Utdrag fra "Fortrolige råd" (1300-tallet) - del 1 (forord, kapittel 1 og kapittel 2)

Fra ”Fortrolige råd” (1300-tallet)

Den ukjente engelske forfatteren skriver:

”Min åndelige venn i Gud,

når det gjelder ditt indre virke, slik jeg tror du er anlagt, henvender jeg meg nå til deg spesielt, og ikke generelt til alle andre som skulle komme til å høre disse ord. For hvis jeg skulle henvende meg til alle, hadde jeg måttet skrive dette i generelle ordelag. Men siden jeg nå henvender meg kun til deg, skriver jeg ikke noe annet enn det jeg tror angår deg og dine behov. Hvis noen andre skulle være i samme situasjon som deg, og ha samme nytte av denne boken, desto bedre; da vil jeg ha fått rikelig lønn for mitt arbeid. Likevel, her og nå vil mitt hovedanliggende, slik jeg ser det, kun være dine egne indre tilbøyeligheter. Til deg, som representant for alle dine likesinnede, sier jeg derfor som følger:

Kapittel 1

Når du kommer til det punkt hvor du skal samle tankene, tenk ikke på forhånd på hva du skal gjøre etterpå, men fortreng så vel gode som onde tanker. Be ikke med ord, med mindre du føler at du må; og selv da, hvis du skal si noe, tenk ikke på om det du sier er mye eller lite. Tenk heller ikke på hva ordene betyr, hva enten det er forbønn, salme, hymne eller lovsang, eller en annen slags bønn, enten generell eller spesiell, og enten du ber inni deg, i tankene, eller sier den frem høyt med ord. Sørg for at ingenting annet opptar tankene dine enn et blott og bart formål om å nå Gud – ikke innpakket i noen konkret tanke om hvordan Gud selv er eller hvordan han utfører sine gjerninger, men bare at han er hva han er. Jeg ber deg, la ham være som han er, og gjør ham ikke annerledes. Forsøk ikke å nå inn til ham ved hjelp av skarpsindige tanker. Bare troen skal være ditt grunnlag. Dette blottede formål, rotfestet og bygget på sann tro, skal ikke være noe annet for dine tanker og følelser enn en åpen og blind erkjennelse av din egen eksistens. Det er som om du sa til Gud, inni deg: ”Det som jeg er, Herre, overgir jeg til deg, uten hensyn til noen av dine egenskaper, foruten at du er hva du er, verken mer eller mindre.”

Dette ydmyke mørket skal gjenspeile hele ditt sinn. Tenk ikke mer på deg selv enn jeg ber deg tenke på Gud, slik at du blir ett med ham i ånden, uten at tankene blir spredt utover på andre ting. For han er din eksistens, og i ham er du den du er, ikke bare fordi du er til, men fordi han er både årsaken til at du er til og selve din eksistens. Derfor skal du nå tenke på Gud som du tenker på deg selv, og på deg selv som på Gud, nemlig at han er hva han er, og at du er hva du er. På denne måten vil ikke tankene dine bli spredt eller forvirret, men samles i ham som er alt. Men det vil alltid være en vesensforskjell mellom deg og ham, den at han er selve din eksistens, men du er ikke hans. For selv om det er slik at alle ting har sin årsak og eksistens i ham, og han er alle tings årsak og eksistens, er det bare han selv som er sin egen årsak og eksistens. På samme måte som ingenting kan være til uten ham, kan heller ikke han være til uten seg selv. Han er sin egen eksistens så vel som alle andres. Han alene skiller seg fra alt annet ved at han er både sin egen eksistens og alle andres. Derfor er han ett med alt, og alt er ett med ham, fordi alt er til gjennom ham som er alle tings eksistens. Slik skal dine tanker og følelser forenes med ham, ved hans udelte nåde. Alle vitebegjærlige forsøk på å trenge inn i de uutgrunnelige egenskapene ved ditt skjulte jeg, eller ved hans, skal du skyve langt fra deg. Tankene dine skal være åpne og følelsene ubesmittet, og du, i din åndelige nakenhet, skal berøres av hans nåde, og derved i fortrolighet få næring fra ham, slik som han er. Men dette vil ikke være synlig, og heller ikke fullkomment. Slik må det nemlig være i dette livet – men på den måten stimuleres ditt begjær etter å oppnå mer.

Se opp med lett hjerte, og si til din Gud, enten med ord eller i hjertet ditt: ”Det som jeg er, Herre, overgir jeg til deg, for det er deg selv.” Tenk på dette, åpent, enkelt og uten skam, at du er hva du er, og at det er unødvendig å granske dette nærmere.

Det er ikke vanskelig å tenke slik, selv ikke for den mest uvitende og enfoldige mann eller kvinne, slik jeg ser det. Derfor må jeg med et bedrøvet smil undre meg når noen hevder (og her mener jeg ikke enkle, uvitende mennesker, men lærde menn med store kunnskaper) at det jeg skriver til deg og andre er så vanskelig og høytravende, så spissfindig og merkverdig at det knapt kan bli forstått selv av den mest lærde teolog eller av den mest intelligente mann eller kvinne, som de sier. Mitt svar er at det er en kilde til stor sorg, og noe som Gud og de som elsker ham, bittert klandrer og tar avstand fra, at i våre dager er ikke bare noen få, men nær sagt alle (kanskje bortsett fra et par av Guds spesielt utvalgte) fullstendig blendet av sine spissfindige kunnskaper, enten om boklig lærdom eller allmenn viten. Derfor er de ute av stand til å forstå denne enkle oppgaven, som kan forene selv den mest uvitende manns sjel med Gud i ydmykhet og fullkommen kjærlighet. På grunn av sin blindhet og tilgjorthet er de ikke i stand til å oppfatte og forstå dette, like lite som et barn ved sin ABC-bok er i stand til å forstå kunnskapene til den mest lærde mann på universitetet – om ikke enda mindre. Fordi de er blinde, kaller de dette feilaktig for ”intellektuelt skarpsinn”, men hvis de så ordentlig på det, ville de se at det bare er enkel, lettfattelig lærdom for uvitende mennesker.

Jeg anser nemlig den for å være uvitende og enfoldig som ikke klarer å tenke og fornemme at han er til – ikke hva han er, men at han er. For det å være klar over sin egen eksistens er innsikt som finnes naturlig selv hos det mest uvitende fe, eller hos det dummeste dyr (hvis man kan si, som man vel ikke kan, at noen dyr eller dummere enn andre). Da er det desto mer naturlig at mennesket, som den eneste skapning som er utstyrt med fornuft, skal kunne tenke og fornemme at han selv er til.

Derfor må du komme ned på det laveste tankenivå – som noen mennesker holder for å være det høyeste – og tenke på den mest enfoldige måte – som noen anser for å være den klokeste – ikke på hva du er, men at du er. For at du skal kunne tenke på hva du er, med alle dine egenskaper, behøves det mye viten og innsikt og inngående granskning av din naturlige forstand. Dette har du allerede gjort mange ganger ved hjelp av Guds nåde, slik at du nå vet, i hvert fall delvis og i den grad det gagner deg, hva du er: et menneske av natur, og en avskyelig, elendig stakkar gjennom synden. Dette vet du utmerket godt, og noen ganger synes du kanskje så altfor godt om den skitten og elendigheten som følger med dette. Fy, for en skam! Jeg ber deg, gi slipp på dette! Rot ikke mer rundt i det, for stanken er forferdelig. Men å vite at man er til, er mulig for alle, hvor uvitende og enfoldig man enn måtte være; det krever ingen stor viten eller forstand.

Kapittel 2

Derfor ber jeg deg, gjør ikke mer med dette enn å tenke ganske enkelt at du er hva du er, hvor avskyelig og elendig du enn måtte være. Jeg formoder at du på forhånd har fått tilgivelse for dine synder, spesielt så vel som generelt, i henhold til Den hellige kirkes sanne lære. Ellers ville verken du eller noen annen våge å ta fatt på denne oppgaven med mitt samtykke. Hvis du føler at du har gjort alt som står i din makt, kan du vie deg til denne oppgaven. Om du fremdeles føler deg så syndig og elendig at du er en byrde for deg selv og ikke vet hva som er best å gjøre, skal du bare gjøre slik jeg ber deg om.

Ta den gode, nådige Gud slik han er, og legg ham på ditt eget syke jeg som om han var en bandasje. Eller for å si det på en annen måte: Løft opp ditt syke jeg, slik du er, og forsøk gjennom din lengsel å berøre den gode, nådige Gud. Å berøre ham er kilde til evig helse, slik vi kan se i historien om kvinnen i evangeliet: Si tetigero vel fimbriam vestimenti eius, salva ero, ”Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk” [Mark 5,28]. I mye større grad blir din sykdom helbredet gjennom denne himmelske berøring av ham, for da berører du selve hans vesen, ham selv i egen kjære person. Reis deg derfor straks, og prøv dette botemidlet. Løft ditt eget syke jeg, slik du er, opp til den nådige Gud, slik han er. Slå fra deg alle nysgjerrige eller avanserte tanker omkring noen av dine egne egenskaper, eller Guds egenskaper, enten de er rene eller skitne, nådegitte eller naturlige, guddommelige eller menneskelige. Det eneste som betyr noe nå, er at din blinde bevissthet om ditt nakne jeg skal bli båret opp med glad, intens kjærlighet, for å bli sammenføyd og forent i nåden og ånden med Guds dyrebare vesen, slik som han er i seg selv, verken mer eller mindre.

Din ustyrlige nysgjerrighet kommer ikke til å finne noe å livnære seg på i dette arbeidet, og derfor vil den alltid klage og forsøke å få deg til å legge dette til side. Den vil heller at du skal gjøre noe som den på sitt forunderlige vis betrakter som ”nyttig”. Det virker nemlig på den som om det du gjør nå ikke har noen verdi, men dette er bare fordi den ikke forstår noe av det. Jeg ville bare elske dette desto mer, fordi dette viser at det du gjør er mye mer verdifullt enn noe av det din nysgjerrighet ville gjøre. Hvorfor skulle jeg ikke like dette bedre? Det er jo ingenting av det jeg kan gjøre, ingen fysiske eller åndelige aktiviteter som mine sanser og min nysgjerrighet kan beskjeftige seg med, som bringer meg så nær Gud og så langt bort fra denne verden som denne nakne, enkle fornemmelsen, det å overgi mitt eget jeg til Gud.

Selv om din nysgjerrighet ikke kan finne noen næring i dette arbeidet og derfor prøver å få deg til å gi det opp, skal du se til at du ikke gir etter for den, men at du er dens herre og mester. Fall ikke tilbake til å gi den næring, om den blir aldri så ilter. Hvis du tillater den å utforske de mange underlige funderingene omkring ditt vesens egenskaper, har du falt tilbake til å gi næring til din nysgjerrighet. Slike funderinger kan riktignok være gode og gagnlige. Likevel, hvis man velger dem fremfor den blinde følelsen, det å gi avkall på seg selv, vil de bryte opp og ødelegge den perfekte foreningen som burde finne sted mellom Gud og din sjel. Derfor skal du holde fast på dette åndelige, grunnleggende prinsipp som er din egen eksistens. Ikke under noen omstendighet skal du falle tilbake til gamle vaner, uansett hvor gode og hellige de måtte synes, de ting som tankene dine vil lede deg tilbake til (Anonym, 2005, s. 195-201).”

Kilde: Anonym. (2005). Utdrag fra Fortrolige råd. I: Hansen, Jan-Erik Ebbestad (red.). Vestens mystikk. De norske bokklubbene.