Visjon 14 av Hadewijch fra Antwerpen (1200-tallet)

Visjon 14 av Hadewijch fra Antwerpen (1200-tallet)

Hadewijch fra Antwerpen skriver:

”Jeg var, og er fremdeles, i en tilstand av stort begjær i kjærlighetsrus, slik at jeg trodde, og endog visste, at jeg ikke kunne leve med en så stor uro som jeg befant meg i, om ikke Gud gav meg ny kraft, hvilket Han også gjorde – Han være takket for det.

Tronen betydde en overveldende ny gunstbevisning hvormed Han i langt større grad enn før ville gjøre meg delaktig i Hans ufattelige rikdom. Jeg var den gang rik på mange dyder, riktignok andre enn dem som vanligvis gjelder i dag. Men den gjennomslagskraft som Han denne gang gav meg og som jeg ikke hadde før, den nye styrke, det var en kraft hvormed Han gjorde meg delaktig i sin egen væren og gjorde meg med mine lidelser i stand til å være gud for Ham idet jeg etterfulgte Ham og var i Ham, på samme måte som han var for meg den gang Han for min skyld levde som menneske. Det betydde at jeg skulle kunne holde fast ved kjærligheten selv om jeg måtte unnvære kjærlighetens nytelse, det vil si at jeg i virkeligheten skulle kunne bære smertene som kjærligheten volder når den treffer meg med sine skarpe piler.

Tronen var et tegn på den opphøyde verdighet i mitt livs utvelgelse til en udelt enhet med Ham. Den klare glans som den fremtrådte i, var den renhet som består i fraværet av alle feiltrinn som de fremmede begår, mennesker som Han ikke har utvalgt til det som Han – Gud være takket for det – har kalt meg til. Å, når jeg tenker over hva Gud vil med meg og hva han har gjort for min egen utholdenhet. Den er resultatet av den store kjærlighet som makter alt. Og det er et under når jeg tenker over hva Gud vil med meg og at Han foretrekker meg fremfor alle skapninger som jeg møtte på min vei. Jeg forstår knapt nok at mine samtidige medmennesker, som Han i motsetning til meg ikke har tiltenkt så mange gaver, allikevel så lenge unner meg livet og at de sparer meg for ubehageligheter. De viser meg jo endog aktelse og velvillighet istedenfor å være ubehagelige. Særlig påfallende er dette siden Gud har lovet meg så mange lidelser for at jeg skulle bli lik Ham, at jeg skulle lide for alle mennesker og også mer enn alle mennesker for å etterfølge Ham og for å leve som et fullkomment menneske.

At man nå endog kunne se alle ting gjennom Tronens strålende lys, betydde at det ikke fantes noen motsetning til Guds eget vesen, og at jeg måtte erkjenne at alt hva jeg gjorde, også de særlige oppdragene Han hadde gitt meg, var forankret i Hans viljes grunn, idet Han ut fra kjærlighetens høye makt hadde pålagt meg dette. For øvrig søkte jeg ellers aldri noen annen grunn, og i all min gjerning forsømte jeg aldri å lytte til Hans vilje.

At jeg betraktet alle ting gjennom Tronens lys, betydde at jeg erkjente all min gjerning og min vilje fritt og uforferdet i Ham, også når jeg plutselig ble grepet av lengselsrusen mot Ham, og selv når jeg opplevde de avskyelige erfaringene som jeg for kjærlighetens skyld måtte gjennomgå og fremdeles må gjennomgå. Og så stor plass hadde du i min lidenskapelige kjærlighet at jeg ikke et øyeblikk kunne, ei heller kan, unnlate å tenke på din lengsel. Og da du i din åndelige lammelse fortvilet kjempet som om det var med døden, levde jeg så nær deg i din tilsynelatende kjærlighetsløse forlatthet og følte det som om det var meg selv det gjaldt. Uavlatelig bestormet jeg derfor Gud, slik at jeg overfor Gud var mer deg enn meg selv. Dette hvilte ubeskrivelig tungt på meg. Og enda mer tynget det meg at du jo var et ungt menneske, som hadde langt igjen å gå, mens jeg, som før hadde vært så sterk i kjærlighet, nå av kjærligheten selv var fullstendig forbigått, slik visjonen av den høye nye trone har vist meg, ny og skjær og prydet som det sømmer seg for den store elsker, kjærlighetens og dens værensmysteriums kilde. Og i tronens midte stod det en ny trone, et høysete, som forestilte hva kjærligheten makter og den tilstand de befinner seg i som har funent den indre ro. Og på dette sete satt vår kjærlighets skaper og rettferds mester idet Han avsa den dom som Kjærligheten hadde foreslått for sine rettferdige. Og det åsyn som Han viste i denne stund, var forferdende og uutholdelig å skue for en skapning som aldri hadde opplevd menneskelig og guddommelig kjærlighet som én ubrytelig enhet, eller som verken er i stand til å forstå Åsynet eller føle det som en naturlig opplevelse i enhet med den totale guddoms utstrømning og alle tings tilbakevendende strøm inn i guddommen.

I denne form som Åsynet viste seg i, hadde jeg aldri før opplevd det, skjønt jeg tidligere hadde sett det i den samme transfigurasjonen som Sankt Peter og de han var sammen med var vitne til på Tabor-berget. I lang tid før det skjedde, hadde jeg hatt en brennende lengsel etter å oppleve dette! Jeg hadde hørt si at Sankt Peter aldri mer lo etter at han opplevde det. Jeg ville også gjerne selv ha reagert på samme måte, for – i lengsel etter Ham og for å tilfredsstille Ham – å hentæres i Hans etterfølgelse; ikke for å oppnå en tidlig død, men for å forbli i en tilstand av kontinuerlig ensomhet. Da dette hendte meg, mottok jeg en slik kraft til å bevare den indre harmoni ved alt som kom over meg – i glede og i sorg, i latter og i gråt og i enhver ulykkelig tilstand uten smerte, men også ved alle slags nådegaver og krefter som når høyere enn nåden – uten derfor på noen måte å rose meg selv. På samme måte var det ved alle slags mektige undere og andre gjerninger, som når jeg forløste dem fra syndens snarer eller befridde dem fra fortvilelse, eller jeg ved den kraft som Gud gav meg, endog vekket åndelige døde tilbake til livet. Dette skjedde med fire av dem.

Når jeg gjør det så omstendelig, er det fordi du så gjerne hører om disse ting, hva det enn dreier seg om, fordi det lød så vakkert eller var så overmenneskelig og så likt Guds eget menneskeliv. Siden den gang har jeg ikke latt meg bringe ut av likevekt. Jeg gjorde som Gud, som bar alle sine gjerninger frem for Faderen, som han hadde fått dem av. Og hva jeg har fått av Ham, mottok jeg i transfigurasjonen og i de øvrige visjoner på andre måter fra Åsynet, som jeg ganske nylig og også tidligere har skrevet om for deg. Og dessuten er det meget mer som jeg ikke har skrevet til deg om, og det er jeg meget lei meg for, for jeg gjør gjerne hva du ønsker. Og ettersom du så gjerne vil vite alt om meg, så er jeg særdeles lei meg for at du ikke har fått vite alt hva du så gjerne vil vite.

Det var en gang i løpet av en natt og en dag at jeg tre ganger har sett vår kjærlighets uutholdelige og samtidig uforlignelige skjønne åsyn, som er alt. Og hver gang viste det seg i sine særlige uttrykksformer, svarende til de spesielle gaver Han hver gang gav meg. Og hver gang mottok jeg atter nye gaver som lot meg vite i hvilket landskap i kjærlighetens land jeg befant meg og hvor høyt jeg hadde steget. Likeledes mottok jeg et mangfold av åpenbaringer som angikk så vel profetiens ånd som himmelens og jordens vesen, skjærsilden og helvete, innsikt i de forskjellige forhold og forbindelser angående de fire elementer, og hvordan man skal forstå kjærligheten, hvordan Han, vår kjærlighet, er i Ham selv og hvordan denne kjærlighet går ut fra Ham selv til oss, og videre hvordan kjærligheten den ene gang dreper og en annen gang helbreder, og hvordan den foretrekker den laverestilte og forstøter den høyere. For øvrig henviser jeg til alt som er kjent og utlagt om disse ting.

En gang var jeg hele tre dager og like mange netter opptatt i ånden og beskuet vår elskedes åsyn. Det har hendt svært ofte at jeg har vært opptatt så lenge. Jeg var også ofte i lengre tid utenfor meg selv, befridd for meg selv og for andre mennesker, kun hengitt til Ham i kjærlighetens nytelse. Det vil si det samme som å oppleve hvordan Han hengir seg til seg selv. Det å være opptatt i Ham på denne måte overgår alle gaver og alt hva Han fullbyrder, for da er man ikke mindre enn Han selv er. Bortsett fra at de er fullstendig befridd for seg selv i ånden, er de andre åpenbaringer intet imot vår elskedes åsyn som jeg skuet på den nye trone. For i hver åpenbaring hadde jeg sett meg selv og delvis også meg selv som utkåret. Men nå så jeg Hans åsyn og at jeg samtidig var nådd frem til det kor jeg var utkåret til. Her skulle jeg smake menneske og Gud i én kraft, hva et menneske aldri kan oppnå med mindre man er som Gud, fullstendig lik Ham som er vår kjærlighet.

Den som nå satt på den nye tronen, det var jeg, til forveksling lik det fryktinngytende og vidunderlige åsyn, og til meg talte en stemme som lød som en dyp torden, lik et stormende brus som likesom fikk alle andre lyder til å forstumme, slik at kun stemmen hørtes, og den talte til meg: ”Du sterkeste i all tvekamp, du som har seiret over alt og åpnet helhetens mysterium, som ingen skapning kunne åpne som ikke med frykt og beven gjennom kjærlighet har erkjent at jeg er Gud og menneske; fordi du er tapper, og så tapper at du aldri gir etter, heter du Den Tapreste, og derfor er det rett og riktig at du fullstendig kjenner meg” (Hadewijch fra Antwerpen, 2005, s. 29-34)."

Kilde: Hadewijch fra Antwerpen. (2005). Utdrag fra Visjoner. I: Hansen, Jan-Erik Ebbestad (red.). Vestens mystikk. Oslo: De norske bokklubbene.