forfølgere. I Din tålmodighet, ta meg ikke bort! Du vet at jeg bærer hån for Din skyld. Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, hærskarenes Gud. Jeg satt ikke og frydet meg i de lystiges flokk. Fordi Din hånd lå på meg, satt jeg alene; Du fylte meg med harme. Hvorfor er min smerte evig og mitt sår ulegelig? Det nekter å la seg lege. Du er blitt en sviktende bekk for meg, som vann en ikke kan stole på. Derfor, så sier Herren: Hvis du vender om, skal Jeg føre deg tilbake. Du skal få stå for Mitt åsyn. Hvis du skiller det edle fra det uedle, skal du være som Min munn. De skal vende om til deg, men du må ikke vende om til dem. Jeg skal gjøre deg til en festningsmur av bronse mot dette folket. De skal stride mot deg, men de skal ikke overvinne deg. Jeg er med deg for å frelse deg og utfri deg, sier Herren. Jeg skal utfri deg fra de ondes hånd, og Jeg vil løse deg ut av de grusommes grep.

Kapittel 16

Herrens ord kom til meg, og det lød slik: Du skal ikke ta deg en hustru, og du skal ikke få sønner eller døtre på dette stedet. For så sier Herren om de sønnene og døtrene som fødes på dette stedet, om mødrene som føder dem og fedrene som blir far til dem i dette landet: De skal dø av grusomme sykdommer. Ingen skal sørge over dem, og de skal ikke bli begravet. Men de skal være som avfall på jorden. De skal få sin ende ved sverd og hungersnød. Likene av dem skal bli til føde for fuglene under himmelen og for villdyrene på jorden. For så sier Herren: Gå ikke inn i sørgehus, og gå ikke for å sørge og jamre over dem. For Jeg har tatt Min fred bort fra dette folket, sier Herren, både miskunnheten og barmhjertigheten. Både store og små skal dø i dette landet. De skal ikke bli begravet. De skal ikke sørge over dem, eller kutte seg opp eller rake seg skallet på grunn av dem. De skal ikke bryte brød og gi dem for å trøste dem i sorgen over en som er død. Heller ikke skal de gi dem noe trøstens beger for sin far eller mor. Du skal ikke få inn i et hus der det er fest, for å sitte sammen med dem der og spise og drikke. For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, rett foran dine øyne og i dine dager skal Jeg ta bort lyden av fryd og glede, lyden av brudgom og brud, fra dette stedet. Det skal skje: Når du forkynner alle disse ordene for dette folket og de sier til deg: ”Hvorfor har Herren gitt bud om hele denne store ulykken over oss? Hva er vår misgjerning? Hva er vår synd som vi har gjort mot Herren vår Gud?”, da skal du si til dem: Fordi deres fedre forlot Meg, sier Herren, har de fulgt andre guder og dyrket dem og tilbedt dem. Men Meg har de forlatt, og Min lov har de ikke holdt. Dere har gjort enda mer ondt enn deres fedre, for se, hver mann blant dere følger sitt eget onde hjerte, så han ikke hører på Meg. Derfor skal Jeg kaste dere ut av dette landet og bort til et land som dere ikke kjenner, verken dere eller deres fedre. Der skal dere dyrke andre guder dag og natt, der skal Jeg ikke vise deres nåde. Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: ”Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet Egypt,” men: ”Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet i Nord og fra alle landene Han hadde drevet dem bort til.” For Jeg skal føre dem tilbake til deres land, det Jeg ga deres fedre. Se, Jeg skal sende bud på mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem opp. Etter det skal Jeg sende bud på mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver høyde, og ut fra hulene i klippene. For Mine øyne farer over alle deres veier. De er ikke skjult for Mitt åsyn, og deres misgjerning er ikke skjult for Mine øyne. Men først skal Jeg gi dobbelt gjengjeld for deres misgjerning og deres synd, for de har vanhelliget Mitt land med sine livløse og avskyelige avguder, og de har fylt Min arv med sine styggedommer. Herre, min styrke og min sterke borg, min tilflukt i trengselens tid, hedningefolkene skal komme til Deg fra jordens ender og si: ”Sannelig, bare løgn har våre fedre arvet, bare tomhet som ikke har noen hjelp å gi.” Kan et menneske lage seg guder? De er jo ikke guder. Derfor, se, denne gangen skal Jeg la dem få kjenne, Jeg skal la dem få kjenne Min hånd og Min makt. De skal kjenne at Mitt navn er Herren.

Kapittel 17

Judas synd er risset inn med jerngriffel. Men en diamantspiss er den inngravert på deres hjertes tavle og på deres alteres horn. Også deres barn husker deres altere og deres Asjera-pæler ved de frodige trærne på de høye åsene. Å, Mitt berg på sletten, Jeg skal overgi din rikdom, alle dine skatter, til å plyndres, også dine offerhauger, til synd overalt innenfor dine grenser. Du skal, ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg ga deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig. Så sier Herren: Forbannet er den mann som stoler på mennesker og holder kjød på sin arm, den som har et hjerte som går bort fra Herren. For han skal være lik en einer i ørkenen, han skal ikke få se at det gode kommer, men han skal bo på de uttørkede stedene i ødemarken, i et saltland som ikke er bebodd. Velsignet er den mann som stoler på herren, som har satt sin lit til Ham. For han skal være lik et tre plantet ved vann, som strekker sine røtter mot bekken og som ikke frykter når heten kommer, men som alltid har grønne blad, og som ikke engster seg i et år med tørke, og som ikke holder opp med å bære frukt. Hjertet er svikefullt, mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjertet, Jeg prøver nyrer, så Jeg kan gi enhver igjen etter hans veier, etter frukten av hans gjerninger. Lik en rapphøne som ruger egg den ikke selv har lagt, slik en den som vinner rikdom, men ikke med rette. Midt i hans dager skal den forlate ham, og ved sin avslutning er han en dåre. En herlighetens trone, opphøyet fra begynnelsen, er stedet der vår helligdom står. Herre, Du Israels håp, alle de som forlater Deg skal bli til skamme. De som går bort fra Meg, skal bli skrevet opp i støvet, fordi de har forlatt Herren, kilden med levende vann. Leg meg, Herre, så jeg blir legt! Frels meg, så blir jeg frelst! For Du er min lovprisning. Se, de sier til meg: ”Hvor er Herrens ord? La det bare komme nå!” Men jeg, jeg har ikke gått bort fra å være en hyrde som følger Deg. Jeg ønsker ikke at ulykkesdagen skulle komme. Du vet hva som kom over mine lepper. Det var der, like foran Ditt åsyn. Vær ikke til forferdelse for meg. Du er min tilflukt på den onde dag. La dem bli til skamme, de som forfølger meg, man la ikke meg bli forferdet! Før den onde dag over dem og knus dem med en dobbel knusende ødeleggelse! Så sa Herren til meg: Gå og still deg i porten til folket, der kongene i Juda kommer inn og der de går ut, og i alle portene i Jerusalem! Si til dem: Hør Herrens ord, deres konger av Juda og hele Juda, og alle dere som bor i Jerusalem, dere som kommer inn gjennom disse portene. Så sier Herren: Ta dere i vare til beste for deres sjel, så dere ikke bærer noen byrde på sabbatsdagen og fører den inn gjennom portene i Jerusalem. Før ikke noen byrde ut av husene deres på sabbatsdagen og gjør ikke noe arbeid, for dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik Jeg bød deres fedre. Men de hørte ikke og bøyde ikke øret til, men de gjorde nakken stiv, så de ikke skulle høre eller ta imot tukt. Det skal skje: Om dere hører nøye på Meg, sier Herren, så dere ikke fører noen byrde inn gjennom sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke gjør noe arbeid på den, da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, komme inn gjennom portene til denne staden. De skal kjøre i vogner og ri på hester, både de og deres fyrster, fulgt av mennene fra Juda og dem som bor i Jerusalem. Og det skal være noen som bor i denne staden til evig tid. De skal komme fra byene i Juda og fra stedene omkring Jerusalem, fra Benjamins land og fra lavlandet, fra fjellene og fra Sør, og de skal ha med seg brennoffer og slaktoffer, grødeoffer og røkelse. De kommer med takkoffer til Herrens hus. Men hvis dere ikke hører på Meg, så dere holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke bærer noen byrde når dere kommer inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da skal Jeg tenne en ild i stadens porter, og den skal fortære borgene i Jerusalem, og den skal ikke slokkes.

Kapittel 18

Dette er ordet som kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: ”Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, og der skal Jeg la deg høre Mine ord.” Da gikk jeg ned til pottemakerens hus, og se, der var han og gjorde sitt arbeid på dreieskiven. Det karet han laget av leiren, ble ødelagt i pottemakerens hånd. Derfor laget han det om igjen til et annet kar, slik det var rett i pottemakerens øyne å lage det. Da kom Herrens ord til meg, og Han sa: Israels hus, kan ikke Jeg gjøre med dere som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus. En gang taler Jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å rykke opp og rive ned og la det bli ødelagt, men hvis det folkeslaget Jeg har talt imot, vender om fra sin ondskap, da angrer Jeg det onde som Jeg tenkte å gjøre mot det. En annen gang taler jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å bygge og plante det. Men hvis det gjør det som er ondt i Mine øyne så de ikke lyder Min røst, da angrer Jeg det gode som Jeg hadde sagt at Jeg ville gjøre mot det. Tal derfor nå til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem, og si: Så sier Herren: Se, Jeg utformer noe ondt og legger en plan mot dere. Vend nå om, hver og en, fra sin onde vei, og gjør deres veier og deres gjerninger bedre. Men de sier: ”Det er håpløst! Derfor vil vi følge våre egne tanker, og hver og en av oss vil følge sitt eget harde og onde hjerte.” Derfor, så sier Herren: Spør nå blant hedningefolkene: Hvem har hørt slikt som dette? Jomfruen Israel har gjort noe svært grusomt. Forlater vel snøen bergflatene i Libanon? Kan det kalde vannet svikte, det som kommer strømmende langt borte fra. Men Mitt folk har glemt Meg, de har brent røkelse for tomme avguder. De har snublet på sine veier, de eldgamle stier, så de vandrer på stier og ikke på hovedveien. Slik la de sitt land øde og gjorde det til evig spott. Hver den som går forbi det, forskrekkes og rister på hodet. Jeg skal spre dem som en østavind framfor fienden. Jeg skal vende dem ryggen, ikke ansiktet, på deres ulykkes dag. Da sa de: ”Kom og la oss legge planer mot Jeremia. For loven er ikke gått tapt fra presten, og ikke råd fra den vise, og ikke ord fra profeten. Kom og la oss bruke tungen til å angripe ham, og la oss ikke bry oss om noen av hans ord.” Lytt på meg, Herre, og hør hva de sier, de som strider mot meg. Skal godt gjengjeldes med ondt? For de har gravd en dyp grav for mitt liv. Husk at jeg sto for Ditt åsyn for å tale til det gode for dem, for å vende Din vrede bort fra dem. Overgi derfor deres barn til hungersnøden, og overgi dem til sverdets vold! La deres hustruer bli barnløse og enker! La deres menn rammes av døden, deres unge menn bli slått i hjel ved sverdet i strid! La skrik høres fra husene deres, når Du plutselig fører en røverflokk over dem. For de har gravd en dyp grav for å fange meg og lagt snarer for mine føtter. Men Du, Herre, kjenner hele deres råd imot meg, for å drepe meg. Gi ingen soning for deres misgjerning, og utslett ikke deres synd fra å stå for Ditt åsyn! Men la dem bli styrtet ned foran Ditt åsyn! Grip inn mot dem i Din vredes tid.

Kapittel 19

Så sier Herren: Gå og kjøp en leirkrukke hos en pottemaker, og ta med noen av folkets eldste og noen av prestenes eldste! Gå ut til Ben-Hinnom-dalen, som er ved inngangen til Potteskår-porten. Der skal du forkynne de ordene Jeg vil tale til deg, og si: Hør Herrens ord, dere Judas konger og dere som bor i Jerusalem. Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg skal føre en ulykke over dette stedet, så det skal ringe i ørene til hver den som hører om den. For de har forlatt Meg og gjort dette til et fremmed sted, fordi de har brent røkelse her til andre guder, som verken de, deres fedre eller Judas konger har kjent, og de har fylt dette stedet med uskyldig blod. De har også bygd offerhauger for Ba’al, for å brenne sine sønner på ilden som brennoffer til Ba’al. Det er noe Jeg ikke har befalt eller talt om, og som ikke har kommet opp i Mitt hjerte. Se derfor, dager kommer, sier Herren, da dette stedet ikke lenger skal kalles Tofet eller Ben-Hinnom-dalen, men Drapsdalen. Judas og Jerusalems råd på dette stedet skal Jeg gjøre til intet, Jeg skal la dem falle ved sverdet framfor deres fiender, og ved deres hånd som er ute etter deres liv. Likene av dem skal Jeg gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden. Jeg gjør denne byen til et skremsel og til spott. Hver den som går forbi den, skal bli forskrekket og spotte den for alle dens sår. Jeg skal la dem spise kjøttet av sine sønner og kjøttet av sine døtre. Hver av dem skal spise kjøttet av sin venn når de lider trengsel og beleiring fra fienden, dem som står dem etter livet. Så skal du knuse krukken rett foran øynene på de mennene som går med deg. Du skal si til dem: Så sier hærskarenes Herre: Slik skal også Jeg knuse dette folket og denne byen, som en knuser karet til en pottemaker, så det ikke kan gjøres helt igjen. De skal begrave dem i Tofet, helt til det ikke er gravsteder igjen. Slik skal Jeg gjøre med dette stedet, sier Herren, og med dem som bor her. Jeg skal gjøre denne byen lik Tofet. På takene har de brent røkelse for hele himmelens hærskare og utøst drikkoffer for andre guder. På grunn av alle husene der dette har skjedd, skal husene i Jerusalem og husene til Judas konger være urene som stedet Tofet. Så kom Jeremia fra Tofet, dit Herren hadde sendt ham for å profetere. Han sto fram i forgården til Herrens hus og sa til hele folket: ”Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, over denne staden og over alle småbyene hennes skal Jeg føre alt det onde som Jeg har talt mot den, fordi de har gjort nakken sin stiv, så de ikke hører Mine ord.”

Kapittel 20

Pasjkur, Immers sønn, presten som også var den øverste tilsynsmannen i Herrens hus, hørte at Jeremia profeterte disse ordene. Da slo Pasjkur profeten Jeremia og satte ham fast i blokken som var i den øvre Benjaminporten, som var ved Herrens hus. Neste dag skjedde det at Pasjkur slapp Jeremia ut av blokken. Da sa Jeremia til ham: ”Herren har ikke kalt deg med navnet Pasjkur, men Magor-Missabib.” For så sier Herren: Se, Jeg gjør det til en redsel for deg selv og for alle dine venner. De skal falle for sine fienders sverd, og du skal se det med dine øyne. Jeg skal overgi hele Juda i babylonerkongens hånd, og han skal føre dem bort som fanger til Babylon og slå dem i hjel med sverdet. Jeg skal også overgi all rikdommen i denne staden, sammen med hele avlingen og alt det verdifulle som er der. Alle skattene til Judas konger skal Jeg overgi i deres fienders hånd, og de skal plyndre dem, gripe dem og føre dem til Babylon. Og du, Pasjkur, og alle som bor i ditt hus, dere skal gå i fangenskap. Du skal komme til Babylon, og der skal du dø og bli begravet, du og alle dine venner, dem du har profetert løgn for. Herre, Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg, og Du fikk overmakten. Jeg blir gjort til latter hver dag. Alle spotter meg. For når jeg taler, må jeg skrike. Jeg roper: ”Vold og ødeleggelse!” For hele dagen ble Herrens ord til spott og latter for meg. Da sa jeg: ”Jeg vil ikke lenger huske Ham og ikke tale mer i Hans navn.” Men da kom det en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg slet for å holde det tilbake, men jeg klarte det ikke. For jeg hørte mange tale om noe ondt: ”Redsel på hver side!” ”Bare meld fra,” sier de, ”ja, vi vil melde ham.” Hver mann jeg hadde fred med, voktet på meg for å se om jeg snublet, og de sa: ”Kanskje han lar seg lokke. Da skal vi få overmakten over ham, og vi skal ta hevn over ham.” Men Herren er med meg, som Den mektige og Den fryktinngytende. Derfor er det mine forfølgere som skal snuble, og de skal ikke få overmakten. De skal bli grundig til skamme, for de er ikke kloke. Det er en evig vanære som ikke skal bli glemt. Men hærskarenes Herre, Du som prøver den rettferdige og som ser nyrer og hjerte, la meg se Din hevn over dem! For jeg har lagt min sak åpent fram for Deg. Syng for Herren! Lov Herren! For Han har fridd den fattiges liv ut av grepet til dem som gjør ondt. Forbannet være den dagen jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, skal ikke være velsignet! Forbannet være den mannen som kom med den gode nyheten til min far og sa: ”Et guttebarn er født deg!” Han gjorde ham svært glad. Må den mannen være som de byene Herren lot rase sammen uten å vise medynk. La ham høre skriket om morgenen og krigsropet ved middagstid! For han drepte meg ikke i mors liv, så in mor kunne bli min grav, så hennes morsliv alltid kunne være stort. Hvorfor kom jeg ut av mors liv bare for å se strev og sorg, så mine dager skulle fullføres i skam?

Kapittel 21

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren da kong Sidkia sendte til ham Pasjkur, Malkias sønn, og presten Sefanja, Ma’asejas sønn, og han sa: ”Jeg ber deg, spør Herren for oss! For Nebukadnesar, Babylons konge, går til strid mot oss. Kanskje Herren vil handle med oss etter alle Sine undergjerninger, slik at han drar bort fra oss.” Da sa Jeremia til dem: Dette skal dere si til Sidkia: Så sier Herren, Israels Gud: Se, stridsvåpnene som dere har i hendene, og som dere bruker til å stride mot Babylons konge og kaldeerne som beleirer dere utenfor muren, de våpnene slår Jeg tilbake, og Jeg samler dem midt i denne byen. Jeg skal Selv stride mot dere med en utstrakt hånd og med sterk arm, ja med vrede og harme og kraftig fortørnelse. Jeg skal slå ned dem som bor i denne staden, både mennesker og dyr. De skal dø under en stor pest. Etter det, sier Herren, skal Jeg overgi Sidkia, Judas konge, hans tjenere og folket, og dem som er igjen i denne staden etter pesten, sverdet og hungersnøden, i Nebukadnesars hånd, Babylons konge, deres fienders hånd, og i hånden på dem som er ute etter deres liv. Han skal slå dem med sverdets egg. Han skal ikke spare dem og ikke vise medynk eller barmhjertighet. Du skal si til dette folket: Så sier Herren: Se, Jeg legger foran dere livets vei og dødens vei. Den som blir igjen i denne staden, skal dø ved sverd, ved hungersnød og ved pest. Men den som drar ut og overgir seg til kaldeerne som beleirer dere, han skal leve, og han skal få sitt liv som krigsbytte. For Jeg har vendt Mitt åsyn mot denne staden til det onde og ikke til det gode, sier Herren. Den skal bli overgitt i babyloner-kongens hånd, og han skal sette fyr på den. Til Juda-kongens hus skal du si: Hør Herrens ord, du Davids hus! Så sier Herren: Fell rette dommer om morgenen! Fri den som er plyndret, fra undertrykkerens hånd, så ikke Min harme skal gå ut som ild og brenne så ingen kan slokke den, på grunn av det onde i deres gjerninger. Se, Jeg kommer imot deg, du som bor i dalen, du på bergflaten, sier Herren. Dere sier: Hvem kan komme ned mot oss? Eller hvem kan komme inn i våre boliger? Men Jeg skal kreve dere til regnskap etter frukten av deres gjerninger, sier Herren. Jeg skal sette fyr på skogen der, og den skal fortære alt som er rundt den.

Kapittel 22

Så sier Herren: Gå ned til Juda-kongens hus, og der skal du tale dette ordet og si: Hør Herrens ord, du konge av Juda, du som sitter på Davids trone, du og dine tjenere og ditt folk som går inn gjennom disse portene. Så sier Herren: Gjør rett og rettferdighet og fri den plyndrede fra undertrykkerens hånd! Dere skal ikke utnytte eller gå voldelig fram mot den fremmede, farløse eller enken, og dere skal ikke utøse uskyldig blod på dette stedet. For hvis dere gjør etter dette ordet i sannhet, da skal konger som sitter på Davids trone, komme inn gjennom portene til dette huset, i vogner og på hester, han selv, hans tjenere og hans folk. Men hvis dere ikke vil høre på disse ordene, da sverger Jeg ved Meg Selv, sier Herren, at dette huset skal bli til en ruinhaug. For så sier Herren til Juda-kongens hus: Du er som Gilead for Meg, som toppen av Libanon. Likevel skal Jeg sannelig gjøre deg til en ødemark, til byer som ikke er bebodd. Jeg skal innvie ødeleggere mot deg, hver med sine våpen. De skal hogge ned dine beste sedrer og kaste dem på ilden. Mange folkeslag skal komme forbi denne staden. Alle skal de si, hver mann til sin neste: ”Hvorfor har Herren gjort dette med denne store staden?” Da skal de svare: ”Fordi de har forlatt Herren sin Guds pakt og tilbedt andre guder og dyrket dem.” Gråt ikke over den døde, og sørg ikke over ham! Gråt sårt over ham som drar bort, for han skal aldri mer vende tilbake så han kan se sitt fedreland. For så sier Herren om Sjallum, Josjias sønn, konge av Juda, som ble konge i stedet for sin far Josjia og som dro bort fra dette stedet: Han skal aldri mer vende tilbake hit, men han skal dø der de har ført ham bort som fange, og han skal ikke se dette landet mer. Ve ham som bygger sitt hus uten rettferdighet og sine saler ovenpå uten rett, som lar sin neste arbeide uten lønn og ikke gir ham noe for det han gjør. Han sier: ”Jeg vil bygge meg et stort hus med romslige saler ovenpå og lage store vinduer til det, kle det med seder og male det rødt.” Skal du være konge fordi du vil være først i å bygge med seder? Visst spiste og drakk din far, men han gjorde også rett og rettferdighet! Da gikk det ham godt. Han dømte den fattige og trengende så de fikk sin rett. Da gikk det godt. Er ikke dette å kjenne Meg? sier Herren. Likevel er ikke dine øyne og ditt hjerte opptatt med annet enn urett vinning, og å utgyte uskyldig blod, og å fare fram med undertrykkelse og vold. Derfor, så sier Herren om Jojakim, Josjias sønn, konge av Juda: De skal ikke sørge over ham og si: ”Å, min bror!” eller: ”Å, min søster!” De skal ikke sørge over ham og si: ”Å, herre!” eller: ”Å, hans majestet!” Han skal begraves med samme begravelse som et esel, bli slept og kastet bort utenfor Jerusalems porter. Dra opp til Libanon og rop, løft din røst i Basan. Rop fra Abarim, for alle dine elskere er knust. Jeg talte til deg i din velstand, men du sa: ”Jeg vil ikke høre.” Dette har vært din ferd fra din ungdom av, du hørte ikke på Min røst. Jeg talte til deg i din velstand, men du sa: ”Jeg vil ikke høre.” Dette har vært din ferd fra din ungdom av, du hørte ikke på Min røst. Vinden skal føre bort alle dine hyrder, og dine elskere skal føres bort i fangenskap. Sannelig, da skal du bli til skamme og bli vanæret for all din ondskaps skyld. Du som bor i Libanon, du som bygger ditt rede i sedrene, å, hvor du vil jamre når veene kommer over deg, som en kvinne som skal føde. Så sant Jeg lever, sier Herren, selv om du Konja, Jojakims sønn, konge av Juda, hadde vært signetringen på Min høyre hånd, ville Jeg likevel rive deg av. Jeg skal overgi deg i deres hånd som er ute etter ditt liv, og i deres hånd som du frykter for, i Nebukadnesar, babyloner-kongens hånd, og i kaldeernes hånd. Deg og din mor som fødte deg, skal Jeg så kaste bort til et annet land, hvor du ikke ble født. Der skal dere dø. Men til det landet som de lengter etter å vende tilbake, dit skal de ikke få vende tilbake. Er da denne mannen, Konja, en foraktet, knust krukke, et kar som ingen vil ha? Hvorfor er de kastet ut, han og hans ætt, og kastet bort til et land de ikke kjenner? Land, land, land, hør Herrens ord! Så sier Herren: Skriv denne mannen opp som barnløs, en mann som ikke skal ha framgang i sine levedager. For ingen av hans etterkommere skal ha framgang, så de får sitte på Davids trone eller herske mer i Juda.

Kapittel 23

Ve de hyrdene som lar sauene gå tapt og bli spredd, sier Herren. Derfor, så sier Herren, Israels Gud mot hyrdene som skal røkte Mitt folk: Dere har spredt Mine sauer, drevet dem bort og ikke sett etter dem. Se, Jeg skal kreve dere til regnskap for alt det onde dere gjør, sier Herren. Men Jeg skal Selv samle resten av Mine sauer fra alle landene Jeg har drevet dem bort til, og Jeg skal føre dem tilbake til deres egen beitemark. De skal være fruktbare og bli mange. Jeg skal sette hyrder over dem, som skal røkte dem. De skal ikke frykte mer eller blir skremt, og ingen av dem skal savnes, sier Herren. Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal reise opp Den rettfedige Spiren for David, Kongen som skal være konge, og gå fram i visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I Hans dager skal Juda blir frelst og Israel bo trygt. Dette er Hans navn som Han skal kalles med: HERREN, VÅR RETTFERDIGHET, Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da de ikke lenger skal si: ”Så sant Herren lever, Han som førte Israels barn opp fra landet Egypt”, men: ”Så sant Herren lever, Han som førte ætten av Israels hus opp og ledet dem fra landet i Nord og fra alle landene Jeg hadde drevet dem bort til.” Og de skal bo i sitt eget land. Om profetene. Mitt hjerte er knust i mitt indre. Alle mine bein skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en mann overmannet av vin, for Herrens skyld og på grunn av Hans hellige ord. For landet er fullt av ekteskapsbrytere, og landet sørger på grunn av forbannelsen. Beitemarkene i ødemarken tørker bort. Deres livsvei er ond, og urettmessig har de sin makt. For både profet og prest er ugudelige. Ja, også i Mitt hus har Jeg funnet deres ondskap, sier Herren. Derfor skal deres vei bli som glatte stier for dem, der de bare drives videre i mørket og faller. For Jeg skal la det onde komme over dem i det året de kreves til regnskap, sier Herren. Hos profetene i Samaria har Jeg sett usømmelighet. De profeterte ved Ba’al, og de forførte Mitt folk Israel. Men hos profetene i Jerusalem har Jeg sett noe grusomt: De bryter ekteskapet og går fram med løgn. De støtter også dem som gjør ondt, så ikke én mann vender om fra sin ondskap. Alle sammen står de for Meg som Sodoma, og de som bor hos henne, som Gomorra. Derfor, så sier hærskarenes Herre om profetene: Se, Jeg metter dem med malurt og lar dem drikke giftig vann. For fra profetene i Jerusalem har ugudeligheten nådd ut over hele landet. Så sier hærskarenes Herre: Hør ikke på ordene fra profetene som profeterer for dere. De fyller dere med tomme håp. De taler et syn fra sitt eget hjerte, ikke fra Herrens munn. De sier hele tiden til dem som forakter meg: ”Herren har sagt: Dere skal ha fred.” Til hver den som følger sitt eget harde hjerte, sier de: ”Intet ondt skal komme over dere.” For hvem har stått i Herrens råd og sett og hørt Hans ord? Hvem har lyttet til Hans ord og hørt det? Se, en storm fra Herren, harmen har brutt fram, en voldsom storm. Den kommer mektig ned over hodet til de ugudelige. Herrens vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført Sitt hjertes tanker. I de siste dager skal dere forstå det til fulle. Jeg har ikke sendt disse profetene, likevel sprang de av sted. Jeg har ikke talt til dem, likevel profeterte de. Men dersom de hadde stått i Mitt råd, da ville de latt Mitt folk høre Mine ord, da ville de ha fått dem til å omvende seg fra deres onde vei, og fra deres onde gjerninger. Er vel Jeg den Gud som bare er nær ved, sier Herren, og ikke den Gud som også er langt borte? Kan vel noen skjule seg på hemmelige steder, så Jeg ikke skulle se ham? sier Herren. Er det ikke Jeg som fyller himmelen og jorden? sier Herren. Jeg har hørt hva profetene har sagt, de som profeterer løgn i Mitt navn og sier: ”Jeg har drømt, jeg har drømt!” Hvor lenge skal dette vare ved i hjertet til profetene som profeterer løgn? De er bare profeter for sitt eget hjertes bedrag. De tenker de skal få Mitt folk til å glemme Mitt navn ved sine drømmer, dem de forteller, enhver til sin neste, slik deres fedre også glemte Mitt navn for Ba’als skyld. Den profeten som har en drøm, han får fortelle en drøm. Men den som har Mitt ord, han skal tale Mitt ord i sannhet. Hva har halmstrået med hveten å gjøre? sier Herren. Er ikke Mitt ord som ild? sier Herren, og lik en hammer som knuser klippen i småbiter? Se, derfor kommer Jeg imot profetene, sier Herren, som stjeler Mine ord, ja, hver mann fra sin neste. Se, Jeg kommer imot profetene, sier Herren, som bruker sin egen tunge, men sier: ”Han sier det.” Se, Jeg kommer imot dem som profeterer falske drømmer, sier Herren, og som forteller dem og slik fører Mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt storskryt. Men Jeg har verken sendt dem eller befalt dem. De skal slett ikke være til gagn for dette folket, sier Herren. Så når dette folket eller en profet eller prest spør deg og sier: ”Hva er Herrens byrde?”, da skal du svare dem: ”Hvilken byrde?” Jeg skal forkaste dere, sier Herren. Profeten, presten og folket som sier: ”Herrens byrde”, den mannen og hans hus skal Jeg kreve til regnskap. Slik skal dere tale, hver mann med sin neste og hver mann med sin bror: ”Hva har Herren svart?” og: ”Hva har Herren talt?” Men ”Herrens byrde” skal dere ikke nevne mer. For hver manns ord skal være hans byrde, fordi dere har forvrengt ordene fra den levende Gud, hærskarenes Herre, vår Gud. Slik skal du tale til profeten: ”Hva har Herren svart deg?” og: ”Hva har Herren talt?” Men fordi dere sier: ”Herrens byrde”, derfor sier Herren: Fordi dere sier dette ordet: ”Herrens byrde”, enda Jeg har sendt bud til dere og sagt: Dere skal ikke si ”Herrens byrde”, se, derfor vil Jeg, ja Jeg vi glemme dere fullstendig og kaste både dere og den staden Jeg ga dere og deres fedre, bort fra Mitt åsyn. Jeg fører evig vanære over dere, og en evig skam som ikke skal bli glemt.

Kapittel 24

Herren viste meg dette: Se, det var to kurver med fikener som var satt fram foran Herrens tempel. Det var etter at Nebukadnesar, Babylons konge, hadde bortført Jekonja, Jojakims sønn, kongen av Juda, og Judas fyrster sammen med håndverkerne og smedene fra Jerusalem, og hadde ført dem til Babylon. Én kurv hadde meget gode fikener, som de fikenene som modnes først. Men den andre kurven hadde meget dårlige fikener som ikke var spiselige, for de var så dårlige. Da sa Herren til meg: ”Hva ser du, Jeremia?” Jeg sa: ”Fikener, de gode fikenene er meget gode, og de dårlige er meget dårlige, de er ikke spiselige, for de er så dårlige.” Igjen kom Herrens ord til meg, og det lød: Så sier Herren, Israels Gud: Som en gjør med disse gode fikenene, slik vil Jeg se med velvilje på dem som blir bortført fra Juda, dem Jeg har sendt bort fra dette stedet til deres eget beste, bort til kaldeernes land. For Jeg skal vende Mine øyne mot dem til det gode, og Jeg skal føre dem tilbake til dette landet. Jeg skal bygge dem opp og ikke rive dem ned, Jeg skal plante dem og ikke rykke dem opp. Så skal Jeg gi dem et hjerte så de kan kjenne Meg, at Jeg er Herren. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, for de skal vende om til Meg av hele sitt hjerte. Men som en gjør med de dårlige fikenene, som ikke er spiselige fordi de er så dårlige, sannelig, så sier Herren, slik skal Jeg gjøre med Sidkia, kongen av Juda, hans fyrster, dem som er igjen i dette landet og dem som bor i landet Egypt. Jeg skal gjøre dem til et skremsel og til en ulykke blant alle folkeslagene på jorden. De skal bli til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de stedene Jeg skal drive dem bort til. Jeg skal sende sverdet, hungersnøden og pesten inn blant dem, til de er utslettet fra det landet Jeg ga dem og deres fedre.

Kapittel 25

Dette ordet kom til Jeremia om hele folket i Juda, i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda. Det var det første regjeringsåret til Nebukadnesar, Babylons konge. Profeten Jeremia talte ordet til hele folket i Juda og til alle som bodde i Jerusalem, og han sa: Fra det trettende regjeringsåret til Josjia, Amons sønn, kongen av Juda, og til denne dag, er dette det tjuetredje året som Herrens ord har kommet til meg. Jeg har talt til dere, tidlig sto jeg opp og talte, men dere hørte ikke. Herren sendte alle Sine tjenere profetene til dere. Fra tidlig om morgenen ble de sendt, men dere hørte ikke, og dere bøyde ikke deres øre for å høre. De sa: Omvend dere nå, hver og en fra sin onde vei og fra sine onde gjerninger, så skal dere få bo i det landet Herren ga dere og deres fedre fra evighet til evighet. Følg ikke andre guder så dere dyrker dem og tilber dem, og egg Meg ikke til vrede med deres henders gjerninger, så Jeg ikke skal gjøre dere ondt. Likevel hørte dere ikke på Meg, sier Herren. Derfor har dere vakt Min vrede med deres henders gjerninger, så det onde skal komme over dere. Derfor, så sier hærskarenes Herre: Fordi dere ikke har hørt på Mine ord, se, derfor skal Jeg sende bud og hente alle folkestammene fra Nord og Nebukadnesar, Babylons konge, Min tjener, sier Herren. Jeg skal la dem komme imot dette landet og mot dem som bor der, og mot disse folkeslagene som er rundt omkring, og Jeg skal ødelegge dem fullstendig og gjøre dem til et skremsel og til spott, og Jeg skal ødelegge dem for alltid. Jeg skal la lyden av fryd og glede, brudgommens og brudens røst, lyden av kvernsteiner og lyset av lampen bli borte fra dem. Hele dette landet skal bli til en ødemark og til et skremsel, og disse folkeslagene skal tjene Babylons konge i sytti år. Når de sytti årene er fullført, skal det skje, Jeg skal straffe Babylons konge og det folkeslaget, kaldeernes land, for deres misgjerning, sier Herren. Jeg skal ødelegge det for alltid. Så skal Jeg la alle Mine ord komme over det landet, de ordene Jeg har talt mot det, lat det som er skrevet i denne boken, det Jeremia har profetert om alle folkeslagene. For mange folkeslag og store konger skal også la dem tjene som slaver. Jeg skal gjengjelde dem etter deres gjerninger og etter deres egne henders verk. For så sier Herren, Israels Gud, til meg: Ta dette begeret med vredesvin fra Min hånd, og alle folkeslagene som Jeg sender deg til, dem skal du få til å drikke det. De skal drikke og sjangle og miste forstanden på grunn av sverdet som Jeg sender inn blant dem. Så tok jeg begeret fra Herrens hånd og fikk alle folkeslagene til å drikke, dem Herren hadde sendt meg til: Jerusalem og byene i Juda, kongene og høvdingene, så de skulle bli til en ødemark, et skremsel, en spott og en forbannelse, slik det er på denne dag. Farao, kongen av Egypt, hans tjenere, hans fyrster og hele hans folk, hele den sammensatte flokken, alle kongene i landet US, alle kongene i landet til filisterne, nemlig Asjkalon, Gasa, Ekron og resten av Asjdod, Edom, Moab og Ammons barn, alle kongene i Tyrus, alle kongene i Sidon og alle kongene på de fjerne kystene på den andre siden av havet, Dedan, Tema, Bus og alle som klipper av kanten på skjegget, alle kongene i Arabia og alle kongene over den sammensatte flokken som bor i ørkenen, alle kongene i Simri, alle kongene i Elam og alle kongene i Media, alle kongene i nord, både nær og fjern, den ene etter den andre, og alle kongerikene på jorden, de som er på jordens overflate. Også kongen av Sjesjak skal drikke etter de andre. Du skal si til dem: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Drikk, bli drukne og kast det opp igjen! Fall ned og reis dere ikke mer for det sverdet Jeg skal sende inn blant dere. Det skal skje: Om de nekter å ta begeret fra din hånd for å drikke, da skal du si til dem: Så sier hærskarenes Herre: Dere skal sannelig drikke! For se, Jeg begynner med å føre det onde over staden som er kalt ved Mitt navn. Skulle da dere slippe helt ustraffet? Nei, dere skal ikke forbli ustraffet, for Jeg skal kalle sverdet over alle som bor på jorden, sier hærskarenes Herre. Profetér derfor alle disse ordene mot dem og si til dem: Herren skal brøle fra det høye, og fra Sin hellige bolig skal Han heve Sin røst. Han skal brøle mektig mot Sin flokk. Han skal sette i et rop, lik de som tråkker druene, mot alle dem som bor på jorden. Den mektige røsten når ut til jordens ende, for Herren går i rette med folkeslagene. Han skal dømme alt kjød med rett. De ugudelige skal Han overgi til sverdet, sier Herren. Så sier hærskarenes Herre: Se, den onde ulykken skal gå fram fra folkeslag til folkeslag, og en mektig storm skal reises opp fra jordens ytterste grenser. På den dag skal Herrens drepte ligge spredt fra den ene enden av jorden til den andre enden av jorden. Ingen skal synge klagesang over dem, og ingen skal samle dem og begrave dem. De skal bli til avfall på jorden. Klag, dere hyrder, og skrik! Velt dere i støvet, dere som er ledere for flokken! For dagene er fullført, og dere skal til slakt og bortdrivelse. Dere skal falle som et dyrebart kar. Hyrdenes fluktmuligheter er tapt, lederne for flokken kan ikke slippe unna. Bare hør lyden av hyrdenes rop, hør klageropet fra lederne i flokken. For Herren ødelegger deres beitemark, og de fredelige innhegningene legges øde ved Herrens brennende vrede. Som den unge løven forlater Han Sitt skjul. For deres land blir til en ødemark ved Ødeleggerens grusomhet og ved Hans brennende vrede.

Kapittel 26

I begynnelsen av regjeringstiden til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, kom dette ordet fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren: Stå fram i forgården til Herrens hus og tal til alle byene i Juda som kommer for å tilbe i Herrens hus. Tal alle de ordene Jeg befaler deg å tale til dem. Hold ikke tilbake et eneste ord! Kanskje vil de høre og vende om, hver mann fra sin onde vei, så Jeg kan angre det onde Jeg har planlagt å føre over dem på grunn av deres onde gjerninger. Du skal si til dem: Så sier Herren: Hvis dere ikke vil høre på Meg, så dere vandrer i Min lov, den Jeg har satt framfor dere, så dere hører på ordene til Mine tjenere, profetene, som Jeg sender til dere – fra tidlig om morgenen sendte Jeg dem, men dere vil ikke høre etter -, da vil Jeg gjøre med dette huset som med Sjilo. Denne staden skal Jeg gjøre til en forbannelse for alle folkeslagene på jorden. Prestene og profetene og hele folket hørte Jeremia tale disse ordene i Herrens hus. Da Jeremia var ferdig med å tale alt det Herren hadde befalt ham å tale til hele folket, skjedde det at prestene og profetene og hele folket grep ham og sa: ”Du skal sannelig dø! Hvorfor har du profetert i Herrens navn og sagt: Med dette huset skal det gå som det gikk med Sjilo, denne byen skal legges øde, og ingen skal bo her?” Hele folket samlet seg mot Jeremia i Herrens hus. Da fyrstene i Juda hørte dette, kom de opp fra kongens hus til Herrens hus og satte seg ned ved inngangen til Herrens nye port. Prestene og profetene talte til fyrstene og til hele folket og sa: ”Denne mannen fortjener å dømmes til døden. For han har profetert mot denne staden slik dere har hørt med deres egne ører.” Da talte Jeremia til alle fyrstene og til hele folket og sa: ”Herren sendte meg for å profetere alle de ordene dere har hørt, mot dette huset og mot denne staden. Derfor, gjør nå deres veier og deres gjerninger bedre og lyd Herren deres Guds røst! Så skal Herren angre det onde Han har forkynt mot dere. Jeg, se, jeg er i deres hånd. Gjør med meg slik det er godt og rett i deres øyne. Men det skal dere vite for visst at om dere dreper meg, da fører dere uskyldig blod over dere selv, over denne staden og over dem som bor her. For Herren har i sannhet sendt meg til dere for å tale alle disse ordene for deres ører.” Fyrstene og hele folket sa da til prestene og profetene: ”Denne mannen fortjener ikke å dømmes til døden. For han har talt til oss i Herren vår Guds navn.” Da sto noen menn av landets eldste fram og talte til hele forsamlingen av folket og sa: ”Mika fra Moresjet profeterte i Judakongen Hiskias dager. Han talte til hele folket i Juda og sa: Så sier hærskarenes Herre: Sion skal pløyes som en åker, Jerusalem skal bli til ruinhauger, og tempelberget som de øde høydene i skogen. Drepte vel Hiskia, kongen av Juda, og hele Juda ham den gangen? Fryktet han ikke Herren og bønnfalt Herren for Hans åsyn? Og Herren angret det onde Han hadde forkynt mot dem. Men vi er i ferd med å føre noe meget ondt over våre sjeler.” Det var også en annen mann som profeterte i Herrens navn, Uria, Sjemajas sønn, fra Kirjat-Jearim, han profeterte med de samme ordene som Jeremia mot denne staden og mot dette landet. Da kong Jojakim med alle sine mektige menn og alle fyrstene hørte hans ord, forsøkte kongen å drepe ham. Men da Uria hørte det, ble han redd og flyktet og dro til Egypt. Da sendte kong Jojakim noen menn til Egypt: Elnatan, Akbors sønn, og noen andre menn som dro med ham til Egypt. De hentet Uria fra Egypt og førte ham til kong Jojakim, som fikk ham drept med sverdet. Hans døde legeme ble kastet bort blant gravene til de små i folket. Likevel holdt Ahikam, Sjafans sønn, sin hånd over Jeremia, så han ikke ble overgitt i folkets hånd, og så han ble drept.

Kapittel 27

I begynnelsen av regjeringstiden til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, kom dette ordet til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren til meg: Lag deg rep og åk og legg dem på din nakke! Send dem så til Edoms konge, Moabs konge, Ammons barns konge, Tyrus’ konge og Sidons konge, ved budbærernes hånd, de som kommer til Jerusalem, til Sidkia, kongen av Juda. Befal dem å si til sine herrer: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud, slik skal dere si til deres herrer: Jeg har formet jorden, menneskene og dyrene som er på jorden, ved Min store kraft og ved Min utrakte arm, og Jeg gir det til den det er rett i Mine øyne å gi det til. Nå har Jeg overgitt alle disse landene i Nebukadnesars hånd, Babylons konge, Min tjener. Også dyrene på marken har Jeg gitt ham så de skal tjene ham. Så skal alle folkeslagene tjene ham og hans sønn og hans sønnesønn, inntil tiden for hans land kommer. Da skal mange folkeslag og store konger få også ham til å tjene dem som slave. Det skal skje: Det folkeslaget og kongeriket som ikke vil tjene ham, Nebukadnesar, Babylons konge, og som ikke vil bøye nakken under åket til Babylons konge, det folkeslaget skal Jeg straffe med sverd, hungersnød og pest, sier Herren, helt til Jeg har gjort ende på dem ved hans hånd. Derfor må dere ikke høre på deres profeter, spåmenn, drømmere, tegntydere eller trollmenn, de som taler til dere og sier: ”Dere skal ikke tjene Babylons konge.” For det er løgn de profeterer for dere, for at dere skal føres langt bort fra deres land. Jeg skal drive dere bort, og dere skal gå til grunne. Men det folkeslaget som bøyer nakken under åket til Babylons konge og tjener ham, det folkeslaget skal Jeg la bli igjen i sitt eget land, sier Herren, og de skal dyrke det og bo i det. Jeg talte også til Sidkia, kongen av Juda, med alle disse ordene og sa: Bøy nakken under åket til Babylons konge og tjen ham og hans folk, så skal dere leve. Hvorfor vil dere dø, du og ditt folk, ved sverd, hungersnød og pest, slik Herren har talt om det folkeslaget som ikke vil tjene Babylons konge? Hør derfor ikke på ordene fra de profetene som taler til dere og sier: ”Dere skal ikke tjene Babylons konge.” For det er løgn de profeterer for dere. For Jeg har ikke sendt dem, sier Herren. Likevel profeterer de løgn i Mitt navn, så Jeg må drive dere bort, og dere må gå til grunne, dere og profetene som profeterer for dere. Jeg talte også til prestene og til hele dette folket og sa: Så sier Herren: Hør ikke på ordene fra deres profeter som profeterer for dere og sier: ”Se, gjenstandene fra Herrens hus skal nå snart til ført tilbake fra Babylon.” For det er løgn de profeterer for dere. Hør ikke på dem! Tjen Babylons konge, så skal dere leve. Hvorfor skal denne staden bli lagt øde? Men hvis de virkelig er profeter, og hvis Herrens ord er hos dem, så la dem nå gå i forbønn til hærskarenes Herre, så de gjenstandene som er blitt igjen i Herrens hus, i huset til kongen av Juda og i Jerusalem, ikke må bli ført til Babylon. For så sier hærskarenes Herre om søylene, om havet, om vognstativene og om resten av gjenstandene som er igjen i denne staden, dem Nebukadnesar, Babylons konge, ikke tok med da han bortførte Jekonja, Jojakims sønn, kongen av Juda, som fanger fra Jerusalem til Babylon, sammen med alle de fornemme mennene i Juda og Jerusalem. Ja, så sier hærskarenes Herre, Israels Gud, om de gjenstandene som er blitt igjen i Herrens hus og i huset til kongen i Juda og i Jerusalem: De skal bli ført til Babylon, og der skal de være til den dagen da Jeg Selv tar Meg av dem, sier Herren. Da skal Jeg føre dem opp og sette dem inn igjen på dette stedet.

Kapittel 28

I det samme året, ved begynnelsen av regjeringstiden til Sidkia, kongen av Juda, i det fjerde året og i den femte måneden, skjedde det at Hananja, profeten Assurs sønn, som var fra Gibeon, talte til meg i Herrens hus for øynene på prestene og hele folket. Han sa: ”Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Jeg har brutt i stykker Babylons konges åk. Innen to år er omme, skal Jeg føre alle gjenstandene fra Herrens hus tilbake til dette stedet, dem Nebukadnesar, Babylons konge, tok bort fra dette stedet og førte til Babylon. Jeg skal føre Jekonja, Jojakims sønn, kongen av Juda, tilbake til dette stedet sammen med alle de bortførte av Juda som dro bort til Babylon, sier Herren, for Jeg skal bryte i stykker Babylons konges åk.” Da talte profeten Jeremia til profeten Hananja for øynene på prestene og for øynene på hele folket som sto i Herrens hus. Profeten Jeremia sa: ”Amen! Må Herren gjøre det slik! Må Herren stadfeste dine ord som du har profetert, så Han fører både gjenstandene som tilhører Herrens hus, og alle dem som ble bortført, tilbake fra Babylon til dette stedet. Men hør nå likevel dette ordet som jeg taler for dine og hele folkets ører: De profetene som har vært før meg og før deg, helt fra den første tid, de profeterte mot mange land og store kongeriker, om krig, ulykke og pest. Den profeten som profeterer fred – og profetens ord går i oppfyllelse -, den profeten skal bli kjent som en Herren i sannhet har sendt.” Da tok profeten Hananja åket av nakken til profeten Jeremia og brøt det i stykker. Hananja talte for øynene på hele folket og sa: ”Så sier Herren: Slik skal Jeg bryte åket til Nebukadnesar, Babylons konge, innen to år er omme, og ta det bort fra nakken til alle folkeslag.” Da gikk profeten Jeremia sin vei. Herrens ord kom til Jeremia, etter at profeten Hananja hadde brutt i stykker åket og tatt det bort fra nakken til profeten Jeremia, og Han sa: Gå og si til Hananja: Så sier Herren: Du har brutt i stykker et åk av tre, men du lager et åk av jern i stedet for det. For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Et åk av jern har Jeg lagt på nakken til alle disse folkeslagene, så de skal tjene Nebukadnesar, Babylons konge. Og de skal tjene ham. Også villdyrene på marken har Jeg gitt ham. Da sa profeten Jeremia til profeten Hananja: ”Hør nå, Hananja, Herren har ikke sendt deg, men du får dette folket til å stole på løgn. Derfor sier Herren: Se, Jeg skal kaste deg bort fra jordens overflate. Dette året skal du dø, fordi du har forkynt til frafall fra Herren.” Så døde profeten Hananja det samme året i den sjuende måneden.

Kapittel 29

Dette er ordene som sto i det brevet som profeten Jeremia sendte fra Jerusalem til dem som var igjen av de eldste blant de bortførte, til prestene, profetene og til hele folket som Nebukadnesar hadde bortført fra Jerusalem til Babylon. Dette skjedde etter at kong Jekonja, kongens mor, hoffmennene, fyrstene i Juda og Jerusalem, håndverkerne og smedene hadde forlatt Jerusalem. Det ble sendt med Elasa, Sjafans sønn, og Gemarja, Hilkias sønn, dem Sidkia, kongen av Juda, sendte til Babylon, til Nebukadnesar, Babylons konge. Der sto det: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud, til alle de bortførte, dem Jeg lot bli bortført fra Jerusalem til Babylon: Bygg hus og bo i dem, plant hager og spis frukten fra dem! Ta hustruer og få sønner og døtre! Ta hustruer til deres sønner og gi deres døtre bort til ektemenn, så de kan føde sønner og døtre, så dere kan bli mange der og ikke bli færre. Søk fred for den byen dere er bortført til, og be til Herren for den! For når den har fred, skal dere ha fred. For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: La ikke deres profeter og deres spåmenn som er iblant dere, forføre dere, og hør ikke på de drømmene dere selv har. For det er løgn de profeterer for dere i Mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, sier Herren. For så sier Herren: Når de sytti årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet. For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. Jeg skal la Meg finne av dere, sier Herren, og Jeg skal føre dere tilbake fra fangenskap. Jeg skal samle dere fra alle de folkeslagene og stedene Jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og Jeg skal føre dere tilbake til det stedet Jeg lot dere bli bortført fra. Fordi dere har sagt: ”Herren har oppreist profeter for oss i Babylon”, derfor sier Herren dette om kongen som sitter på Davids trone, om hele det folket som bor i denne staden, og om deres brødre som ikke har dratt bort i fangenskap med dere, så sier hærskarenes Herre: Se, Jeg sender over dem både sverd, hungersnød og pest, og Jeg skal gjøre med dem som en gjør med råtne fikener som ikke er spiselige, fordi de er så dårlige. Jeg skal jage dem med sverd, hungersnød og pest. Jeg skal overgi dem til mishandling blant alle kongerikene på jorden. De skal bli til en forbannelse, et skremsel, til spott og hån blant alle folkeslagene Jeg har drevet dem bort til, fordi de ikke hørte på Mine ord, sier Herren, dem Jeg sendte dem ved Mine tjenere profetene, fra tidlig morgen sendte Jeg dem. Men dere ville ikke høre, sier Herren. Men hør derfor Herrens ord, alle dere som er bortført, dere Jeg har sendt fra Jerusalem til Babylon. Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud, om Akab, Kolajas sønn, og Sidkia, Ma’asejas sønn, de som profeterer løgn for dere i Mitt navn: Se, Jeg skal overgi dem i Nebukadnesars hånd, Babylons konge, og han skal slå dem i hjel foran øynene på dere. Fra dem skal forbannelsen bli overtatt og brukt av alle dem av Juda som ble bortført, de som er i Babylon, og de skal si: ”Må Herren gjøre med deg som med Sidkia og Akab, som kongen i Babylon stekte på ilden.” For de har gjort den skammelige dårskapen i Israel, de har drevet hor med sine landsmenns hustruer, og de har talt løgnaktige ord i Mitt navn, noe Jeg ikke har befalt dem. Sannelig, Jeg vet det, og Jeg er vitne, sier Herren. Du skal også tale til neklamitten Sjemaja og si: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Du har sendt brev i ditt eget navn til alt folket i Jerusalem, til presten Sefanja, Ma’asejas sønn, og til alle prestene, og sagt: Herren har gjort deg til prest i stedet for presten Jojada, for det skal være noen i Herrens hus som er tilsynsmenn over hver mann som har gått fra forstanden, men som likevel profeterer, så du setter ham i blokken og gapestokken. Derfor, hvorfor har du ikke irettesatt Jeremia fra Anatot, han som profeterer for dere? For han har sendt brev til oss i Babylon og sagt: ”Dette kommer til å vare lenge. Bygg bare hus og bo der, plant hager og spis frukten fra dem!” Presten Sefanja leste opp dette brevet mens profeten Jeremia hørte på. Da kom Herrens ord til Jeremia, og det lød slik: Send bud til alle dem som er i fangenskap, og si: Så sier Herren om neklamitten Sjemaja: Fordi Sjemaja har profetert for dere uten at Jeg har sendt ham, og han har fått dere til å stole på løgn, derfor sier Herren dette: Se, Jeg skal straffe neklamitten Sjemaja og hans ætt. Ikke en eneste mann hos ham skal få leve blant dette folket, og han skal ikke få se det gode Jeg skal gjøre for Mitt folk, sier Herren, fordi han har forkynt frafall fra Herren.

Kapittel 30

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren, Israels Gud: Skriv ned i en bok for deg alle de ordene som Jeg har talt til deg. For se, de dager kommer, sier Herren, da Jeg skal føre Mitt folk Israel og Juda tilbake fra fangenskapet, sier Herren. Jeg skal føre dem tilbake til det landet Jeg ga deres fedre, så de kan ta det i eie. Dette er de ordene som Herren talte om Israel og Juda: For så sier Herren: Vi har hørt en skjelvende røst, den vitner om redsel og ikke om fred. Spør nå og se etter om en mann kan føde barn? Hvorfor ser Jeg da hver eneste mann med hendene på hoftene, lik en kvinne som skal føde, og hvorfor er alle blitt likbleke i ansiktet? Ve! For den dagen er stor, ingen er som den. Det blir en trengselstid for Jakob, men han skal bli frelst ut av den. For på den dagen skal det skje, sier hærskarenes Herre, at Jeg skal bryte hans åk i stykker og løfte det av din nakke, og dine bånd skal Jeg rive av. Fremmede skal ikke mer gjøre ham til slave. Men de skal tjene Herren sin Gud og David sin konge, som Jeg skal reise opp for dem. Frykt derfor ikke, du Min tjener Jakob, sier Herren, bli ikke forferdet, Israel! For se, Jeg skal frelse deg langt borte fra, og din ætt fra det landet der de ble bortført. Jakob skal vende tilbake, ha ro og trygghet, og ingen skal gjøre ham redd. For Jeg er med deg, sier Herren, for å frelse deg. Når Jeg fullstendig utsletter alle folkeslagene som Jeg har spredt deg iblant, da skal Jeg likevel ikke utslette deg. Men Jeg skal tukte deg etter den rette dom, og ikke la deg slippe ustraffet. For så sier Herren: Din skade er ulegelig, ditt sår er håpløst. Det er ingen som kan føre din sak, for verkesåret ditt finnes det intet legemiddel. Alle dine elskere har glemt deg. De søker deg ikke. For Jeg har såret deg slik en fiende blir såret, slik den grusomme tukter, for din misgjerning er stor, og dine synder er mange. Hvorfor gråter du over din skade, over din ulegelige smerte? Fordi din misgjerning er stor og dine synder er mange, har Jeg gjort dette mot deg. Derfor skal alle de som fortærer deg, selv bli fortært! Alle dine motstandere, hver eneste en av dem, skal føres i fangenskap. De som plyndrer deg, skal selv bli plyndret, og alle de som gjør deg til bytte, skal Jeg gjøre til bytte. For Jeg skal igjen gi deg legedom. Jeg skal lege deg for alle dine sår, sier Herren. For de kaller deg et utskudd og sier: ”Dette er Sion, ingen spør etter henne.” Så sier Herren: Se, Jeg skal gjøre ende på fangenskapet for Jakobs telt og forbarme Meg over hans boliger. Staden skal bygges opp igjen på sin egen ruinhaug, og borgen skal stå på sitt rette sted. Derfra skal det komme lovprisning og gledesrøst. Jeg skal gjøre dem tallrike, og de skal ikke bli færre. Jeg skal også gi dem ære, og de skal ikke gjøres små. Hans sønner skal være som i den eldste tid, hans forsamling skal bli grunnfestet for Mitt åsyn. Jeg skal straffe alle dem som undertrykker ham. Hans Fyrste skal komme ut fra ham, og hans Hersker skal komme fra hans egen midte. Jeg skal la Ham komme nær, og Han skal komme nær til Meg. For hvem er Denne som gir Sitt hjerte som løsepenge for å komme nær til Meg? sier Herren. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Se, Herrens storm går fram med vrede, en feiende vind. Den virvler ned over den ugudeliges hode. Herrens brennende vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført sitt hjertes råd. I de siste dager skal dere forstå dette.

Kapittel 31

På den tiden, sier Herren, skal Jeg være Gud for alle Israels ætter, og de skal være Mitt folk. Så sier Herren: Folket som overlevde sverdet, fant nåde i ødemarken, Israel, Jeg går for å gi ham hvile. Herren har vist Seg for meg fra den eldste tid og sagt: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt Min miskunnhet mot deg vare. Igjen skal Jeg bygge deg opp, og du skal bli bygd opp igjen, du jomfru, Israel. Du skal igjen bli prydet med dine tamburiner, og gå ut i dansen med dem som gleder seg. Du skal igjen plante vingårder på Samarias fjell. De som planter, skal plante og spise av dem som vanlig mat. For det skal komme en dag da vaktmennene skal rope på Efraim-fjellet: Stå opp, og la oss gå opp til Sion, til Herren vår Gud. For så sier Herren: Bryt ut i jubel for Jakob med glede og rop med fryd over den fremste blant folkeslagene. Forkynn, lovpris og si: ”Herre, frels Ditt folk, Israels rest!” Se, Jeg skal føre dem fra landet i nord og samle dem fra jordens ytterste ender. Blant dem er det både blinde og lamme, en kvinne som er med barn og en som har fødselsveer. Sammen er de en stor folkemengde som vender tilbake. Gråtende skal de komme, og mens de ber om nåde, skal Jeg lede dem. Jeg vil la dem komme til elver med rennende vann, på en rett vei hvor de ikke skal snuble. For Jeg er Far for Israel, og Efraim er Min førstefødte. Hør Herrens ord, dere folkeslag, og forkynn det for fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle ham, og Han skal vokte ham slik en hyrde vokter sin flokk. For Herren har forløst Jakob og løskjøpt ham fra hånden på ham som er sterkere enn ham selv. Derfor skal de komme og juble på Sions høyde, de skal stråle på grunn av Herrens godhet, over hvete, most og olje, over de unge blant småfeet og storfeet. Deres sjel skal være som en vannrik hage, og de skal ikke lenger lide noen nød. Da skal jomfruen glede seg i dansen, og de unge mennene sammen med de gamle. For Jeg skal vende deres sorg til glede, Jeg skal trøste dem og gi dem glede i stedet for sorg. Jeg skal fylle prestenes sjel med det fete, og Mitt folk skal bli mettet med Min godhet, sier Herren. Så sier Herren: En røst høres i Rama, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn, og hun nekter å la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer. Så sier Herren: Hold din røst tilbake fra å gråte mer, la ikke dine øyne felle flere tårer! For ditt arbeid skal få sin lønn, sier Herren, de skal vende tilbake fra fiendens land. Det er håp for din framtid, sier Herren, for barna skal komme tilbake til sitt eget land. Jeg har sannelig hørt Efraim sørge over seg selv: Du har tuktet meg, ja, jeg ble tuktet som en utemmet ungokse. Omvend meg Du, så blir jeg omvendt, for Du er Herren min Gud. Sannelig, etter at jeg hadde vendt meg bort, angrer jeg. Etter at jeg har fått forstand, slår jeg meg på låret. Jeg ble til skamme, ja, jeg ble ydmyket, for jeg bærer min ungdoms vanære. Er Efraim min dyrebare sønn? Er han et barn til velbehag? For selv om Jeg ofte måtte tale imot ham, må Jeg sannelig huske på ham igjen. Derfor blir Jeg rørt i Mitt indre for hans skyld. Jeg skal sannelig vise ham barmhjertighet, sier Herren. Reis deg varder langs veien, sett opp veivisere! La ditt hjerte være rettet inn på hovedveien, den veien du gikk på før. Vend tilbake, du jomfru, Israel! Vend tilbake til disse byene som er dine. Hvor lenge vil du halte til begge sider, du frafalne datter? For Herren skaper noe nytt i landet, en kvinne skal omslutte en mektig mann. Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: De skal igjen tale slik i Judas land og byene der, når Jeg fører fangene tilbake: ”Herren velsigne deg, du rettferdighetens bolig og du hellighetens berg!” I Juda og alle byene der skal de bo sammen, både bønder og gjetere som går ut med flokkene. For Jeg styrker rikelig den trette sjel, og Jeg metter hver utmattet sjel. Etter dette våknet jeg og så meg omkring, og min søvn hadde vært søt for meg. Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal tilså Israels hus og Judas hus med sæd av mennesker og dyr. Det skal bli slik: Som Jeg har våket over dem for å rykke opp, rive ned, bryte ned, ødelegge og skade, slik skal Jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren. I de dager skal de ikke lenger si: Fedrene spiste sure druer, og barna får dårlige tenner. Men hver mann skal dø for sin egen misgjernings skyld. Hvert menneske som spiser du sure druene, skal få dårlige tenner. Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke slik som den pakten Jeg sluttet med deres fedre på den dagen Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. De brøt Min pakt, selv om Jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakten Jeg skal slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Da skal de ikke lenger lære hverandre, hver mann sine neste, og hver mann sin bror, og si: ”Kjenn Herren!” For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største, sier Herren. For Jeg skal tilgi deres misgjerning, og deres synd skal Jeg ikke minnes mer. Så sier Herren, Han som ga solen til lys om dagen og lover for månen og stjernene så de skulle lyse om natten. Det er Han som rører opp havet, så bølgene buldrer. Hærskarenes Herre er Hans navn. Hvis disse lovene blir borte for Mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels sæd bli borte og ikke lenger være et folkeslag for Mitt åsyn alle dager. Så sier Herren: Hvis himmelen kan måles der oppe og jordens grunnvoller bli utforsket der nede, da skal også Jeg forkaste hele Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren. Se, dager kommer, sier Herren, da staden skal bygges for Herren, fra Hananeltårnet til Hjørneporten. Målesnoren skal strekkes videre rett fram over Garebhaugen. Så skal den bøyes mot Goa. Hele dalen med likene og asken og alle markene helt til Kedron-bekken, til hjørnet av Hesteporten mot øst, skal være hellig for Herren. Det skal aldri i evighet bli rykket opp eller revet ned igjen.

Kapittel 32

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren i det tiende regjeringsåret til Sidkia, kongen av Juda, som samtidig var Nebukadnesars attende regjeringsår. Den gangen var Jerusalem beleiret av hæren til Babylons konge, og profeten Jeremia var sperret inne i vaktgården, den som var i huset til kongen av Juda. For Sidkia, kongen av Juda, hadde sperret ham inne og sagt: ”Hvorfor profeterer du og sier: Så sier Herren: Se, Jeg gir denne staden i babyloner-kongens hånd, og han skal innta den? Sidkia, kongen av Juda, skal ikke slippe unna kaldeernes hånd, men han skal sannelig bli overgitt i babyloner-kongens hånd. Han skal tale med ham ansikt til ansikt og se ham øye til øye. Så skal han føre Sidkia til Babylon, og der skal han være til Jeg tar Meg av ham, sier Herren. Selv om dere strider mot kaldeerne, skal dere ikke lykkes.” Jeremia sa: Herrens ord kom til meg, og det lød slik: Se, Hanamel, sønn av din farbror Sjallum, skal komme til deg og si: ”Kjøp marken min som er i Anatot, for du har rett til å løse den inn og kjøpe den.” Da kom min farbrors sønn til meg i vaktgården, slik Herren hadde sagt, og sa til meg: ”Jeg ber deg, kjøp marken min i Anatot i Benjamins land. For du har arverett, og du har også rett til å løse den inn. Kjøp den til deg selv!” Da forsto jeg at dette var Herrens ord. Så kjøpte jeg marken fra Hanamel, sønn av min farbror i Anatot, og jeg veide opp sølvet til ham, sytten sekel sølv. Jeg undertegnet kontrakten og satte segl på det, tok vitner på det og veide sølvet på vekt. Så tok jeg kjøpekontrakten, både den som var beseglet med bestemmelsene og vilkårene og den som var åpen. Jeg ga kjøpekontrakten til Baruk, sønn av Neria, sønn av Makseja, foran øynene på Hanamel, min farbrors sønn, og de vitnene som undertegnet kjøpekontrakten, og framfor øynene på alle jødene som satt i vaktgården. Foran øynene på dem alle befalte jeg Baruk og sa: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Ta disse kjøpekontraktene, både denne kontrakten som er beseglet, og denne kontrakten som er åpen, og legg dem i en leirkrukke, for at de kan holde seg i mange dager. For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Igjen skal hus og marker og vingårder kjøpes i dette landet. Etter at jeg hadde gitt kjøpekontrakten til Baruk, Nerias sønn, ba jeg til Herren og sa: Å, Herre Gud! Se, Du har dannet himmelen og jorden ved Din store kraft og ved Din utrakte arm. Det er ingenting som er for vanskelig for Deg. Du viser miskunnhet i tusen slektsledd og gjengjelder fedrenes misgjerning i fanget på deres barn etter dem. Du er Den Store, Den Mektige Gud, hærskarenes Herre er Hans navn. Du er stor i råd og mektig i gjerning, for Dine øyne er åpne for alle menneskebarnas veier, for å gi enhver igjen etter hans veier og etter frukten av hans gjerninger. Du gjorde tegn og undere i landet Egypt, og Du gjør det helt til denne dag både i Israel og blant andre mennesker. Du har gjort Deg et navn, slik det er i dag. Du førte Ditt folk Israel ut av landet Egypt ved tegn og undere og med sterk hånd og utrakt arm. Du var meget fryktinngytende. Du ga dem dette landet, det Du sverget for deres fedre at Du ville gi dem, et land som flyter med melk og honning. De kom inn og tok det i eie, men de hørte ikke på Din røst og vandret ikke etter Dine lover. De fulgte ikke noe av det Du befalte dem å gjøre. Derfor har Du latt hele denne onde ulykken ramme dem. Se beleiringsvollene! De har kommet helt opp til staden så de kan innta den. Staden har blitt overgitt i kaldeernes hånd. De strider mot den ved sverd, hungersnød og pest. Det Du Selv har talt, er skjedd. Se, Du ser det Selv! Likevel sa Du til meg, Herre Gud: ”Kjøp den marken for sølvpenger og ta vitner på det!” Men staden er overgitt kaldeernes hånd. Da kom Herrens ord til Jeremia, og det lød slik: Se, Jeg er Herren, alt kjøds Gud. Er det noe som er for vanskelig for Meg? Derfor, så sier Herren: Se, Jeg overgir denne staden i kaldeernes hånd og i Nebukadnesars hånd, Babylons konge, og han skal innta den. Kaldeerne som strider mot denne staden, skal komme og sette ild på den og brenne den opp, sammen med husene der de har ofret røkelse til Ba’al og utøst drikkoffer for andre guder på takene, så de egget Meg til vrede. For fra sin ungdom av har Israels barn og Judas barn bare gjort det som er ondt i Mine øyne. For Israels barn har bare egget Meg til vrede ved sine henders gjerning, sier Herren. For denne staden har vært Meg til vrede og harme fra den dagen da de bygde den, og helt til denne dag. Derfor må Jeg ta den bort fra Mitt åsyn, på grunn av all den ondskapen som Israels barn og Judas barn har gjort. De har egget Meg til vrede, de, deres konger, ledere, prester og profeter, Judas menn og de som bor i Jerusalem. De vendte Meg ryggen og ikke ansiktet. Selv om Jeg lærte dem, ja fra tidlig om morgenen lærte Jeg dem, så hørte de likevel ikke og tok i mot rettledning. Men de satte opp de avskyelige avgudene sine i det huset som er kalt ved Mitt navn, så de gjorde det urent. De bygde offerhauger for Ba’al i Ben-Hinnom-dalen, så de kunne la sine sønner og sine døtre gå gjennom ilden for Molok, noe Jeg ikke har befalt dem. Det kom ikke opp i Mitt hjerte at de skulle gjøre denne styggedommen for å få Juda til å synde på denne måten. Om denne staden sier dere: ”Den skal bli overgitt i babyloner-kongens hånd, ved sverd, hungersnød og pest.” Derfor sier Herren Israels Gud nå om denne staden: Se, Jeg samler dem fra alle de landene som Jeg drev dem bort til i Min vrede, i Min harme og i stor forbitrelse. Jeg skal føre dem tilbake til dette stedet, og Jeg vil la dem bo trygt. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Da skal Jeg gi dem ett hjerte og én vei, så de kan frykte Meg alle dager, til det beste for dem selv og for deres barn etter dem. Jeg skal slutte en evig pakt med dem om at Jeg ikke skal vende Meg bort fra å gjøre godt imot dem. Men Jeg skal legge Min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra Meg. Ja, Jeg skal fryde Meg over dem, så Jeg gjør godt imot dem, og Jeg skal i sannhet plante dem i dette landet, av hele Mitt hjerte og av hele Min sjel. For så sier Herren: PÅ samme måte som Jeg har ført hele denne store onde ulykken over dette folket, slik skal Jeg føre over dem alt det gode som Jeg har lovt dem. Marker skal kjøpes i dette landet, og deres skal si om det: ”Det er lagt øde, uten mennesker og dyr. Det er blitt overgitt i kaldeernes hånd.” De skal kjøpe marker for sølvpenger, undertegne kontrakter og forsegle dem. De skal ta vitner i Benjamins land, på stedene rundt Jerusalem, i byene i Juda, i byene i fjellene, i byene i lavlandet og i byene i Sør. For Jeg skal gjøre slutt på fangenskapet deres, sier Herren.

Kapittel 33

Igjen kom Herrens ord til Jeremia, mens han fremdeles var innesperret i vaktgården, og det lød slik: Så sier Herren som har dannet henne, Herren som har formet henne, så Han kunne grunnfeste henne, Herren er Hans navn: Kall på Meg, så skal Jeg svare deg og vise deg store og utilgjengelige ting, ting du ikke kjenner. For så sier Herren, Israels Gud, om husene i denne staden og husene ti Judas konger, som er revet ned for å gi vern mot beleiringsvollene og sverdet: De kommer for å stride mot kaldeerne, men det fører bare til at stedene deres blir fylt av likene til de mennene Jeg skal slå i hjel i Min vrede og Min harme. Jeg har skjult Mitt åsyn for denne staden på grunn av all deres ondskap. Se, Jeg får sårene til å gro hos henne og gir legedom. Jeg helbreder dem og åpenbarer for dem en rikdom av fred og sannhet. Jeg skal føre de bortførte av Juda tilbake og de bortførte fangene av Israel, og Jeg skal gjenoppbygge dem slik som ved begynnelsen. Jeg skal rense dem fra all deres misgjerning som de har gjort og syndet mot Meg, og Jeg skal tilgi alle deres misgjerninger som de har gjort og syndet mot Meg og all overtredelse mot Meg. Da skal hun være Meg et navn til fryd, lovprisning og ære for alle folkeslagene på jorden, når de får høre om alt det gode Jeg gjør for dem. De skal frykte og skjelve for all den godheten og all den freden som Jeg skal gi henne. Så sier Herren: Dere sier om dette stedet: ”Det er øde, uten mennesker og dyr.” Men på dette stedet, i byene i Juda, på gatene i Jerusalem som ligger øde, uten mennesker, uten noen som bor der og uten dyr, der skal det igjen høres røsten av fryd og røsten av glede, røsten av brudgom og røsten av brud, røsten av de som sier: Pris hærskarenes Herre, for Herren er god, for Hans barmhjertighet varer evig. De skal komme med takkoffer til Herrens hus. For Jeg skal gjøre ende på landets fangenskap, som i begynnelsen, sier Herren. Så sier hærskarenes Herre: På dette stedet som ligger øde, uten mennesker og dyr, og i alle byene der, skal det igjen være beiter der hyrdene kan la flokkene sine legge seg til hvile. I byene i fjellene, i byene i lavlandet, i byene i Sør og i Benjamins land, på stedene rundt Jerusalem og i byene i Juda skal flokkene igjen gå forbi, mens han som teller dem, har hånd med dem, sier Herren. Se, de dager kommer, sier Herren, da Jeg skal stadfeste det gode som Jeg har lovt Israels hus og Judas hus: I de dager og på den tiden skal Jeg la Rettferdighetens Spire spire fram fra David. Han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst, og Jerusalem bo trygt. Og dette er navnet hun skal kalles med: HERREN, VÅR RETTFERDIGHET. For så sier Herren: David skal aldri mangle en mann som skal sitte på tronen til Israels hus. Heller ikke skal de levittiske prestene mangle noen mann som skal bære fram brennoffer for Mitt åsyn, som skal la grødeofferet gå opp i røyk og ofre slaktoffer alle dager. Herrens ord kom til Jeremia, og det lød: Så sier Herren: Hvis dere kan bryte Min pakt med dagen og Min pakt med natten, så det ikke blir dag og natt til rette tid, da skal Min pakt også med Min tjener David bli brutt, så han ikke skal få en sønn som skal være konge på hans trone. Da skal også Min pakt med Mine tjenere levittene, prestene, bli brutt. Men slik himmelens hærskare ikke kan telles, og sanden ved havet ikke kan måles, slik skal Jeg gjøre dem tallrike, Min tjener Davids ætt og levittene som tjener Meg. Igjen kom Herrens ord til Jeremia, og det lød slik: Har du ikke lagt merke til hva dette folket har talt da de sa: ”De to slektene som Herren hadde utvalgt, har Han også forkastet.” Slik har de foraktet Mitt folk, som om det aldri mer skulle være et folkeslag i deres øyne. Så sier Herren: Hvis ikke Min pakt med dagen og natten står fast, og hvis Jeg ikke har fastsatt lover for himmelen og jorden, da skal Jeg også forkaste Jakobs ætt og Min tjener David, så Jeg ikke skal ta noen av hans ætt til å være herskere over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Men Jeg skal gjøre ende på deres fangenskap, og Jeg skal forbarme Meg over dem.

Kapittel 34

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren, da Nebukadnesar, Babylons konge, hele hans hær, alle kongerikene på jorden under hans herredømme og alle folkene stred mot Jerusalem og alle byene hennes. Han sa: Så sier Herren, Israels Gud: Gå og tal til Sidkia, kongen av Juda, og si til ham: Så sier Herren: Se, Jeg skal overgi denne staden i babyloner-kongens hånd, og han skal sette fyr på den og brenne den opp. Selv skal du ikke unnslippe fra hans hånd, men du skal sannelig bli grepet og overgitt i hans hånd. Dine øyne skal se øynene til Babylons konge, og han skal tale med deg ansikt til ansikt, og du skal dra til Babylon. Men hør likevel ordet fra Herren, du Sidkia, kongen av Juda! Så sier Herren om deg: Du skal ikke dø for sverd. Du skal dø i fred. Slik de brente røkelse for dine fedre, de tidligere kongene som var før deg, slik skal de brenne røkelse for deg og holde klage over deg, og de skal si: ”Ve, Herre!” For dette ordet har Jeg talt, sier Herren. Da talte profeten Jeremia alle disse ordene til Sidkia, kongen av Juda, i Jerusalem mens babyloner-kongens hær stred mot Jerusalem og mot alle byene i Juda som ennå var igjen, mot Lakisj og Aseka, for bare disse befestede byene var igjen av byene i Juda. Dette ordet kom til Jeremia fra Herren etter at kong Sidkia hadde sluttet en pakt med hele folket i Jerusalem om å rope ut frihet for dem: Hver mann skulle sette sin slave og trellkvinne fri om det var en hebraisk mann eller kvinne, så ingen skulle holde sin jødiske bror som slave. Da alle lederne og hele folket som hadde inngått denne pakten, hørte at hver enkelt skulle sette sin slave og trellkvinne fri, og at ingen skulle holde dem som slaver mer, da adlød de dette og lot dem gå. Men etterpå ombestemte de seg og tvang slavene og trellkvinnene til å vende tilbake, dem de hadde satt fri, og de førte dem inn i slaveriet igjen, som slaver og trellkvinner. Derfor kom Herrens ord til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg sluttet en pakt med deres fedre på den dagen Jeg førte dem ut av landet Egypt, ut av trellehuset, og Jeg sa: Når syv år er omme, skal hver mann sette fri sin hebraiske bror, som er blitt solgt til deg. Har han tjent deg i seks år, skal du la ham gå fra deg og være fri. Men deres fedre verken hørte på Meg eller bøyde sitt øre til Meg. Men i dag vendte dere om og gjorde det som var rett i Mine øyne, hver mann forkynte frihet for sin neste. Dere sluttet en pakt for Mitt åsyn i det huset som er kalt ved Mitt navn. Men så vendte dere om igjen og vanhelliget Mitt navn. Hver av dere førte sin slave og trellkvinne tilbake, dem dere hadde satt fri så de kunne råde over seg selv. Men dere førte dem tilbake til slaveriet igjen og tvang dem til å være deres slaver og trellkvinner. Derfor, så sier Herren: Dere har ikke hørt på Meg så dere har forkynt frihet, hver enkelt til sin bror og til sin neste. Se, også Jeg forkynner frihet for dere, sier Herren, til sverd, pest og hungersnød! Jeg skal gjøre dere til et skremsel blant alle kongerikene på jorden. De mennene som har overtrådt Min pakt, de som ikke har oppfylt ordene i den pakten de sluttet framfor Mitt åsyn, dem skal Jeg gjøre med som kalven de skar i sto stykker og gikk mellom stykkene av den, høvdingene i Juda og Jerusalem, hoffmennene, prestene og alt folket i landet, de som gikk mellom stykkene av kalven, ja, Jeg skal overgi dem i deres fienders hånd og i hånden på dem som står dem etter livet. Likene av dem skal bli til mat for fuglene under himmelen og villdyrene på jorden. Jeg skal overgi Sidkia, kongen av Juda, og lederne hans i deres fienders hånd, i hånden på dem som står dem etter livet og i hånden på babyloner-kongens hær, han som nå har dratt tilbake fra dere. Se, Jeg skal befale, sier Herren, og la dem vende tilbake til denne staden. De skal stride mot den, innta den, og brenne den opp. Jeg skal legge byene i Juda øde uten at det er noen som bor der.

Kapittel 35

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren i de dagene til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, og det lød slik: Gå til rekabittenes hus, tal til dem og før dem inn i Herrens hus, inn i et av rommene, og gi dem vin å drikke! Da tok jeg Ja’asanja, sønn av Jeremia, sønn av Habasinja, hans brødre og alle hans sønner og hele rekabittenes hus, og jeg førte dem inn i Herrens hus, inn i rommet som tilhørte sønnene til Hanan, Jigdaljas sønn, den Guds mann, som var like ved rommet til lederne, over rommet til Ma’aseja, Sjallums sønn, dørvokteren. Så satte jeg krukker fulle av vin og begre fram for sønnene av rekabittenes hus. Jeg sa til dem: ”Drikk vin!” Men de sa: Vi vil ikke drikke vin, for Jonadab, Rekabs sønn, vår far, befalte oss og sa: ”Dere skal aldri noen sinne drikke vin, verken dere eller deres barn. Dere skal ikke plante hus, så såkorn eller plante vingård, og dere skal heller ikke eie noe av dette. Men alle deres dager skal dere bo i telt, for at dere kan leve mange dager i det landet der dere bor som fremmede.” Så lød vi røsten til Jonadab, Rekabs sønn, vår far, i alt det han befalte oss, at verken vi, våre hustruer, våre sønner eller våre døtre skulle drikke vin alle våre dager. Heller ikke skulle vi bygge oss hus å bo i. Vi har heller ikke vingård og åker eller sår korn. Men vi har bodd i telt og har vært lydige og gjort etter alt det vår far Jonadab befalte oss. Men da Nebukadnesar, Babylons konge, kom inn i landet, skjedde det av vi sa: ”Kom, la oss dra inn i Jerusalem og slippe unna kaldeernes og syrernes hærer.” Derfor bor vi nå i Jerusalem. Da kom Herrens ord til Jeremia, og det lød slik: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Gå og si til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem: Vil dere ikke ta imot rettledning, så dere kan høre på Mine ord? sier Herren. De holdt ordene til Jonadab, Rekabs sønn, han som befalte sine sønner at de ikke skulle drikke vin. For til denne dag drikker de ikke vin, de har vært lydige mot sin fars befaling. Men selv om Jeg har talt til dere, fra tidlig morgen har Jeg talt, men dere lød Meg ikke. Jeg sendte også alle tjenerne Mine, profetene, til dere, ja fra tidlig morgen sendte Jeg dem og sa: Vend nå om, hver mann fra sin onde vei og bedre deres gjerninger! Følg ikke andre guder for å dyrke dem. Da skal dere få bo i det landet som Jeg har gitt dere og deres fedre. Men dere bøyde ikke deres øre til, og dere ville ikke høre på Meg. Sannelig, sønnene til Jonadab, Rehabs sønn, har holdt befalingen fra sin far, det han befalte dem, med dette folket har ikke hørt på Meg. Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, over Juda og over alle som bor i Jerusalem, skal Jeg føre hele den onde ulykken som Jeg har forkynt mot dem, fordi Jeg har talt til dem, men de har ikke hørt, og Jeg har ropt på dem, men de har ikke svart. Til rekabittenes hus sa Jeremia: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Fordi dere hørte på befalingen til deres far, Jonadab, og har holdt alle hans befalinger og gjort etter alt det han befalte dere, derfor sier hærskarenes Herre, Israels Gud, skal det ikke mangle en mann av Jonadab, Rekabs sønn, som står for Mitt åsyn alle dager.

Kapittel 36

I det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, skjedde det at dette ordet kom til Jeremia fra Herren, og det lød slik: Ta en bokrull og skriv på den alle de ordene som Jeg har talt til deg om Israel, Juda og alle folkeslagene, fra den dagen Jeg talte til deg i Josjias dager og helt til denne dag. Det kan være at Judas hus vil høre om all den onde ulykken som Jeg har tenkt å føre over dem, så hver av dem kan vende om fra sin onde vei, så Jeg kan tilgi deres misgjerning og deres synd. Da kalte Jeremia på Baruk, Nerias sønn. Baruk skrev ned i en bokrull det Jeremia sa, alle de Herrens ord som Han hadde talt til ham. Jeremia befalte Baruk og sa: Jeg er stengt inne, jeg kan ikke gå inn i Herrens hus. Derfor skal du gå og lese Herrens ord fra bokrullen som du har skrevet etter det jeg sa. Les det så folket hører i Herrens hus på fastedagen! Du skal også lese det så hele Juda hører, de som kommer fra byene sine. Det kan være at de vil komme med bønn om nåde for Herrens åsyn og at de vil vende om, hver fra sin onde vei. For stor er den vreden og harmen som Herren har uttalt over dette folket. Baruk, Nerias sønn, gjorde alt slik profeten Jeremia befalte ham. Han leste opp Herrens ord fra boken i Herrens hus. I det femte regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, i den niende måneden, skjedde det at de utropte en faste for Herrens åsyn for hele folket i Jerusalem og for hele folket som kom til Jerusalem fra byene i Juda. I Herrens hus leste Baruk Jeremias ord opp fra boken, i rommet til Gemarja, statsskriveren Sjafans sønn, i den øvre forgården ved inngangen til den nye porten i Herrens hus, mens hele folket hørte. Da Mikaja, sønn av Gemarja, sønn av Sjafan, hørte alle Herrens ord fra boken, gikk han ned til kongens hus, inn i rommet til statsskriveren. Der satt alle lederne, statsskriveren Elisjama, Delaja, Sjemajas sønn, Elnatan, Akbors sønn, Gemarja, Sjafans sønn, Sidkia, Hananjas sønn, og alle de andre lederne. Da kunngjorde Mikaja for dem alle de ordene han hadde hørt da Baruk leste boken mens folket hørte. Derfor sendte alle lederne Jehudi, sønn av Sjalemja, sønn av Kusji, til Baruk for å si: ”Den bokrullen du leste fra mens folket hørte, skal du ta med i hånden og komme hit!” Baruk, Nerias sønn, tok så bokrullen med i hånden og kom til dem. De sa til ham: ”Sett deg nå ned og les opp fra den mens vi hører.” Så leste Baruk den opp mens de hørte. Da de hadde hørt alle ordene, skjedde det at de så engstelig på hverandre, hver mot sin neste, og de sa til Baruk: ”Vi skal sannelig fortelle kongen alle disse ordene.” De spurte Baruk og sa: ”Fortell oss nå, hvordan skrev du ned alle disse ordene som han sa?” Så svarte Baruk dem: ”Med sin munn talte han alle disse ordene for meg, og jeg skrev dem ned i boken med blekk.” Da sa lederne til Baruk: ”Gå og gjem dere, du og Jeremia! La ingen få vite hvor dere er!” De gikk til kongen, inn i forgården. Mens de la bokrullen i forvaring i rommet til statsskriveren Elisjama, og de fortalte alle disse ordene mens kongen hørte. Da sendte kongen Jehudi av sted for å hente bokrullen, og han tok den fra rommet til statsskriveren Elisjama. Jehudi leste den opp mens kongen hørte og mens alle lederne hørte, de som sto ved siden av kongen. Kongen satt i vinterhuset, for det var i den niende måneden. Han hadde en ild brennende i et fyrfat foran seg. Da Jehudi hadde lest tre eller fire spalter, skjedde det at han skar den over med skriverens kniv og kastet den på ilden i fyrfatet. Slik gikk det helt til hele bokrullen var brent opp av ilden i fyrfatet. Likevel ble de ikke forferdet, og de flerret heller ikke klærne sine, verken kongen eller noen av tjenerne hans som hørte alle disse ordene. Dette skjedde selv om Elnatan, Delaja og Gemarja bønnfalt kongen om ikke å brenne bokrullen. Men han ville ikke høre på dem. Kongen befalte Jerakme’el, kongens sønn, Seraja, Asriels sønn, og Sjelemja, Abde’els sønn, å gripe skriveren Baruk og profeten Jeremia, men Herren skjulte dem. Etter at kongen hadde brent bokrullen der Baruk hadde skrevet ned ordene som Jeremia hadde sagt, kom Herrens ord til Jeremia, og det lød slik: Ta deg en annen bokrull og skriv ned alle de ordene som sto på den første bokrullen fra begynnelsen, den bokrullen som Jojakim, kongen av Juda, brente opp. Du skal si til Jojakim, kongen av Juda: Så sier Herren: Du brente opp denne bokrullen og sa: ”Hvorfor har du skrevet på den at Babylons konge skal komme og ødelegge dette landet og la både mennesker og dyr bli utryddet herfra?” Derfor, så sier Herren om Jojakim, kongen av Juda: Han skal ikke ha noen som skal sitte på Davids trone, og hans døde legeme skal kastes ut til dagens hete og nattens frost. Jeg skal straffe både ham, hans ætt og hans tjenere for deres misgjerning. Over dem, over dem som bor i Jerusalem og over mennene fra Juda, skal Jeg føre hele den onde ulykken som Jeg har forkynt over dem. Men de hørte ikke etter. Da tok Jeremia en annen bokrull og ga den til skriveren Baruk, Nerias sønn. I den skrev han ned alle de ordene Jeremia sa og som sto i den boken som Jojakim, kongen av Juda, hadde satt fyr på og brent opp. I tillegg til dem ble det lagt mange lignende ord.

Kapittel 37

Kong Sidkia, Josjias sønn, ble konge i stedet for Konja, Jojakims sønn, som Nebukadnesar, Babylons konge, gjorde til konge i landet Juda. Men verken han eller tjenerne hans eller folket i landet hørte på Herrens ord, som Han talte ved profeten Jeremia. Kong Sidkia sendte Jehukal, Sjelemjas sønn, og presten Sefanja, Ma’asejas sønn, til profeten Jeremia, og de sa: ”Gå nå i forbønn til Herren vår Gud for oss!” Jeremia kom og gikk blant folket, for de hadde ennå ikke satt ham i fengsel. Da dro Faraos hær ut fra Egypt. Og da kaldeerne som beleiret Jerusalem, hørte om det, dro de bort fra Jerusalem. Så kom Herrens ord til profeten Jeremia, og Han sa: Så sier Herren, Israels Gud: Dette skal dere si til kongen av Juda som sendte dere til Meg for å spørre Meg: Se, Faraos hær som har dratt ut for å hjelpe dere, skal vende tilbake til Egypt, sitt eget land. Så skal kaldeerne komme tilbake og stride mot denne staden, innta den, sette fyr på den og brenne den opp. Så sier Herren: Bedra ikke dere selv og si: ”Kaldeerne skal sannelig dra bort fra oss”, for de skal ikke dra bort. For selv om dere slo ned hele kaldeernes hær som strider mot dere, og det bare ble hardt sårede menn igjen blant dem, så skulle hver enkelt av dem reise seg i teltet sitt og sette fyr på denne staden og brenne den opp. Da kaldeernes hær hadde trukket seg tilbake fra Jerusalem på grunn av Faraos hær, skjedde det at Jeremia gikk ut fra Jerusalem for å dra inn i Benjamins land og få sin arveeiendom blant folket der. Da han var i Benjamin-porten, sto det en vaktkommandør der, og hans navn var Jeria, sønn av Sjelemja, sønn av Hananja. Han grep profeten Jeremia og sa: ”Du vil gå over til kaldeerne!” Da sa Jeremia: ”Det er løgn. Jeg skal ikke gå over til kaldeerne.” Men han hørte ikke på ham. Jeria grep Jeremia og førte ham til lederne. Da ble lederne vrede på Jeremia, og de slo ham og satte ham i fengsel i huset til statsskriveren Jonatan. For de hadde gjort det om til et fengsel. Da Jeremia kom inn i fangehullet under kjellerhvelvet, og da Jeremia hadde vært der i mange dager, sendte kong Sidkia bud og hentet ham i sitt hus i hemmelighet og sa: ”Er det noe ord fra Herren?” Jeremia sa: ”Det er det.” Så sa han: ”Du skal bli overgitt i babylonerkongens hånd.” Deretter sa Jeremia til kong Sidkia: ”Hvilken synd er det jeg har gjort mot deg, dine tjenere eller dette folket, siden dere har satt meg i fengselet? Hvor er profetene deres, de som profeterte for dere og sa: Babylons konge skal ikke komme imot dere eller mot dette landet? Derfor ber jeg deg nå, min herre konge, hør og ta imot min bønn om nåde framfor deg! La meg ikke føres tilbake til huset til statsskriveren Jonatan, for da kommer jeg bare til å dø der.” Da befalte kong Sidkia at de skulle sette Jeremia i varetekt i vaktgården, og at de hver dag skulle gi ham et stykke brød fra bakernes gate, inntil det var slutt på alt brødet i byen. Slik ble Jeremia i vaktgården.

Kapittel 38

Sjefatja, Mattans sønn, Gedalja, Pasjkurs sønn, Jukal, Sjelemjas sønn, og Pasjkur, Malkias sønn, hørte de ordene som Jeremia hadde talt til hele folket, da han sa: Så sier Herren: Den som blir igjen i denne staden, skal dø for sverd, hungersnød og pest. Men den som går over til kaldeerne, skal få leve. Han skal få sin sjel til bytte og skal leve. Så sier Herren: Denne staden skal sannelig bli overgitt i hånden på kongen over Babylons hær, og han skal innta den. Derfor sa lederne til kongen: ”Vi ber deg, la denne mannen dø, for på denne måten tar han motet fra de stridsmennene som er igjen i denne staden, og fra hele folket, når han taler slike ord til dem. For denne mannen søker ikke fred for dette folket, men bare ond ulykke.” Da sa kong Sidkia: ”Se, han er i deres hånd. For kongen kan ikke gjøre noe imot dere.” Så tok de Jeremia og kastet ham i brønnen til Malkia, kongens sønn. Brønnen var i vaktgården. De firte Jeremia ned med et tau. I brønnen var det ikke noe vann, bare gjørme. Så sank Jeremia ned i gjørmen. Kusjitten Ebed-Melek, en mann blant hoffmennene som tjente i kongens hus, hørte at de hadde kastet Jeremia i brønnen. Kongen satt da i Benjamin-porten. Ebed-Melek gikk så ut av kongens hus, talte til kongen og sa: Min herre konge! Disse mennene har handlet ondt med alt de har gjort med profeten Jeremia, ham som de har kastet i brønnen. Han kommer til å dø av sult der han er nå, for det er ikke mer brød i staden. Da befalte kongen kusjitten Ebed-Melek og sa: ”Ta tretti mann herfra under din myndighet, og dra så profeten Jeremia opp fra brønnen før han dør!” Så tok Ebed-Melek mennene under sin myndighet og gikk inn i kongens hus, ned under skattkammeret, og tok noen utslitte klær og filler derfra og firte dem ned sammen med tauene til Jeremia i brønnen. Så sa kusjitten Ebed-Melek til Jeremia: ”Jeg ber deg, legg disse utslitte klærne og fillene under armene dine, under tauene.” Og Jeremia gjorde det. Så dro de Jeremia opp med tauene og fikk ham ut av brønnen. Jeremia ble værende i vaktgården. Da sendte kong Sidkia bud og fikk hentet profeten Jeremia til seg ved den tredje inngangen i Herrens hus. Kongen sa til Jeremia: ”Jeg vil spørre deg om noe. Skjul ikke noe for meg!” Jeremia sa til Sidkia: ”Hvis jeg forteller deg det, kommer du da ikke helt sikkert til å drepe meg? Og hvis jeg gir deg råd, vil du ikke høre på meg.” Så sverget kong Sidkia i hemmelighet for Jeremia og sa: ”Så sant Herren lever, Han som dannet vår sjel, jeg skal ikke drepe deg, og jeg skal ikke overgi deg i hånden på disse mennene som står deg etter livet.” Da sa Jeremia til Sidkia: ”Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Hvis du virkelig overgir deg til babyloner-kongens ledere, da skal din sjel få leve. Denne staden skal ikke bli satt fyr på og brent opp, og du og ditt hus skal få leve. Men hvis du ikke overgir deg til babyloner-kongens ledere, da skal denne staden bli overgitt i kaldeernes hånd. De skal sette fyr på den og brenne den opp, og du skal ikke slippe unna deres hånd.” Men kong Sidkia sa til Jeremia: ”Jeg frykter for de jødene som har gått over til kaldeerne, at de kommer til å overgi meg i deres hånd, og at de skal mishandle meg.” Men Jeremia sa: ”De skal ikke overgi deg. Jeg ber deg, lyd Herrens røst i alt det jeg taler til deg, så skal det gå deg godt, og din sjel skal få leve. Men hvis du nekter å overgi deg, da er dette ordet Herren har vist meg: Se, alle de kvinnene som er blitt igjen i huset til kongen i Juda, skal føres ut til babyloner-kongens ledere, og de skal si: Dine betrodde venner har forledet deg og fått overtaket på deg. Da dine føtter sank i gjørmen, vendte de seg bort. Så skal de føre alle dine hustruer og alle dine barn ut til kaldeerne. Du skal ikke slippe unna deres hånd, men du skal bli grepet av babyloner-kongen. Denne staden skal bli satt fyr på og brent opp.” Da sa Sidkia til Jeremia: ”La ikke en eneste mann få vite om disse ordene, da skal du sannelig dø. Men hvis lederne får høre at jeg har snakket med deg, og de kommer til deg og sier til deg: Fortell oss nå hva du har sagt til kongen. Skjul det ikke for oss, ellers skal vi drepe deg. Og hva har kongen sagt til deg, da skal du si til dem: Jeg la min bønn om nåde fram for kongen, om at han ikke måtte føre meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.” Så kom alle lederne til Jeremia og spurte ham. Han svarte dem med alle de ordene som kongen hadde befalt ham. Så sluttet de å spørre ham, for saken var ikke blitt kjent. Jeremia ble i vaktgården helt til den dagen Jerusalem ble inntatt. Han var der da Jerusalem ble inntatt.

Kapittel 39

I det niende regjeringsåret til Sidkia, kongen av Juda, i den tiende måneden, kom Nebukadnesar, Babylons konge, og hele hans hær mot Jerusalem og beleiret den. I det ellevte regjeringsåret til Sidkia, i den fjerde måneden, på den niende dagen i måneden, brøt de inn i staden. Da kom alle lederne til babyloner-kongen inn og satte seg i Midtporten: Nergal-Sareser av Samgar-Nebo, rabsarisen Sarsekim, og rabmagen Nergal-Sareser, sammen med alle de andre lederne til babyloner-kongen. Da Sidkia, kongen av Juda, og alle stridsmennene så dem, flyktet de og dro ut av staden om natten, gjennom kongens hage, ved porten mellom de to murene. Han dro ut langs veien over sletten. Men kaldeer-hæren forfulgte dem og innhentet Sidkia på slettene ved Jeriko. Da de hadde tatt ham til fange, førte de ham opp til Nebukadnesar, Babylons konge, til Ribla i landet Hamat, hvor han avsa dommen over ham. I Ribla drepte Babylons konge Sidkias sønner mens han så på. Babylons konge drepte også alle de fornemme mennene i Juda. Så lot han øynene på Sidkia stikkes ut og han bandt ham med bronselenker for å føre ham av sted til Babylon. Kaldeerne satte fyr på og brente kongens hus og husene til folket, og de rev ned Jerusalems murer. Resten av folket som var igjen i staden, og de som gikk over til ham, sammen med de andre av folket, bortførte Nebusaradan, kommandanten for livvakten, som fanger til Babylon. Men det fattige folket, de som ikke eide noe, lot Nebusaradan, kommandanten for livvakten, bli igjen i landet Juda. Samme dag ga han dem både vingårder og åkrer. Nebukadnesar, Babylons konge, befalte Nebusaradan, kommandanten for livvakten, om Jeremia, og han sa: ”Ta ham og hold selv øye med ham, og gjør ham ikke noe ondt! Men gjør med ham slik han selv sier til deg.” Nebusaradan, kommandanten for livvakten, sendte så rabsarisen Nebusjasban, rabmagen Nergal-Sareser og alle de øverste befalingsmennene til babylonerkongen. Så sendte de noen for å hente Jeremia fra vaktgården, og de overga ham til Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, for at han skulle ta ham til sitt hus. Så ble han boende blant folket. Men Herrens ord var kommet til Jeremia, mens han satt innestengt i vaktgården, og det lød slik: Gå og tal til kusjitten Ebed-Melek og si: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg skal la Mine ord komme over denne staden til en ond ulykke og ikke til det gode, og på den dagen skal de bli oppfylt rett foran ansiktet ditt. Men Jeg skal utfri deg på den dagen, sier Herren, og du skal ikke bli overgitt i hånden på de mennene du er redd for. For Jeg skal sannelig redde deg, og du skal ikke falle for sverdet. Men du skal få ditt liv som bytte, fordi du har satt din lit til Meg, sier Herren.

Kapittel 40

Dette ordet kom til Jeremia fra Herren etter at Nebusaradan, kommandanten for livvakten, hadde latt ham dra fra Rama, da han hentet ham mens han var bundet i lenker midt iblant alle fangene fra Jerusalem og Juda, de som var blitt bortført til Babylon. Kommandanten for livvakten hentet Jeremia og sa til ham: ”Herren din Gud har forkynt denne onde ulykken over dette stedet. Herren har latt det komme, og Han har gjort det Han sa. Fordi dere har syndet mot Herren og ikke hørt på Hans røst, derfor har dette kommet over dere. Og se, nå, i dag setter heg deg fri fra lenkene du hadde rundt hendene. Hvis du synes godt om å dra med meg til Babylon, så kom, så skal jeg holde øye med deg. Men hvis du synes ille om å dra med meg til Babylon, så bli igjen her! Se, hele landet ligger foran deg. Hvor det er godt og rett i dine øyne å dra, bare dra dit!” Da Jeremia ennå ikke hadde gått tilbake, sa Nebusaradan: ”Gå tilbake til Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, han som babyloner-kongen har utpekt til stattholder over byene i Juda, og bo hos ham midt i blant folket, eller gå dit hvor det enn er rett i dine øyne å gå.” Så ga kommandanten for livvakten ham forsyninger og en gave og lot ham gå. Så dro Jeremia til Gedalja, Ahikams sønn, og kom til Mispa, og han bodde hos ham midt i blant folket som hadde blitt igjen i landet. Alle hærførerne omkring i landet, de og deres menn, hørte av babyloner-kongen hadde utpekt Gedalja, Ahikams sønn, til stattholder i landet, og at både menn, kvinner, barn og de fattigste i landet, de som ikke var blitt bortført som fanger til Babylon, var blitt overgitt til ham. Da kom de til Gedalja i Mispa, både Ismael, Netanjas sønn, Johanan og Jonatan, Karehs sønner, Seraja, Tanhumets sønn, sønnene til netofatitten Efai og Jesanja, som var sønn av en ma’akatitt, de og deres menn. Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, sverget for dem og deres menn og sa: ”Frykt ikke for å tjene kaldeerne. Bo i landet og tjen Babylons konge, så skal det gå dere godt. Og jeg, se, jeg skal bli boende i Mispa og stå til tjeneste for kaldeerne som kommer til oss. Men dere skal samle vin og sommerfrukt og olje og legge det i karene deres, og dere skal bli boende i byene dere har overtatt.” Alle jødene i Moab, blant ammonittene, i Edom og i alle landene hørte at Babylons konge hadde latt en rest bli igjen av Juda, og at han hadde satt Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, over dem. Da vendte også alle disse jødene tilbake fra alle de stedene der de hadde vært bortdrevet, og de kom til landet Juda, til Gedalja i Mispa, og de samlet rikelig med vin og sommerfrukt. Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne omkring i landet kom da til Gedalja i Mispa og sa til ham: ”Vet du at Ba’alis, kongen over Ammons barn, har sendt Ismael, Netanjas sønn, for å ta livet av deg?” Men Gedalja, Ahikams sønn, trodde dem ikke. Da talte Johanan, Kareahs sønn, i hemmelighet til Gedalja i Mispa og sa: ”Jeg ber deg, la meg dra og ta livet av Ismael, Netanjas sønn. Ingen skal få greie på det. Hvorfor skulle han ta livet av deg, så alle jødene som er samlet hos deg, skulle bli spredt omkring, og resten av Juda gå til grunne?” Men Gedalja, Ahikams sønn, sa til Johanan, Kareahs sønn: ”Du skal ikke gjøre dette, for du taler løgn om Ismael.”

Kapittel 41

I den sjuende måneden skjedde det at Ismael, sønn av Netanja, sønn av Elisjama, av kongelig ætt og en av kongens førere, kom med ti menn til Gedalja, Ahikams sønn, i Mispa. De holdt måltid sammen der i Mispa. Ismael, Netanjas sønn, og de ti mennene som var med ham, sto da fram og slo Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, med sverdet og drepte ham som babyloner-kongen hadde utpekt til stattholder over landet. Ismael slo også ned alle jødene som var hos ham, det vil si hos Gedalja i Mispa, og kaldeerne, stridsmennene, som fantes der. På den andre dagen etter at han hadde drept Gedalja, mens det ennå ikke var noen som visste om det, skjedde det at det kom noen menn fra Sikem, fra Sjilo og fra Samaria, åtti menn som hadde raket skjegget og flerret klærne, og som hadde flerret seg opp. De hadde med seg grødeoffer og røkelse i hånden for å føre det til Herrens hus. Ismael, Netanjas sønn, gikk ut fra Mispa for å møte dem, og han gikk gråtende av sted. Da han møtte dem, skjedde det at han sa til dem: ”Bli med til Gedalja, Ahikams sønn!” Slik skjedde det at de kom inn til sentrum av byen. Da drepte Ismael, Netanjas sønn, dem og kastet dem ned i brønnen, han og mennene som var sammen med ham. Men det fantes ti menn blant dem som sa til Ismael: ”Ikke drep oss, for vi har gjemt et lager av hvete, bygg, olje og honning ute på marken.” Derfor lot han være å drepe dem sammen med deres brødre. Brønnen der Ismael hadde kastet alle likene av de mennene han hadde drept på grunn av Gedalja, var den samme som kong Asa hadde laget av frykt for Basja, Israels konge. Ismael, Netanjas sønn, fylte den med drepte. Deretter bortførte Ismael hele resten av folket som fanger. Det var de som var blitt igjen i Mispa, kongens døtre og hele folket som var igjen i Mispa, dem Nebusaradan, kommandanten over livvakten, hadde overgitt til Gedalja, Ahikams sønn. Ismael, Netanjas sønn, førte dem bort som fanger og dro av sted for å gå over til ammonittene. Men da Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, hørte om alt det onde Ismael, Netanjas sønn, hadde gjort, tok de alle mennene og dro av sted for å stride mot Ismael, Netanjas sønn. De fant ham ved den store dammen i Gibeon. Slik skjedde det, da hele folket som var med Ismael, fikk se Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, ble de glade. Alt folket som Ismael hadde bortført som fanger fra Mispa, snudde da om og kom tilbake og gikk over til Johanan, Kareahs sønn. Men Ismael, Netanjas sønn, slapp unna Johanan med åtte menn og dro til Ammons barn. Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, tok da med hele resten av folket fra Mispa. Det var dem han hadde vunnet tilbake fra Ismael, Netanjas sønn, etter at Ismael hadde slått i hjel Gedalja, Ahikams sønn. Det var både de mektige stridsmennene, kvinnene, barna og hoffmennene, dem han hadde ført tilbake fra Gibeon. De dro av sted og slo seg ned i herberget ved Kimham, som er like ved Betlehem, mens de var på vei for å nå fram til Egypt. Dette gjorde de på grunn av kaldeerne, for de fryktet for dem fordi Ismael, Netanjas sønn, hadde drept Gedalja, Ahikams sønn, han som babyloner-kongen hadde utpekt til stattholder i landet.

Kapittel 42

Alle hærførerne, Johanan, Kareahs sønn, og Jesanja, Hosjajas sønn, og hele folket, fra den minste til den største, gikk nå fram til profeten Jeremia og sa til ham: ”Vi ber deg, ta imot vår bønn om nåde hos deg og gå i forbønn for oss til Herren din Gud for hele denne rest av folket, siden vi fra å være mange bare er noen få igjen, som du kan se. Be om at Herren din Gud vil fortelle oss hvilken vei vi skal gå, og hva vi må gjøre.” Da sa profeten Jeremia til dem: ”Jeg har hørt. Sannelig, jeg vil få i forbønn til Herren deres Gud på deres ord. Det skal bli slik at hvert ord som Herren svarer dere, skal jeg forkynne for dere. Jeg skal ikke holde et eneste ord tilbake for dere.” Så sa de til Jeremia: ”Herren skal være et sant og trofast vitne mellom oss, hvis vi ikke gjør etter hvert ord som Herren din Gud sender til oss ved deg. Enten det er godt eller ondt, skal vi lyde røsten til Herren vår Gud, Ham vi sender deg til, for at det kan gå oss godt når vi lyder Herren vår Guds røst.” Etter ti dager skjedde det at Herrens ord kom til Jeremia. Han kalte til seg Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham og hele folket, fra den minste til den største. Han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud, Ham dere sendte meg til for å bære fram deres bønn om nåde for Hans åsyn: Hvis dere fortsatt blir værende i dette landet, skal Jeg bygge dere opp og ikke rive dere ned, og Jeg skal plante dere og ikke rykke dere opp. For Jeg angrer den onde ulykken Jeg har ført over dere. Frykt ikke for kongen i Babylon, ham dere frykter for. Frykt ikke for ham, sier Herren, for Jeg er med dere for å frelse dere og utfri dere fra hans hånd. Jeg skal vise dere barmhjertighet, så han skal ha barmhjertighet med dere og la dere vende tilbake til deres eget land. Men hvis dere sier: ”Vi vil ikke bli værende i dette landet,” og dere ikke vil lyde Herren deres Guds røst, men sier: ”Nei, vi vil dra til landet Egypt, der vi skal slippe å se krig, ikke høre lyden av krigshornet og ikke være sultne etter brød. Der vil vi bo”, da må dere nå høre Herrens ord, Judas rest! Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Hvis dere virkelig retter ansiktene mot den veien som går til Egypt, og dere drar av sted for å bo der, da skal det bli slik at det sverdet som dere frykter for, skal innhente dere der i landet Egypt. Hungersnøden som dere var så redde for, skal trenge seg på dere der i Egypt. Og der skal dere dø. Det skal skje: Alle de mennene som retter ansiktet mot Egypt for å bosette seg der, skal dø ved sverd, hungersnød og pest. Ingen av dem skal bli igjen eller slippe unna fra den onde ulykken som Jeg skal føre over dem. For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Slik Min vrede og Min harme ble utøst over dem som bodde i Jerusalem, slik skal Min harme utøses over der når dere kommer inn i Egypt. Dere skal bli til en besvergelse, et skremsel, en forbannelse og til hån. Dere skal ikke få se dette stedet mer. Herren har sagt det til dere, Judas rest: Dra ikke til Egypt! Dere skal vite for visst at Jeg har advart dere i dag. For dere fór vill med fare for deres liv da dere sendte meg til Herren deres Gud og sa: ”Gå i forbønn for oss til Herren vår Gud, og alt det Herren vår Gud sier, slik skal du forkynne for oss, og vi skal gjøre det.” I dag har jeg forkynt alt dette for dere, men dere har ikke lydt Herren deres Guds røst eller noe av alt det Han ved meg har sendt bud til dere om. Derfor skal dere nå vite for visst at dere skal dø ved sverd, hungersnød og pest på det stedet som dere ønsker å dra for å bosette dere.

Kapittel 43

Da Jeremia hadde avsluttet å tale til hele folket alle Herren deres Guds ord, dem Herren deres Gud hadde sendt ham til dem for å tale, alle disse ordene, skjedde det at Asarja, Hosjajas sønn, Johanan, Kareahs sønn, og alle de frekke mennene talte til Jeremia og sa: ”Du taler løgn! Herren vår Gud har ikke sendt deg for å si: Dere skal ikke dra til Egypt for å bosette dere der. Men Baruk, Nerias sønn, har satt deg opp mot oss for å overgi oss i kaldeernes hånd, slik at de kan drepe oss eller føre oss bort som fanger til Babylon.” Johanan, Kareahs sønn, alle hærførerne og hele folket ville ikke høre på Herrens røst og bli igjen i landet Juda. Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne tok med hele resten av Juda, som hadde vendt tilbake fra alle folkeslagene som de var bortdrevet til, for å bosette seg i landet Juda, både mennene, kvinnene, barna, kongens døtre og hver sjel som Nebusaradan, kommandanten for livvakten, hadde latt bli igjen hos Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, og profeten Jeremia og Baruk, Nerias sønn. Så dro de til landet Egypt, for de adlød ikke Herrens røst. De dro helt til Takpanhes. Da kom Herrens ord til Jeremia i Takpanhes, og det lød slik: Ta noen steiner i hånden og gjem dem i leiren i brolegningen ved inngangen til Faraos hus i Takpanhes. Gjør dette rett foran øynene på Judas menn. Si til dem: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg sender bud og henter Nebukadnesar, Babylons konge, Min tjener, og Jeg skal sette hans trone over disse steinene som Jeg har gjemt. Han skal spenne ut sin tronhimmel over dem. Når han kommer, skal han slå landet Egypt. Hver den som er utpekt til døden, skal han overgi til døden, og hver den som er utpekt til fangenskapet, skal han overgi til fangenskapet, og hver den som er utpekt til sverdet, skal han overgi til sverdet. Jeg skal tenne en ild i husene til Egypts guder, og han skal brenne dem opp og føre dem bort som fanger. Han skal fylke landet Egypt omkring seg, slik en hyrde hyller seg i sin kappe, og så skal han dra ut derfra i fred. Han skal også knuse støttene i Bet-Sjemesj i landet Egypt. Husene til egypternes guder skal han sette fyr på og brenne opp.

Kapittel 44

Dette ordet kom til Jeremia om alle de jødene som bodde i landet Egypt og de som bodde i Migdol, i Takpanhes, i Nof og i landet Patros, og det lød slik: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Dere har sett all den onde ulykken som Jeg førte over Jerusalem og over alle byene i Juda. Og se, i dag er de lagt øde, og det er ingen som bor i dem. Dette skjedde på grunn av det onde de gjorde, så de egget Meg til vrede og gikk av sted for å brenne røkelse og for å dyrke andre guder, som de ikke kjente, verken de, dere eller deres fedre. Jeg sendte til dere alle Mine tjenere, profetene. Fra tidlig morgen sendte Jeg dem og sa: ”Gjør ikke denne styggedommen som Jeg hater!” Men de verken hørte eller bøyde øret sitt til, så de kunne vende seg bort fra sin ondskap og slutte med å brenne røkelse for andre guder. Derfor ble Min harme og Min vrede utøst, og den flammet i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. De er lagt øde og gjort til ødemark, slik det er i dag. Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Hvorfor gjør dere denne store ondskapen mot deres egen sjel, så både mann og kvinne, barn og spedbarn blir utryddet fra dere av Juda, så det ikke blir noen rest igjen for dere? Dere egger Meg til vrede med deres henders gjerninger, ved at dere brenner røkelse for andre guder i landet Egypt, dit dere har dratt for å bosette dere. Dere utrydder dere selv og blir til en forbannelse og til hån blant alle folkeslagene på jorden. Har dere glemt det onde som deres fedre har gjort, det onde som kongene i Juda og deres hustruer har gjort, og det onde som dere og deres hustruer har gjort? Det var det de gjorde i landet Juda og på gatene i Jerusalem. Helt til denne dag er de ikke blitt ydmyket, og de har ikke frykt. De har ikke vandret etter Min lov og Mine forskrifter, dem Jeg satte framfor dere og deres fedre. Derfor, så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg skal rette Mitt åsyn imot dere til det onde, så Jeg utrydder hele Juda. Jeg skal ta resten av Juda, de som rettet ansiktet mot den veien som fører til landet Egypt for å bosette seg der. De skal alle forgå ved sverd og ved hungersnød. De skal alle dø, fra den minste til den største, ved sverd og ved hungersnød. De skal bli til en besvergelse, et skremsel, en forbannelse og hån. For Jeg skal straffe dem som bor i landet Egypt, slik Jeg har straffet Jerusalem, ved sverd, hungersnød og pest, så det ikke skal være noen unnslupne eller overlevende av Judas rest, av dem som har dratt inn i landet Egypt for å bosette seg der. Ingen skal vende tilbake til landet Juda, som deres sjel lengter etter å komme tilbake til og bo der. For ingen skal vende tilbake igjen, foruten de som slipper unna. Da svarte de Jeremia, alle de mennene som visste at deres hustruer hadde brent røkelse for andre guder, sammen med alle de kvinnene som sto der, en stor forsamling, og hele folket som bodde i landet Egypt, i Patros. De sa: ”Når du har talt dette ordet til oss i Herrens navn, vil vi ikke høre på deg. Men vi vil sannelig gjøre alt det vi har lovt med vår munn. Vi vil brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, slik vi også har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre ledere, i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. For da hadde vi rikelig med brød, vi hadde det godt og det kom ingen ond ulykke over oss. Men siden vi sluttet å brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, har vi manglet alt og forgår ved sverd og hungersnød.” ”Da vi brente røkelse for himmeldronningen og utøste drikkoffer for henne, laget vi da kaker for henne og laget bilder av henne, og utøste vi drikkoffer for henne uten at våre ektemenn gikk med på det?” Da talte Jeremia til hele folket, mennene, kvinnene og hele folket som hadde gitt ham dette svaret, og han sa: Den røkelsen som dere brente i byene i Juda og på gatene i Jerusalem, dere og deres fedre, deres konger og deres ledere og folket i landet, har ikke Herren husket på det? Sannelig, det har nådd Hans hjerte! Derfor kunne ikke Herren lenger bære dette, på grunn av deres onde gjerninger, og på grunn av alle de styggedommene dere har gjort. Derfor er deres land blitt til en ødemark, et skremsel, en forbannelse, og det er ingen som bor der, slik det er på denne dag. Fordi dere har brent røkelse, og fordi dere har syndet mot Herren og ikke har lydt Herrens røst og ikke vandret etter Hans lov, Hans forskrifter og Hans vitnesbyrd, derfor har denne onde ulykke rammet dere, slik det er i dag. Jeremia sa til hele folket og til alle kvinnene: Hør Herrens ord, hele Juda som er i landet Egypt! Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Med munnen har dere lovt, og med hendene har dere fullført det, dere og deres hustruer, det dere sa: ”Vi vil sannelig holde løftene vi har gitt, om å brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne.” Dere skal sannelig fullføre løftene deres, og dere skal sannelig holde løftene deres! Hør derfor Herrens ord, hele Juda som bor i landet Egypt: Se, Jeg har sverget ved Mitt store navn, sier Herren, sannelig, Mitt navn skal ikke mer nevnes i noen jødisk manns munn i hele landet Egypt, så han sier: ”Så sant Herren Gud lever!” Se, Jeg skal våke over dem til det onde og ikke til det gode. Hver mann av Juda som er i landet Egypt, skal forgå ved sverd og hungersnød, helt til det er ende på dem, alle sammen. De som slipper unna sverdet og vender tilbake fra landet Egypt til landet Juda, skal være få. Hele resten av Juda, de som har dratt til landet Egypt for å bosette seg der, skal erkjenne hvilke ord som skal bestå, Mine eller deres. Dette skal være tegnet for dere, sier Herren, på at Jeg skal straffe dere på dette stedet, for at dere skal erkjenne at Mine ord sannelig skal bestå imot dere til det onde. Så sier Herren: Se, Jeg overgir Farao, Egypts konge, Hofra, i hans fienders hånd og i hånden på dem som står ham etter livet, slik Jeg også overga Sidkia, kongen av Juda, i Nebukadnesars hånd, Babylons konge, han som var hans fiende og sto ham etter livet.

Kapittel 45

Dette ordet talte profeten Jeremia til Baruk, Nerias sønn. Han hadde skrevet disse ordene ned i en bok slik Jeremia hadde talt, i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda, og det lød slik: Så sier Herren, Israels Gud, til deg, Baruk: Du sa: ”Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er blitt utslitt av mine sukk, og jeg finner ingen hvile.” Så skal du si til ham: Så sier Herren: Se, det Jeg har bygd, skal Jeg rive ned, og det Jeg har plantet, skal Jeg rykke opp, det vil si, hele dette landet. Og du, søker du noe stort for deg selv? Søk bare ikke etter det, for se, Jeg skal føre ond ulykke over alt kjød, sier Herren. Men Jeg skal gi deg livet til bytte på alle steder hvor du enn drar.

Kapittel 46

Dette Herrens ord kom til profeten Jeremia om folkeslagene. Om Egypt. Om hæren til Farao Neko, Egypts konge, den som sto ved elven Eufrat i Karkemisj, og som Nebukadnesar, Babylons konge, slo i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda: Sett i stand både de små og de store skjoldene og dra fram i striden! Sal opp hestene, stig opp, dere ryttere! Innta stillingene med hjelmene på, puss spydene blanke, ta brynjene på! Hvorfor har Jeg sett at de er skrekkslagne og vender tilbake? Deres mektige er slått ned. De har flyktet i alle hast og så seg ikke tilbake, for det er redsel på hver side, sier Herren. La ikke den raske flykte, og la ikke den mektige slippe unna. I nord, ved bredden av elven Eufrat, skal de snuble og falle. Hvem er dette som stiger opp slik som Nilen, med vann som flommer som elver? Egypt stiger opp som Nilen, med vann som flommer som elver. Han sier: Jeg skal stige opp og dekke jorden, Jeg skal ødelegge byen og dem som bor der. Dra opp, dere hester, og ras av sted, dere vogner! De mektige skal rykke fram: Kusjittene og libyerne som griper skjoldet, og lydierne som griper og spenner buen. For dette er Herren, hærskarenes Guds dag, en hevnens dag, så Han kan ta hevn over Sine motstandere. Sverdet skal fortære. Det skal mettes og bli drukkent av deres blod. For Herren, hærskarenes Gud, holder offerslakting i landet i Nord ved elven Eufrat. Dra opp til Gilead og hent balsam, du jomfru, Egypts datter. Forgjeves skal du bruke mange legemidler. Det finnes ikke legedom for deg. Folkeslagene hører om din skam, og ditt rop fyller jorden. For den mektige snubler over den mektige. Sammen faller de begge. Dette ordet talte Herren til profeten Jeremia om hvordan Nebukadnesar, Babylons konge, skulle komme og slå landet Egypt. Kunngjør det i Egypt, og la det høres i Migdol, la det høres i Nof og i Takpanhes! Si: Innta stillingen og gjør deg klar, for sverdet fortærer overalt rundt deg. Hvorfor er dine mektige tvunget i kne? Han ble ikke stående, fordi Herren drev ham bort. Han fikk mange til å snuble. Ja, den ene falt over den andre, og de sa: ”Stå opp! La oss dra tilbake til vårt eget folk og til vårt fedreland, bort fra det knusende sverdet.” Der roper de: ”Farao, Egypts konge, det er bare larm. Han har gått over den tilmålte tiden.” Så sant Jeg lever, sier Kongen, Hans navn er hærskarenes Herre, like sikkert som Tabor er blant fjellene og som Karmel er ved havet, så skal han komme. Gjør klar det du trenger for å dra i fangenskap, du datter som bor i Egypt. For Nof skal legges øde og bli forlatt, uten noen som bor der. Egypt er en svært vakker kvige, men kleggen kommer, den kommer fra Nord. Også leiesoldatene hos henne, de er som fete kalver. Også de har snudd tilbake. De har flyktet bort sammen. De holdt ikke stand, for dagen for deres undergang er kommet over dem, tiden for deres straff. Hennes røst skal lyde som fra en slange, for de skal dra fram med en hær, og de kommer mot henne med økser, som tømmerhoggere. De skal hogge ned hennes skog, sier Herren, for den kan ikke gjennomsøkes. De er mer tallrike enn gresshopper, de kan ikke telles. Egypts datter skal bli til skamme. Hun skal bli overgitt i hånden på folket fra Nord. Hærskarenes Herre, Israels Gud, sier: Se, Jeg skal straffe Amon fra No, Farao og Egypt, med deres guder og deres konger, både Farao og dem som stoler på ham. Jeg skal overgi dem i hånden på dem som står dem etter livet, og i hånden på Nebukadnesar, Babylons konge, og i hånden på hans tjenere. Deretter skal det bli bebodd som i de eldste dager, sier Herren. Men frykt ikke, min tjener Jakob, og vær ikke forherdet, Israel! For se, Jeg vil frelse deg langt borte fra, og ditt avkom fra det landet der de er bortført. Jakob skal vende tilbake, finne ro og hvile trygt. Ingen skal gjøre ham redd. Frykt ikke, Min tjener Jakob, sier Herren, for Jeg er med deg. Jeg skal gjøre ende på alle de folkeslagene som Jeg har fordrevet deg til, men deg skal Jeg ikke gjøre ende på. Jeg skal tukte deg etter den rette dom, for Jeg vil ikke la deg slippe helt uten straff.

Kapittel 47

Dette Herrens ord kom til profeten Jeremia, om filisterne, før Farao angrep Gasa. Så sier Herren: Se, vann stiger opp fra nord, og det skal bli til en oversvømmende flodbølge. De skal oversvømme landet og alt som er i det, byen og dem som bor i den. Da skal menneskene rope, og de skal klage, alle som bor i landet. Ved lyden av trampende hover fra hans sterke hester, ved ramlingen fra hans vogner, under bråket fra hans hjul, ser ikke fedrene seg tilbake etter sine barn, for de blir stående handlingslammet. For den dagen kommer og bringer ødeleggelse over alle filisterne. Fra Tyrus og Sidon utryddes hver den som er igjen og som kunne hjelpe. For Herren skal ødelegge filisterne, resten fra øylandet Kaftor. Gasa er blitt skallet, Asjkalon er blitt taus. Du rest som er igjen i dalen hos dem, hvor lenge vil du flerre deg opp? Å, du Herrens sverd, hvor lenge er det før du vil falle til ro? Trekk deg tilbake i sliren, hvil og vær stille! Hvordan kan du falle til ro? Herren har gitt det en befaling mot Askalon og mot havets strand. Dit har Han beordret det.

Kapittel 48

Om Moab: Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Ve Nebo! For den er lagt øde, Kirjatajim er blitt til skamme og inntatt. Festningstårnet er blitt til skamme og slått med forferdelse. Moab skal ikke lenger lovprises. I Hesjbon har de planlagt noe ondt mot henne: ”Kom, la oss utrydde henne som folkeslag.” Også Madmen skal bli stille. Sverdet skal forfølge deg. Det lyder klagerop fra Horonajim: ”Herjing og stor ødeleggelse!” Moab er ødelagt. Skrikene fra hennes små kan høres. For i stigningen til Luhit går de oppover med kraftig gråt. For i nedstigningen fra Horonajim har fienden hørt rop om ødeleggelse. ”Flykt, redd livet!” Vær som eineren i ødemarken. Fordi du stolte på dine egne gjerninger og dine egne skatter, skal du også bli hærtatt. Kamosj skal gå bort i fangenskap, hans prester og hans fyrster skal gå sammen med ham. Ødeleggeren skal komme mot hver by. Ingen skal slippe unna. Dalen skal gå til grunne, og sletten skal bli ødelagt, slik Herren har sagt. Gi vinger til Moab, så hun kan fly bort og komme seg unna. For hennes byer skal legges øde, og ingen skal bo i dem. Forbannet være den som gjør Herrens verk med svik, og forbannet være den som holder sitt sverd tilbake fra blod! Moab har hvilt trygt fra sin ungdom. Han har ligget i ro og godgjort seg, og er ikke blitt tømt fra kar til kar, og han har heller ikke gått i fangenskap. Derfor har han bevart sin smak, og duften har ikke forandret seg. Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da Jeg skal sende ham vintappere som skal helle ham ut, tømme hans kar og knuse deres krukker. Da skal Moab skamme seg over Kamosj, slik Israels hus skammet seg over Betel som var deres tillit. Hvordan kan dere si: ”Vi er mektige og sterke stridsmenn”? Moab er ødelagt, og de drar opp til hennes byer. Hans beste unge menn drar ned for slaktes, sier Kongen. Hans navn er hærskarenes Herre. Moabs undergang er kommet nær, og det onde kommer svært brått. Klag over ham, alle dere som bor omkring ham. Alle dere som kjenner hans navn, si: ”Se hvordan den sterke herskerstaven er brukket, den herlige staven.” Du datter som bor i Dibon, kom ned fra din herlighet og sitt i tørken! For den som ødelegger Moab, har kommet opp mot deg, han legger dine festninger øde. Du som bor i Aroer, still deg ved veien og hold utkikk! Spør ham som flykter og henne som slipper unna, si: ”Hva har skjedd?” Moab er blitt til skamme, for han er knust. Klag og skrik! Fortell det i Arnon at Moab er ødelagt. En rettferdig dom er kommet over slettelandet, over Holon, Jahsa og Mofa’at, over Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim, over Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon, over Kerijot, Bosra og alle byene i landet Moab, både fjern og nær. Moabs horn er hogd av, og hans arm er brukket, sier Herren. Gjør ham drukken, fordi han har opphøyet seg mot Herren. Moab skal velte seg i sitt spy, også han skal bli til latter. For var ikke Israel til latter for deg? Ble han grepet blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du taler om ham? Dere som bor i Moab, forlat byene og bo i klippen! Bli lik duen som bygger sitt rede i sidene av kløftens gap. Vi har hørt om Moabs stolthet, en veldig stolthet, om hans hovmod, ja, hans oppblåste stolthet, og om hans opphøyde hjerte. Jeg kjenner hans vrede, sier Herren, men det er ikke rett. Hans skryt er bare tom tale. Derfor klager Jeg over Moab, ja, Jeg roper for hele Moabs skyld. Jeg sukker over mennene fra Kir-Heres. Du vintre fra Sibma! Jeg gråter over deg med Jasers gråt. Dine ranker nådde ut over havet. De rakk helt til Jasers hav. Men det kommer en ødelegger over din sommerfrukt og din vinhøst. Glede og fryd blir borte fra den fruktbare marken og fra landet Moab. Jeg har gjort slutt på vinen fra vinpressen. Ingen skal tråkke den med gledesrop. Gledesrop er ikke gledesrop mer. Det lyder et rop fra Hesjbon helt til El’ale, ja helt til Jahas. De lar sin røst høre fra Soar til Horonajim og helt til Eglat-Sjelisjia. For også Nimrins vann skal bli til ødemark. Så sier Herren: Jeg skal gjøre ende på den som bærer fram offer på offerhaugene i Moab og som brenner røkelse for sine guder. Derfor klager Mitt hjerte som fløyter over Moab, og Mitt hjerte klager som fløyter over mennene fra Kir-Heres. Derfor skal alle rikdommene de har skaffet seg, gå tapt. For hvert hode er skallet og hvert skjegg raket. Alle hender er flerret opp, og hoftene er dekket med sekkestrie. På alle hustakene i Moab og på alle torgene der det er bare et eneste klagerop. For Jeg har knust Moab som et kar som ingen vil ha, sier Herren. ”Å, hvor hun er knust,” hyler de. Å, hvordan Moab skamfull har vendt ryggen til! Så skal Moab bli til latter og til skrekk for alle omkring henne. For så sier Herren: Se, en skal styrte ned som en ørn og spre sine vinger over Moab. Keriot blir inntatt, og festningene blir besatt. På den dagen skal hjertet til de mektige i Moab bli som hjertet til en kvinne i fødselsveer. Moab skal ødelegges som folk, fordi han opphøyet seg mot Herren. Redsel, grav og snare skal komme over deg, du som bor i Moab, sier Herren. Den som flykter fra redselen, skal falle i graven, og den som klyver opp av graven, skal fanges i snaren. For Jeg skal føre regnskapets år over henne, ja over Moab, sier Herren. De som flykter, skal stå kraftløse i skyggen av Hesjbon. For ild skal fare ut fra Hesjbon og en flamme midt ut fra Sihon, og den skal fortære Moabs tinning og issen på den larmende ætt. Ve deg, Moab! Folket i Kamosj er fortapt. For dine sønner og døtre er ført i fangenskap. Men Jeg skal føre de bortførte av Moab tilbake i de siste dager, seir Herren. Her ender dommen over Moab.

Kapittel 49

Om Ammons barn: Så sier Herren: Har Israel ingen sønner? Har han ingen arving? Hvorfor er det da Milkom som arver Gad, og hans folk som bor i dets byer? Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da Jeg lar krigsrop høres mot Rabba, som tilhører Ammons barn. Det skal bli en øde ruinhaug, og hennes datterbyer skal settes fyr på og brenne opp. Da skal Israel ta sin arv i eie, sier Herren. Klag, Hesjbon, for Ai er ødelagt. Rop, dere Rabbas døtre, bind om dere med sekkestrie! Jamre dere og spring fram og tilbake mellom gjerdene. For Milkom skal gå i fangenskap sammen med sine prester og sine fyrster. Hvorfor skryter du av dalene, av din grøderike dal, du frafalne datter? Det er hun som stoler på sine skatter og sier: ”Hvem vil gå imot meg?” Se, Jeg skal føre redsel over deg, sier Herren, hærskarenes Gud, fra alle dem omkring deg. Dere skal bli drevet bort, hver i sin retning, og det er ingen til å samle dem som flykter. Men etter det skal Jeg føre tilbake de bortførte av Ammons barn, sier Herren. Om Edom: Så sier hærskarenes Herre: Er det ikke lenger noen visdom i Teman? Kan de forstandige ikke lenger gi råd? Har deres visdom blitt borte? Flykt, vend tilbake, bosett dere i dypene, dere som bor i Dedans! For Jeg skal føre Esaus undergang over ham, på regnskapets tid. Hvis det kommer drueplukkere til deg, lar de ikke en etterhøst være igjen? Hvis det kommer tyver om natten, vil de ikke bare ødelegge til de har fått nok? Men Jeg kler Esau naken. Jeg avslører hans skjulesteder, så han ikke kan gjemme seg. Hans ætt er ødelagt, også hans brødre, hans naboer, og han selv er ikke mer. Forlat dine farløse, Jeg skal holde dem i live. La dine enker stole på Meg. For så sier Herren: Se, de som ikke var dømt til å drikke av begeret, de skal sannelig drikke. Skulle du være den som skal gå helt uten straff? Nei, du skal ikke gå uten straff, men du skal sannelig drikke av det. For Jeg har sverget ved Meg Selv, sier Herren, at Bosra skal bli en ruin, til hån, til et øde sted og til en forbannelse. Alle byene der skal for alltid ligge i ruiner. Jeg har hørt et budskap fra Herren, og et sendebud er sendt ut til folkeslagene: ”Samle dere, gå imot henne og gjør dere klare til strid!” For se, Jeg skal gjøre deg liten blant folkeslagene, foraktet blant menneskene. Redselen du spredte, har lurt deg, det som var ditt hjertes overmot, du som bor i skjulestedene i klippen, du som holder til oppe på toppen av høyden. Selv om du legger ditt rede like høyt som ørnen, skal Jeg styrte deg ned derfra, sier Herren. Edom skal bli et skremsel. Hver den som går forbi det, skal bli forskrekket og spotte henne for alle hennes sår. Slik som da Sodoma og Gomorra ble lagt i grus, sammen med sine naboer, sier Herren, slik skal ikke en eneste mann bli boende der, og ikke noe menneskebarn skal oppholde seg der. Se, han kommer opp som en løve fra Jordans tykke skog til beitemarken som er fast og varig. Men brått skal Jeg få ham til å løpe bort fra den. Hvem er den utvalgte som Jeg kan sette over henne? For hvem er som Jeg+ Hvem vil stevne Meg for retten? Og hvem er den hyrden som kan stå for Mitt åsyn? Hør derfor hvilket råd Herren har lagt mot Edom, og hvilken plan Han har tiltenkt for dem som bor i Teman: Sannelig, de skal slepe dem bort, dem som er de minste i flokken. Han skal sannelig legge deres beiteplasser øde. Jorden skjelver ved braket når de faller. Skriket runger, og røsten høres helt til Rødehavet. Se, han stiger opp og flyr som en ørn og spenner sine vinger ut over Bosra. På den dagen skal hjertet til Edoms mektige bli som hjertet til en kvinne i fødselsveer. Om Damaskus: Hamat og Arpad er blitt til skamme, for de har hørt en ond melding. De er skrekkslagne, urolige som havet, som ikke kan være stille. Damaskus er blitt veik. Hun snur for å flykte, hun er grepet av angst. Fortvilelse og smerte har grepet henne som hos en fødende kvinne. Å, hvor denne lovpriste byen er forlatt. Min gledes by! Derfor skal hennes unge menn falle på gatene, og alle stridsmennene skal være brakt til taushet på den dagen, sier hærskarenes Herre. Jeg skal tenne ild på muren rundt Damaskus, og den skal fortære borgene i Ben-Hadad. Om Kedar og om kongerikene i Hasor, som Nebukadnesar, babylonerkongen, skal slå. Så sier Herren: Bryt opp, dra opp mot Kedar og ødelegg Østens barn! Deres telt og deres småfe skal de ta med bort. Deres teltduker, alt de eier skal de ta med seg, sammen med deres kameler. De skal rope til dem: ”Det er redsel på alle sider!” Flykt, dra langt bort! Bosett dere i dypene, dere som bor i Hasor, sier Herren. For Nebukadnesar, Babylons konge, har lagt råd mot dere, og han har tenkt ut en plan mot dere. Bryt opp, dra opp til folkeslaget som har fred og bor i trygghet, sier Herren, de som verken har porter eller bommer og som bor for seg selv. Deres kameler skal bli til bytte, og deres store buskap skal plyndres. Dem som klipper av kanten på skjegget, skal Jeg spre for alle vinder, og Jeg skal la ulykken komme over dem fra alle sider, sier hærskarenes Herre. Hasor skal bli til en hule for sjakaler, en ødemark for all tid. Ikke en eneste mann skal bo der, og ikke noe menneskebarn skal oppholde seg der. Dette Herrens ord kom til profeten Jeremia om Elam, i begynnelsen av regjeringstiden til Sidkia, kongen av Juda, og det lød slik: Så sier hærskarenes Herre: Se, Jeg skal bryte Elams bue, det beste av deres makt. Jeg skal sende fire vinder over Elam fra himmelens fire ender og spre dem for alle disse vinder. Det skal ikke være noe folkeslag som de bortdrevne av Elam ikke skal komme til. For Jeg skal gjøre Elam forferdet framfor sine fiender og framfor dem som står dem etter livet. Jeg skal føre den onde ulykken over dem, Min brennende vrede, sier Herren. Jeg skal sende sverdet etter dem helt til Jeg har gjort ende på dem. Jeg skal sette Min trone i Elam, og Jeg skal utrydde kongen og fyrstene derfra, sier Herren. Men i de siste dager skal det skje: Da skal Jeg føre de bortførte av Elam tilbake, sier Herren.

Kapittel 50

Dette ordet talte Herren om Babylon, om kaldeernes land, ved profeten Jeremia. Forkynn det blant folkeslagene, la dem høre det, løft banneret! La dem høre det, skjul det ikke, si: Babylon er inntatt, Bel er blitt til skamme. Merodak ligger knust. Hennes gudebilder er blitt til skamme, hennes avgudsbilder er knust. For fra nord kommer et folkeslag opp mot henne, som skal legge hennes land øde, og ingen skal bo i det. De flytter, de reiser bort, både mennesker og dyr. I de dager og på den tiden, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen. Gråtende skal de gå og søke Herren sin Gud. De skal spørre etter veien til Sion, med ansiktet vendt dit, og de skal si: Kom og la oss slutte oss til Herren i en evig pakt som ikke skal bli glemt. Mitt folk var fortapte får. Deres hyrder har ledet dem vill. De har ført dem på avveier i fjellene. De har gått fra fjell til haug, og de har glemt sitt hvilested. Alle som fant dem, fortærte dem. Deres motstandere sa: ”VI har ingen skyld, for de har syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, deres fedres håp, Herren.” Flytt ut fra Babylons midte, dra ut fra kaldeernes land! Vær som bukkene foran flokken! For se, Jeg reiser opp en samling av store folkeslag fra landet i nord og fører dem opp mot Babylon. De skal fylke seg mot henne. Derfra skal hun bli inntatt. Deres piler skal være som pilene til en dyktig kriger. De skal ikke vende tomhendt tilbake. Kaldea skal bli til krigsbytte. Alle som tar bytte fra henne, skal få nok, sier Herren. Ja, for dere gleder dere, for dere fryder dere, dere som plyndrer Min arv, ja, for dere hopper som en kvige som tresker, og dere vrinsker som hingster. Men deres mor skal bli dypt skamfull. Hun som fødte dere, skal få vanære. Se, det minste av folkeslagene skal bli til en ødemark, et tørt land og en ørken. På grunn av Herrens vrede skal hun aldri mer være bebodd, men hun skal ligge helt øde. Hver den som drar forbi Babylon, skal bli forskrekket og spotte henne for alle hennes sår. Fylk dere rundt Babylon, alle dere som spenner buen. Skyt på henne, spar ikke på pilene, for hun har syndet mot Herren. Rop mot henne på alle sider. Hun har rakt hånden ut for å overgi seg. Hennes bæresøyler er falt, hennes murer er revet ned. For det er Herrens hevn. Ta hevn over henne! Gjør med henne som hun selv har gjort. Utrydd såmannen fra Babylon og han som fører sigden i såtiden. Av frykt for det ødeleggende sverdet skal hver mann vende seg til sitt eget folk, og hver mann skal flykte til sitt eget land. Israel er et bortdrevet lam. Løvene har drevet ham bort. Først ble han fortært av Assyrias konge. Til sist har denne Nebukadnesar, babylonerkongen, gnagd hans bein. Derfor, så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, Jeg skal straffe Babylons konge og hans land, slik Jeg har straffet Assyrias konge. Jeg skal føre Israel tilbake til hans egen beitemark, han skal beite på Karmel og Basan. Hans sjel skal mettes på Efraim-fjellet og i Gilead. I de dager og på den tiden, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være mer, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes mer. For den resten Jeg lar bli igjen, skal Jeg tilgi. Mot landet Meratajim, dra bare opp mot det og mot dem som bor i Pekod. Legg det øde og ødelegg dem fullstendig, sier Herren, og gjør etter alt det Jeg har befalt deg. Det er krigslarm i landet og stor ødeleggelse. Å, hvordan hammeren som slo hele jorden, er blitt hogd i biter og knust. Å, hvordan Babylon er lagt øde blant folkeslagene. Jeg la ut en snare for deg, og du ble fanget, Babylon, men du forsto det ikke. Du ble funnet og grepet, for du har ført strid mot Herren. Herren har åpnet Sitt våpenhus og har ført ut Sin vredes våpen. For dette er et verk av Herren, hærskarenes Gud, i kaldeernes land. Kom imot henne fra alle kanter! Åpne hennes kornkamre! Dyng henne opp som ruinhauger og lys henne i bann! La det ikke bli noen rest igjen av henne. Slakt alle hennes okser, før dem ned til slakt. Ve dem! For deres dag er kommet, tiden da de skal få sin straff. Røsten av dem som flyktet og slapp unna fra landet Babylon, hør, i Sion forkynner de Herren vår Guds hevn, hevnen for Hans tempel. Kall sammen bueskytterne mot Babylon. Alle dere som spenner buen, dra til felts mot henne på alle kanter! La det ikke være noen som slipper unna! Gi henne tilbake for hennes gjerning! Etter alt det hun har gjort, skal dere gjøre mot henne. For hun har vist overmot overfor Herren, Israels Hellige. Derfor skal de unge mennene falle på gatene hennes, og alle hennes stridsmenn skal bringes til taushet på den dagen, sier Herren. Se, Jeg er imot deg, du overmodige! Sier Herren, hærskarenes Gud. For din dag er kommet, den tiden da Jeg skal straffe deg. Den overmodige skal snuble og falle, og ingen skal reise ham opp. Jeg skal tenne ild i hans byer, og den skal fortære alt rundt ham. Så sier hærskarenes Herre: Israels barn er undertrykt, sammen med Judas barn. Alle de som tok dem til fange, har holdt dem fast. De nekter å la dem fare. Deres Forløser er sterk, hærskarenes Herre er Hans navn. Han skal sannelig føre deres sak, for at Han kan gi landet hvile, men skake dem som bor i Babylon. Sverdet vendes mot kaldeerne, sier Herren, mot dem som bor i Babylon, mot hennes fyrster og hennes vise. Sverdet vendes mot pratmakerne, de skal bli stående som dårer. Sverdet vendes mot hennes mektige, de skal bli forferdet. Sverdet vendes mot deres hester, mot deres vogner og mot den sammensatte flokken i hennes midte. De skal bli lik kvinner. Sverdet vendes mot hennes skatter, de skal plyndres. Tørken er over hennes vann, og de skal tørke opp. For det er landet med utskårne gudebilder, og med sine skrekkelige avguder oppfører de seg som de har mistet forstanden. Derfor skal ørkenens ville dyr bo der sammen med sjakalene. Også de unge strutsene skal bo der. Det skal aldri noen sinne bli bebodd igjen. Fra slekt til slekt skal ingen bosette seg der. Slik som Gud styrtet Sodoma og Gomorra i grus, sammen med sine naboer, sier Herren, slik skal ikke en eneste mann bli boende der, og ikke noe menneskebarn skal slå seg til der. Se, et folk skal komme fra nord, og et stort folkeslag og mange konger skal bli reist opp fra jordens ytterste ender. De holder bue og kastespyd. De er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst buldrer som havet. De rir på hester. De slutter rekkene mot deg som stridsmenn, du Babylons datter! Babylons konge har hørt meldingen om dem, og hans hender synker i avmakt. Han er grepet av angst, han har veer som en fødende kvinne. Se, han kommer opp som en løve fra Jordans tykke skog til beitemarken som er fast og varig. Men brått skal Jeg få dem til å løpe bort fra den. Hvem er den utvalgte som Jeg kan sette over henne? For hvem er som Jeg? Hvem vil stevne Meg for retten? Og hvem er den hyrden som kan stå for Mitt åsyn? Hør derfor hvilket råd Herren har lagt mot Babylon, og hvilke planer Han har tiltenkt for kaldeernes land: Sannelig, de skal slepe dem bort, de som er de minste i flokken. Han skal sannelig legge deres beitemark øde. Ved ropet ”Babylon er tatt!” skjelver jorden, og skriket høres blant folkeslagene.

Kapittel 51

Så sier Herren: Se, Jeg reiser en ødeleggers ånd mot Babylon og dem som bor i Leb-Kamai. Jeg skal sende fremmede til Babylon, og de skal sikte henne som korn og tømme hennes land. For på den onde ulykkens dag skal de komme over henne fra alle sider. La ikke bueskytteren få spenne sin bue eller få iføre seg sin brynje! Spar ikke hennes unge menn! Lys hele hennes hær i bann! Slik skal de falle og ligge slagne i kaldeernes land, og slik skal de ligge gjennomboret i hennes gater. For Gud, hærskarenes Herre, har ikke etterlatt Israel eller Juda som enker, selv om deres land var fylt av skyld overfor Israels Hellige. Flykt ut fra Babylons midte, hver og en må redde sitt liv. La dere ikke bli brakt til taushet ved hennes misgjerning, for dette er tiden da Herren skal ta hevn. Han skal gi henne gjengjeld. Babylon var et gullbeger i Herrens hånd som gjorde hele jorden drukken. Folkeslagene drakk av hennes vin. Derfor har folkeslagene mistet forstanden. Brått er Babylon falt og blitt knust. Klag over henne! Hent balsam for hennes sår! Kanskje hun kan bli legt. Vi ville lege Babylon, men hun kan ikke leges. Bare forlat henne, og la hver og en av oss dra til sitt eget land! For hennes rettferdige dom når til Himmelen og er løftet opp til skyene. Herren har latt vår rettferdighet kommer fram. Kom og la oss forkynne Herren vår Guds gjerning i Sion. Spiss pilene! Samle skjoldene! Herren har vakt mederkongenes ånd. For Hans plan mot Babylon er å ødelegge henne, fordi det er Herrens hevn, hevnen for Hans tempel. Reis banneret mot Babylons murer. Gjør vaktholdet sterkt, sett ut vaktmennene, gjør klar dem som ligger i bakhold. For Herren har tenkt det ut og setter også i verk det Han har talt mot dem som bor i Babylon. Du som bor ved mange vann og har så mange skatter, enden er nær for deg, målet er fullt for din grådige vinning. Hærskarenes Herre har sverget ved Seg Selv: Sannelig, Jeg skal fylle deg med mennesker, som gresshopper, og de skal løfte et rop mot deg. Han er det som har dannet jorden ved Sin kraft. Han grunnfestet verden ved Sin visdom og strakk ut himmelen ved Sin forstand. Når Han lar Sin røst lyde, buldrer vannene i Himmelen. For Han lar tåkedamp stige opp fra jordens ende. Han lager lyn til regnet. Han henter vinden ut fra Sine forrådsrom. Hvert menneske er en dåre uten kunnskap. Hver gullsmed blir gjort til skamme ved det utskårne bildet, for hans støpte bilde er falskhet, og det finnes ikke åndepust i dem. De er bare tomhet, et verk til spott. På den tiden de skal straffes, skal de gå fortapt. Men Jakobs Del er ikke som disse, for Han er Den som har formet alt, også den stammen som er Hans arv. Hærskarenes Herre er Hans navn. Du er Min stridshammer og Mine krigsvåpen. For med deg knuser Jeg folkeslagene. Med deg ødelegger Jeg kongeriker. Med deg knuser Jeg hest og rytter. Med deg knuser Jeg vogn og kriger. Med deg knuser Jeg mann og kvinne. Med deg knuser Jeg gammel og ung. Med deg knuser Jeg den unge mannen og jomfruen. Med deg knuser Jeg hyrden og hans flokk. Med deg knuser Jeg bonden og hans spann med okser. Med deg knuser Jeg stattholdere og styresmenn. Men rett foran øynene på dere skal Jeg gjengjelde Babylon og alle dem som bor i Kaldea for alt det onde de har gjort i Sion, sier Herren. Se, Jeg kommer over deg, du ødeleggelsens fjell, du som ødelegger hele jorden, sier Herren. Jeg skal rekke ut Min hånd mot deg, rulle deg ned fra klippene og gjøre deg til et nedbrent fjell. De skal ikke ta noen stein fra deg til hjørnestein eller noen stein til grunnvoller. Men du skal bli til ødemark til evig tid, sier Herren. Reis banneret i landet, blås i krigshorn blant folkeslagene! Innvi folkeslagene til å gå imot henne, kall kongerikene sammen mot henne: Ararat, Minni og Asjkenas. Innsett en hærfører mot henne. La hestene dra opp som bustete gresshopper. Innvi folkeslagene til å gå imot henne, sammen med mederkongene, stattholderne og alle styresmennene, ja hele landet han hersker over. Da skal landet skjelve og vri seg i smerte. For Herrens planer skal settes i verk mot Babylon, så landet Babylon blir lagt øde så ingen kan bo der. Babylons mektige har sluttet å stride, de sitter stille i sine festninger. Deres kraft er utmattet, de er blitt som kvinner. De har brent ned hennes bosteder, hennes portkammer er brutt i stykker. Et ildbud løper for å møte en annen, og en budbærer løper for å møte en annen, så de kan melde til Babylons konge at hans by er inntatt fra alle kanter. Vadestedene er besatt, sivdammene har de satt ild på og brent ned, og stridsmennene er skrekkslagne. For så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Babylons datter er som en treskeplass når tiden er inne til å trampe henne sammen. Ennå en liten stund, så kommer tiden for hennes høst. Nebukadnesar, Babylons konge, har fortært oss, han har skapt forvirring blant oss. Han har gjort oss til et tomt kar, han har svelget oss som et sjøuhyre. Han har fylt sin mage med mine lekre retter, og han har spyttet oss ut. La de som bor i Sion, si: Må den volden som er gjort mot meg i mitt kjød, komme over Babylon! La Jerusalem si: Må mitt blod komme over dem som bor i Kaldea! Derfor, så sier Herren: Se, Jeg fører din sak og tar hevn for deg. Jeg skal tørke ut hennes hav og la hennes kilde bli tørr. Babylon skal bli til en ruinhaug, en hule for sjakaler, til skrekk og spott, og ingen skal bo der. Alle skal de brøle sammen som unge løver, de skal knurre som løveunger. Når de brenner av begjær, skal Jeg lage i stand fester for dem. Jeg skal gjøre dem drukne, så de kan være lystige, men så sovne inn i en evig søvn og ikke våkne, sier Herren. Jeg skal føre dem ned som lam til slakt, som værer og geitebukker. Å, hvor Sjesjak er inntatt! Å, hvor den er besatt, det som er lovprist over hele jorden! Å, hvor Babylon er blitt til et skremsel blant folkeslagene! Havet har steget over Babylon. Hun er dekket med alle dets buldrende bølger. Hennes byer er blitt en ødemark, et tørt land og en ørken, et land hvor det ikke bor en eneste mann og som ikke noe menneskebarn drar gjennom. Jeg skal straffe Ble i Babylon, og det han har slukt, skal Jeg få ut av hans munn. Folkeslagene skal ikke lenger strømme til ham. Ja, Babylons mur skal også falle. Mitt folk, dra ut fra henne! Må enhver redde sin sjel fra Herrens brennende vrede. La ikke mismot gripe deres hjerte, så dere frykter når ryktet høres i landet. For det ene året skal det komme et rykte, og et annet rykte skal komme året etter. Det blir vold i landet, og hersker skal gå imot hersker. Men se bare, dager skal komme da Jeg skal bringe straff over de utskårne gudebildene i Babylon. Hele hennes land skal bli til skamme, og alle hennes slagne skal falle i hennes midte. Da skal Himmelen og jorden og alt som er i dem, juble over Babylon. For ødeleggerne skal komme over henne fra nord, sier Herren. Slik som Babylon var årsak til at de slagne falt i Israel, slik skal Babylon bli årsak til at det faller slagne fra hele jorden. Dere som har sluppet unna sverdet, kom dere av sted! Stå ikke stille! Husk på Herren der dere er langt borte, legg dere også Jerusalem på hjertet. Vi ble til skamme fordi vi måtte høre på hån. Skamrøde har dekket over vårt ansikt, for fremmede hadde kommet inn i helligdommene i Herrens hus. Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da Jeg skal bringe straff over hennes utskårne gudebilder, og over hele hennes land skal de sårede stønne. Selv om Babylon ville stige opp til Himmelen, selv om hun ville gjøre høyborgen utilgjengelig, den som er hennes styrke, så skulle likevel ødeleggerne fra Meg komme fra til henne, sier Herren. Lyden av skrik kommer fra Babylon, det er stor ødeleggelse i kaldeernes land. For Herren ødelegger Babylon og bringer hennes høye røst til taushet. Bølgene buldrer som store vann, og larmen av deres røst runger. Det er fordi ødeleggeren kommer mot henne, mot Babylon, og hennes mektige blir fanget. Deres buer knekkes. For Herren er en gjengjeldelsens Gud, Han skal sannelig gi gjengjeld. Hennes fyrster, hennes vise, hennes stattholdere, hennes styresmenn og hennes mektige skal Jeg gjøre drukne. De skal sovne inn i en evig søvn og ikke våkne, sier Kongen, Hans navn er hærskarenes Herre. Så sier hærskarenes Herre: Babylons tykke murer skal rives ned til grunnen, og hennes høye porter skal settes fyr på og brennes opp. Ja, folkene har slitt seg ut forgjeves, og de mange folkene har slitt se ut og blitt trette. Dette ordet ga profeten Jeremia til Seraja, sønn av Neria, sønn av Makseja, da han dro sammen med Sidkia, kongen av Juda, til Babylon i det fjerde året han var konge. Seraja hadde ansvar for innkvartering. Så skrev Jeremia ned i en bok all den onde ulykken som skulle komme over Babylon, alle disse ordene som er skrevet om Babylon. Jeremia sa til Seraja: Når du kommer fram til Babylon, da skal du se til at du leser opp alle disse ordene. Da skal du si: ”Herre, Du har talt imot dette stedet om at Du skal utslette det, så ikke noen skal bli boende her, verken mennesker eller dyr. Men det skal ligge øde til evig tid.” Det skal skje: Når du har avsluttet å lese opp fra denne boken, da skal du binde fast en stein på den og kaste den ut i Eufrat. Så skal du si: ”Slik skal Babylon synke og ikke stige opp igjen på grunn av den onde ulykken som Jeg skal føre mot henne. De skal være utmattet.” Så langt er dette Jeremias ord.

Kapittel 52

Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Hans mors navn var Hamutal, datter av Jimeja fra Libna. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik som alt Jojakim hadde gjort. For på grunn av Herrens vrede skjedde dette i Jerusalem og Juda, helt til Han kastet dem bort fra Sitt åsyn. Deretter gjorde Sidkia opprør mot Babylons konge. I det niende året han var konge, i den tiende måneden og på den tiende dagen i måneden skjedde det at Nebukadnesar, Babylons konge, og hele hans hær kom imot Jerusalem og slo leir mot den. De bygde en voll rundt den. Slik var staden beleiret helt til kong Sidkias ellevte år. Men i den fjerde måneden, på den niende dagen i måneden, var hungersnøden blitt så stor i staden at det ikke fantes mer mat til folket i landet. Da var det noen som brøt seg gjennom bymuren, og om natten flyktet alle stridsmennene og dro ut av staden gjennom porten mellom de to murene, tett ved kongens hage. Dette gjorde de til tross for at kaldeerne fortsatt lå i leir rundt staden. De dro av sted langs veien over sletten. Men kaldeernes hær satte etter kongen, og de tok igjen Sidkia på slettene ved Jeriko. Hele hans hær ble spredt og forlot ham. Så grep de kongen og førte ham opp til Babylons konge ved Ribla, i landet Hamat, og han domfelte ham. Så drepte Babylons konge Sidkias sønner rett for øynene på ham. Og i Ribla drepte han også alle lederne i Juda. Han lot Sidkia blinde og lot ham binde med bronselenker. Så førte Babylons konge ham til Babylon og satte ham i fengsel til hans dødsdag. I den femte måneden, på den tiende dagen i måneden, som var det nittende regjeringsåret til kong Nebukadnesar, Babylons konge, kom Nebusaradan, kommandanten for livvakten, en av tjenerne til Babylons konge, til Jerusalem. Han brente opp Herrens hus og kongens hus. Alle husene i Jerusalem, det vil si alle stormennenes hus, brente han opp på ilden. Hele kaldeernes hær som var sammen med kommandanten for livvakten, rev ned alle Jerusalems murer, helt rundt. Noen av de fattige i folket og resten av folket som var blitt igjen i staden, og overløperne som hadde gått over til Babylons konge, og resten av håndverkerne ble så ført bort som fanger av Nebusaradan, kommandanten for livvakten. Men noen av de fattige i landet lot Nebusaradan, kommandanten for livvakten, bli igjen som vindyrkere og bønder. Bronsesøylene som var i Herrens hus og vognene og bronsehavet som var i Herrens hus, brøt kaldeerne i stykker. De tok med seg bronsen av alt dette til Babylon. De tok også bort askekarene, ildskuffene, vekesaksene, offerskålene, røkelsesskålene og alle bronseredskapene som hadde vært brukt i tjenesten. Skålene, ildfatene, offerskålene, askekarene, lysestakene, røkelsesskålene og begerne, alt som var av rent gull og rent sølv, tok kommandanten for livvakten bort. De to søylene, det ene havet og de tolv bronseoksene som var under de vognene som kong Salomo hadde laget til Herrens hus, bronsen i alle disse gjenstandene kunne ikke veies. Om søylene er å si: En søyle var atten alen høy, en målesnor på tolv alen nådde omkring den, og den var fire fingre tykk. Den var hul. Søylehodet på den var av bronse. Et søylehode var fem alen høyt, med et flettverk og granatepler rundt hele søylehodet. Alt sammen var av bronse. Den andre søylen var lik den første og hadde granatepler. Dete var nittiseks granatepler på sidene. Alle granateplene, rundt flettverket, var ett hundre. Kommandanten for livvakten tok med seg ypperstepresten Seraja, den nest øverste presten Sefanja og tre dørvoktere. Fra staden tok han også med seg en hoffmann som hadde oppsyn med stridsmennene, og sju menn av dem som tjente for kongens åsyn og som ble funnet i staden, og hærførerens skriver, han som skrev ut folket i landet til krigstjeneste, og seksti menn av folket i landet, som ble funnet midt i staden. Nebusaradan, kommandanten for livvakten, tok med seg alle disse og førte dem til Babylons konge i Ribla. Da lot Babylons konge dem bli slått og drept i Ribla i Hamat-landet. På denne måten ble Juda ført bort som fanger fra sitt eget land. Dette er tallet på det folket som Nebukadnesar bortførte som fanger: I det sjuende regjeringsåret var det tre tusen og tjuetre jøder. I det attende regjeringsåret bortførte han åtte hundre og trettito sjeler som fanger fra Jerusalem. I det tjuetredje regjeringsåret til Nebukadnesar bortførte Nebusaradan, kommandanten for livvakten, sju hundre og førtifem sjeler av jødene som fanger. Det var fire tusen seks hundre sjeler i alt. I det trettisjuende året etter at Jojakin, kongen av Juda, var bortført, i den tolvte måneden, på den tjuefemte dagen i måneden, skjedde det at Evilmerodak, Babylons konge, i det første året han var konge, benådet Jojakin, kongen av Juda, og slapp ham ut av fengslet. Han talte vennlig til ham og ga ham en mer fremtredende plass enn de kongene som var sammen med ham i Babylon. Så la han av seg fengselsklærne, og han fikk stadig ete brød for kongens ansikt alle sitt livs dager. Det han hadde bruk for, ble gitt ham som regelmessig underhold fra Babylons konge, en del for hver dag, til den dagen han døde, alle hans livs dager.