Profeten Jesaja

Kapittel 1

Jesaja, Amos’ sønns syn, det synet han fikk se om Juda og Jerusalem i Ussias, Jotams, Akas’ og Hiskias dager, mens de var konger i Juda. Hør, du himmel og du jord, legg øret til! For Herren har talt: Barn har Jeg oppfostret og oppdratt, men de har gjort opprør mot Meg. Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe. Men Israel skjønner ikke. Mitt folk er uten forstand. Ve deg, du syndige folkeslag, et folk tynget av skyld, avkom av ugjerningsmenn, fordervelsens barn! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, de har vendt Ham ryggen. Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Dere fortsetter å leve i frafall. Hele hodet er sykt, og hele hjertet svikter. Fra fotsåle til hode er det ikke noe som er friskt. Det er bare flenger og slagmerker og åpne sår. De er ikke renset eller forbundet, eller lindret med olje. Deres land ligger øde, deres byer er brent ned med ild. Rett framfor dere blir deres land fortært av fremmede. Det er en ødemark, som når fremmede har herjet. Bare Sions datter ble igjen, som en løvhytte i en vingård, som en vaktbu i en agurkhage, som en beleiret by. Om ikke hærskarenes Herre hadde latt en liten rest bli tilbake av oss, da hadde vi blitt som Sodoma, og vi hadde vært som Gomorra. Hør Herrens ord, dere Sodoma-herskere. Legg øret til vår Guds lov, dere Gomorra-folk: Hva skal Jeg med alle deres slaktoffer? sier Herren. Jeg er mettet av brennoffer av værer og fett fra gjøkalver. Jeg har ikke behag i blodet av okser, av lam eller bukker. Når dere kommer for å skue Mitt åsyn, hvem har da krevd dette av deres hånd, at dere skal tråkke ned Mine forgårder? Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er en styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling – Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling. Min sjel hater deres nymåner og deres høytider. De er en byrde for Meg, Jeg er trett av å bære den. Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg Mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett! Før enkens sak! Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet. Men dersom dere er uvillige og gjør opprør, skal dere fortæres av sverdet. For Herrens munn har talt. Se, hvordan den trofaste staden er blitt en skjøge! Den var full av rettferdig dom, rettferdighet bodde i den, men nå, bare mordere! Ditt sølv er blitt til slagg, din sterke vin er blandet ut med vann. Dine fyrster er blitt opprørere og holder lag med tyver. Hver eneste av dem elsker bestikkelse og jager etter gaver. De lar ikke den farløse få sin rett, og de fører ikke enkens sak. Derfor sier Herren, hærskarenes Herre, Israels Mektige: Ve dere! Jeg skal kvitte Meg med Mine motstandere, og Jeg tar hevn over Mine fiender. Jeg skal vende Min hånd mot deg, og rense ut ditt slagg som med lut, og skille ut alt ditt bly. Jeg lar deg igjen få dommere som i opphavet og rådgivere som i begynnelsen. Etter det skal du bli kalt rettferdighetens by, den trofaste staden. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne. For de skal skamme seg over terebinte-trærne som var deres store lyst. Dere skal rødme av skam over hagene som dere har valgt ut. For dere skal bli som en terebinte med visne blader, som en hage som ikke får vann. Den sterke skal bli som stry og hans verk som en gnist. Sammen skal de begge brenne, og det er ingen til å slokke.

Kapittel 2

Dette ordet fikk Jesaja, Amos’ sønn, se om Juda og Jerusalem. I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Alle folkeslag skal strømme til det. Mange folk skal dra av sted og si: ”Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs hus. Han skal lære oss Sine veier, og vi skal vandre på Hans stier.” For fra Sion skal loven utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslagene og skifte rett for de mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd om til vingårdskniver. Folkeslag skal ikke løfte sverd mot folkeslag, de skal ikke lenger læres opp til strid. Jakobs hus, kom, la oss vandre i Herrens lys! For Du har forkastet Ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fylt av det som kommer fra Østen og tyder tegn slik som filisterne, og de har fellesskap med de fremmedes barn. Deres land er fullt av sølv og gull, og det er ingen ende på deres skatter. Ja, deres land er fullt av hester, og det er ingen ende på deres vogner. Deres land er også fullt av avguder. De tilber sine egne henders verk, det deres egne fingrer har laget. Mennesket må bøyes, og mannen må ydmykes. Du kan ikke tilgi dem! Gå inn i klippen og gjem deg i jorden for Herrens gru og herligheten ved Hans majestet. Menneskets stolte blikk skal ydmykes, menns hovmod skal bøyes, og Herren alene skal være opphøyet på den dagen. For hærskarenes Herres dag skal komme over alt stolt og hovmodig, over alt som er opphøyet, og det skal bli fornedret: over alle sedrene i Libanon, som er høye og opphøyet, og over alle eikene i Basan, over alle de høye fjellene og over alle kneisende høyder, over hvert høyt tårn og over hver befestet mur, over alle Tarsis-skip og over alle lystbåter. Menneskets stolthet skal bøyes, og menns hovmod skal bli ydmyket. Herren alene skal være opphøyet på den dagen, men avgudene skal helt og fullt bli borte. De skal gå inn i klippegrottene og inn i jordhulene, bort fra Herrens gru og herligheten ved Hans majestet, når Han reiser Seg for å få jorden til å skjelve. På den dagen skal mennesket kaste bort sine avguder av sølv og sine avguder av gull, som hver av dem laget seg for å tilbe, og kaste dem til muldvarper og flaggermus. Så skal de selv flykte inn i klipperevner og inn i bergkløfter, bort fra Herrens gru og herligheten ved Hans majestet, når Han reiser Seg for å få jorden til å skjelve. Hold da opp med å stole på mennesket; det har jo bare et pust i sine nesebor. Hva er det å regne for?

Kapittel 3

For se, Herren, hærskarenes Herre, tar både forråd og lager bort fra Jerusalem og Juda, hele forrådet av brød og hele forrådet av vann, krigeren og stridsmannen, dommeren og profeten, spåmannen og den eldste, føreren for femti og den vel ansette mann, rådgiveren og den dyktige håndverkeren, og den kyndige åndemaneren. Jeg gir dem unge gutter til ledere, og skiftende luner skal herske over dem. Folket skal undertrykkes, den ene av den andre, og enhver av sin neste. Den unge skal være frekk mot den eldre, og den ringeaktede mot den som nyter ære. Når en mann griper tak i sin bror i sin fars hus og sier: ”Du har en kappe, du skal være vår hersker, la denne ruinen ligge under din myndighet”, da skal han samme dag rope ut og si: ”Jeg kan ikke være den som leger, for i mitt hus finnes det verken brød eller kappe. Gjør meg ikke til hersker over folket!” For Jerusalem har snublet, og Juda er falt, fordi både med sin tunge og sine gjerninger står de Herren imot, så de gjør opprør mot Hans herlige øyne. Minen i deres ansikt vitner imot dem, og de kunngjør sin synd som Sodoma. De skjuler den ikke. De deres sjel! For de har ført det onde over seg selv. Si til den rettferdige at det skal gå ham vel, for slike skal nyte frukten av sine gjerninger. Ve den ugudelige! Det skal gå ham ille, for han skal få gjengjeld for sine henders verk. Skiftende luner undertrykker Mitt folk, og kvinner hersker over det. Å, Mitt folk! Dine ledere fører vill, og de ødelegger dine stier, så de ikke fører rett vei. Herren står opp for å føre sak, Han stiller Seg fram for å dømme folkene. Herren vil gå til doms med de eldste i Sitt folk og Sine ledere: ”For dere har drevet rovdrift på vingården. Byttet fra de fattige er i deres hus. Hva mener dere med å knuse Mitt folk og male de fattiges ansikt i stykker?” sier Herren, hærskarenes Gud. Herren sier: Fordi Sions døtre er stolte og går med kneisende nakker og forførende blikk, de tripper når de går og klirrer med smykkene på sine føtter, derfor skal Herren la Sions døtre få issen dekket av skurv, og Herren skal blotte de lemmene de blyges ved. På den dagen skal Herren ta bort all stasen: de klirrende ankelkjedene, solsmykkene og halvmånene, øreringene, armbåndene og slørene, hodepynten, ankelkjedene og hodebåndene, parfymedårene, amulettene og ringene, neseringene, festkledningene og kappene, kåpene, veskene og speilene, linklærne, hodeplaggene og sjalene. Slik skal det bli: I stedet for duft av balsam skal det være råte, rep i stedet for belte, skallet hode i stedet for kunstferdige frisyrer, sekkestrie rundt livet i stedet for en prektig kjortel og brennemerking i stedet for skjønnhet. Dine menn skal klage og sørge, og hun skal sitte forlatt på jorden.

Kapittel 4

På den dagen skal sju kvinner gripe tak i en mann og si: ”Vi skal spise vår egen mat og gå med våre egne klær. La oss bare få kalles ved ditt navn, og ta bort vår vanære!” På den dagen skal Herrens spire være vakker og herlig, og landets frukt utsøkt og praktfull for de unnslupne av Israel. Da skal det skje: Den som er igjen i Sion og blir tilbake i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er oppskrevet blant de levende i Jerusalem. Når Herren har vasket bort urenheten hos Sions døtre, og Han har renset Jerusalems blod ut fra hennes midte ved dommens Ånd og ved den lutrende Ånd, da skal Herren skape en sky og røyk om dagen, og skinnet fra en flammende ild om natten over hver bosted på Sions berg og over hennes forsamlinger. For over all herligheten skal det være et dekke. Det skal være en hytte til skygge for dagens hete, som et tilfluktssted, og til ly for uvær og regn.

Kapittel 5

La meg nå synge for min Elskede, min Elskedes sang om Hans vingård: Min Elskede har en vingård på en overmåte fruktbar høyde. Han hakket den opp og renset den for stein. Han plantet edle vintrær i den. Midt i den bygde Han et tårn og hogg ut en vinpresse der. Så forventet Han at den skulle gi druer, men råtten frukt var alt den ga. Og nå, du som hører til i Jerusalem og du mann av Juda, døm nå mellom Meg og Min vingård! Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som ikke Jeg har gjort med den? Når jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor ga den ikke annet enn råtten frukt? Nå vi Jeg la dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård: Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir nedtråkket. Jeg legger den øde. Den blir ikke beskåret eller hakket opp, men det skal vokse opp tornekratt og tornebusker. Skyene befaler Jeg at de ikke lar regnet falle på den. For vingården til hærskarenes Herre er Israels hus, og mannen av Juda er det Han har plantet og det Han fryder Seg ved. Han forventer rettferdig dom – men se, det var bare blodsutgytelse – og rettferdighet – men se, det var bare nødrop. Ve dem som legger hus kloss i hus, de legger mark inntil mark, helt til det ikke finnes mer plass, og dere bor alene i hjertet av landet. Hærskarenes Herre har latt det lyde for mine ører: Sannelig, mange hus skal legges øde, store og vakre hus, ingen skal bo der. For en vingård som pløyes på ti dager, skal kaste av seg en bat, og en homer såkorn skal kaste av seg en efa. Ve dem som står tidlig opp om morgenen, så de kan jage etter sterk drikk. De holder på helt til natten kommer, til vinen beruser dem. Lyre og harpe, tamburin og fløyte og vin er med under deres fester. Men Herrens verk bryr de seg ikke om, og de har ikke tanke for Hans henders gjerning. Derfor føres mitt folk i landflyktighet, fordi de ikke har kunnskap. Deres stormenn blir utsultet, og mengden uttørkes av tørst. Derfor har dødsriket strukket seg ut og åpnet sitt gap uten grenser. Ned dit farer de, både de fornemme og hopen, sammen med larmen og den som jubler. Mennesket skal bøyes, hver mann skal bli ydmyket, ja, de stolte blikk skal ydmykes. Men Hærskarenes Herre skal bli opphøyet i dommen, og Gud, Den hellige, skal være helliget i rettferdighet. Da skal lammene beite på sin egen beitemark, og fremmede skal spise av de fetes ødeland. Ve dem som sleper på misgjerning med snører av svik og på synd som med kjerrerep. De sier: ”La Ham bare skynde Seg og haste med Sitt arbeid, så vi kan få se det. La det bare nærme seg og komme, det rådet Israels Hellige gir, så vi kan få kjenne det.” Ve dem som kaller ondt for godt, og godt for ondt, dem som setter mørke i stedet for lys, og lys i stedet for mørke, dem som gjør bittert til søtt og søtt til bittert. Ve dem som er vise i egne øyne og ser på seg selv som kloke. Ve dem som er helter i å drikke vin, ve de menn som har sin styrke i å blande sterk drikk, de som rettferdiggjør den skyldige mot bestikkelse, og som tar rettferdigheten bort fra hver enkelt av de rettferdige! Derfor, som ildtunger oppsluker halm og agnene fortæres av flammen, slik skal deres rot bli som råte, fordi de har forkastet hærskarenes Herres lov og foraktet Israels Helliges ord. Derfor er Herrens vrede opptent mot Hans folk. Han har rakt Sin hånd ut mot dem, og Han slår dem, så fjellene skjelver. Likene av dem ligger som avfall midt på gaten. Tross alt dette er ikke Hans vrede vendt bort, men Hans hånd er ennå rakt ut. Han skal løfte opp et banner for folkeslagene fra fjerne strøk og lokke på dem fra jordens ende. Sannelig, raskt og hastig skal de komme. Ingen blant dem skal bli trette eller snuble, ingen skal slumre eller sove. Beltet de har om livet, skal ikke bli løsnet, og deres sandalrem revner ikke. Deres piler er skarpe, og alle deres buer er spent. Hovene på hestene er som flint, og vognhjulene virker som en virvelvind. Hans brøl er som en løvinne, hans skal brøle som unge løver. Ja, de brøler og griper byttet. De bærer det bort i trygg forvaring, og det er ingen som kan utfri det. På den dagen skal han brøle mot dem, med et brøl som fra havet. Skuer noen utover landet, se, der er det bare mørke og trengsel. Lyset er blitt formørket av skyene.

Kapittel 6

I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en trone, høy og oppløftet, og slepet av Hans skrud fylte templet. Serafer sto over Ham, hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. En ropte til en annen og sa: ”Hellig, hellig, hellig er hærskarenes Herre. Hele jorden er full av Hans herlighet.!” Festene rystet i dørtersklene ved røsten av ham som ropte, og huset ble fylt med røyk. Da sa jeg: ”Ve meg, jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. For mine øyne har sett Kongen, hærskarenes Herre.” Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glødende kullbit som han hadde tatt med en tang fra alteret. Han rørte ved min munn, og sa: ”Se, denne har rørt ved dine lepper. Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.” Da hørte jeg Herrens røst som sa: ”Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss?” Da sa jeg: ”Se, her er jeg. Send meg!” Han sa: ”Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå. Dere skal se og se, men ikke skjønne. Tett til hjertet på dette folket med fett, og gjør ørene tunghørte, og klin øynene til, så de ikke ser med sine øyne, ikke hører med sine ører, og ikke forstår med sitt hjerte, så de kan vende om og bli leget.” Da sa jeg: ”Hvor lenge, Herre?” Og Han svarte: ”Til byene ligger øde og det ikke er noen som bor der, og det ikke finnes et menneske i husene, og landet ligger øde og dødt, til Herren har ført menneskene langt bort, og det er blitt mange steder som er forlatt midt i landet. Om det ennå er en tiendedel igjen i det, skal den vende tilbake for å fortæres. Men som et terebinte-tre eller en eik, får en stubbe bli igjen når det hogges ned. Slik skal en hellig sæd være stubben av det.”

Kapittel 7

Det skjedde i de dager da Akas, sønn av Jotam, Ussias sønn, var konge i Juda, at Resin, Syrias konge, og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, dro opp mot Jerusalem for å stride mot staden, men han var ikke i stand til å få overmakten over den. Det ble fortalt til Davids hus og sagt: ”Syrias styrker har slått leir i Efraim.” Da skalv både hans og folkets hjerte slik trærne i skogen skjelver for vinden. Men Herren sa til Jesaja: ”Dra nå ut og møt Akas, du og din sønn Sjear-Jasjub, ved enden av vannkanalen fra den øvre dammen, på hovedveien til Tøyblekerens mark. Du skal si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke, og la ikke hjertet engste seg for disse to rykende vedstumpene, for den flammende vreden fra Resin og Syria, og Remaljas sønn. For Syria, Efraim og Remaljas sønn har lagt råd mot deg og sagt: La oss dra opp mot Juda og skape angst hos dem, og la oss trenge inn i landet og innsette en konge der, Tabe’els sønn.” Derfor sier Herren Gud: ”Det skal ikke bli stående, og dette skal ikke skje. For Syrias hode er Damaskus, og Damaskus’ hode er Resin. Om sekstifem år skal Efraim være knust og ikke lenger være et folk. Efraims hode er Samaria, og Samarias hode er Remaljas sønn. Hvis dere ikke vil tro, skal dere sannelig ikke bli grunnfestet.” Igjen talte Herren til Akas og sa: ”Krev deg et tegn fra Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høye der oppe!” Men Akas sa: ”Jeg vil ikke kreve noe, og jeg vil ikke friste Herren.” Da sa han: ”Hør nå, Davids hus! Er det for lite for dere å trette mennesker, siden dere også vil trette ut min Gud? Derfor skal Herren Selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel. Rømme og honning skal Han spise, når Han skjønner å forkaste det onde og velge det gode. For før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal landet til de to kongene du frykter for, legges øde. Herren skal føre Assyrias konge over deg og over ditt folk og over din fars hus, med slike dager som det ikke har vært siden den dagen da Efraim brøt løs fra Juda.” På den dagen skal det skje: Herren skal lokke på fluen som er ved enden av elvene i Egypt, og på bien i Assyrias land. De skal komme, og de skal alle sammen slå seg ned i juvene og klipperevnene, i alle tornebuskene og på alle beitemarkene. Samme dag skal Herren ta en rakekniv som er leid fra den andre siden av Elven, kongen av Assyria, og rake både hodet og håret nedentil, også skjegget skal den ta bort. Da skal det bli slik: På den dagen skal en mann holde en kvige og to sauer i live. Og det skal skje: De skal gi så mye melk at han skal spise rømme. For rømme og honning skal de spise, hver den som blir igjen i landet. På den dagen skal det skje: Hvert sted der det var tusen vintrær, verd tusen sekel sølv, der skal det bare være tornekratt og tornebusker. Med pil og bue skal menn komme dit, for hele landet skal bli til tornekratt og tornebusker. Til alle høydene der det nå hakkes med hakke, skal du ikke komme av frykt for tornekratt og tornebusker. Dit skal oksene sendes, og sauene skal tråkke det ned.

Kapittel 8

Herren sa til meg: ”Ta deg en stor tavle og skriv på den med menneskers skrift ”Brått bytte, rov i hast”. Jeg skal ta meg troverdige vitner: presten Uria og Sakarja, Jeberekjas sønn.” Så gikk jeg inn til profetinnen, og hun ble med barn og fødte en sønn. Da sa Herren til meg: ”Kall ham med navnet ”Brått bytte, rov i hast”. For før gutten skjønner å rope ”min far” og ”min mor”, skal rikdommen fra Damaskus og byttet fra Samaria bli tatt bort og føres fram for Assyrias konge.” Igjen talte Herren til meg og sa: Fordi dette folket har forkastet Siloas vann, som renner så stille, og fryder seg over Resin og over Remaljas sønn, se, derfor fører Herren Elvens strømmer over dem, sterke og veldige, Assyrias konge og all hans herlighet. Den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder. Den skal skylle inn i Juda, og den skal oversvømme og flomme over. Helt til halsen skal den nå. Når den strekker ut sine vinger, skal den fylle Ditt land, helt til sine ender, Immanuel. Gjør bare det onde, alle dere folk! Men dere skal bli knust. Legg øret til, alle dere fra jordens fjerne land, spenn om dere, likevel skal dere knuses. Spenn om dere, likevel skal dere knuses. Legg bare råd, men rådet skal gjøres til intet. Tal bare et ord, det skal likevel ikke stå fast, for med oss er Gud. For slik talte Herren til meg da Hans sterke hånd lå på meg og Han rettledet meg så jeg ikke skulle vandre på dette folkets vei. Han sa: Dere skal ikke si: ”En sammensvergelse” om alt det dette folket sier er en sammensvergelse, og frykt ikke for det de frykter for, og vær ikke redde for det! Hærskarenes Herre, Ham skal dere holde hellig. Han skal være deres frykt, og Han skal være Den dere er redde for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til anstøt for begge Israels hus, som en felle og en snare for dem som bor i Jerusalem. Mange blant dem skal snuble. De skal falle og knuses, de fanges i snaren og blir tatt. Bind opp vitnesbyrdet, sett segl for loven hos mine disipler! Jeg vil vente på Herren, Han som skjuler Sitt åsyn for Jakobs hus. Jeg håper på Ham! Se, her er jeg og de barna Herren har gitt meg, til tegn og under i Israel fra hærskarenes Herre, Han som bor på Sions berg. Når de sier til dere: ”Søk dem som maner fram de døde, og spiritistene, som piper og mumler”, skal ikke da et folk søke sin Gud? Skal de søke de døde for de levende? Til loven og vitnesbyrdet! Hvis ikke de taler som dette ordet, får de aldri se morgenrøden. De skal da bare dra gjennom det, hardt plaget og sultne. Det skal bli slik: Når noen er sultne, skal han bli vred og forbanne sin konge og sin Gud, og så vende ansiktet oppover. Han skal da se utover landet, og se, det er nød og mørke og trengselens skygge, enhver drives inn i mørke.

Kapittel 9

Men mørket skal ikke bli værende over landet som er i trengsel, slik som da Han tidligere førte vanære over Sebulon-landet og Naftali-landet. For heretter skal Han gi ære til veien ved havet, bortenfor Jordan, hedningenes Galilea. Det folket som vandrer i mørke, får se et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. Du gjør folket tallrikt, Du gjør gleden stor. De gleder seg for Ditt åsyn slik en gleder seg over høsten, som de fryder seg når de deler byttet. For åket som tynget ham, staven over hans skulder og kjeppen til den som drev ham, har Du brutt i stykker, som på Midjans dag. For hver støvel soldatene har trampet, og kappen som er veltet i blod, skal brukes til brensel, til å fortæres av ilden. For et Barn er oss gitt, en Sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder. Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Herredømmet skal bre seg vidt, og freden skal være uten ende over Davids trone og Hans kongerike, for å grunnfeste det og holde det oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette. Herren har sendt et ord mot Jakob, og det slår ned i Israel. Hele folket skal erkjenne det, de som bor i Efraim og Samaria, de som sier i stolthet og med hovmodig hjerte: ”Teglsteinene har falt ned, men vi skal bygge opp igjen med hogde steiner. Morbærtrærne er hogd ned, men i stedet for dem skal vi plante sedertrær.” Derfor setter Herren Resins motstandere opp mot ham og oppegger hans fiender, syrerne forfra og filisterne bakfra. De skal oppsluke Israel med åpen munn. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans ånd er ennå rakt ut. For folket vender ikke om til Ham som slår dem, og hærskarenes Herre søker de ikke. Derfor hogger Herren både hode og hale av Israel, palmegren og sivstrå på én dag. Den eldste og aktede, han er hodet, og profeten som lærer løgn, han er halen. Førerne for dette folket leder vill, og de av dem som lar seg føre, blir ødelagt. Derfor gleder ikke Herren Seg over deres unge og beste menn, og Han har ikke medynk med de farløse og enkene hos dem. For de er alle ugudelige og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut. For ugudeligheten brenner som ilden. Den fortærer tornekratt og tornebusker, og setter fyr på den tykkeste skogen, så den stiger opp som en søyle av røyk. Ved hærskarenes Herres vrede brennes landet opp, og folket blir til føde for ilden. En mann sparer ikke sin egen bror. Den ene gjør et innhogg til høyre, men er likevel sulten. Andre eter til venstre, men blir ikke mette. Hver mann må ete av kjøttet fra sin egen arm. Manasse mot Efraim, og Efraim mot Manasse, sammen står de opp mot Juda. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut.

Kapittel 10

Ved dem som lager urettferdige lover, de sender ut skriv som skaper ulykke, så de kan hindre de hjelpeløse i å få sin rett og ta fra de elendige blant Mitt folk en rettferdig dom, så enker skal bli deres bytte, og for at de kan plyndre de farløse. Hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen skal komme langt borte fra? Til hvem vil dere flykte for å få hjelp? Og hvor vil dere etterlate deres herlighet? De har bare å bøye seg ned blant fangene, blant de drepte skal de falle. I alt dette vender Hans vrede likevel ikke bort, men Hans hånd er ennå rakt ut! Ve Assyria, Min vredes stokk, Min harme er staven i deres hånd. Jeg sender ham mot et ugudelig folkeslag, ja, mot det folk som rammes av Min vrede, befaler Jeg ham å dra, for å gripe byttet og ta rovet, og tråkke dem ned som søle på gatene. Men selv mener han det ikke slik, og hans hjerte tenker ikke på den måten. Men det ligger ham på hjertet å ødelegge, og ikke få folkeslag vil han utrydde. For han sier: ”Er ikke alle mine fyrster også konger? Er ikke Kalno som Karkemisj? Er ikke Hamat som Arpad? Er ikke Samaria som Damaskus? Min hånd har jo funnet avgudenes riker, der de utskårne avgudsbildene overgikk dem i Jerusalem og Samaria. Derfor, som jeg har gjort med Samaria og avgudene der, skal jeg ikke gjøre det samme med Jerusalem og avgudsbildene der?” Det skal bli slik: Når Herren har ført alt Sitt verk til ende overfor Sions berg og overfor Jerusalem, da skal Jeg kreve Assyrias konge til regnskap for frukten av sitt hovmodige hjerte og selvrosen som lyser i hans hovmodige blikk.” For han sier: ”Ved min sterke hånd har jeg gjort det, og ved min visdom, for jeg er klok. Jeg har flyttet grensene mellom folkene og plyndret deres skatter. Som en mektig mann har jeg tvunget dem som bor der, under meg. Slik en finner et fuglerede, har min hånd funnet folkenes rikdommer, som en sanker egg som er forlatt, har jeg samlet hele jorden. Det var ingen som flakset med vingen eller åpnet sin munn med et pip.” Skal øksen selv ta æren fra den som hogger med den? Eller kan sagen opphøye seg over den som drar den? Kan vel en kjepp svinge seg mot dem som løfter den, eller kan en stav løfte ham, som ikke er av tre? Derfor vil Herren, hærskarenes Herre, sende utmagring over de kraftige hos ham. Under hans herlighet skal det tennes en brann, som en flammende ild. Slik skal Israels Lys være som en ild, og Hans Hellige som en flamme. Den skal brenne og fortære hans tornebusker og tornekratt på én dag. Han skal ødelegge herligheten ved hans skog og hans frukthage, fra sjel til legeme. Det skal bli som når en syk mann tæres bort. Resten av trærne i hans skog skal bli så få i tall at et barn kan skrive dem opp. På den dagen skal det skje: Israels rest og de unnslupne av Jakobs hus skal aldri mer stole på ham som slo ham, med de skal stole på Herren, Israels Hellige, i sannhet. Resten skal vende tilbake, Jakobs rest, til Den Mektige Gud. For selv om ditt folk, Israel, er som sanden ved havet, skal bare en rest av det vende tilbake. Utslettelsen er fast bestemt, og den skal flyte over med rettferdighet. For avslutningen som er fast bestemt, skal Herren, hærskarenes Gud, gjør i hjertet av hele landet. Derfor, nå sier Herren, hærskarenes Gud: Mitt folk som bor i Sion, frykt ikke for Assyria! Med kjeppen skal han slå deg, og din stav skal han løfte imot deg, på samme måten som Egypt. For det er bare en kort stund igjen, og så skal harmen opphøre, og Min vrede vender seg for å ødelegge dem. Hærskarenes Herre skal svinge svøpen over ham, som da Midjan ble slått ned ved Oreb-klippen. Som Hans stav hvilte på havet, skal Han løfte den, på samme måten som over Egypt. På den dagen skal det skje: Byrden han la på din skulder, skal bli tatt av, og åket han tvang på din nakke. Åket skal bli ødelagt ved salveoljen. Han har kommet til Ajjat, han har gått fram gjennom Migron. Ved Mikmas lot han sitt utstyr være igjen. De har gått over skaret, de har funnet nattely ved Geba. Rama er redd, Sauls Gibea har flyktet. Sett i et skringende skrik, du Gallims datter! Legg øret til, du Laisja, stakkars Anatot! Madmena trakk seg unna, de som bor i Gebim, søker tilflukt. På den dagen skal han ennå være i Nob. Med sin hånd skal han true Sions datters berg, mot Jerusalems høyde. Se, Herren, hærskarenes Herre, skal hogge av grenen med et skrekkelig slag. De høyeste høye skal hogges ned med jern, og Libanon skal falle for Den Mektige.

Kapittel 11

En Kvist skal skyte opp fra Isais stubb, en Spire fra hans røtter skal bære frukt. Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren. Han skal ha Sitt velbehag i Herrens frykt. Han skal ikke dømme etter det Hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det Hans ører hører. Men med rettferdighet skal Han dømme de hjelpeløse, og uten å gjøre forskjell på folk skal Han skifte rett for de saktmodige på jorden. Han skal slå jorden med Sin munns stav, med Sine leppers ånde skal Han drepe de ugudelige. Rettferdighet skal være beltet Han har rundt livet, og trofasthet beltet om Hans hofter. Ulven skal bo sammen med lammet, leoparden skal legge seg ned hos kjeet, kalven, ungløven og gjøfeet skal gå sammen. En liten gutt skal drive dem. Kua og bjørnen skal beite sammen. Deres unger skal legge seg ned i lag. Løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved kobraens hule, og barnet som er avvent, skal stikke hånden i giftslagens hull. De gjør ingen skade, og de ødelegger ikke noe over hele Mitt hellige berg, for jorden skal være full av Herrens kunnskap, slik havet er dekket av vann. På den dagen skal det skje: Isais Rot skal stå som et banner for folkene. Til Ham skal hedningefolkene søke, og Hans hvilested er herlighet. På den dagen skal det skje: For andre gang skal Herren rekke ut Sin hånd, for å vinne tilbake, for å vinne tilbake resten av Sitt folk som er igjen, fra Assyria og Egypt, fra Patros og Kusj, fra Elam og Sinear, fra Hamat og øyene på havet. Han skal sette opp et banner for folkeslagene og samle de bortdrevne av Israel, og de spredte av Juda skal Han føre sammen fra de fire verdenshjørner. Efraims misunnelse skal forsvinne, og Judas fiender skal utryddes. Efraim skal ikke misunne Juda, og Juda skal ikke vise fiendskap mot Efraim. De skal fly ned på filisternes skråning i vest. Sammen skal de plyndre Østens barn. De skal legge sin hånd på Edom og Moab, Ammons barn skal lyde dem. Herren skal lyse havbukten ved Egypt i bann. Han skal svinge Sin hånd over Elven med Sin sviende storm og kløve den i sju bekker, så en kan gå med sandaler over den. Der skal det være en ryddet vei for resten av Hans folk, som blir tilbake fra Assyria, slik det var for Israel den dagen han dro opp fra landet Egypt.

Kapittel 12

På den dagen skal du si: Herre, jeg priser Deg. Selv om Du var vred på meg, er Din vrede vendt bort, og Du trøster meg. Se, Gud er min frelse, jeg er tillitsfull og frykter ikke. For Herren, Herren, er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse. Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. På den dagen skal dere si: Pris Herren, påkall Hans navn! Gjør Hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet. Lovsyng Herren, for Han har gjort storverk. Gjør det kjent over hele jorden! Rop av fryd og jubel, du som bor på Sion, for stor er Israels Hellige midt iblant deg.

Kapittel 13

Byrden mot Babylon, som Jesaja, Amos’ sønn, så. Løft banneret på det nakne fjellet, hev røsten mot dem! Vink med hånden, så de kan gå inn gjennom de fornemmes porter. Jeg har gitt Mine hellige befaling. Jeg har også kalt Mine mektige til Min vrede, de som fryder seg over Min høyhet. Larmen av en folkemengde lyder på fjellene, som av et stort folk. Det er et veldig ståk når folkeslagenes kongeriker samles. Hærskarenes Herre mønstrer hæren til slaget. De kommer fra et land langt borte, fra himmelens ende, Herren og våpnene Han fører i Sin vrede, for å ødelegge hele jorden. Jamre dere, for Herrens dag er nær! Den kommer som en ødeleggelse fra Den Allmektige. Derfor blir alle hender slappe, hvert menneskes hjerte skal miste motet, og de blir slått med angst. Veer og smerter griper tak i dem. De vrir seg som en kvinne under fødselen. De skal se forundret på hverandre, deres ansikter skal blusse som flammer. Se, Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede, for å legge landet øde. Han skal ødelegge synderne der. For himlenes stjerner og deres stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys. Jeg vil kreve verden til regnskap for ondskapen, og de ugudelige for deres misgjerning. Jeg vil gjøre ende på de hovmodiges stolthet og ydmyke voldsmennenes hovmod. Jeg skal gjøre et dødelig menneske sjeldnere enn fint gull, mennesket blir sjeldnere enn gull fra Ofir. Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag. Det skal bli som med en jaget gasell, og som med sauer som ingen samler. Enhver skal vende seg til sitt eget folk, og enhver skal flykte til sitt eget land. Hver den som blir funnet, skal gjennombores, og hver den som blir fanget, skal falle for sverdet. Deres småbarn skal knuses i småbiter foran øynene på dem. Deres hus skal bli plyndret, og deres hustruer voldtatt. Se, Jeg vil egge mederne opp mot dem, de bryr seg ikke om sølv og har ikke sin lyst i gull. Med buer skal de unge mennene skytes i småbiter; de viser ingen medynk med morslivets frukt. Deres øyne har ikke barmhjertighet med barna. Med Babylon, det herligste blant rikene, kaldeernes stolte prakt, skal det gå som da Gud styrtet Sodoma og Gomorra. Den skal aldri mer bli bebodd, og fra slekt til slekt skal ingen slå seg ned i den. Der skal heller ikke araberen slå opp telt, og ingen hyrde skal la sine dyr få hvile der. Men ørkenens ville dyr skal finne hvile der, og deres hus skal være fulle av sjakaler. Strutser skal bo der, og raggete bukker skal springe omkring. Sjakalene skal hyle i festningene der, og rovhunder i lystige slott. Hennes tid kommer stadig nærmere, og dagene hun får, skal ikke bli flere.

Kapittel 14

For Herren skal forbarme Seg over Jakob, og igjen utvelge Israel og gi dem hvile i deres eget land. De fremmede skal slutte seg til dem, og de skal nære knyttet til Jakobs hus. Folkene skal ta dem og føre dem til deres eget sted, så skal Israels hus få dem i eie som slaver og trellkvinner i Herrens land. De som holdt dem i fangenskap, skal de ta til fange, og sine undertrykkere skal de herske over. På den dagen Herren gir deg hvile fra ditt strev, fra din uro og fra det harde trellearbeidet du ble trellbundet til, da skal det skje: Du skal stemme i dette kvadet mot Babylons konge: Se, hvordan det er ute med undertrykkeren, det er ute med det frekke stedet. Herren har brukket de ugudeliges stokk, herskernes stav, som slo folkene i harme med ustanselige slag, som hersket over folkeslagene i vrede. Det var forfølgelse uten skånsel. Hele jorden har fått hvile og har ro. De bryter ut i jubelrop. Sannelig, også sypresstrærne gleder seg over deg, og Libanons sedrer: ”Etter at du er blitt lagt ned, har ingen tømmerhogger kommet opp mot oss.” Dødsriket der nede er opprømt på grunn av deg, for å møte opp når du kommer. For din skyld vekkes dødningene opp, alle fyrstene på jorden. Det har reist opp alle folkeslagenes konger fra sine troner. De skal alle ta til orde og si til deg: Så er da også du blitt like kraftløs som oss! Du er blitt lik oss! Din kongeprakt er støtt ned til dødsriket, larmen fra dine harper. Mark er spredt under deg, og kryp dekker deg. Å, at du er falt ned fra himmelen, du, strålende stjerne, morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! For det er du som har sagt i ditt hjerte: ”Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitt på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.” Men til dødsriket skal du støtes ned, lengst nede i avgrunnens dyp. De som ser deg, skal stirre på deg, granske deg og si: ”Er dette mannen som fikk jorden til å skake, som rystet kongeriker, som gjorde verden lik en ørken og som rev ned byene i den, som aldri slapp sine fanger løs?” Alle folkeslagenes konger, alle sammen, hviler med ære, hver i sitt eget hus. Men du er kastet bort fra din grav, som en foraktet kvist, helt dekket av drepte, av dem som er gjennomboret med sverd, som farer ned til avgrunnens steinrøys. Du er som et nedtråkket lik. Du kommer ikke sammen med de andre ved gravferd, for du har ødelagt ditt land og slått ditt folk i hjel. De ondes ætt skal aldri mer nevnes. Gjør slaktestedet klart for hans sønner for deres fedres misgjernings skyld, så de ikke får stå opp og ta landet i eie, og dekke verden med byer. For Jeg skal stå opp imot dem, sier hærskarenes Herre, og utrydde både navn og rest fra Babylon, og avkom og etterslekt, sier Herren. Jeg skal gjøre det til en eiendom for pinnsvin og til myrer med gjørmete vann. Jeg skal feie det bort med ødeleggelsens kost, sier hærskarenes Herre. Hærskarenes Herre har sverget og sagt: Sannelig, som Jeg har tenkt, slik skal det skje, som Jeg har besluttet, skal det stå fast: Jeg skal knuse Assyria i Mitt land, og på Mine fjell skal Jeg tråkke ham under Mine føtter. Da skal hans åk tas av dem, og hans byrde skal bli løftet av deres skuldre. Dette rådet er fastsatt for hele jorden, og dette er hånden som er rakt ut over alle folkeslagene. For hærskarenes Herre har fastsatt det, og hvem kan da gjøre det til intet? Hans høyre hånd er rakt ut, og hvem kan da bøye den tilbake? Dette er den byrden som kom i det året kong Akas døde: Gled deg ikke, hele du Filisterland, for staven som slo deg, er brukket. For ut av slangens rot skal det komme en giftslange, og dens frukt er en flygende seraf-slange. De førstefødte blant de fattige skal finne føde, og de trengende skal legge seg ned i trygghet. Jeg vil drepe din rot med hungersnød, og den skal slå din rest i hjel. Hyl, du port! Skrik, du by! Hele du Filisterland går i oppløsning. For røyk skal komme fra nord, og ingen har kommet ut av rekkene. Hva skal folkeslagets budbærere få til svar? At Herren har grunnlagt Sion, og at de elendige blant Hans folk skal finne sin tilflukt i den.

Kapittel 15

Byrden om Moab: En natt legges Ar-Moab øde og blir utslettet, en natt legges Kir-Moab øde og blir utslettet. Derfor går de opp til templet og Dibon, ti offerhaugene, for å gråte. Moab skal klage over Nebo og over Medeba. Hvert hode er skallet, hvert skjegg er klippet av. På gatene skal de gå i sekk. På alle hustakene og torgene der skal de klage og gå til grunne i gråt. Hesjbon og El’ale skal skrike, så deres røst høres helt til Jahas. Derfor skal Moabs væpnede krigere rope. Hans sjel skal skjelve i ham. Mitt hjerte skriker over Moab. Flyktningene derfra drar helt til Soar og Eglat-Sjelisjia. For de går gråtende oppover bakken til Luhit. På veien til Horonajim skal de løfte klagerop over ødeleggelsen. For Nimrins vann skal bli til en ødemark, for gresset tørker bort. Alle skudd er borte, det finnes ikke noe grønt lenger. Derfor, den overfloden de har skaffet seg og alt de har lagret, bærer de bort over Poplenes bekk. For klageropet har nådd helt til Moabs grense, klagen over det lyder til Eglajim, ja, klagen over det når til Be’er-Elim. For Dimons vann blir fulle av blod, fordi Jeg sender enda mer over Dimon. Løver skal komme over alle som blir berget derfra, men også over resten i landet.

Kapittel 16

Send lammet til herskeren i landet, fra Sela gjennom ørkenen til Sions datters berg. For som en flakkende fugl som er kastet ut av redet, skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder: ”Gi råd, fell dom! Gjør din skygge som natt på høylys dag. Skjul de bortdrevne, avslør ikke den som flykter! La Moabs bortdrevne få bo hos deg! Vær deres skjulested fra dem som ødelegger dem. For undertrykkeren har fått sin ende, ødeleggelsen skal opphøre, voldsmennene forsvinner fra landet. Ved barmhjertighet skal tronen bli grunnfestet. Det skal sitte En på den i sannhet, i Davids telt. Han skal dømme og søke rett og fremme rettferdighet.” Vi har hørt om Moabs stolthet, han er meget stolt, om hans hovmod, stolthet og vrede. Men hans skryt er bare tom tale. Derfor skal Moab selv klage over Moab. Alle skal klage. Over rosinkakene i Kir-Hareset skal dere sukke, tynget av sorg. For Hesjbons marker tørker bort, også vintreet i Sibma. Herrene over folkeslagene har slått ned de beste vintrærne der, de som nådde helt til Jaser og som bredte seg ut i ørkenen. Grenene på det strekker seg ut, de har nådd ut over havet. Derfor gråter jeg sammen med Jaser over vintreet i Sibma. Jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon og El-ale! For det lyder krigsrop over din sommerfrukt og over din høst. Gleden og fryden blir tatt bort fra frukthagen. I vingårdene er det ikke lenger noen frydesang, det lyder heller ingen gledesrop. I vinpressene er det ikke lenger noen vintråkker som tråkker ut vin. Jeg har latt deres jubelrop få ende. Derfor lyder mitt hjerte som en lyre over Moab og hele mitt indre over Kir-Heres. Da skal det skje: Når det viser seg at Moab har gått trett på offerhaugen, når han kommer til sin helligdom for å be, da får han ikke noe gagn av det. Dette er det ordet Herren den gangen talte om Moab. Men nå taler Herren og sier: ”Innen tre år, slik en leiekar regner årene, skal Moabs herlighet bli foraktet, så vel som hele den store folkehopen der. Den resten som blir igjen, skal være veldig liten og ikke ha noen makt.”

Kapittel 17

Byrden om Damaskus: Se, Damaskus skal opphøre å være en by, den skal bli en ruinhaug. Forlatt er byene ved Aroer. De blir overlatt til buskapen som legger seg ned der, og ingen skremmer dem bort. Festningen skal forsvinne fra Efraim, kongedømmet blir borte fra Damaskus. Syrias rest skal bli som Israels barn i herlighet, sier hærskarenes Herre. På den dagen skal det skje: Jakobs herlighet skal svinne hen, og alt det fete på hans kjøtt skal tæres bort. Det skal bli som når høstarbeideren samler det stående kornet, han høster aksene med sin arm. Det skal gå som når en samler kornaks i Refa’im-dalen. En etterhøst blir igjen i den, som når et oliventre blir ristet, to eller tre oliven på toppen av den øverste grenen, fire eller fem på de mest fruktbare grenene, sier Herren, Israels Gud. På den dagen skal mennesket se opp til sin Skaper, hans øyne skal vendes mot Israels Hellige. Han skal ikke se opp mot alterne, sine egne henders verk. Han skal ikke se på det hans fingrer har laget, verken på Asjera-pælene eller på røkelsesalterne. På den dagen skal hans sterke byer være som forlatte steder i skogen og på høydene, de som ble forlatt av frykt for Israels barn. Alt skal legges øde. Fordi du har glemt din frelses Gud og ikke husket din Tilflukts-klippe, derfor planter du skjønne planter og setter ut fremmede spirer. Om dagen planter du og setter gjerde omkring, om morgenen får du ditt frø til å blomstre. Men avlingen blir til en avfallshaug på sykdommens dag da smerten ikke kan leges. Ve skaren av de mange folkene som bruser slik havene bruser, og ve folkeslagenes drønn, som lager drønn som larmen av mektige vann. Ja, folkene larmer som larmen av mange vann. Men Han truer dem, og de skal flykte langt av sted, de jages bort som agnene på fjellene i vinden, som små blomster i virvelvinden. Ved kveldstid, se forferdelsen! Før morgenen er de der ikke mer. Dette er deres del som plyndrer oss, og deres lodd som raner oss.

Kapittel 18

Ve landet med susende vinger, som er bortenfor Kusj elver, som sender utsendinger sjøveien, også i sivbåter over vannene: ”Dra av sted dere raske budbærere, til det høyvokste folkeslaget med glinsende hud, til folket som er fryktet både nær og fjernt, et mektig folkeslag som tramper ned andre. Deres land blir gjennomskåret av elver.” Alle dere som bor i verden og dere som lever på jorden: Når banneret løftes på fjellene, da skal dere se! Når det blåses i basunen, da skal dere høre! For så sa Herren til meg: Jeg vil holde Meg stille, og Jeg skal holde oppsikt fra Min bolig slik som den sviende heten i solskinnet, slik tåkedisen ligger i heten om høsten. For innen høsten kommer, når blomstringen er over og den sure druen modnes fra blomsten, da skal Han hogge skuddene av med vingårdskniver, ta rankene bort og hogge dem ned. Da skal de alle sammen bli overlatt til rovfuglene i fjellene og til villdyrene på marken. Rovfuglene skal tilbringe sommeren på dem, og alle villdyrene på marken skal tilbringe vinteren på dem. På den tiden skal det bringes en gave til hærskarenes Herre fra det høyvokste folket med glinsende hud, fra folket som er fryktet både nær og fjernt, et mektig folkeslag som tramper ned andre – deres land blir gjennomskåret av elver – til stedet for hærskarenes Herres navn, til Sions berg.

Kapittel 19

Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt. Avgudene i Egypt vakler for Hans åsyn, og egypterne gripes av mismot i hjertet. Jeg skal egge Egypt opp mot Egypt. De skal stride, hver mot sin bror og hver mot sin neste, by mot by, kongerike mot kongerike. Egypt får en ånd av tomhet inne i seg. Jeg gjør deres råd til intet, og de skal søke til avgudene og dem som driver med magi, til mediene for åndemaning og spiritistene. Egypterne skal Jeg overgi i hendene på en grusom herre, og en hard konge skal herske over dem, sier Herren, hærskarenes Herre. Havets vannstrømmer skal tørke ut, elven blir tom og tørr. Elvene skal stinke. Armene av elven i Egypt minker og tørker. Rør og siv visner. Sivplantene ved Elven, ved munningen av Elven, og alt som er sådd ved Elven, skal tørke ut, det skal fyke av sted og bli borte. Også fiskene sørger. De klager, alle de som kaster fiskekrok i Elven, og de som setter garn på vannene, skal miste gløden. De som arbeider med fint lin og de som vever fine tøyer, skal bli til skamme. Landets grunnvoller blir knust. Alle de som arbeider og får lønn, rammes av sorg i sjelen. Sannelig, bare dårer er fyrstene i Soan. Faraos vise rådgivere gir uforstandige råd. Hvordan kan dere si til Farao: ”JEG er en sønn av vismenn, en sønn av kongene fra fordums tid?” Hvor er de da, dine vismenn? La dem bare fortelle deg at de forstår hvilket råd hærskarenes Herre har fastsatt for Egypt. Fyrstene i Soan er blitt dårer. Nofs fyrster er forført. De har også ført Egypt vill, hjørnesteinen blant stammene der. Herren har øst ut en fordervende ånd i deres indre. De har ført Egypt vill i alt dets verk, slik en drukken mann sjangler omkring i sitt spy. Ingen gjerning skal lykkes for Egypt, om det er hode eller hale, palmegren eller siv som gjør det. På den dagen skal Egypt være som kvinner, det skal være redd og frykte for hærskarenes Herres løftede hånd, som Han truer med over det. Landet Juda skal være en gru for Egypt. Hver den som nevner det, skal selv slås av skrekk, av frykt for hærskarenes Herres råd, som Han har fastsatt for det. På den dagen skal fem byer i landet Egypt tale Kanaans språk og sverge ved hærskarenes Herre. En av dem skal kalles Ir-Hãheres. På den dagen skal det være et alter for Herren midt i landet Egypt, og en støtte for Herren ved grensen. Den skal være til et tegn og et vitnesbyrd for hærskarenes Herre i landet Egypt. For de skal rope til Herren på grunn av undertrykkerne, og Han skal sende dem en Frelser og en Stridsmann, og Han skal utfri dem. Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja, de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem. På den dagen skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria, og assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene sammen med assyrerne. På den dagen skal Israel være en av tre sammen med Egypt og Assyria, en velsignelse midt på jorden, som hærskarenes Herre velsigner og sier: ”Velsignet er Egypt, Mitt folk, og Assyria, Mine henders verk, og Israel, Min arv.”

Kapittel 20

I det året da den øverstkommanderende hærføreren kom til Asjdod, da Sargon, kongen av Assyria, sendte ham av sted, og han stred mot Asjdod og inntok den, på den tiden talte Herren ved Jesaja, Amos’ sønn, og sa: ”Gå og ta av sekkestrien som du har om livet, og ta sandalene av føttene!” Han gjorde dette og gikk naken og barføtt. Da sa Herren: ”Slik som Min tjener Jesaja har gått naken og barføtt i tre år til et tegn og et under mot Egypt og Kusj, slik skal kongen av Assyria føre egypterne bort som fanger og kusjittene som bortførte, unge og gamle, nakne og barføtte, med baken bar, til tegn på Egypts nakenhet. Da skal de bli forferdet og skamfulle over Kusj, deres håp, og over Egypt, deres stolthet. På den dagen skal de som bor ved fjerne kyster, si: Se, slik er det blitt med vårt håp, dit vi flyktet for å få hjelp så vi kunne bli utfridd fra kongen av Assyria. Hvordan skal vi slippe unna?”

Kapittel 21

Byrden mot Ødemarken ved havet. Som virvelvindene i Sør feier forbi, slik skal det komme fra ørkenen, fra et fryktinngytende land. Et grusomt syn er forkynt for meg. Den svikefulle går fram med svik, og ødeleggeren ødelegger. Elam, dra opp! Media, kringsett! Jeg gjør slutt på alle sukkene som lyder der. Derfor er mine hofter fylt av smerte. Veer har grepet tak i meg, lik veene til en som føder. Jeg vrir meg av det jeg hører. Jeg forskrekkes ved det jeg ser. Mitt hjerte vakler, redsler skremmer meg. Kveldskumringen som jeg lengtet etter, har Han vendt til en forskrekkelse. Gjør bordet ferdig, hold vakt i tårnet, spis og drikk! Stå opp, dere fyrster, la skjoldet salves! For Herren har sagt til meg: ”Gå og sett ut vaktmannen, la ham melde hva han ser.” Ser han ryttere, hestfolk med hester i tospann, noen som rir på esler og noen som rir på kameler, da skal han lytte oppmerksomt, ja, meget oppmerksomt. Så ropte han: ”En løve, min herre! Jeg står alltid i vakttårnet om dagen. Jeg står på min post hver natt. Se, her kommer en rytter og hestfolk med hester i tospann.” Da tok han til orde og sa: ”Falt, falt er Babylon! Alle de utskårne gudebildene der har Han knust på jorden.” Å, du som er treske, å, du korn på mitt gulv! Det jeg har hørt fra hærskarenes Herre, Israels Gud, det har jeg forkynt for dere. Byrden mot Duma: Han roper til meg fra Se’ir: ”Vekter, hvor langt er det på natt?” Vekteren svarer: ”Morgenen kommer, og natten også. Hvis dere vil spørre, så spør! Vend tilbake! Kom tilbake!” Byrden mot Arabia. I skogen i Arabia skal dere overnatte, dere omreisende flokker av dedanitter. Dere som bor i Temas land, møt ham som er tørst, og gi ham vann! Med sitt brød møter de ham som flyktet. For de flyktet fra sverdene, fra de dragne sverdene, fra den spente buen og fra stridens trykk. For så har Herren sagt til meg: ”Innen et år, slik en leiekar regner årene, skal det være ende på all Kedars herlighet. Tallet på bueskytterne blir lite, de som blir igjen av krigerne blant Kedars folk. For Herren, Israels Gud, har talt.”

Kapittel 22

Byrden mot Syne-dalen: Hva er det med deg nå, siden alle dine har gått opp på hustakene? Larm fyller staden, en støyende stad, en gledesfylt stad. Dine falne er ikke falt for sverdet eller blitt drept i strid! Alle dine fyrster har flyktet i lag. Uten bruk av bue er de fanget. Sammen ble de fanget, alle som ble funnet i deg, enda de har flyktet langt bort. Derfor sier jeg: ”Se bort fra meg, jeg må gråte bittert. Treng ikke på for å trøste meg, fordi mitt folks datter er ødelagt.” For Herren, hærskarenes Gud har latt det komme en dag med forskrekkelse, nedtramping og forvirring i Syne-dalen, da murene ble revet ned og det ble ropt mot fjellene. Elam bærer pilekoggeret, drar fram med ryttere og hestfolk, og Kir har tatt dekket av skjoldet. Det skal skje at dine vakreste daler skal fylles av vogner, og rytterne stiller seg opp ved porten. Han tok bort Judas vern. På den dagen så du etter rustningen i Skoghuset. Dere så revnene i Davids stad, at de er mange. Dere samlet vann i den nederste dammen. Dere telte husene i Jerusalem, og for å befeste muren rev dere husene ned. Dere laget en oppsamlingsdam mellom de to murene til vannet fra den gamle dammen. Men dere så ikke hen til Ham som gjorde dette, og Ham som formet den for lenge siden, så dere ikke. På den dagen kalte Herren, hærskarenes Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og til å binde om seg med sekkestrie. Men se, i stedet er det glede og jubel. De slår okser i hjel og slakter sauer, de spiser kjøtt og drikker vin, og sier: ”La oss spise og drikke, for i morgen dør vi!” Da blir dette åpenbart for mine ører av hærskarenes Herre: ”Sannelig, for denne misgjerningen skal det ikke finnes noen soning for dere, ikke før dere er døde,” sier Herren, hærskarenes Gud. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Gå og tre inn til denne forvalteren, til Sjebna, som står over huset, og si: Hva har du her, og hvem har du her, siden du har hogd ut en grav for deg her? Du hogger deg en grav høyt opp og huler ut et hvilested for deg selv i berget? Se, Herren skal slenge deg bort med et veldig kast, du mektige mann. Han skal gripe kraftig tak i deg og rulle deg hardt sammen og kaste deg som en ball inn i et stort land. Der skal du dø, og der skal dine herlige vogner bare være en skam for din herres hus. Jeg skal støte deg bort fra din stilling, og fra din plass skal du rives ned. På den dagen skal det skje: Jeg skal kalle Min tjener Eljakim, Hilkias sønn. Jeg skal kle ham med din drakt og spenne ditt belte om ham. Din myndighet skal Jeg overgi i hans hånd. Han skal være en far for dem som bor i Jerusalem, og for Judas hus. Jeg skal legge nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Han åpner opp, og ingen lukker igjen. Han lukker igjen, og ingen åpner opp. Jeg skal feste ham som en nagle på et sikkert sted, og han skal bli en ærens trone for sin fars hus. På ham skal de henge all herligheten fra hans fars hus, spirer og blad, alle småkarene, fra fatene til alle krukkene. På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal den naglen som ble festet på det sikre stedet, bli tatt ut og hogd av og falle ned. Byrden som var på den, skal ødelegges. For Herren har talt.

Kapittel 23

Byrden mot Tyrus. Klag, dere skip fra Tarsis! For byen er lagt øde, så det ikke er noe hus eller havn der lenger. Fra Kitteerlandet er dette blitt åpenbart for dem. Vær stille, dere som bor ved fjerne kyster, dere kjøpmenn fra Sidon, dere som ble fylt opp av dem som farer over havet. Såkorn ble ført fra Sjikor over de store havene, det som ble høstet ved Elven, var inntekten til byen. Den er en markedsplass for folkeslagene. Skam deg, Sidon, for havet har talt, havets festning sier: ”Jeg har ikke veer og føder ikke barn. Jeg fostrer ikke opp unge menn og oppdrar ikke jomfruer.” Når de får høre om dette i Egypt, vil også de ynke seg over meldingen fra Tyrus. Dra over til Tarsis! Klag, dere som bor ved fjerne kyster! Er dette deres gledesfylte by, som har sitt opphav fra eldgamle dager, med føtter som førte den langt av sted så den kunne slå seg ned der? Hvem har planlagt dette mot Tyrus, kroningsbyen? Der er kjøpmennene fyrster, handelsmennene er de fornemme på jorden. Hærskarenes Herre har planlagt dette, for å føre vanære over all den stolte herlighet, for å la alle de fornemme på jorden bli foraktet. Flyt ut over ditt land som Elven, du Tarsis datter. Det er ingen hindring lenger. Han rakte Sin hånd ut over havet, Han fikk kongerikene til å skake. Herren har gitt befaling mot Kanaan om at festningene der skal ødelegges. Han sa: ”Du skal ikke lenger fryde deg, du undertrykte jomfru, Sions datter. Bryt opp, dra over til Kittim. Heller ikke der skal du finne noen hvile.” Se, kaldeernes land, dette folket som ikke var til. Assyria grunnla det for de ville dyrene i ørkenen. De satte opp beleiringstårnene der, de rev borgene ned og gjorde det til en ruin. Klag, dere skip fra Tarsis! For deres festning er ødelagt. På den dagen skal det skje: Tyrus skal bli glemt i sytti år, like lenge som dagene til en konge. Når de sytti årene er omme, skal det gå med Tyrus som det heter i sangen om skjøgen: ”Ta en lyre, gå omkring i byen, du glemte skjøge! Spill vakkert og syng mange sanger, for at du kan bli husket.” Når de sytti årene er omme, skal det skje: Herren skal se til Tyrus. Den skal igjen få horelønn, og den skal drive hor med alle kongerikene over hele jorden. Dens inntekt og dens horelønn skal helliges for Herren. Den skal ikke legges i skattkammeret eller spares, for dens inntekt skal være for dem som bor for Herrens åsyn, så de kan spise seg mette og kle seg i fine klær.

Kapittel 24

Se, Herren gjør jorden tom og legger den øde, omvelter dens overflate, og dem som bor der sprer Han omkring. Det skal skje: Som det går med folket, så også med presten, som med slaven, så også med hans herre, som med tjenestepiken, så også med hennes husfrue, som med kjøperen, så også med selgeren, som med långiveren, så også med låntakeren, som med innkreveren, så også med skyldneren. Jorden skal tømmes fullstendig og bli helt utplyndret, for dette ordet har Herren talt. Jorden sørger og visner bort, verden svinner bort og visner. De stolteste folk på jorden svinner bort. Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriften og aktet den evige pakten for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den, som må bære skylden. Derfor brennes de som bor på jorden, og de menneskene som blir igjen, er få. Den nye vinen svikter, vintreet tørker inn, og de sukker, alle de som gledet seg av hjertet. De lystige tamburinene har fått sin ende, støyen av jubelen stilner, den frydefulle lyren har fått sin ende. De drikker ikke vin til sang. Den sterke drikken er bitter for dem som drikker den. Den øde byen er revet ned. Hvert hus er stengt, så ingen kan komme inn. I gatene ropes det etter vin, mørket har lagt seg over all glede, lystigheten er borte fra landet. Det som er igjen i byen, er øde, en ruinhaug, og porten er slått i stykker. For slik skal det gå med folkene midt i landet, det skal være som når et oliventre blir ristet, som ved etterhøsten av druer når vinhøsten er fullført. De skal løfte sin røst, de skal rope. Etter Herrens majestet roper de høyt fra havet. Gi derfor Herren ære, dere ved morgenrøden. Ved fjerne kyster ved havet, opphøy Herren, Israels Guds navn! Fra jordens ender hører vi lovsanger: ”Gi den Rettferdige ære!” Men jeg sier: ”Jeg forgår! Jeg forgår! Ve meg! De svikefulle handelsmennene går fram med svik. Sannelig, de svikefulle handelsmennene går fram med grovt svik.” Gru og avgrunn og snare kommer over deg, du som bor på jorden. Det skal bli slik at den som flykter fra lyden av grue, skal falle i avgrunnen, og den som klyver opp fra avgrunnen, skal fanges i snaren. For slusene i det høye er åpnet, og jordens grunnvoller rystes. Jorden brytes i småbiter, jorden kløves og revner, jorden rystes voldsomt. Jorden raver og sjangler som en drukken og svaier som et skur. Dens overtredelse skal hvile tungt på den, den skal falle og ikke reise seg igjen. På den dagen skal det skje: Herren skal gjengjelde de opphøydes hærskare i det høye og jordens konger på jorden. De skal samles sammen som fanger i fangehullet. De skal stenges inne i fengsel. Etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse. Så skal månen blyges, og solen bli til skamme. For hærskarenes Herre skal være konge på Sions berg og i Jerusalem, og foran Hans eldste, i herlighet.

Kapittel 25

Herre, Du er min Gud. Jeg vil opphøye Deg, jeg vil prise Ditt navn, for Du har gjort under. Dine råd fra gammelt av er trofasthet og sannhet. For Du har gjort en by til en steinhaug, en befestet by til en ruinhaug, de fremmedes borg er ikke noen by lenger. Den skal aldri mer bli bygd opp igjen. Derfor skal det sterke folket ære Deg. De grusomme folkeslagenes by skal frykte Deg. For Du har vært et vern for den fattige, et vern for den trengende i hans trengsel, en tilflukt fra uværet, en skygge for heten. For de grusommes åndepust er som stormkast mot muren. Du stilner de fremmedes larm, slik Du letter heten på et tørt sted. Som heten letter i skyggen av en sky, slik demper Du de grosommes sang! På dette berget skal hærskarenes Herre lage et gjestebud for alle folkene, med fete retter, et gjestebud med gamle viner, med fete, margfulle retter, og med gamle, edle viner. På dette berget skal Han fortære det sløret som tilhyller alle folkene, og det dekket som er knyttet over alle folkeslagene. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal Han ta bort Sitt folks vanære. For Herren har talt. På den dagen skal det bli sagt: ”Se, dette er vår Gud! Vi har ventet på Ham, og Han skal frelse oss. Dette er Herren. Vi har ventet på Ham. Vi vil fryde oss og glede oss i Hans frelse.” På dette berget skal Herrens hånd hvile, men Moab skal være nedtrampet under Ham, som halm trampes ned i avfallsvannet. Han skal strekke Sine hender ut midt i det, slik en svømmer strekker seg ut for å svømme, og Han skal la dets hovmod bli ydmyket sammen med deres utspekulerte grep. Festningstårnet på dine murer skal Han velte og rive ned og jevne med jorden, helt ned i støvet

Kapittel 26

På den dagen skal denne sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll. Åpne portene, så det rettferdige folkeslaget kan gå inn, de som holder fast på sannheten. Du skal bevare ham i fred, ja i fred, den som har et grunnfestet sinn, for han stoler på Deg. Stol på Herren for all tid, for i Herren, ja Herren, er evighetens klippe. For Han ydmyker den opphøyde staden og dem som bor i det høye, støter Han ned. Han støter den ned, Han støter den ned til jorden, Han legger den ned i støvet. Den skal tråkkes under fot, av de fattiges føtter, og de trengendes hæler. Den rettferdiges sti er oppriktighet. Du Oppriktige, Du gjør stien jevn for den rettferdige. Ja, på Dine dommers vei, Herre, har vi ventet på Deg. Vår sjels trang står etter Ditt navn og etter påminnelsen om Deg. I min sjel lengter jeg etter Deg om natten. Ja, i min ånd i mitt indre søker jeg Deg med iver. For når Dine dommer råder på jorden, får alle som bor i verden, lære rettferdighet. Vær bare nådig mot den ugudelige, men han lærer likevel ikke rettferdighet. I oppriktighetens land vil han gjøre urett, og han vil ikke se etter Herrens majestet. Herre, Din hånd er løftet opp, men de vil ikke se! Men likevel skal de se og bli til skamme over nidkjærheten for folket. Ja, ild skal fortære Dine fiender. Herre, Du skaffer oss fred, for Du har gjort alle våre gjerninger for oss. Herre, vår Gud, andre herrer enn Du har hatt herredømme over oss. Men ved Deg alene ærer vi Ditt navn. Døde skal ikke leve. Dødningene står ikke opp. For Du straffer og ødelegger dem, Du lar hvert minne om dem gå til grunne. Du har gjort folkeslaget større, Herre, Du har gjort folkeslaget større. Du er herliggjort. Du utvider alle landets grenser. Herre, i trengselen søkte de til Deg, de utøste bønnesukk da Din tukt var over dem. Som en kvinne som er med barn har smerter og skriker i sine veer når hun nærmer seg tiden da hun skal føde, slik har vi vært framfor Ditt åsyn, Herre. Vi har vært som om vi var med barn; vi har vært i smerte. Med det vi fødte, var bare et vindpust. Vi kunne ikke gi frelse på jorden, og heller ikke har de falt, de som bor i verden. Dine døde skal leve; sammen med mitt døde legeme skal de stå opp. Våkn opp og rop av glede, dere som bor i støvet. For din dogg er lysets dogg, og jorden skal la døde føres fram. Kom, mitt folk, gå inn i dine rom og steng dørene etter deg! Gjem deg, om så bare et lite øyeblikk, til vreden er forbi. For se, Herren kommer ut fra Sitt sted for å gjengjelde dem som bor på jorden for deres misgjerning. Jorden skal også avsløre blodet som er blitt utøst på den, og den skal aldri mer dekke til dem som er drept der.

Kapittel 27

På den dagen vil Herren med Sitt sverd, det skarpe, store og kraftige, gjengjelde Leviatan, den flyktende slangen, Leviatan, den forvridde slangen. Og Han vil drepe sjøuhyret i havet. Syng for henne på den dagen: ”En vingård med vin! Jeg, Herren, vokter den, til enhver tid vanner Jeg den. For at ingen skal ta hevn på den, vokter Jeg den dag og natt. Hos Meg finnes ikke harme. Hvem ville bruke tornekratt og tornebusker mot Meg i striden? Jeg ville bare gå igjennom dem. Jeg ville brenne dem opp alle sammen. La ham heller gripe tak i Min styrke, så han kan slutte fred med Meg. Ja, la ham slutte fred med Meg!” Han skal la dem som kommer, slå rot i Jakob. Israel skal blomstre og skyte knopp, og fylle jorden med frukt. Har Han slått Israel slik Han slo dem som slo ham? Eller er han drept slik de ble drept, de som ble drept av Ham? Du førte sak mot henne, da Du drev henne bort og sendte henne av sted. Han fordriver henne ved Sin harde vind på østavindens dag. Derfor, ved dette skal Jakobs misgjerning sones. Dette er hele frukten av at hans synd blir tatt bort: Han knuser alle steinene i alteret slik kalksteiner knuses, Asjerapæler og røkelsesaltere får ikke bli stående. Den befestede byen skal bli liggende øde, boplassen skal forlates og ligge etterlatt som en ødemark. Der skal kalven beite, og der skal den legge seg ned og ete opp grenene som er der. Når grenene er tørre, blir de brutt av. Kvinnene kommer og tar dem til brensel. For dette er ikke et forstandig folk. Derfor vil Han ikke ha barmhjertighet med dem, Han som dannet dem, og Han som formet dem, vil ikke være nådig mot dem. På den dagen skal det skje: Herren skal treske, helt fra den strømmende Storelven til Egypter-bekken. Og dere skal samles inn, én etter én, dere Israels barn! På den dagen skal det skje: Det skal blåses i den store basunen. De skal da komme, de som er tapt i landet Assyria, og de som er fordrevet til landet Egypt, de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem.

Kapittel 28

Ve over stolthetens krone til drankerne i Efraim. Dens herlige skjønnhet er en visnende blomst, som ligger over hodet til dalen med fete retter. Der ligger de, utslått av vin! Se, Herren har en som er mektig sterk, som kommer som en haglstorm og et ødeleggende uvær, som mektige, flommende strømmer av vann. Men makt legger Han dem til jorden. Stolthetens krone, drankerne i Efraim, skal trampes under fot. Dens herlige skjønnhet er en visnende blomst, som ligger over hodet til dalen med fete retter. Med den skal det gå som med de første modne fiken før høsten. Det er en som ser den, og han svelger den mens han har den i hånden. På den dagen skal hærskarenes Herre være som en herlig krone og en skjønn krans for resten av Sitt folk. Han skal være rettens ånd for den som sitter som dommer, og styrke for dem som slår angrepet tilbake mot porten. Også de som er her, farer vill fordi de har drukket vin, og de trår feil etter å ha drukket sterk drikk. Prest og profet farer vill ved sterk drikk, de er fortumlet av vin, de trår feil etter å ha drukket sterk vin. De farer vill når de skal se, de vakler når de skal dømme. For alle bordene er fulle av spy og skitt. Det finnes ikke en ren flekk. Hvem vil lære kunnskap? Hvem vil han få til å skjønne budskapet? De som nettopp er avvent fra melk? De som nettopp er tatt bort fra brystet? For det kommer bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der. For med stammende lepper og på et annet tungemål skal Han tale til dette folket. Det var Han som sa til dem: ”Dette er hvilen, la den trette finne hvile ved den,” og: ”Dette er freden.” Likevel ville de ikke høre. Derfor blir Herrens ord til dem: ”Bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der”, så de skal gå og falle baklengs. De skal bli knust, bli fanget og grepet. Hør derfor Herrens ord, dere spottere, dere som hersker over dette folket som er i Jerusalem. For dere har sagt: ”Vi har sluttet en pakt med døden, og vi har gjort en avtale med dødsriket. Når den susende svøpen farer fram, skal den ikke nå oss, for vi har gjort løgnen til vår tilflukt, og vi dekker oss under falskhet.” Derfor sier Herren Gud dette: Se, Jeg legger en stein til grunnvoll på Sion, en prøvd stein, en kostbar hjørnestein, en fast grunnvoll. Den som tror, haster ikke. Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddesnor. Haglet skal feie bort den tilflukten de har av løgnen, vannene skal skylle over skjulestedet. Deres pakt med døden skal slettes ut, avtalen dere har med dødsriket, skal ikke bli stående. Når den susende svøpen farer fram, skal den trampe dere ned. Så ofte den farer fram, skal den rive dere bort. For morgen etter morgen skal den fare forbi, ved dag og ved natt. Bare redsel skal dere få ut av budskapet. For sengen er for kort til å strekke seg ut i, og teppet er for smalt til å dekke seg med. For Herren skal reise Seg som på Perasim-fjellet. Som i Gibeon-dalen skal Hans vrede rase, så Han kan gjøre Sin gjerning, Sin fremmede gjerning, og utføre Sitt verk, Sitt fremmede verk. Derfor, vær nå ikke spottere, ellers blir båndene strammet til rundt dere. For jeg har hørt fra Herren, hærskarenes Gud, at det er fastsatt en utslettelse av hele jorden. Legg øret til og hør min røst, lytt og hør min tale! Fortsetter plogkaren å pløye hele dagen for å så? Fortsetter han å vende og harve jorden? Når han har jevnet den ut, sår han ikke da svart karve og sprer karven ut, sår hvete i rader og bygg på et fast sted og spelt langs kanten? For Han veileder ham med rett dom, hans Gud underviser ham. For den svarte karven blir ikke tresket med treskeslede, og vognhjul blir ikke rullet over karven. Den svarte karven blir slått ut med en kjepp, og karven med en stav. Brødkorn må males. Derfor tresker han det ikke hele tiden, eller ruller over det med sitt vognhjul. Hans hester knuser det ikke. Også dette kommer fra hærskarenes Herre, Han som er underfull i råd og mektig i frelsens visdom.

Kapittel 29

Ve over Ariel, over Ariel, staden der David slo leir! Legg år til år! La høytider komme og gå! Likevel skal Jeg føre trengsel over Ariel. Der skal det være klage og sorg, da først skal det bli et Ariel for Meg. Jeg vil slå leir overalt rundt deg, Jeg vil beleire deg med en voll, og Jeg vil reise festningsverker mot deg. Du skal bli styrtet ned. Nede fra jorden skal du tale. Fra støvet lyder din lavmælte tale. Din røst skal lyde som et medium for de døde, nede fra jorden. Fra støvet skal din tale hviske. Men så skal skaren av dine fiender bli som fint støv. Den grusomme skaren blir som agner som fyker av sted. Ja, det skjer plutselig på et øyeblikk. Du skal bli hjemsøkt av hærskarenes Herre med torden og jordskjelv og et veldig drønn, med uvær og storm, og med flammen av en fortærende ild. Skaren av alle folkeslagene som drar til felts mot Ariel, alle de som strider mot den og festningen som er der, og skaper trengsel for den, skal bli som en drøm, som et nattlig syn. Det skal bli som når den sultne drømmer. Se, han spiser, men når han våkner, er hans sjel fremdeles tom. Eller det skal bli som når den tørste drømmer. Se, han drikker. Men når han våkner, se, da er han svak, og hans sjel lengter fortsatt. Slik skal det gå med skaren av alle folkeslagene som drar til felts mot Sions berg. Stans opp og undre dere! Bare gjør dere blinde og vær blinde! Dere er drukne, men ikke av vin. Dere raver, men ikke av sterk drikk. For Herren har utøst en dyp søvnens ånd over dere, og Han har lukket deres øyne, dere profeter. Han har dekket deres hoder, dere seere. Hele dette synet er blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Om noen gir denne til en som kan lese, og sier: ”Vær snill og les dette!”, så sier han: ”Jeg kan ikke, for den er forseglet.” Så blir boken overlatt til en som ikke kan lese, og det blir sagt: ”Vær snill og les dette!” Så sier han: ”Jeg kan ikke lese.” Derfor sier Herren: Fordi dette folket holder seg nær Meg med sin munn og ærer Meg med sine lepper, mens deres hjerte er langt borte fra Meg, og fordi deres frykt for Meg er menneskebud som de har lært, se, derfor vil Jeg igjen gjøre et under med dette folket, et under, ja et under. For der skal de vises visdom gå tapt, og de klokes klokskap skal bli skjult. Ve dem som søker ned i det dype for å skjule sitt råd for Herren, de som gjør sine gjerninger i mørke. De sier: ”Hvem ser oss?” og: ”Hvem kjenner oss?” Sannelig, dere er blitt forvendte! Skal pottemakeren selv regnes sammen med leiren, så det som er laget, kunne si om ham som laget den: ”Han har ikke laget meg?” Eller kan karet som er formet, si om ham som formet det: ”Han har ikke forstand på det?” Er det ikke bare en kort stund igjen før Libanon blir gjort til en frukthage, og frukthagen blir regnet som skog? På den dagen skal de døve høre bokens ord, og fridd fra det dunkle og det mørke skal de blinde øyne se. De ydmyke skal få enda større glede i Herren, og de fattige blant menneskene skal fryde seg i Israels Hellige. For voldsmannen er gjort til intet, de er ute med spotteren. De blir utryddet, alle de som er ute etter misgjerning, de som gjør et menneske til synder for et ords skyld, og som legger snare for den som har en sak i porten, og sender den rettferdige bort med tomme ord. Derfor sier Herren om Jakobs hus, Han som forløste Abraham: Nå skal Jakob ikke bli til skamme, og hans ansikt skal ikke blekne. For når han ser sine barn, et verk av Mine hender, i sin midte, skal de hellige Mitt navn. De skal hellige Jakobs Hellige og frykte Israels Gud. Også disse som for vill i ånden, skal lære å forstå, De som klaget, skal ta imot lærdom.

Kapittel 30

Ve de opprørske barna, sier Herren, de som følger råd som ikke er fra Meg, som slutter en pakt, men ikke ved Min Ånd. Slik legger de bare synd til synd. De bryter opp for å gå ned til Egypt uten at de har bedt om råd fra Min munn, for å gjøre seg sterke ved Faraos styrke, og for å ta sin tilflukt til Egypts skygge. Men Faraos styrke skal bli til skam for dere, og tilflukten under Egypts skygge skal føre til vanære. For Israels høvdinger var ved Soan, og sendebudene kom til Hanes. Hver av dem blir til skamme ved et folk som ikke er til gagn for dem, som ikke kan hjelpe eller gagne, men bare være til skam og vanære. Byrden om villdyrene fra Sør. Gjennom et land med nød og trengsel, hvor løvinnen og løven holder til sammen med giftslangen og den flammende, flygende slangen, skal de føre sine rikdommer av sted på ryggen av esler og sine skatter på pukler av kameler, til et folk som ikke er til gagn. For hjelpen fra Egypt er forgjeves og nytteløs. Derfor kaller jeg det: ”Rahab som er blitt stille”. Gå nå og skriv det på en tavle for dem, og skriv det ned i en bokrull, så det kan bli tatt vare på for kommende dager, for all tid, i all evighet: Dette er et opprørsk folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov. De sier til seerne: ”Ikke se,” og til dem som har syner: ”Ikke forkynn oss de rette synene. Tal smigrende ord til oss, se forførende syner! Vend dere bort fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!” Derfor sier Israels Hellige: Fordi dere forkaster dette ordet og stoler på undertrykkelse og fordervelse og setter deres lit til dette, derfor skal denne misgjerningen bli for dere som et revnet stykke, ferdig til å rase sammen, et bulende brudd på en høy mur. Sammenbruddet kommer plutselig, på et øyeblikk. Når det knuses, er det som når pottemakerens kar knuses i småbiter. Han sparer det ikke. Blant bitene som er igjen etter at det er knust, finnes det ikke engang et skår til å hente ild fra båren, eller hente vann fra brønnen. Så sier Herren Gud, Israels Hellige: ”Hvis dere vender om og hviler, skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være.” Med dere ville ikke. Dere sa: ”Nei, vi vil flykte på hester.” – Derfor skal dere sannelig flykte! – Og dere sa: ”Vi skal ri på raske dyr.” Derfor skal de som forfølger dere, være raske. Ett tusen skal flykte ved trusselen fra en eneste, ved trusselen fra fem skal dere flykte, helt til resten av dere bare er som en flaggstang på fjellets tinde, som et banner på høyden. Derfor venter Herren så Han kan få være nådig mot dere. Derfor er Han opphøyet, så Han kan vise barmhjertighet mot dere. For Herren er rettens Gud. Salige er alle de som venter på Ham. Folket på Sion, dere som bor i Jerusalem, dere skal ikke bli ved med å gråte. Så snart deres rop lyder, skal Han sannelig være dere nådig! Når Han hører det, skal Han svare dere. Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann. Da skal ikke dine lærere lenger være skjult, men med dine øyne skal du se dine lærere. Dine ører skal høre et ord bak deg, som sier: ”Dette er veien, gå på den!” hver gang du vender deg til høyre eller venstre side. Også dekket av sølv over dine gudebilder og gullutsmykningen på ditt støpte bilde skal du holde for urent. Du skal kaste dem bort som et urent plagg. ”Bort med dere” skal du si til det! Deretter skal Han gi regn over ditt såkorn, det du sår i jorden, og gi brød av jordens grøde. Det skal være rikt og saftig. På den dagen skal din buskap beite på en vid beitemark. Oksene og eslene som arbeider på jorden, skal ete saltet blandingsfór, som kastes bort med skuffe og kasteskovl. På hvert kneisende fjell og på hver høy ås skal det være bekker og strømmer av vann, på den store nedslaktingens dag, når tårnene faller. Lyset fra månen skal være som lyset fra solen, og lyset fra solen skal være sju ganger sterkere, som lyset for sju dager, på den dagen da Herren forbinder sårene for Sitt folk og helbreder skadene de fikk da de ble slått. Se, Herrens navn kommer fra det fjerne med Hans brennende vrede. Byrden er tung. Hans lepper er fulle av harme, og Hans tunge er som fortærende ild. Hans åndepust er som en elv som flommer over. Den når opp til halsen, så Han kan sikte og legge et forførelsens bissel i folkenes kjever. Da skal sangen lyde hos dere slik som den natten da den hellige høytiden feires, da skal en glede seg av hjertet, som når en går med fløytespill for å dra opp til Herrens berg, til Israels klippe. Herren skal la Sin herlige røst høres, Han viser Sin arm når den farer ned med harme og vrede og flammen av fortærende ild, med storm, styrtregn og hagl. For ved Herrens røst skal Assyria bli slått ned, slik Han slår med stokken. På hvert sted der tuktestaven rammer, den Herren lar falle på ham, skal det skje til tamburiner og lyrer. Han svinger sverdet i striden, når Han strider mot ham. For Tofet er grunnlagt fra gammelt av. Også for kongen er det beredt. Han har gjort det dypt og vidt. På bålet er det ild og mye ved. Herrens åndepust, lik en strøm av svovel, tenner det i brann.

Kapittel 31

Ve dem som farer ned til Egypt for å få hjelp og setter sin lit til hester, de som stoler på vogner, fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så veldig sterke. Men de ser ikke hen til Israels Hellige, og de søker ikke Herren. Men det er Han som er vis, Han lar det onde komme. Sine ord tar Han ikke tilbake, med Han reiser Seg mot dem som gjør ondt og mot deres hus, og mot hjelpen som kommer fra dem som gjør urett. Egypterne er mennesker og ikke Gud. Deres hester er kjøtt og ikke ånd. Når Herren rekker ut Sin hånd, vil hjelperen snuble, og den som blir hjulpet, skal falle. De skal gå til grunne alle sammen. For så sier Herren til meg: Slik en løve brøler, ja, som den unge løven brøler over sitt bytte – selv når en flokk av gjetere samler seg mot den, blir den ikke skremt av deres røst, og den dukker seg ikke når de ståker -, slik skal hærskarenes Herre komme ned for å stride på Sions berg og på høyden der. Som fuglene flyr omkring, slik skal hærskarenes Herre verge Jerusalem. Han skal verge og utfri den. Han går forbi, og Han berger. Vend om til Ham som dere gjorde så sterkt opprør mot, dere Israels barn! For på den dagen skal hver mann kaste fra seg sine avguder av sølv og sine avguder av gull, et verk av deres egne hender, et verk som fører til synd. Da skal Assyria falle for sverdet, ikke en manns sverd. Et sverd som ikke svinges av dødelige mennesker, skal ødelegge ham. Han skal flykte fra sverdet, og hans unge menn blir satt til tvangsarbeidere. Hans klippe skal bli borte i redsel, hans fyrster skal forferdes for banneret, sier Herren. Hans ild er på Sion, Hans smelteovn er i Jerusalem.

Kapittel 32

Se, kongen skal herske med rettferdighet, og fyrstene skal styre med rett. En mann vil være som et ly for vinden og et skjul mot stormen, som strømmer av vann på et tørt sted, som skyggen av en mektig klippe i et uttørket land. De seendes øyne skal ikke lenger være klint til, og de hørendes ører skal lytte. De ubesindiges hjerte skal forstå kunnskap, og de stammendes tunge skal straks tale klart. Da er det ikke lenger dåren som skal kalles fornem, da skal det ikke sies at det er bedrageren som er av edel byrd. For dåren kommer bare til å tale dårskap, og hans hjerte kommer bare til å gjøre urett: å utøve ugudelighet, å tale falskt om Herren, så den sultne ikke får stilt sin trang, ja, så han lar den tørste mangle drikke. Bedragerens våpen er onde. Han legger listige planer for å ødelegge de elendige med løgnaktige ord, selv når den fattige har rett i sin tale. Men en fornem har fornemme planer, og ved det fornemme skal han bli stående. Dere sorgløse kvinner, stå opp og hør min røst! Dere selvsikre døtre, legg øret til min tale! Etter år og dager skal dere skjelve, dere selvsikre kvinner. For vinhøsten skal svikte, innhøstingen skal ikke komme. Bli bare grepet av angst, dere sorgløse kvinner. Bare skjelv, dere selvsikre! Kle av dere, still dere nakne fram, bind sekkestrie om livet! Når dere er bøyd fram over brystene, bare klag over de vakre åkrene, over det fruktbare vintreet! I mitt folks land skal det skyte opp tornebusker og tornekratt, ja, opp over alle de lykkelige hjem i den lystige byen. For borgen skal være forlatt, byens larm blir borte, byhaugen og vakttårnet blir til huler for evig, en lyst for villesler, en beitemark for buskap, inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye, og ørkenen blir en frukthage, og frukthagen regnes for skog. Da skal retten holde til i ørkenen, og rettferdigheten skal bli værende i frukthagen. Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder, selv om det faller hagl på skogen og byen føres ned i dyp fornedrelse. Salige er dere som sår ved alle vann, dere som løser foten til oksen og eselet.

Kapittel 33

Ve deg som plyndrer, som selv ikke er blitt plyndret, du som går fram med svik, selv om andre ikke har sveket deg. Når du er ferdig med å plyndre, skal du selv bli plyndret. Når du har sluttet med å gå fram med svik, skal de andre svikte deg. Herre, vær oss nådig! Vi setter vårt håp til Deg. Vær deres arm hver morgen, ja, vær vår frelse også i trengselens tid. Når larmen høres, skal folkene flykte. Ved Din opphøyelse blir hedningefolkene spredt. Deres bytte skal samles som gresshoppen samler. Slik gresshoppene løper til og fra, slik skal man løpe etter det. Opphøyet er Herren, for Han bor i det høye. Han fyller Sion med rett og rettferdighet. Det skal komme trygge tider for deg, rike på frelse, visdom og kunnskap. Herrens frykt er den skatten det får. Sannelig, deres løvehelter skal rope utenfor, fredens sendebud skal gråte sårt. Hovedveiene ligger øde, den veifarende er der ikke mer. Han har brutt pakten, han har foraktet byene, han har ingen aktelse for noe menneske. Landet sørger og lider forfall, Libanon er skamfull og visner. Saron er som en ørken, og Basan er ristet nakent. Det er også Karmel. Nå vil Jeg reise Meg, sier Herren. Nå opphøyer Jeg Meg, nå skal Jeg rage høyt. Dere skal unnfange agner, dere skal føde halm. Deres åndepust skal fortære dere som ild. Folkene skal bli brent til kalk. Som nedhogne tornebusker skal de brennes opp på ilden. Dere som er langt borte, hør hva Jeg har gjort. Dere som er nær ved, erkjenn Min makt! Synderne på Sion skjelver av redsel. De ugudelige er grepet av angst: ”Hvem av oss kan bo ved fortærende ild? Hvem av oss kan bo ved evige flammer?” Den som vandrer rettferdig og fører oppriktig tale, den som forakter å få vinning gjennom undertrykkelse, hans hender avviser å ta imot bestikkelser, den som lukker ørene for tale om blodsutgytelse, og som lukker øynene så han ikke skal se ondskap, han skal bo på høydene, hans forsvarsborg skal være klippefestninger. Han får sitt brød, og vannforsyningen er trygg. Dine øyne skal se Kongen i Hans skjønnhet. De skal skue landet langt borte. Ditt hjerte skal grunne på redselen: ”Hvor er skriveren? Hvor er han som veier opp? Hvor er han som teller tårnene?” Det grusomme folket skal du ikke se mer, folket med en vanskelig og uforståelig tale, med et fremmed tungemål som ingen kan forstå. Se Sion, høytidens by! Dine øyne skal se Jerusalem, trygghetens bolig, teltet som ikke blir flyttet. Aldri skal teltpluggene rives av, ingen av snorene skal kuttes. For der er det Herren Den Mektige er for oss, på stedet med brede elver og floder, der ingen skute skal føres med årer eller noe mektig skip skal seile forbi. For Herren er vår Dommer! Herren er vår Lovgiver! Herren er vår Konge! Han skal frelse oss! Med dine tau bare løsner, de kunne ikke holde masten støtt, de kunne ikke spenne seilet stramt. Da skal det rike byttet fordeles. Også de lamme tar sitt bytte. Men ingen som bor der, skal si: ”Jeg er syk”. For folket som bor i den, er blitt tilgitt misgjerningen.

Kapittel 34

Kom nær, dere folkeslag, for å høre. Lytt, dere folk! La jorden høre og alt som fyller den, verden og alt som lever opp der. For Herrens vrede er over alle folkeslagene og Hans harme over skaren av dem alle. Han lyser dem i bann, Han overgir dem til slakt. Også de drepte skal kastes ut. Fra de døde skal stanken stige opp, og fjellene skal oppløses av deres blod. Hele himmelens hær skal tæres bort, og himmelen skal rulles sammen som en bokrull. Hele deres hær skal falle ned som løvet faller av vintreet og som fikentreet blir stående bart! For Mitt sverd blir drukkent i himmelen. Se, det kommer ned over Edom. Til dom kommer det ned over det folket Jeg har forbannet. Herrens sverd blir fullt av blod, det er mettet med fett, med blodet av lam og bukker, med nyrefett av værer. For Herren holder slaktoffer i Bosra, og en stor slakt i landet Edom. Villoksene må falle sammen med dem, og de unge oksene med de sterke oksene. Deres land skal bli gjennombløtt av blod, og deres støv skal mettes med fett. For det er hevnens dag fra Herren, et gjengjeldelsens år for Sions sak. Elvene der skal bli til bek, og støvet skal bli til svovel. Hele landet skal bli til brennende bek. Verken natt eller dag skal den bli slokt. Røyken derfra skal stige opp til evig tid. Fra slekt og til slekt skal landet ligge øde. I all evighet skal ingen dra gjennom det. Men pelikanen og pinnsvinet skal innta det, tårnfuglen og ravnen skal bo der. Han skal strekke målesnor og lodd ut over det så det blir uformet og tomt. Det er ingen kongelige som de kan kalle til å ta kongedømmet, det er ende på alle fyrstene der. Tornekratt skal komme opp i borgene som er der, tistler og tornebusker i festningene der. Der skal det være en bolig for sjakaler, et tilholdssted for strutser. De ville dyrene i ørkenen skal møte sjakaler der, og raggeiten breker til sin følgesvenn. Også Lilit slår seg til ro der og finner seg et hvilested. Der skal pileslangen bygge sitt bol og legge egg, klekke dem ut og samle dem i sin skygge. Også der skal gribbene samle seg, enhver med sin make. Gransk i Herrens bok og les: Ingen av disse skal mangle. Ikke én skal savne sin make. Det er Han som legger dette budet i min munn, det er Hans Ånd som samler dem. Han kaster lodd for dem, og med målesnoren gir Han dem deres del med Sin hånd. De skal ta det i eie for evig. Fra slekt til slekt skal de bo i det.

Kapittel 35

Ørken og tørt land skal glede seg, og ødemarken skal fryde seg og blomstre som en krokus. Den skal blomstre rikt og fryde seg, ja, den skal juble av fryd. Libanons herlighet blir gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt. Styrk de slappe hender, gi kraft til de matte knær. Si til dem som har et engstelig hjerte: ”Vær sterke, frykt ikke! Se, din Gud kommer med hevn, med Guds gjengjeldelse. Han kommer og frelser dere.” Da blir de blindes øyne åpnet, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som dådyret, og den stumme skal juble med sin tunge. For vannkilder bryter fram i ødemarken, og elver i ørkenen. Den brennende sanden skal bli til en innsjø, og det tørste land til kilder med vann. Der sjakalene bor, der de hviler, skal det bli et sted for rør og siv. En hovedvei skal det være der, og en vei, den skal kalles Den Hellige Vei. Ingen uren skal gå på den, men den skal være for Hans folk. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal fare vill! Ingen løve skal ferdes der, og ikke noe rovdyr skal komme opp på den. Slike skal ikke finnes der. Men de forløste skal gå der, og Herrens frikjøpte skal vende tilbake og komme til Sion med jubel, med evig glede over deres hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme.

Kapittel 36

I det fjortende året til kong Hiskia skjedde det: Sankerib, Assyrias konge, kom opp mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem. Da sendte kongen av Assyria rabsaken med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. Han stilte seg ved vannledningen fra den øvre dammen, som var ved landeveien til Vaskevollen. Da kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, ut til ham. Da sa rabsaken til dem: ”Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assyrias konge: Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Jeg må si at du taler om å ha planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Se! Du setter din lit til en knekket stav av siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er Farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham. Men hvis du sier til meg: ”Vi setter vår lit til Herren vår Gud”, er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: ”Foran dette alteret skal dere tilbe”? Derfor vil jeg nå oppfordre det til å avlegge et løfte til min herre, Assyrias konge, så skal jeg gi deg to tusen hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste stattholder blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk? Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kommet opp mot dette landet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: Dra opp mot dette landet og ødelegg det! Da sa Eljakim, Sjebna og Joak til rabsaken: ”Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på jødisk mens folket på muren hørere på.” Men rabsaken sa: ”Er det til din herre og til deg min herre har sendt meg for å tale disse ordene, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke urin sammen med dere?” Så sto rabsaken opp og ropte på jødisk med høy røst og sa: Hør ordene fra den store kongen, Assyrias konge! Så sier kongen: La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne utfri dere. La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: ”Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assyrias konges hånd.” Hør ikke på Hiskia! For så sier Assyrias konge: Betal skatt til meg og slutt fred med meg, og kom ut til meg. Da skal dere få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal få drikke vann fra deres egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget land, et land med korn og most, brød og vingårder. Se til at Hiskia ikke får forføre dere ved å si: ”Herren skal fri oss ut!” Er det vel noen av folkeslagenes guder som noen gang har fridd sitt land fra Assyrias konges hånd? Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim? Sannelig, har de fridd Samaria ut fra min hånd? Hvem er det blant alle disse landenes guder som har fridd sine land ut fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem ut fra min hånd? Men de tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: ”Svar ham ikke!” Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham rabsakens ord.

Kapittel 37

Da kong Hiskia fikk høre dette, flerret han klærne sine, dekket seg med sekkestrie og gikk inn i Herrens hus. Så sendte han Eljakim, som hadde overoppsynet med slottet, statsskriveren Sjebna og de eldste blant prestene til profeten Jesaja, Amos’ sønn. De var kledd i sekkestrie. Da sa til ham: ”Så sier Hiskia: Denne dagen er en dag med trengsel, tukt og vanære. For barna er kommet til åpningen på livmoren, men det er ingen styrke til å føde. Det kan være at Herren din Gud vil høre ordene rabsaken har talt, han som hans herre, Assyrias konge, har sendt for å spotte den levende Gud. Kanskje Han vil straffe ham for ordene som Herren din Gud har hørt. Bær derfor fram en bønn for den resten som ennå er igjen.” Da kom kong Hiskias tjenere til Jesaja. Jesaja sa til dem: ”Så skal dere si til deres herre: Så sier Herren: Frykt ikke for ordene som du har hørt, de ordene som tjenerne til Assyrias konge har hånet Meg med. Se, Jeg vil sende inn i ham en slik ånd som gjør at han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land. Jeg skal la ham falle for sverdet i sitt eget land.” Så vendte rabsaken tilbake og fant kongen i Assyria i krig mot Libna, for han hadde hørt at han hadde brutt opp fra Lakisj. Da fikk kongen høre dette om Tirhaka, Kusjs konge: ”Han har kommet ut for å gå til strid mot deg.” Da han hørte dette, sendte han budbærere til Hiskia og sa: ”Slik skal dere tale til Hiskia, kongen av Juda, og si: La ikke din Gud, som du setter din lit til, narre deg og si: Jerusalem skal ikke bli overgitt i assyrerkongens hånd. Se! Du har hørt hva Assyrias konger har gjort med alle landene, ved at de har ødelagt dem fullstendig. Og så skulle du bli utfridd? Har vel folkeslagenes guder utfridd dem som mine fedre har ødelagt, Gosan og Karan og Resef, og folket fra Eden som var i Telassar? Hvor er Hamats konge, Arpads konge og kongen i byen Sefarvajim, og i Hena og Ivva?” Hiskia tok imot brevet fra budbærerens hånd og leste det. Da gikk Hiskia opp til Herrens hus, og der brettet han det ut for Herrens åsyn. Så ba Hiskia til Herren og sa: ”Hærskarenes Herre, Israels Gud, Den som troner over kjerubene, Du alene er Gud for alle kongerikene på jorden. Du har gjort himmelen og jorden. Bøy Ditt øre, Herre, og hør! Åpne Dine øyne, Herre, og se! Hør alle de ordene Sankerib har sendt for å håne den levende Gud. Sannelig, Herre, Assyrias konge har lagt alle folkene og landene deres øde, og de har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og stein. Derfor ødela de dem. Derfor, Herre vår Gud, frels oss fra hans hånd, så alle kongeriker på jorden må erkjenne at Du er Herren, Du alene.” Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: Så sier Herren, Israels Gud: Fordi du har bedt til Meg om Sankerib, Assyrias konge, er dette ordet som Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, har foraktet og spottet deg. Jerusalems datter har ristet på hodet bak din rygg. Hvem har du hånet og spottet? Mot hvem har du løftet din røst, og mot hvem har du løftet dine øyne høyt? Mot Israels Hellige. Ved dine tjenere har du hånet Herren og sagt: ”Med mine mange vogner kom jeg opp til fjellenes topp, opp til Libanons grenser. Jeg hogger ned de bøyde sedrene der og de beste sypresstrærne. Jeg går opp på den øverste høyden til den fruktbare skogen der. Jeg har gravd og drukket vann, med mine føtter har jeg tørket opp alle bekkene i Egypt. Har du ikke hørt det for lenge siden? Det var Jeg som gjorde dette, fra de eldgamle dager planla Jeg det. Nå har Jeg latt det gå i oppfyllelse, så du skulle knuse befestede byer til ruinhauger. Derfor fikk de liten kraft, de som bor der. De ble forskrekket og gjort til skamme. De ble som gresset på marken og de grønne urtene, som gresset på hustakene som visner før det er vokst opp. Både stedet der du bor, din utgang og din inngang kjenner Jeg, så vel som hvordan du raser mot Meg. For du raser imot Meg, og ditt hovmod har steget opp til Mine ører. Derfor vil Jeg sette Min krok i din nese og Mitt bissel mellom dine lepper, og Jeg skal snu deg og føre deg tilbake den veien du kom. Dette er tegnet for deg: Dette året skal dere spise det som har sådd seg selv, og i det andre året det som vokser opp av seg selv. Men i det tredje året skal dere så og høste, og plante vingårder og spise frukten av dem. Den resten som har sluppet unna av Judas hus, skal igjen skyte rot nedover, og bære frukt oppover. For fra Jerusalem skal det utgå en levning, og en rest som slipper unna fra Sions berg. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette. Derfor sier Herren dette om Assyrias konge: Han skal ikke komme inn i denne staden, og han skal ikke skyte noen pil dit inn eller rykke fram med skjold foran den eller kaste opp en voll mot den. Den veien han kom, den samme veien skal han vende tilbake. Han skal ikke komme inn i denne staden, sier Herren. For Jeg skal verne denne staden, så Jeg frelser den for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld. Da gikk Herrens Engel ut og drepte hundre og åttifem tusen i assyrernes leir. Da folket sto opp tidlig neste morgen, se, der lå alle de døde kroppene. Da brøt Sankerib, Assyrias konge, opp og dro bort. Han vendte tilbake og ble boende i Ninive. Men en gang han tilba i huset til sin gud Nisrok, skjedde det: Hans sønner Adrammelek og Sareser slo ham i hjel med sverdet. De flyktet da inn i landet Ararat. Deretter ble hans sønn Asarhaddon konge i hans sted.

Kapittel 38

I de dager ble Hiskia syk og døden nær. Profeten Jesaja, Amos’ sønn, gikk til ham og sa: ”Så sier Herren: Sett ditt hus i orden, for du skal dø og ikke leve lenger.” Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen, og han ba til Herren og sa: ”Å, Herre, jeg ber om at Du nå skal huske hvordan jeg har vandret for Ditt åsyn i sannhet og med et helt hjerte. Jeg har gjort det som var godt i Dine øyne.” Hiskia gråt høyt. Herrens ord kom til Jesaja, og Han sa: ”Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn. Jeg har sett dine tårer. Sannelig, Jeg skal legge femten år til dine levedager. Jeg skal utfri både deg og denne staden fra assyrerkongens hånd. Jeg skal verne denne staden. Dette er tegnet du får fra Herren på at Herren skal gjøre som Han har sagt: Se, Jeg skal la skyggen på trappetrinnene, den som har gått framover med solen på Akas’ trapp, gå ti trinn bakover.” Så gikk solen ti trinn tilbake på trappen der den hadde gått framover. Dette skrev Hiskia, Judas konge, da han hadde vært syk og hadde kommet seg fra sykdommen sin: Jeg sa: I mine rolige dager må jeg gå gjennom dødsrikets porter. Resten av mine år er tatt fra meg. Jeg sa: Jeg skal ikke skue Herren Herren i de levendes land. Jeg skal ikke lenger se mennesker blant dem som hviler i stillheten. Min livstid er omme, den er tatt fra meg som gjeterens telt. Mitt liv blir rullet sammen slik en vever gjør det. Han kutter meg løs fra vevens tråder. Før dagen er blitt natt, har Du gjort ende på meg. Som en svane, som en trane, slik pep jeg. Jeg klynket som en due. Mine øyne sviktet og klarte ikke se mot høydene. Herre, jeg er nedtynget. Du må borge for meg! Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og Han har Selv gjort det. Alle mine år vil jeg vandre varsomt med bitterhet i sjelen. Herre, ved dette får de leve. Ved alt dette er det liv for min ånd. Derfor må Du gi meg helsen tilbake og la meg leve! Se, til fred ble meg det bitre, ja det bitre. I kjærlighet har Du fridd min sjel fra fordervelsens avgrunn, for Du har kastet alle mine synder bak Din rygg. For dødsriket kan vel ikke prise Deg. Døden kan vel ikke love Deg? De som går ned i avgrunnen, kan vel ikke håpe på Din sannhet. Den levende, den levende, det er han som priser Deg, slik jeg gjør i dag. En far gjør Din sannhet kjent for barna. Herren vil frelse meg. Derfor vil vi synge mine sanger til strengeinstrumenter alle vårt livs dager, i Herrens hus. Jesaja hadde sagt: ”La dem hente en fikenkake og legge den som omslag på byllen, så skal han leve.” Hiskia hadde sagt: ”Hva er tegnet på at jeg skal på opp til Herrens hus?”

Kapittel 39

På den tiden sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, Babylons konge, et brev og en gave til Hiskia, for han hørte at han hadde vært syk og hadde fått kreftene tilbake. Hiskia gledet seg over dem, og han viste dem hele huset med skattene sine, sølv og gull, krydder og kostbar salveolje, og hele våpenhuset sitt, alt som var å finne blant skattene sine. Det var ikke den ting i huset sitt eller i hele sitt myndighetsområde som Hiskia ikke viste dem. Da gikk profeten Jesaja til kong Hiskia og sa til ham: ”Hva var det disse mennene sa, og hvor kom de fra, da de kom til deg?” Så sa Hiskia: ”De kom til meg fra et land langt borte, fra Babylon.” Han sa: ”Hva har de sett i huset ditt?” Da svarte Hiskia: ”De har fått se alt som er i huset mitt. Det er ikke den ting blant skattene mine som jeg ikke har vist dem.” Da sa Jesaja til Hiskia: ”Hør hærskarenes Herres ord: Se, dager kommer da alt som er i huset ditt, og alt det dine fedre har samlet opp helt til denne dag, skal føres bort til Babylon. Ingenting skal bli igjen, sier Herren. De skal føre bort noen av dine sønner som skal komme fra deg, som du skal bli far til. De skal bli satt til hoffmenn i slottet til kongen i Babylon.” Da sa Hiskia til Jesaja: ”Det Herrens ord som du har talt, er godt!” Han sa: ”For det skal være fred og sannhet i mine dager.”

Kapittel 40

Trøst, trøst Mitt folk, sier deres Gud. Tal kjærlig til Jerusalem, og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes misgjerning er godtgjort. For fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder. Det lyder en røst fra en som roper i ødemarken: Rydd Herrens vei! Gjør hovedveien for vår Gud jevn gjennom ørkenen. Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal jevnes. De bratte stedene skal bli til en slette, og kupert landskap til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbares, og sammen skal alt kjød se det. For Herrens munn har talt. Det er en røst som sier: ”Rop!” Det er en som svarer: ”Hva skal jeg rope?” ”Alt kjød er gress, all dets herlighet er som blomsten på marken. Gresset tørker, blomsten visner, når Herrens ånde blåser på det. Sannelig, folket er gress. Gresset tørker, blomsten visner, men vår Guds ord står til evig tid.” Stig opp på et høyt fjell, du som forkynner evangeliet for Sion. Løft din røst med styrke, du som forkynner evangeliet for Jerusalem. Løft den bare, og frykt ikke! Si til byene i Juda: ”Se, deres Gud!” Se, Herren Gud kommer med kraft, og Hans arm skal herske for Ham. Se, Hans lønn er med Ham, og Hans gjengjeldelse er for Hans åsyn. Som en gjeter skal Han fø Sin flokk. Han skal samle lammene ved Sin arm og bære dem ved Sitt bryst. Dem som har lam, skal Han lede. Hvem har målt vannene i Sin hule hånd, målt ut himmelen med utspente fingrer og samlet opp støvet på jorden i målekar? Hvem har veid fjellene på vekter og haugene på skålvekt? Hvem har målt Herrens Ånd, og hvor er mannen som kunne gi Ham råd og tilføre Ham kunnskap? Hos hvem søkte Han råd, og hvem ga Ham forstand og lærte Ham rettens sti? Hvem tilførte Ham kunnskap og viste Ham forstandens vei? Se, folkeslagene er som en dråpe i et spann, og de regnes som fint støv på vektskålen. Se, Han løfter øynene som et støvfnugg. Libanon forslår ikke engang til brensel, og dyrene som er der forslår ikke til brennoffer. Alle folkeslagene er som ingenting foran Ham, som mindre enn ingenting og som tomhet blir de regnet hos Ham. Med hvem vil dere sammenligne Gud? Hva vil dere sette opp til sammenligning med Ham? Kunstneren støper et gudebilde, gullsmeden kler det med gull og støper sølvkjeder. Den som er for fattig til en slik offergave, velger ut et tre som ikke råtner. Han leter etter en dyktig kunstner for at han skal lage et utskåret bilde som ikke ramler. Har der ikke forstått det? Har dere ikke hørt? Er det ikke blitt fortalt dere fra begynnelsen? Har dere ikke forstått dette ut fra jordens grunnvoller? Det er jo Han som troner over jordens rand, og de som bor på den, er som gresshopper. Det er Han som har strakt himmelen ut som et teppe og som spente den ut som et telt til å bo i. Han lar fyrstene bli til ingenting. Han gjør jordens dommere til intet. De er knapt plantet, og knapt er de sådd, knapt har deres stilk slått rot i jorden, før han har blåst på dem og de bare visner. Virvelvinden driver dem vekk som strå. ”Med hvem vil dere sammenligne Meg, hvem skulle Jeg være lik?” sier Den Hellige. Løft blikket mot det høye, og se! Hvem skapte dem? Ham som fører deres hærer ut, én for én, Han nevner hver enkelt av dem ved navn. Ved Hans store makt og styrken i Hans kraft savnes ikke et eneste menneske. Hvorfor sier du, Jakob, og taler slik, Israel: ”Min vei er skjult for Herren, og Gud overser min rett?” Kjenner du ikke til det? Har du ikke hørt det? Den evige Gud, Herren, Skaperen av jordens ender, blir ikke trett, og Han blir ikke utslitt. Hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke. Selv unge blir trette og utslitt, også unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.

Kapittel 41

Vær stille for Meg, dere fjerne kyster, la folkene få ny kraft! La dem komme nær, la dem så tale! La oss sammen komme fram for retten. Hvem har reist opp en fra Øst? Hvem kalte ham i rettferd til Sin fot? Hvem overgir folkeslag rett foran ham, og lar ham legge konger under seg? Hvem gjør dem til støv for hans sverd, til fykende strå for hans bue? Han forfølger dem og drar fram i fred uten å gå på stien med sine føtter. Hvem har utført og gjort dette? Han som har kalt slektene fram helt fra begynnelsen. Jeg, Herren, er Den første, og den som er hos de siste, Jeg er Han. Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ender skjelver. De nærmer seg og kommer. Hver mann hjelper sin neste og sier til sin bror: ”Vær ved godt mot!” Slik oppmuntrer kunstneren gullsmeden. Han som banker ut med hammeren, oppmuntrer ham som slår på ambolten. Han sier om loddingen: ”Den er god.” Så fester han dette med nagler, så det ikke skal ramle. Med du, Israel, er Min tjener, Jakob som Jeg har utvalgt, Abrahams ætling, Min venn. Jeg grep deg fra jordens ender og kalte deg fra de ytterste kanter, og sa til deg: ”Du er Min tjener, Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.” Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, Jeg hjelper deg, Jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd. Se, de skal bli til skamme og vanæret, alle som er vrede på deg. De skal bli til ingenting, de skal gå fortapt, de som står opp mot deg. Du skal søke dem og ikke finne dem, de mennene som kjemper med deg. De som strider mot deg, skal bli som ingenting, ja, som om de ikke er til lenger. For Jeg, Herren din Gud, er den som har grepet din høyre hånd, den som sier til deg: ”Frykt ikke, Jakob, du usle mark, dere Israels små. Jeg hjelper deg”, sier Herren, din Forløser, Israels Hellige. Se, Jeg gjør deg til en skarp og ny treskeslede med mange tagger. Du skal treske fjellene og smuldre dem opp. Haugene skal du gjøre til agner. Du skal kaste dem opp, vinden skal føre dem av sted, og virvelvinden skal spre dem. Du skal fryde deg i Herren og rose deg av Israels Hellige. De fattige og trengende søker etter vann, men det er ikke noe. Deres tunger brenner av tørst. Jeg, Herren, skal svare dem. Jeg, Israels Gud, skal ikke forlate dem. Jeg skal la elver velle fram på øde høyder, og kilder midt i dalene. Jeg gjør ødemarken til en innsjø, og det tørre land til vannkilder. I ødemarken gir Jeg seder og akasietre, myrte og oliventre. I ørkenen skal Jeg plante gran og krossved sammen med sypresstre, for at de kan se og kjenne, og legge seg på sinne og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og at Israels Hellige har skapt det. Legg fram deres sak, sier Herren. Før fram deres forsvar, sier Jakobs konge. La dem bare legge det fram og la dem kunngjøre oss det som skal skje: Bare fortell hva som hendte tidligere, hvordan det var, så vi kan legge oss det på hjertet og erkjenne hva som blir utgangen på det. La oss få høre om det som skal komme! Fortell oss hva som skal komme heretter, så vi kan forstå at dere er guder. Ja, bare gjør godt eller gjør ondt, så vi kan undres og alle sammen se det. Men se, dere er ingenting, og deres verk er ingenting. Den som velger dere, er en styggedom. Jeg har oppreist en fra Nord, og han kommer, han kommer fra soloppgangen og han påkaller Mitt navn. Han skal trampe ned styresmenn som om de var mørtel, slik pottemakeren tråkker på leiren. Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunne vite det? Hvem har kunngjort det på forhånd, så vi kunne si: ”Han er rettferdig”? Sannelig, det er ingen som kunngjør noe, sannelig, det er ingen som lar oss høre noe. Sannelig, det er ingen som hører et ord fra dere. Jeg er den første som sier til Sion: ”Se, der er de!” Jeg er den som gir Jerusalem en som forkynner evangeliet. Jeg ser Meg omkring, og det var ikke én mann, ikke en eneste av dem kunne gi råd eller svare et eneste ord når Jeg spurte dem. Se, alle er de intet! Deres gjerninger er ingenting. Deres støpte bilder er vind og tomhet.

Kapittel 42

Se! Min tjener som Jeg holder oppe, Min Utvalgte, i Ham har Min sjel velbehag! Jeg har lagt Min Ånd på Ham. Han skal føre retten ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope, og heller la Sin røst høres på gaten. Et knekket rør skal Han ikke bryte, og en rykende veke skal Han ikke slokke. I trofasthet fører Han retten fram. Han skal ikke utmattes og ikke knuses før Han har grunnlagt retten på jorden. Fjerne kyster venter på Hans lov. Så sier Gud Herre, som skapte himmelen og strakte den ut, som bredte ut jorden med alt som vokser opp der, som gir livsånde til folket som bor på den og ånd til dem som ferdes på den: Jeg, Herren, har kalt Deg i rettferd og holder fast i Din hånd. Jeg bevarer Deg og gir Deg som en pakt for folket og et lys for folkeslagene, for at Du skal åpne blinde øyne og føre fanger ut av fengslet, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehuset. Jeg er Herren, det er Mitt navn. Min ære gir Jeg ikke til noen annen, Min pris gir Jeg ikke til utskårne bilder. Se, de første tingene inntreffer, og de nye ting kunngjør Jeg nå. Før de spirer fram, lar Jeg dere høre om dem. Syng for Herren en ny sang, og Hans pris fra jordens ender, dere som drar ned til havet, og alt som fyller det, dere fjerne kyster og dere som bor der. Løft deres røst, du ødemark og dere byer som er der, dere landsbyer der Kedar bor. Juble, dere som bor i Sela, rop høyt fra fjelltoppene. Gi Herren ære, og forkynn Hans pris ved fjerne kyster! Herren skal gå ut som en mektig mann. Han vekker Sin nidkjærhet som en stridsmann. Han skal rope, ja rope høyt. Han viser Sin makt over Sine fiender. Jeg holdt Meg i ro fra evighet av, Jeg tidde og holdt Meg tilbake. Men nå vil Jeg skrike som en fødende kvinne, Jeg vil stønne og gispe på samme tid. Jeg vil legge fjellene og haugene øde og svi av alle vekstene der. Jeg vil gjøre elvene til kystland og tørke opp innsjøene. Jeg vil føre de blinde på en vei de ikke kjenner. Jeg vil lede dem på ukjente stier. Jeg vil gjøre mørke til lys foran deres ansikt, og Jeg gjør ulendte steder jevne. Alt dette skal Jeg gjøre for dem, og ikke forlate dem. De skal tvinges tilbake, de skal bli kraftig til skamme, de som stoler på utskårne bilder, som sier til støpte bilder: ”Dere er våre guder.” Hør, dere døve, og fest blikket, dere blinde, så dere kan se. Hvem er blind foruten Min tjener, eller døv som den budbæreren Jeg sender? Hvem er blind som den som står i en fredspakt, og blind som Herrens tjener? Du ser mye, men du legger det ikke på sinnet. Ørene er åpne, men det er ingen som hører. For Sin retteferdighets skyld har Herren velbehag i å opphøye loven og la den få ære. Men dette er et folk som er ranet og plyndret. Alle sammen er de fanget i huler, de er gjemt bort i fangehus. De er blitt til bytte, og det er ingen som frir dem ut, de er overgitt til å plyndres, og ingen sier: ”Gi det tilbake!” Hvem blant dere vil høre på dette? Hvem vil legge øret til og lytte i tiden som kommer? Hvem overga Jakob til å plyndres og Israel til røvere? Var det ikke Herren, Han som vi har syndet mot? For de ville ikke vandre på Hans veier, de var ikke lydige mot Hans lov. Derfor utøste Han Sin brennende vrede og krigens velde over ham. Den har satt ham i brann rundt omkring, likevel forsto han ikke. Den brente ham, men han tok det ikke til hjertet.

Kapittel 43

Men nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, og som formet deg, Israel: Frykt ikke, for Jeg har forløst deg. Jeg har kalt deg ved navn; du er Min. Går du gjennom vannene, skal Jeg være med deg, og gjennom elvene, skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ilden, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For Jeg er Herren, din Gud, Israels Hellige, din Frelser. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i ditt sted. Siden du er dyrebar i Mine øyne, får du stor ære, og Jeg elsker deg. Derfor gir jeg mennesker i stedet for deg, og folk i stedet for din sjel. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal hente din ætt fra Øst, og Jeg skal samle deg fra Vest. Jeg vil si til Nord: ”Gi dem fra deg!” Og til Sør: ”Hold dem ikke tilbake!” Før Mine sønner tilbake langt borte fra, og Mine døtre fra jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som Jeg har skapt til Min ære. Jeg formet ham, ja, Jeg har dannet ham. Før fram det folket som er blindt, men likevel har øyne, og de døve som likevel har ører. La alle folkeslagene samles, og la folkene samle seg. Hvem blant dem kan kunngjøre noe som dette og la oss få høre det som var fra begynnelsen? La dem føre fram sine vitner, så de kan bli rettferdiggjort. Eller la dem høre og si: ”Dette er sannhet!” ”Dere er Mine vitner,” sier Herren, ”og Min tjener som Jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro Meg, og forstå at Jeg er Han. Før Meg er det ikke formet noen gud, og etter Meg er det ingen. Jeg, ja Jeg er Herren, foruten Meg er det ingen frelser. Det er Jeg som har forutsagt, og Jeg som har frelst, Jeg har forkynt, og det er ikke en fremmed som har vært iblant dere. Dere er Mine vitner”, sier Herren, ”det er Jeg som er Gud! Sannelig, fra før dag var til, er Jeg Han. Det er ingen som kan fri ut fra Min hånd. Jeg gjør det, og hvem kan gjøre det ugjort?” Så sier Herren, deres forløser, Israels Hellige: ”For deres skyld sender Jeg bud til Babylon, og Jeg fører dem alle ned som flyktninger, alle de kaldeerne som har sin lyst i sine skip. Jeg er Herren, deres Hellige, Israels Skaper, deres Konge.” Så sier Herren, Han som gjør vei i havet, og sti gjennom mektige vann, som fører fram vogn og hest, hær og styrke. Der legger de seg ned alle sammen, de står ikke opp. De er slokket ut, de er slokket som en veke. Husk ikke på de første ting, tenk ikke på det som var før. Se, Jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, Jeg skal sannelig lage vei i ødemarken og strømmer i ørkenen. Villdyret på marken skal ære Meg, også sjakalene og strutsene, fordi Jeg gir vann i ørkenen og strømmer i ørkenen, så Jeg kan gi drikke til Mitt folk, Mine utvalgte. Dette folket har Jeg formet for Meg. De skal forkynne Min pris. Men du har ikke påkalt Meg, Jakob. Du ble trett av Meg, Israel. Du har ikke kommet til Meg med sauer til dine brennoffer, og du har ikke æret Meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke tynget deg med grødeoffer, og Jeg har ikke trettet deg med røkelsesoffer. Du har ikke kjøpt Meg kalmusrot for sølv, og du har ikke mettet Meg med fettet fra dine offer. Du har bare tynget Meg med dine synder, du har trettet Meg med dine misgjerninger. Jeg, ja Jeg er Han som sletter ut dine overtredelser for Min egen skyld. Dine synder skal Jeg ikke minnes mer. Minn Meg! La oss sammen gå for retten! Før din sak, så du kan bli rettferdiggjort. Din først far syndet, og dine mellommenn gjorde overtredelser mot Meg. Derfor vanhelliger Jeg helligdommens fyrster. Jeg overgir Jakob til forbannelse og Israel til spott.

Kapittel 44

Men hør nå, Jakob, Min tjener, Israel som Jeg har utvalgt. Så sier Herren som dannet deg, som formet deg fra mors liv, Han som hjelper deg: Frykt ikke, Min tjener Jakob, du Jesjurun, som Jeg har utvalgt. For Jeg skal øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utøse Min Ånd over din ætt og Min velsignelse over dine etterkommere. De skal spire opp mellom gresset, som popler ved vannbekker. Én skal si: ”Jeg hører Herren til.” En annen skal kalle seg ved Jakobs navn. En annen skal skrive i sin hånd: ”Tilhører Herren”, og får Israel som hedersnavn. Så sier Herren, Israels Konge, hans Forløser, hærskarenes Herre: Jeg er den første, og Jeg er den siste. Foruten Meg er det ingen Gud. Hvem er som Jeg? La ham utrope det, gjøre det kjent, og legge det fram for Meg, fra den gang Jeg tok ut det evige folket. Og det som kommer og skal komme, la dem bare gjøre det kjent! Vær ikke redd, og frykt ikke! Har Jeg ikke latt deg høre det siden den gangen og forkynt det? Dere er Mine vitner. Er det noen Gud foruten Meg? Det er ingen annen Klippe. Jeg kjenner ingen. De som skjærer ut gudebilder, er tomme alle sammen. Deres kjære guder gagner ingen ting. De som gir dem vitnesbyrd, verken innser eller skjønner at de skal bli til skamme. Hvem former en gud eller støper et gudebilde uten å vente seg gagn av det? Men se, alle hans venner skal bli til skamme. Kunstnerne, de er jo bare mennesker. La dem samles alle sammen, la dem stå fram. Likevel skal de alle bli redde, de skal bli til skamme alle sammen. I kullet arbeider smeden på jernet med øksen, han former det med hammer og lager det til med sin sterke arm. Han blir sulten, og styrken avtar. Han drikker ikke vann og blir utmattet. Treskjæreren trekker ut en målesnor, han merker opp med kritt. Han former det til med kniv, han merker det av med passeren og gjør det til et bilde av en mann, til en vakker menneskeskikkelse, som skal settes i et hus. Han hogger seg ned sedertrær og tar ut sypress og eik, han lar det bli sterkt blant trærne i skogen. Han planter en furu, og regnet får den til å vokse. Så skal det bli til brensel for mennesket, for noe av det vil han ta og varme seg på. Ja, han tenner på det og baker brød med det. Sannelig, han lager også en gud av det og tilber den. Han gjør et utskåret bilde og faller ned for det. Halvparten av det brenner Han på ilden, men over denne halvparten lager han til kjøtt som han spiser. Han steker en stek og blir mett. Han varmer seg også og sier: ”Å! Jeg er blitt varm, jeg har sett ilden.” Resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det, ber til det og sier: ”Utfri meg, for du er min gud!” De verken skjønner eller forstår. For Han har klint til deres øyne, så de ikke kan se, og deres hjerter så de ikke kan forstå. Det er ingen som tar det til hjertet, og han har ingen kunnskap eller forstand så han kan si: ”Halvparten av det har jeg brent opp på ilden, ja, jeg har også bakt brød på kullet av det. Jeg har stekt kjøtt og spist det. Skulle jeg da gjøre det som er igjen til en styggedom? Skal jeg falle ned for en trekubbe?” Nei, han metter seg med aske. Hans hjerte er forført og leder ham bort. Han kan ikke utfri sin sjel, og han kan ikke si: ”Er det ikke en løgn jeg har i min høyre hånd?” Husk alt dette, Jakob, og du Israel, for du er Min tjener. Jeg har formet deg, du er Min tjener. Israel, du skal ikke bli glemt av Meg. Jeg har utslettet dine overtredelser som ved en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til Meg, for Jeg har forløst deg. Juble, du himmel, for Herren gjør det. Rop av fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre som er der! For Herren forløser Jakob og herliggjør Seg Selv i Israel. Så sier Herren, din Forløser, Han som formet deg fra mors liv: Jeg er Herren, som gjør alle ting, som spente ut himlene alene, som bredte ut jorden, og hvem var med Meg? Jeg gjør pratmakerens tegn til intet, og gjør narr av spåmennene. Jeg fører de vise tilbake og gjør deres kunnskap til dårskap. Jeg stadfester Min tjeners ord og gjennomfører Mine budbæreres råd. Jeg sier til Jerusalem: ”Du skal bli bebodd”, og til byene i Juda: ”Dere skal bygges opp igjen.” Jeg skal reise opp ruinene der. Jeg sier til dypet: ”Bli tørt!” Jeg skal tørke opp dine elver. Jeg sier om Kyros: ”Han er min hyrde, og han skal gjennomføre det som er til Mitt velbehag. Han sier til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen, og til templet: Du skal bli grunnlagt!”

Kapittel 45

Så sier Herren til Sin salvede, til Kyros som Jeg holder i høyre hånd, for å legge folkeslagene under ham og løse beltet om livet på konger, for å åpne de doble dørene framfor ham, så portene ikke skal være lukket: Jeg vil gå foran deg og jevne ut det bakkete land. Bronseportene vil Jeg sprenge i stykker, og bommene av jern til Jeg hogge av. Jeg vil gi deg skatter i mørket og rikdommer som er skjult i på hemmelige steder, for at du kan kjenne at Jeg, Herren, som kalte deg ved navn, er Israels Gud. For Min tjener Jakobs skyld, og Israel, Min utvalgte, har Jeg kalt deg ved navn. Jeg har gitt deg et hedersnavn, enda du ikke kjente Meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten Meg er det ingen Gud. Jeg spenner beltet om deg, enda du ikke har kjent Meg, for at de kan kjenne både ved solens oppgang og dens nedgang at det er ingen foruten Meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Jeg former lyset og skaper mørket, Jeg gir freden og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. La det regne, du himmel, ovenfra, og la rettferdighet flomme fra skyene. La jorden åpne seg, la den bære frelse og rettferdighet som frukt, la dem spire fram sammen. Jeg, Herren, skaper det. Ve den som strider mot Ham som formet ham, et potteskår blant andre potteskår på jorden! Kan leiren si til ham som former den: ”Hva er det du gjør?” Eller kan ditt verk si: ”Han har ingen hender?” Ve den som sier til sin far: ”Hva er det du blir far til?” eller til kvinnen: ”Hva er det du føder?” Så sier Herren, Israels Hellige, Han som formet ham: Spør Meg om det som skal komme for Mine barn. Befal Meg om Mine henders verk! Jeg har dannet jorden, og menneskene på den har Jeg skapt. Jeg – Mine hender – strakk ut himmelen, og hele dens hær har Jeg innsatt. Jeg har reist ham opp i rettferdighet, Jeg skal jevne alle hans veier. Han skal bygge Min stad og sete Mine bortførte fri, men uten lønn og uten motgave, sier hærskarenes Herre. Så sier Herren: Det som blir laget i Egypt, og det som blir handlet i Kusj, og det som tilhører sabeerne, de høyvoksne menn, skal gis over til deg, og de skal være dine. De skal følge bak deg, de skal gis over i lenker. De skal bøye seg ned for deg og bønnfalle deg og si: ”Sannelig, Gud er med deg, og det er ingen annen. Det er ingen annen Gud.” Sannelig, Du er en Gud som skjuler Deg, Du Israels Gud, Frelseren! De skal bli til skamme og bli vanæret, alle sammen. De skal gå bort i vanære, alle sammen, kunstnerne som lager avgudsbilder. Men Israel skal bli frelst av Herren, med en evig frelse. Aldri i evighet skal dere bli til skamme eller vanæret. For så sier Herren som skapte himmelen, Han er Gud, Han som formet jorden og dannet den, Han som har grunnfestet den, Han som ikke skapte den til å være uformet, Han som formet den til å være bebodd: Jeg er Herren, og det er ingen annen. Jeg har ikke talt i det skjulte, på jordens mørke sted. Jeg sa ikke til Jakobs ætt: ”Søk Meg forgjeves!” Jeg, Herren, taler rettferdighet, Jeg kunngjør de rette ting. Samle dere og kom! Kom nærmere alle sammen, dere som har sluppet unna fra folkeslagene. De mangler kunnskap, de som bærer sitt utskårne bilde av tre og ber til en gud som ikke kan frelse. Fortell og legg saken fram. Ja, la dem rådslå sammen. Hvem har forutsagt dette fra den eldste tid? Hvem har fortalt det for lenge siden? Er det ikke Jeg, Herren? Det er ingen annen Gud foruten Meg, Den Rettferdige Gud og Frelseren. Det er ingen foruten Meg. Vend dere til Meg og bli frelst, alle jordens ender! For Jeg er Gud, og det er ingen annen. Jeg har sverget ved Meg Selv. Fra Min munn har Rettferdighetens Ord gått ut, og det skal ikke vende tilbake. For Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal avlegge ed. Han skal si: ”Bare i Herren har jeg rettferdighet og styrke. Til Ham skal de komme, og de skal bli til skamme, alle de som brenner av harme mot Ham. Det er i Herren de skal bli rettferdiggjort, og hele Israels ætt skal rose seg.”

Kapittel 46

Bel segner, Nebo er falt, Deres gudebilder blir lesset over på dyr og fe, det dere bærer på, er bare en byrde for trette dyr. De faller, de segner alle sammen. De kunne ikke redde byrden. Deres sjel er ført i fangenskap. Hør på Meg, Jakobs hus og hele resten av Israels hus, alle dere som er holdt oppe fra mors liv, som er båret helt fra mors fang: Helt til deres alderdom er Jeg Han, og til de grå hår skal Jeg bære dere. Det er Jeg som har gjort dette, og Jeg skal fremdeles løfte dere. Ja, Jeg skal bære dere, og Jeg vil redde dere. Med hvem vil dere sammenligne Meg og gjøre Meg lik og ligne Meg med, som kunne sammenlignes med Meg? De strør om seg med gull fra pungen, og veier sølv på vekten. De leier en gullsmed, og han lager det til en gud. De faller ned, ja de tilber. De løfter den opp på skulderen, de bærer den bort og setter den på sin plass, og der står den. Den flytter seg ikke fra sin plass. Selv om man roper til den, kan den ikke svare, den frelser ham ikke fra hans trengsel. Husk dette og vis dere selv som voksne menn! Legg dere dette på hjertet, dere overtredere! Husk på de først ting, som er fra evighet, for Jeg er Gud, og det er ingen annen. Jeg er Gud, og det er ingen som Jeg. Jeg forkynner avslutningen fra begynnelsen, fra den første tid, det som ennå ikke er skjedd. Jeg sier: ”Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag.” Jeg kaller en rovfugl fra Øst, mannen som skal utføre Mitt råd, fra et land langt borte. Sannelig, Jeg har sagt det, Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, Jeg skal også gjøre det. Hør på Meg, dere hovmodige i hjertet, dere som er langt borte fra rettferdighet: Jeg skal bringe Min rettferdighet nær, den er ikke langt borte. Min frelse skal ikke drøye. Jeg gir frelsen på Sion, til Israel, Min herlighet.

Kapittel 47

Kom ned og sett deg i støvet, du jomfru, du som er Babylons datter. Sett deg på jorden uten noen trone, du kaldeernes datter! For de skal ikke mer kalle deg den ømme og elegante. Ta kvernsteinene og mal mel! Ta sløret bort, løft opp slepet, gjør leggen bar og gå over elvene! Din blygsel skal avdekkes, ja din skam skal komme til syne. Jeg skal ta hevn, Jeg tar ikke hensyn til noe menneske. Vår Forløser, hærskarenes Herre er Hans navn, Israels Hellige. Sitt i stillhet og gå inn i mørke, du kaldeernes datter! For du skal ikke lenger kalles kongerikenes dronning. Jeg var vred på Mitt folk. Jeg lot Min arv bli vanhelliget, Jeg ga dem i din hånd. Du viste dem ingen barmhjertighet. Selv på den gamle la du ditt tunge åk. Du sa: ”Til evig tid skal jeg være dronning.” Du ville ikke legge deg dette på hjertet, eller huske på hvordan enden skulle bli. Derfor, hør nå dette, du nytelsessyke, som bor så trygt, og som sier i ditt hjerte: ”Jeg og ingen annen! Jeg skal ikke sitte som enke, jeg skal ikke oppleve å miste barn.” Men begge deler skal nå deg på et øyeblikk, ja på én dag: Du skal både miste barn og bli enke. Det skal komme over deg i fullt mål på grunn av dine mange trolldomskunster og alle dine kraftige besvergelser. For du har bare stolt på din ondskap. Du har sagt: ”Det er ingen som ser meg.” Din visdom og din kunnskap har forført deg. Du har sagt i ditt hjerte: ”Jeg og ingen annen.” Derfor skal det onde komme over deg. Du skal ikke vite hvor det har sitt opphav. Ulykke skal falle over deg. Du kan ikke bringe noen soning som vil hindre det. Ødeleggelse skal plutselig komme over deg, uten at du vet om det. Stå nå bare på med dine besvergelser og dine mange trolldomskunster, som du har strevd med fra din ungdom. Kanskje du kan være i stand til å få noe hjelp av det. Kanskje du kan skremme det bort. Du har trettet deg ut med dine mange råd. La bare astrologene, stjernekikkerne, som kjenner månedene på forhånd, stå fram og frelse deg fra alt det som skal komme over deg. Se, de er bare som halm, ilden skal brenne dem opp. De kan ikke engang fri seg selv ut fra flammens makt. Dette er ikke noe kullstykke til å varme seg på, eller noen ild til å sitte foran. Slik skal de bli for deg, de du har strevd sammen med, dine handelsmenn fra din ungdom. Hver mann drar til sin kant, alle farer bort, det er ingen som frelser deg.

Kapittel 48

Hør dette, dere Jakobs hus, dere som er kalt ved Israels navn og er kommet ut fra Judas kildevell. Dere sverger ved Herrens navn og bekjenner Israels Gud, men ikke i sannhet og ikke i rettferdighet. For de kaller seg etter den hellige staden og støtter seg til Israels Gud. Hærskarenes Herre er Hans navn. De første ting fra lang tid tilbake har Jeg kunngjort. De gikk ut fra Min munn, og Jeg gjorde dem kjent. Brått satte Jeg dem i verk, og de gikk i oppfyllelse. Fordi Jeg visste at du var hard, din nakke var en sene av jern og din panne av bronse, har Jeg kunngjort det for deg helt fra land tid tilbake. Før det hendte, gjorde Jeg det kjent for deg, så du ikke skulle si: ”Mitt gudebilde har gjort det, mitt utskårne bilde og mitt støpte bilde har befalt det slik.” Du har hørt det. Se alt sammen! Vil dere ikke bekjenne det? Jeg har latt deg høre nye ting fra nå av, selv skjulte ting, som du ikke kjente til. Nå er de skapt og ikke fra lang tid tilbake. Du har ikke hørt om dem før i dag, så ikke du skulle si: ”Se, jeg kjente til dem.” Sannelig, du hørte det ikke, sannelig, du kjente det ikke. Sannelig, ditt øre ble ikke åpnet i tidligere tider, for Jeg kjente til at du farer med svik og at du kalles en overtreder fra mors liv av. For Mitt navns skyld holder Jeg Min vrede tilbake; og for Min æres skyld holder Jeg Meg tilbake fra deg, så Jeg ikke utrydder deg. Se, Jeg renser deg, men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn. For Min egen skyld, for Min egen skyld gjør Jeg det. Eller skulle Mitt navn bli vanhelliget? Nei, Jeg gir ikke Min ære til noen annen! Hør på Meg, Jakob, og du Israel, den Jeg har kalt: Jeg er Han, Jeg er den Første, Jeg er også den Siste. Sannelig, Min hånd grunnla jorden, Min høyre hånd strakk ut himmelen. Jeg kalte på dem, og der sto de begge. Alle dere, samle dere, og hør! Hvem blant dem har kunngjort alt dette? Herren elsker ham. Han skal gjøre etter Hans velbehag mot Babylon, Hans arm skal komme over kaldeerne. Jeg, ja, Jeg har talt. Ja, Jeg har også kalt ham, Jeg har ført ham hit, og han skal ha framgang på sin vei. Kom nær til Meg og hør dette: Fra begynnelsen har Jeg ikke talt i det skjulte. Den gang det skjedde, var også Jeg der. Nå har Herren Gud sendt Meg sammen med Sin Ånd. Så sier Herren, din Forløser, Israels Hellige: Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg det som er til gagn, som leder deg på veien du skal gå. Om du bare hadde lyttet til Mine bud! Da skulle du hatt fred som floden, og din rettferdighet skulle bli som bølgene på havet. Da skulle din ætt bli som sanden, de som kommer fra ditt liv skulle bli som sandkornene. Dens navn skulle ikke bli utslettet eller strøket ut for Mitt åsyn. Dra ut fra Babylon! Flykt fra kaldeerne! Forkynn dette med jublende røst, la det høres helt til jordens ender! Si: ”Herren har forløst Sin tjener Jakob.” De tørstet ikke da Han førte dem gjennom ørkenene. Han lot vannet strømme fra klippen for dem. Han kløvde også klippen, så vannet vellet fram. ”Det er ingen fred for de ugudelige,” sier Herren.

Kapittel 49

Hør på Meg, dere fjerne kyster, lytt, dere folk langt borte! Herren har kalt Meg fra mors liv. Mens Jeg var i Min mors indre har Han nevnt Mitt navn. Min munn har Han gjort lik et skarpt sverd. I Sin hånds skygge har Han skjult meg, Han har gjort Meg til en spiss pil. I Sitt kogger har Han gjemt Meg. Han sa til Meg: ”Du er Min tjener, Israel, i Deg skal Jeg bli herliggjort.” Jeg sa: ”Forgjeves har Jeg strevd, fånyttes og for intet har Jeg ødet Min kraft. Likevel er Min rett hos Herren og Mitt verk hos Min Gud.” Nå sier Herren, Han som formet Meg til Sin tjener fra mors liv, for å føre Jakob tilbake til Seg, så Israel skal samles hos Ham. For Jeg har fått ære i Herrens øyne, og Min Gud er Min styrke. Sannelig, Han sier: ”Det er for lite at Du er Min Tjener til å reise opp igjen Jakobs stammer og å føre tilbake dem som er bevart av Israel. Jeg skal også gjøre Det til et lys for hedningefolkene, så Du skal være Min frelse til jordens ende.” Så sier Herren, Israels Forløser, hans Hellige, til Ham som er foraktet fra dypet av hver sjel, til Ham som er en styggedom for folkeslag, til herskernes Tjener: Konger skal se og stå fram, fyrster skal tilbe, for Herrens skyld, som er trofast, Israels Hellige. Han har utvalgt Deg. Så sier Herren: På den tiden som behager Meg, bønnhører Jeg Deg, på frelsens dag hjelper Jeg Deg. Jeg skal bevare Deg og gjøre Deg til en pakt for folket, så landet skal gjenreises, og for å fordele arvedelene som er lagt øde. Du skal si til fangene: ”Gå ut!” og til dem som er i mørket: ”Vis dere fram!” De skal beite langs veiene. Hver øde høyde skal bli beitemark for dem. De skal verken sulte eller tørste, verken hete eller sol skal skade dem. For Han som har barmhjertighet med dem, skal lede dem, til vannkildene skal Han føre dem. Jeg gjør alle Mine fjell til en vei, og Mine hovedveier skal ligge høyt. Se, disse skal komme langveis fra. Se! De kommer fra nord og noen fra vest, andre fra Sinim-landet. Juble, du himmel! Fryd deg, du jord! Bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster Sitt folk, og Sine elendige viser Han barmhjertighet. Men Sion sa: ”Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.” Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medynk med barnet ved sitt bryst? Sannelig, disse kan vel glemme, men Jeg kan ikke glemme deg! Se, i begge Mine hender har Jeg tegnet deg. Dine murer står alltid framfor Meg. Dine barn skynder seg. De som rev deg ned, de som la deg øde, skal dra bort fra deg. Løft dine øyne, se deg omkring! Alle disse samler seg og kommer til deg. Så sant Jeg lever, sier Herren, skal du sannelig kle deg med dem alle som pynt og binde dem om deg lik en brud. For dine ruiner og ødelagte steder og ditt herjede land skal nå være for lite for dem som bor der. De som ville oppsluke deg, skal være langt borte. Barna fra din barnløse tid skal si så du hører det: ”Stedet er for lite for meg. Trekk dere sammen for meg, så også jeg kan få bo.” Da skal du si i ditt hjerte: ”Hvem har født meg alle disse, jeg var jo barnløs og ufruktbar, en bortført, en fordrevet? Hvem har fostret disse? Jeg var jo forlatt, jeg var alene tilbake. Men disse, hvor er da de fra?” Så sier Herren Gud: Se, Jeg løfter Min hånd til en ed for folkeslagene, Jeg reiser Mitt banner for folkene. Da skal de komme med dine sønner på armen, og dine døtre skal bæres på skulderen. Konger skal være dine fosterfedre, og deres dronninger dine ammer. De skal falle ned for deg med ansiktet mot jorden, og de skal slikke støvet av dine føtter. Da skal du kjenne at Jeg er Herren, for de som venter på Meg, skal ikke bli til skamme. Kan vel byttet bli tatt fra den mektige, eller kan fangene bli fridd ut fra den de med rette tilhører? Ja, for så sier Herren: Selv den mektiges fanger skal føres bort, selv byttet til voldsmannen skal bli utfridd. For Jeg skal gå i rette med den som strider mot deg, og Jeg skal frelse dine barn. Med deres eget kjøtt skal Jeg mette dem som undertrykker deg, de skal bli drukne av sitt eget blod, som av søt vin. Alt kjød skal erkjenne at Jeg, Herren, er din Frelser og din Forløser, Jakobs Mektige.

Kapittel 50

Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres misgjernings skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld. Hvorfor var det ingen mann da Jeg kom? Hvorfor var det ingen der som svarte da Jeg ropte? Er Min hånd for kort til å forløse? Har Jeg ingen kraft i Meg til å utfri? Sannelig, med Min trussel tørker Jeg ut havet, Jeg gjør elvene til ødemark. Fisken i dem stinker fordi det ikke er vann, og de dør av tørst. Jeg kler himmelen med bekmørke, og Jeg gjør sekkestrie til dens dekke. Herren Gud har gitt Meg en disippeltunge, så Jeg kan vite å styrke den trette med Mine ord. Han vekker Meg morgen etter morgen, Han vekker Mitt øre, så Jeg skal høre slik disipler hører. Herren Gud har åpnet Mitt øre. Jeg var ikke gjenstridig og vendte Meg ikke bort. Jeg overga Min rygg til dem som slo Meg, Mine kinn til dem som nappet ut skjegget. Jeg skjulte ikke Mitt åsyn for skam og spytt. For Herren Gud skal hjelpe Meg. Derfor skal Jeg ikke få skam. Derfor har Jeg gjort Mitt ansikt som flint, og Jeg vet at Jeg ikke skal bli til skamme. Han som rettferdiggjør Meg, er nær. Hvem vil gå i rette med Meg? La oss stå fram sammen! Hvem er Min anklager? La ham komme fram mot Meg. Sannelig, Herren Gud vil hjelpe Meg. Hvem er den som vil fordømme Meg? Sannelig, de skal alle eldes som et klesplagg. Møllen skal fortære dem. Hvem blant dere frykter Herren? Hvem lyder Hans Tjeners røst? Når han vandrer i mørke og det ikke er noe lys, da skal han stole på Herrens navn og sette sin lit til sin Gud. Se, alle dere som tenner en ild, som omgir dere med glødende piler. Vandre i lyset fra deres ild og blant de glødende pilene dere har tent. Dette kommer over dere fra Min hånd: Dere skal bli liggende i smerte.

Kapittel 51

Hør på Meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren: Se på berget dere ble hogd ut av, og til hullet i avgrunnen dere ble gravd ut av. Se på deres far Abraham, og på Sara som fødte dere. For da han bare var én, kalte Jeg ham og velsignet ham og gjorde ham tallrik. For Herren trøster Sion, Han trøster alle de øde stedene der. Han vil gjøre hennes ødemark lik Eden og hennes ørken som Herrens hage. Fryd og glede skal finnes i den, lovprisning og lyden av sang. Lytt til Meg, Mitt folk, legg øret til Meg, Mitt folkeferd: For loven skal utgå fra Meg, og Jeg skal la Min rett hvile som et lys for folkene. Min rettferdighet er nær, Min frelse går ut, og Mine armer skal dømme folkene. Fjerne kyster skal vente på Meg, og de skal sette sitt håp til Min arm. Løft deres øyne mot himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røyk, jorden skal eldes som et klesplagg. De som bor på den, skal dø på samme måten. Men Min frelse varer til evig tid, og Min rettferdighet skal aldri ta slutt. Hør på Meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har Min lov i deres hjerte: Frykt ikke for menneskers hån, vær ikke redde for deres spott. For møllen skal fortære dem som et klesplagg, og marken skal fortære dem som ull. Men Min rettferdighet varer til evig tid, og Min frelse fra slekt til slekt. Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i de eldste dager, i farne slekter. Var det ikke Du som hogg Rahab i stykker og gjennomboret sjøuhyret? Var det ikke Du som tørket ut havet, vannene i det store dypet, som gjorde havets dyp til en vei der de forløste kunne gå over? Så skal Herrens forløste vende tilbake, og komme til Sion med jubel og evig glede over deres hode. Fryd og glede innhenter dem, sorg og sukk må rømme. Jeg, ja Jeg er Den som trøster dere. Hvem er du som frykter for en mann som skal dø, og for et menneskebarn som skal bli lik gress. Du glemmer Herren din Skaper, som strakk ut himmelen og grunnfestet jorden. Hver dag har du vært redd hele tiden for undertrykkerens vrede, når han gjorde seg klar til å ødelegge. Hvor er undertrykkerens vrede? Fangen i lenker skynder seg så han kan bli løst, så han ikke skal dø til ødeleggelse, så han ikke skal mangle brød. Jeg er Herren din Gud, som satte havet i opprør så bølgene buldret. Hærskarenes Herre er Hans navn. Jeg har lagt Mine ord i din munn. Jeg har dekket deg med skyggen fra Min hånd, så Jeg kan plante himmelen, grunnfeste jorden og si til Sion: ”Du er Mitt folk.” Våkn opp, våkn opp! Stå opp, Jerusalem, du som av Herrens hånd har fått drikke Hans vredes beger. Du har drukket skålen fra beruselsens beger og tømt det helt. Blant alle sønnene hun har født, er det ingen til å lede henne. Det er ingen som tar henne i hånden blant alle sønnene hun har fostret. Begge disse tingene har rammet deg. Hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og undergang, hungersnød og sverd, hvordan skal Jeg trøste deg? Dine sønner er utmattet, de ligger ved alle gatehjørnene, som en antilope i et garn. De er fulle av Herrens vrede, av din Guds trussel. Hør derfor dette, du som er elendig og drukken, men ikke av vin. Så sier din Herre, Herren og din Gud, som fører saken for Sitt folk: Se, Jeg har tatt ut beruselsens beger av din hånd, skålen fra Mitt vredes beger, du skal aldri mer drikke av den. Men Jeg skal gi det over i hånden på dem som plager deg, de som sa til din sjel: ”Legg deg ned, så vi kan gå over deg.” Du har lagt din rygg som jorden, som en gate, for dem som går på den.

Kapittel 52

Våkn opp, våkn opp! Kle på deg din styrke, Sion! Kle på deg dine høytidsklær, Jerusalem, du, den hellige stad! For aldri mer skal noen uomskåret eller uren komme inn i deg. Rist av deg støvet, reis deg opp! Innta ditt sete, Jerusalem! Løs deg fra båndene om din hals, du fangne Sions datter! For så sier Herren: For ingenting ble dere solgt, og uten penger skal dere bli forløst. For så sier Herren Gud: I den første tid dro Mitt folk ned til Egypt for å bo der. Så ble dere undertrykt av Assyria uten noen grunn. Så hva har Jeg nå her å gjøre, sier Herren, siden Mitt folk er ført bort for ingenting? De som hersker over ham, brøler, sier Herren. Hver dag spottes Mitt navn hele tiden. Derfor skal Mitt folk lære å kjenne Mitt navn. På den dagen skal de derfor forstå at Jeg er Han som taler: ”Se, det er Jeg.” Å, hvor vakre hans føtter er på fjellene, den som forkynner evangeliet, den som bringer bud om fred, som forkynner evangeliet om gode nyheter, som bringer bud om frelse, som sier til Sion: ”Din Gud er konge!” Dine vektere løfter sin røst, de jubler alle sammen. For like for sine øyne skal de se når Herren fører Sion tilbake. Bryt ut i samstemmig jubel, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster Sitt folk, Han forløser Jerusalem. Herren har vist Sin hellige arm for øynene på alle folkeslag. Alle jordens ender skal se vår Guds frelse. Bryt opp! Bryt opp! Dra ut derfra, ikke rør noe urent! Dra ut fra den, rens dere, dere som bærer Herrens redskaper. For dere skal ikke dra ut i hast og ikke dra som om dere flykter av sted. For Herren skal få foran dere, og Israels Gud skal følge bak dere. Se, Min Tjener skal gå fram i visdom. Han skal opphøyes, bli oppløftet og være meget høy. På samme måten som mange ble forferdet over deg – for Han var mishandlet så Han ikke var som en mann å se til, av skikkelse var Han ikke lik andre menneskebarn. Slik skal Han bestenke mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for Ham. For det som ikke var fortalt dem, det får de se. Det de ikke hadde hørt, forstår de nå.

Kapittel 53

Hvem trodde det budskapet vi hørte? For hvem ble Herrens arm åpenbart? For Han skjøt opp som en spire for Hans åsyn, som et rotskudd ut av tørr jord. Han hadde ingen vakker skikkelse og ingen herlighet. Når vi så Ham, fikk vi ingen glede i synet av Ham. Han var foraktet og forkastet av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for Ham. Han var foraktet, og vi regnet Ham for intet. Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på Seg, det var våre smerter Han bar, mens vi regnet Ham som rammet, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle få fred, rammet Ham, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får. Vi vendte oss hver til sin vei. Misgjerningen vi alle var skyld i, la Herren på Ham. Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke Sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier for den som klipper den, slik åpnet Han ikke Sin munn. Ved trengsel og dom ble Han tatt bort. Men da Han ble revet bort fra de levendes land, hvem i Hans slektsledd var det som aktet på at Han ble rammet for mitt folks overtredelses skyld? Han ga Ham Hans grav blant ugudelige, men hos en rik var Han i Sin død, for Han hadde ikke gjort noen voldsgjerning og det var ikke svik i Hans munn. Men det var etter Herrens velbehag å knuse Ham. Han slo Ham med sykdom. Ved at Du gjorde Hans sjel til skyldoffer, skal Han få se ætten, og Han får mange dager. Det Herren har velbehag i, har framgang i Hans hånd. Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes. Ved at de kjenner Ham, skal Min rettferdige Tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres misgjerninger. Derfor skal Jeg gi Ham de mange til del, og Han skal få de sterke som bytte, fordi Han utøste Sin sjel like til døden, og Han ble regnet blant overtredere. Han bar manges synd, og gikk i forbønn for overtredere.

Kapittel 54

Rop av glede, du ufruktbare, du som ikke har født! Bryt ut i jubel, og rop av fryd, du som ikke har hatt veer! For den forlatte kvinne har flere barn enn hun som har mann, sier Herren. Gjør plassen større for ditt telt, og la dem strekke ut teppene til dine boliger! Spar ikke på dem. Gjør dine snorer lengre, og fest teltpluggene godt! For du skal utbre deg både til høyre og venstre, din ætt skal ta folkeslag i eie, og forlatte byer skal igjen bli bebodd. Frykt ikke, for du skal ikke bli til skamme. La deg ikke vanære, for du skal ikke bli gjort til skamme. For du skal glemme din ungdoms skam, og din vanære fra din enkestand skal du ikke minnes mer. For din Skaper er din ektemann, hærskarenes Herre er Hans navn. Din Forløser er Israels Hellige, Han som kalles Gud for hele jorden. For Herren har kalt deg som en kvinne som var forlatt og sorgfull i ånden, som en ungdommelig hustru som ble forkastet, sier din Gud. Bare et lite øyeblikk forlot Jeg deg, men i stor barmhjertighet skal Jeg ta deg tilbake. Under vredesflommen skjulte Jeg et øyeblikk Mitt åsyn for deg. Men med evig miskunn skal Jeg forbarme Meg over deg, sier Herren, din Forløser. For dette er som Noahs vannflommer for Meg. For som Jeg sverget at Noahs vannflommer ikke lenger skulle dekke jorden, slik har Jeg nå sverget at Jeg ikke skal være vred på deg, og ikke true deg. For fjellene skal vike, og haugene skal rokkes, men Min miskunn skal ikke vike fra deg, og Min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer Seg over deg. Du elendige, du som har vært kastet hit og dit av stormen og som ikke er blitt trøstet. Se, Jeg legger edelsteiner som byggesteiner, og Jeg legger dine grunnvoller med safirer. Jeg lager dine spir av rubiner, dine porter av krystaller og hele muren rundt deg av herlige steiner. Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor. I rettferdighet skal du bli grunnfestet. Undertrykkelse skal være langt fra deg, for du skal ikke frykte for noe, og redsel skal ikke komme nær deg. Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til strid mot deg, skal falle for deg. Se, Jeg har skapt smeden som blåser på kullet i ilden, som finner fram redskap til sitt arbeid. Det er Jeg som har skapt ødeleggeren til å gjøre skade. Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren.

Kapittel 55

Hør, alle dere som tørster, kom til vannene! Den som ikke har penger, kom, kjøp og et! Ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk! Hvorfor veier dere opp penger for det som ikke er brød, og bruker deres lønn på det som ikke kan mette? Hør! Hør på Meg, da skal dere få ete det gode. Deres sjel skal glede seg stort med fete retter. Bøy øret hit og kom til Meg! Hør på Meg, da skal dere få ete det gode. Deres sjel skal glede seg stort med fete retter. Bøy øret hit og kom til Meg! Hør, så skal deres sjel leve. Jeg skal slutte en evig pakt med dere, Davids rike miskunn, den trofaste! Sannelig, Jeg har gitt Ham som vitne for folkene, fyrste og hersker for folkene. Sannelig, du skal kalle folkeslag du ikke kjenner, folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, på grunn av Herren, din Gud og Israels Hellige! For Han herliggjør deg. Søk Herren mens Han er å finne, kall på ham den stund Han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei, og den urettferdige mann sine tanker. La ham vende om til Herren, og Han skal forbarme Seg over ham, og til vår Gud, for Han tilgir rikelig. For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine tanker høyere enn deres tanker. For som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til. For med glede skal dere dra ut, og dere skal føres fram i fred. Fjellene og haugene skal bryte ut i jubel framfor dere. Alle trærne på marken skal klappe i hendene. I stedet for tornebusk skal det vokse sypresser, og i stedet for nesle skal det vokse myrter. Dette skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal slettes ut.

Kapittel 56

Så sier Herren: Ta vare på retten og gjør rettferdighet, for Min frelse er nær, den kommer, og Min rettferdighet blir åpenbart. Salig er det menneske som gjør dette og det menneskebarn som holder fast ved det, han som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd så han ikke gjør noe ondt. La ikke den fremmede som holder seg til Herren, tale og si: ”Herren har skilt meg fullstendig fra Sitt folk.” La heller ikke evnukken si: ”Her er jeg, bare et tørt tre.” For så sier Herren: Til de evnukkene som holder Mine sabbater og velger det som er til Mitt velbehag, og holder fast på Min pakt, til dem skal Jeg gi et minne og et navn i Mitt hus og innenfor Mine murer. Det skal være bedre enn sønner og døtre. Jeg vil gi hver av dem et evig navn, som ikke skal utslettes. Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham, og for å elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus. Deres brennoffer og deres slaktoffer skal være til velbehag på Mitt alter. For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. Herren Gud, som samler de bortdrevne fra Israel, sier: Ennå skal Jeg samle til ham, i tillegg til dem som alt er samlet til ham. Alle dere villdyr på marken, kom og et, alle dere villdyr i skogen! Hans vektere er blinde, alle sammen er de uten erkjennelse. De er alle stumme hunder, som ikke kan gjø. De drømmer, de ligger og elsker å døse. Ja, de er hunder, grådige sjeler, hunder som ikke vet hva det er å være fornøyd. De er hyrder som ikke vet å forstå. De vender seg alle hver til sin vei, hver til egen vinning, til det ytterste. ”Kom, jeg vil hente vin, og la oss drikke oss fulle av sterk drikk. Morgendagen vil være som i dag, med enda mer overflod.”

Kapittel 57

Den rettferdige går til grunne, og ingen legger seg det på hjertet. Barmhjertige menn hentes bort, men ingen forstår at den rettferdige hentes bort fra ondskapen. Han går inn til fred. De hviler på sitt leie, og hver av dem vandrer bent fram. Men kom hit, dere spåkoners barn, dere avkom av ekteskapsbryteren og skjøgen! Hvem er det dere gjør narr av? Mot hvem er det dere gaper med munnen og geiper med tungen? Er dere ikke selv overtredelsens barn, løgnens ætt, dere som brenner av lyst mellom terebintene og under hvert grønt tre, dere som slakter barna i dalene, i kløftene blant klippene? Din del er mellom de glatte steinene i bekken. De, de er din lodd! Også for dem har du utøst drikkoffer og ofret grødeoffer. Skulle Jeg bli trøstet av dette? På et høyt og mektig fjell har du redd ditt leie. Også dit opp gikk du for å ofre slaktoffer. Også bak døren og dørstolpen satte du opp ditt minnesmerke. For du vendte deg bort fra Meg. Du kledde av deg og kløv opp. Du laget god plass i din seng og gjorde en avtale med dem. Du elsket deres seng, hvor du så ders nakenhet. Du gikk til kongen med salveolje, du skaffet deg store mengder parfyme. Du sendte dine budbærere langt av sted, og du steg helt ned til dødsriket. Du ble utslitt på din lange vei. Likevel sa du ikke: ”Alt håp er ute.” Du fant selv ny livskraft for din hånd. Derfor ble du ikke skrøpelig. Hvem var det du var redd for og fryktet, siden du har løyet og ikke husket på Meg, og ikke lagt deg det på hjertet? Er det ikke fordi Jeg har holdt Meg stille fra fordums tid at du ikke har fryktet Meg? Jeg skal kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, men de skal ikke bli til noe gagn for deg. Når du roper, så la bare degn samlingen du har hos deg, utfri deg. Men vinden skal føre dem alle av sted, et vindpust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til Meg, skal arve landet, og skal ta Mitt hellige berg i eie. Han sier: ”Bygg! Bygg! Gjør veien klar! Ta snublesteinen bort fra veien for Mitt folk.” For så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig. Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor Jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende. For Jeg anklager ikke for evig, Jeg er ikke alltid vred. Da ville ånden svikte framfor Mitt åsyn, ja, de livsånder Jeg har dannet. På grunn av hans grådige misgjerning ble Jeg vred og slo ham. Jeg skjulte Meg og var vred, men han gikk bare videre bort på sitt hjertes vei. Jeg har sett hans veier, og Jeg vil lege ham. Jeg skal lede ham og igjen la ham og hans sørgende få trøst. ”Jeg skaper leppenes frukt: Fred, fred til den som er langt borte og til den som er nær ved,” sier Herren. ”Jeg leger ham.” Men de ugudelige er som det opprørte havet når det ikke kan være stille, og bølgene rører opp gjørme og skitt. Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.

Kapittel 58

Rop av full hals, hold ikke igjen! Løft din røst som en basun! Forkynn Mitt folk deres overtredelse, og Jakobs hus deres synder! Likevel søker de Meg dag etter dag, de ønsker å få kjennskap til Mine veier, som om de var et folkeslag som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds rette dommer. De spør Meg om rettferdige dommer. De vil gjerne være i Guds nærhet. ”Hvorfor har Du ikke sett at vi har fastet? Hvorfor legger Du ikke merke til at vi har ydmyket vår sjel?” Se, på den dagen dere faster, lever dere i deres egen vellyst, dere utnytter alle deres arbeidere. Sannelig, dere faster i strid og trette, mens dere slår med neven i ondskap. Dere kan ikke faste slik dere gjør i dag hvis dere vil at deres røst skal høres i Det høye. Er dette en faste Jeg har innsatt, en dag da et menneske ydmyker sin sjel, det å bøye sitt hode som et sivaks, og å bre ut sekkestrie og aske. Kaller du dette en faste og en dag som er til velbehag for Herren? Er ikke dette den fasten Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å la den undertrykte slippe fri, så dere bryter hvert et åk? Er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, så du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, så lar du ham få klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av ditt eget kjød. Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, din legedom skal snart springe ut, og din rettferdighet skal gå framfor deg. Herrens herlighet skal følge etter deg. Da skal du påkalle, og Herren skal svare. Du skal rope, og Han vil svare: ”Her er Jeg.” Hvis du tar åket bort fra din midte, slutter å peke finger og å tale ondt, hvis du åpner din sjel for den sultne og metter den ydmykede sjel, da skal ditt lys renne i mørket, og ditt mørke bli som høylys dag. Herren skal alltid lede deg. På tørre steder skal Han mette din sjel, og Han skal styrke dine bein. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell, der vannet aldri svikter. De som kommer fra deg, skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene. Du skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der. Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt.

Kapittel 59

Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse. Hans øre er ikke tunghørt så det ikke kan høre. Men det er deres misgjerninger som har satt skille mellom dere og deres Gud. Deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører. For deres hender er tilsølt med blod, deres fingrer med misgjerning. Deres lepper taler løgn, deres tunge kommer med falske ord. Det er ingen som roper på rettferdighet, og det er ingen som fører rettssak i sannferdighet. De stoler på tomme ord og taler løgn. De unnfanger ondskap og føder misgjerning. De klekker ut giftslangers egg og vever edderkoppnett. Den dør som spiser av deres egg, og en giftslange bryter seg ut fra det som knuses. Nettet de har vevd, duger ikke til klær. Heller ikke kan de dekke seg med sine gjerninger. Deres gjerninger er ondskapsgjerninger, og deres hender øver voldshandlinger. Deres føtter løper til ondskap, og de er snare til å utøse uskyldig blod. Deres tanker er misgjerningstanker. Ødeleggelse og undergang er på deres veier. Fredens vei kjenner de ikke, det er ingen rett i deres spor. De har gjort sine stier krokete. Hver den som går på dem, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys, men se, det er mørke, på klarhet, men vi går bare i bekmørke. Vi famler etter veggen som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne. Ved høylys dag snubler vi som i tussmørke. Vi er som døde midt i velmakt. Vi brummer som bjørner, alle sammen, og klynker bedrøvet som duer. Vi venter på retten, men det er ingen, på frelse, men den er langt borte fra oss. For våre overtredelser er blitt mange framfor Deg, og våre synder vitner mot oss. For våre overtredelser står for oss, og våre misgjerninger, dem kjenner vi. Det er overtredelse og løgn mot Herren. Vi har vendt bort fra å følge vår Gud. Vi har forkynt undertrykkelse og frafall. Vi har talt falske ord som vi har avlet i hjertet. Ja, retten er drevet tilbake, og rettferdigheten står langt borte. For der retten settes, er sannheten falt. Det som er rett, får ikke komme til. Slik er det når sannheten blir borte. Den som holder seg borte fra ondskap, blir bytte for plyndring. Herren så det, og det var ondt i Hans øyne at det ikke fantes noen rett. Han så at det ikke var noen mann som steg fram, og Han undret Seg over at det ikke var noen mellommann. Derfor kom Hans Egen arm med frelse på Hans vegne. Hans Egen rettferdighet, den støttet Ham. For Han tok på Seg rettferdighet som brynje og satte frelsens hjelm på Sitt hode. Han tok på Seg hevnens drakt som klær og var kledd i nidkjærhet som kappe. Etter deres gjerninger skal Han gi dem igjen, med vrede over Sine motstandere og gjengjeldelse over Sine fiender. Mot fjerne kyster skal Han gjøre gjengjeld. Så skal de frykte Herrens navn i vest, Hans herlighet i øst. Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt i den. Forløseren skal komme til Sion, til dem i Jakob som vender om fra overtredelse, sier Herren. For Min del er dette Min pakt med dem, sier Herren. Min Ånd som er over deg, og Mine ord som Jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid.

Kapittel 60

Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer! Herrens herlighet stiger opp over deg. For se, mørket dekker jorden, og dypt mørke er over folkene. Men Herren stiger opp over deg, Hans herlighet åpenbares over deg. Hedningefolkene skal komme til ditt lys, og konger til glansen som er steget opp over deg. Løft dine øyne og se deg omkring: De samler seg alle sammen; de kommer til deg. Dine sønner skal komme langt borte fra, og dine døtre skal hvile på hoften. Da skal du se det og stråle av fryd. Ditt hjerte skal skjelve og utvide seg. For havets rikdom skal bringes til deg, hedningefolkenes rikdom skal komme til deg. En stor flokk av kameler skal dekke ditt land, kamelhopper fra Midjan og Efa. Alle fra Saba skal komme. Gull og røkelse skal de ha med seg, de skal forkynne Herrens pris. Alt småfeet fra Kedar skal samles hos deg, værene fra Nebajot skal stå til din tjeneste. De skal bæres fram til velbehag på Mitt alter, og Jeg skal herliggjøre Min herlighets hus. Hvem er disse som kommer flygende som en sky, som duer til sine reder? Sannelig, fjerne kyster skal vente på Meg. Skipene fra Tarsis skal komme først, så de kan føre dine barn tilbake langt borte fra. Deres sølv og gull kommer sammen med dem, til Herren, din Guds navn, og til Israels Hellige, for Han herliggjør deg. Fremmede skal bygge opp dine murer igjen. Deres konger skal tjene deg. For i Min vrede slo Jeg deg, men i Min nåde skal Jeg være barmhjertig mot deg. Derfor skal dine porter alltid stå åpne. Verken dag eller natt skal de lukkes. For hedningefolkenes rikdom skal kunne føres inn til deg. Også deres konger skal ledes inn. For det folkeslag og det kongerike som ikke vil tjene deg, skal gå fortapt, ja, de folkeslagene skal bli fullstendig ødelagt. Libanons herlighet skal komme til deg, både gran, krossved og sypresstreet skal komme sammen, for å smykke stedet for Min helligdom. Jeg skal herliggjøre stedet for Mine føtter. Også barna til dem som har fornedret deg, skal komme og bøye seg for deg, alle de som har foraktet deg, skal falle ned på sitt ansikt for din fot. De skal kalle deg Herrens stad, Sion som tilhører Israels Hellige. Før var du forlatt og hatet, så ingen dro gjennom hos deg. Men nå skal Jeg opphøye deg for evig, til glede for slekt etter slekt. Du skal suge melk fra hedningefolkene, du skal suge fra kongers bryst. Du skal kjenne at Jeg, Herren, er din Frelser, din Forløser, Jakobs Mektige. I stedet for bronse skal Jeg komme med gull, i stedet for jern skal Jeg komme med sølv, bronse i stedet for tre og jern i stedet for steiner. Jeg skal også gjøre fred til dine styresmenn, og rettferdighet til dine herskere. Det skal ikke lenger høres om vold i ditt land, eller om ødeleggelse og undergang innenfor dine grenser. Men du skal kalle dine murer for Frelse, og dine porter Lovprisning.

Kapittel 61

Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger. De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, som Herren har plantet, så Han kan bli herliggjort. De skal bygge opp igjen ruinene fra fordums tid, de skal gjenreise stedene som lå øde i den eldste tid, de skal sette de nedrevne byene i stand, stedene som lå ødelagt fra slekt til slekt. Fremmede skal stå fram og gjete deres småfe, og utlendingens sønner skal være deres plogmenn og vingårdsmenn. Men dere skal kalles Herrens prester, dere skal bli kalt vår Guds tjenere. Dere skal ta til dere av hedningefolkenes rikdom; i deres herlighet skal dere rose dere. Dere skal få dobbelt gjengjeld for deres skam, og de som led vanære, skal juble over sin del. Derfor skal de arve i dobbelt mål i sitt land. Evig glede skal de få. For Jeg, Herren, elsker rettferdig dom. Jeg hater det som er røvet til brennoffer. Jeg skal gi dem deres lønn i sannhet og slutte en evig pakt med dem. Deres ætt skal bli kjent blant hedningefolkene og deres etterkommere blant folkene. Alle som ser dem, skal erkjenne at de er den ætten Herren har velsignet. Jeg vil glede meg stort i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For Han har kledd meg i frelsens kledning, i rettferdighetens kappe har Han hyllet meg, slik brudgommen pryder sitt hode, som presten, slik bruden smykker seg med sine juveler. Slik jorden lar sine vekster skyte fram, som hagen lar sine vekster spire, slik lar Herren Gud rettferdighet og lovprisning spire fram foran alle folkeslagene.

Kapittel 62

For Sions skyld vil Jeg ikke tie, for Jerusalems skyld vil Jeg ikke være stille, før hennes rettferdighet går fram som en stråleglans og hennes frelse som en brennende fakkel. Hedningefolkene skal se din rettferdighet og alle konger din herlighet. Du skal kalles med et nytt navn, som Herrens munn skal nevne. Du skal også være en herlig krone i Herrens hånd, og en kongelig hodepynt i din Guds hånd. Du skal ikke mer kalles ”Den forlatte”, og ditt land skal ikke kalles ”Ødemark”. Men du skal bli kalt ”Mitt velbehag”, og ditt land ”Hustru”. For Herren har velbehag i deg, og ditt land skal bli tatt til ekte. For som en ung mann tar en jomfru til ekte, slik skal dine sønner ta deg til ekte. Som en brudgom gleder seg over sin brud, slik skal din Gud glede Seg over deg. På dine murer, du Jerusalem, setter Jeg vektere, de skal aldri være stille, verken om dagen eller om natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Gi heller ikke Ham ro før Han gjenreiser Jerusalem og gjør den til en lovprisning på jorden. Herren har sverget ved Sin høyre hånd og ved Sin sterke arm: Sannelig, Jeg skal aldri mer gi ditt korn som mat til dine fiender. Den fremmedes barn skal aldri drikke din most, den du har hatt strev med. Men de som har høstet det, skal også spise det og prise Herren. De som har plukket dem, skal også drikke den i forgårdene til Min helligdom. Dra gjennom, dra gjennom portene! Rydd vei for folket! Bygg opp, bygg opp hovedveien! Rens bort steinene, reis banneret for folkene! Se, Herren lar det høres til jordens ende: Si til Sions datter: Se, din frelse kommer: Se, Hans lønn er med Ham, Hans verk er foran Hans åsyn. De skal kalle dem Det hellige folket, Herrens Forløste. Du skal kalles Den Ettertraktede, Staden som ikke er forlatt.

Kapittel 63

Hvem er denne som kommer fra Edom, i blodrøde klær fra Bosra, Han som er så herlig i Sin drakt, som luter i Sin store kraft? ”Det er Jeg, Jeg som taler i rettferdighet, som er mektig til å frelse.” Hvorfor er Din klesdrakt så rød og Dine klær lik hans som trår i vinpressen? ”Jeg har tråkket vinpressen, Jeg alene, av folkene var det ikke én mann med Meg. For Jeg har tråkket på dem i Min vrede og trampet dem ned i Min harme. Deres blod sprutet på Mine klær, og hele Min drakt ble tilsølt. For hevnens dag er i Mitt hjerte, året er kommet for Mine forløste. Jeg så Meg omkring, men det var ingen til å hjelpe, Jeg undret Meg over at det ikke var noen som kunne støtte. Derfor kom Min egen arm med frelse på Mine vegne. Min egen harme støttet Meg. Jeg har tråkket ned folkene i Min vrede, gjort dem drukne i Min harme og latt deres blod renne ned på jorden.” Jeg vil forkynne Herrens miskunnhet og Herrens pris for alt det Herren har gjort for oss, og den mangfoldige godheten mot Israels hus, som Han har vist dem i Sin barmhjertighet, etter Sin rike miskunn. For Han sa: ”Sannelig, de er Mitt folk, barn som ikke svikter.” Slik ble Han Frelseren for dem. Midt i alle deres trengsel var det ingen trengsel, for Hans Åsyns Engel frelste dem. I Sin kjærlighet og Sin medlidenhet forløste Han dem. Han løftet dem opp og bar dem alle dager fra den første tid. Men de gjorde opprør og gjorde Hans Hellige Ånd sorg. Da vendte Han Seg mot dem og ble deres fiende, og Han stred mot dem. Da husket han på dagene fra den eldste tid, Moses og hans folk, og sa: ”Hvor er Han som førte dem opp fra havet med hyrden for Sin flokk? Hvor er Han som ga Sin Hellige Ånd i hans indre, Han som førte Sin herlige arm fram ved Moses’ høyre hånd, Han som kløvde vannet foran deres ansikt for å gjøre Seg et evig navn, Han som ledet dem gjennom dypene, som en hest i ødemarken, så de ikke snublet.” Som når buskapen går ned i dalen, slik førte Herrens Ånd dem til hvile. Slik leder Du Ditt folk, så Du kan gjøre Deg et herlig navn. Sku ned fra himmelen, se fra Din hellige og herlige bolig! Hvor er Din nidkjærhet og Dine mektige verk? Din inderlige medynk og Din barmhjertighet mot meg, holdes de tilbake? Du er jo vår Far, selv om Abraham ikke har kjent oss og Israel ikke visste om oss. Du, Herre, er vår Far. Vår Forløser fra evighet er Ditt navn. Herre, hvorfor har Du latt oss fare vill fra Dine veier, så Du lot våre hjerter forherdes og mangle frykt for Deg? Vend tilbake for Dine tjeneres skyld, stammene som er Din arv. Bare en liten stund har Ditt hellige folk fått ha det i eie. Våre motstandere har trampet ned Din helligdom. Vi er blitt som dem Du aldri i evighet hersket over, dem som aldri ble kalt ved Ditt navn.

Kapittel 64

Om Du bare ville rive himmelen i stykker! Om Du bare ville komme ned så fjellene kunne skake for Ditt åsyn, som ilden fanger i tørre kvister, som ild får vann til å koke, så Du kunne gjøre Ditt navn kjent for Dine fiender, så folkeslagene kan skjelve for Ditt åsyn! Da Du gjorde fryktinngytende og uventede undere, kom Du ned, og fjellene skaket for Ditt åsyn. For fra evighet har ingen hørt, intet øye lyttet, og intet øye sett noen annen gud enn Du, som slik griper inn for den som venter på Ham. Den som gleder seg og gjør rettferd, kommer Du i møte, den som husker Deg på Dine veier. Se, Du ble vred, for vi syndet. Slik var det alltid. Men vi må bli frelst! Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet er som et urent klesplagg. Vi visnet som løv alle sammen, våre misgjerninger har ført oss bort som vinden. Det er ingen som påkaller Ditt navn, ingen vekkes så han holder fast ved Deg. For Du har skjult Ditt åsyn for oss, og lar oss tæres bort i våre misgjerningers vold. Men nå, Herre, Du er vår Far. Vi er leiren, Du er Den som former oss. Vi er alle sammen et verk av Din hånd. Vær ikke så vred, Herre, husk ikke på misgjerning for evig! Se, vi ber Deg, se at vi er Ditt folk! Dine hellige byer er blitt en ødemark, Sion er en ødemark, Jerusalem et øde sted. Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre priste Deg, er satt fyr på og brent opp. Alt det som var dyrebart for oss, er lagt øde. Vil Du holde Deg borte etter dette, Herre? Vil Du bare være stille og fornedre oss så dypt?

Kapittel 65

Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot Meg finne av dem som ikke søkte Meg. Jeg sa: ”Her er Jeg, her er Jeg,” til et folkeslag som ikke var kalt ved Mitt navn. Hele dagen rakte Jeg Mine hender ut til et gjenstridig folk, som vandrer på en vei som ikke er god, etter sine egne tanker, til et folk som stadig egger Meg til vrede, helt opp i Mitt åsyn. De ofrer i hager og brenner røkelse på alter av teglstein. De sitter blant gravene og tilbringer natten på skjulte steder. De spiser svinekjøtt, og kraften av urent kjøtt fyller deres kar. De sier: ”Hold Deg for Deg selv, kom ikke nær meg, for jeg er altfor hellig for Deg!” Disse er en røyk i Min nese, en ild som brenner hele dagen. Se, det står skrevet for Mitt åsyn: Jeg vil ikke tie, men Jeg skal betale det tilbake, ja betale det tilbake like i fanget på dem, deres misgjerninger sammen med deres fedres misgjerninger, sier Herren. De brente røkelse på fjellene og hånet Meg på haugene. Deres første misgjerning skal Jeg derfor måle opp i deres fang. Så sier Herren: Som når druesaften blir funnet i drueklasen, og en sier: ”Ødelegg den ikke, for det er velsignelse i den,” slik skal Jeg gjøre for Mine tjeneres skyld, så Jeg ikke ødelegger alt sammen. Fra Jakob skal Jeg føre fram en ætt, og fra Juda en arving til Mine fjell. Mine utvalgte skal arve det, Mine tjenere skal bo der. Saron skal være en beitemark for småfeet, og Akors dal et hvilested for storfeet, for Mitt folk som søker Meg. Men dere som har forlatt Herren, dere som har glemt Mitt hellige berg, dere som dekker bord for Gad og som fyller opp drikkoffer for Meni, dere skal Jeg telle opp og overgi til sverdet, dere skal alle bøye dere ned for å slaktes. For Jeg kalte, men dere svarte ikke. For Jeg talte, men dere hørte ikke, dere gjorde det som er ondt i Mine øyne, og dere valgte det Jeg ikke har velbehag i. Derfor, så sier Herren Gud: Se, Mine tjenere skal ete, men dere skal sulte. Se, Mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, Mine tjenere skal glede seg, men dere skal bli til skamme. Se, Mine tjenere skal juble av hjertets lyst, men dere skal skrike med sorg i hjertet og jamre dere med en sønderbrutt ånd. Navnet dere etterlater dere, skal Mine utvalgte bruke til å forbanne. For Herren Gud skal slå deg i hjel. Men Sine tjenere skal Han kalle med et annet navn. Så skal den som velsigner seg på jorden, velsigne seg i sannhetens Gud. Den som sverger på jorden, skal sverge ved sannhetens Gud. For de første trengslene er glemt, de er skjult for Mine øyne. For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne. Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet. De skal bygge hus og bo i dem. De skal plante vingårder og spise frukten av dem. De skal ikke bygge og en annen bo. De skal ikke plante og en annen ete. For som treets dager, slik skal Mitt folks dager være. I mange dager skal Mine utvalgte til fulle nyte frukten av sine henders gjerninger. De skal ikke slite forgjeves, og ikke føde barn til ødeleggelse. For de er ætten som er Herrens velsignede, deres etterkommere er sammen med dem. Det skal skje: Før de roper, skal Jeg svare. Mens de ennå taler, skal Jeg høre. Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren.

Kapittel 66

Så sier Herren: Himmelen er Min trone, og jorden er en skammel for Mine føtter. Hvor er huset dere kunne bygge for Meg? Hvor finnes stedet der Jeg kunne hvile? For alt dette har Min hånd gjort, slik er det alt dette ble til, sier Herren. Men denne er det Jeg vil se til: Den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for Mitt ord. Den som slakter en okse, er lik den som slår i hjel en mann, den som ofrer et lam, er lik den som bryter nakken på en hund, den som ofrer grødeoffer, er lik den som ofrer svineblod, den som bærer fram påminnelsesoffer av røkelse, er lik den som tilber en avgud. Slik som de har valgt sine egne veier og deres sjel fryder seg i deres avskyelige avguder, slik skal Jeg velge deres undergang og føre over dem det de frykter for. For Jeg kalte, men det var ingen som svarte, og Jeg talte, men de hørte ikke. Men de gjorde det som var ondt i Mine øyne, og valgte det Jeg ikke har velbehag i. Hør Herrens ord, dere som skjelver for Hans ord: Deres brødre som hater dere, som utstøter dere for Mitt navns skyld, de sier: ”La Herren bli herliggjort, så vi kan få se deres glede.” Men de skal bli til skamme. Hør lyden av larm fra byen! En røst fra templet, Herrens røst, Han som til fulle gjengjelder Sine fiender! Før hun fikk veer, fødte hun. Før fødselssmerten kom over henne, fødte hun et guttebarn. Hvem har hørt om noe slikt? Hvem har sett slike ting? Kan vel et land fødes på én dag? Eller kan et folkeslag bli født på én gang? For så snart Sion fikk veer, fødte hun sine barn. Skal Jeg åpne morslivet uten å la fødselen skje, lukke morslivet? Sier Herren din Gud. Gled dere med Jerusalem, fryd dere sammen med henne, alle dere som elsker henne! Gled dere stort sammen med henne, alle dere som sørger over henne, for at dere skal suge og mettes av trøsten fra hennes bryst, for at dere kan drikke rikelig og glede dere stort i overfloden av hennes herlighet. For så sier Herren: Se, Jeg leder fred til henne som en elv, og hedninge-folkenes herlighet til henne som en flommende elv. Da skal dere få die. Ved hennes bryst skal dere bæres, og bli vogget på hennes knær. Som en mann trøstes av sin mor, slik skal Jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere trøstes. Når dere får se dette, skal deres hjerte glede seg, og deres bein skal blomstre som gresset. Det skal kjennes at Herrens hånd er med Hans tjenere. Men Hans vrede skal ramme Hans fiender. For se, Herren skal komme med ild og med Sine vogner, som en virvelvind, for å gjengjelde i Sin brennende vrede. Hans straff kommer med flammer av ild. For med ild og ved Sitt sverd skal Herren dømme alt kjød. De Herren slår i hjel, skal være mange. De som helliger seg og renser seg for å få til hagene etter en som er midt iblant dem, de som spiser svinekjøtt og avskyelige ting, også mus, de skal alle sammen få sin ende, sier Herren. For Jeg kjenner deres gjerninger og deres tanker. Tiden kommer da Jeg skal samle alle folkeslag og tungemål. De skal komme og se Min herlighet. Jeg skal sette et tegn på dem, og noen av dem som er utfridd, skal Jeg sende til folkeslagene: til Tarsis og Pul og Lud, bueskytterne, og til Tubal og Javan, til kyster langt borte, de som ikke har hørt gjetordet om Meg eller sett Min herlighet. De skal forkynne Min herlighet blant folkeslagene. Deretter skal de komme med alle deres brødre som en offergave til Herren fra alle folkeslag, på hester og i vogner og i bærestoler, på muldyr og på dromedarer, til Mitt hellige berg, Jerusalem, sier Herren. Det er som når Israels barn kommer med grødeofferet i et rent kar inn i Herrens hus. Jeg skal også ta noen av dem til prester og levitter, sier Herren. For som den nye himmel og den nye jord som Jeg skal gjøre, skal bli stående for Mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra den ene nymåne til den andre og fra den ene sabbat til den andre, skal alt kjød komme for å tilbe for Mitt åsyn, sier Herren. De skal gå ut og se likene av de menneskene som falt fra Meg i overtredelse. For deres mark skal ikke dø, deres ild skal ikke slokkes, og de skal være til avsky for alt kjød.