Torsdag 12 Desember
Kapittel 2 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham
Kapittel 2
Lykke gjennom fattigdom
”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.”
En fransk leder har uttalt at hvis hele verden hadde nok mat og nok penger og sikkerhet fra vuggen til graven, ville de være fornøyd med det.
Jeg har ofte spurt meg selv om det virkelig ville gjøre folk lykkelige. Men hver gang har jeg svart meg selv med et ettertrykkelig ”nei”! Dertil kjenner jeg altfor mange rike mennesker som er ulykkelige. Det er mennesker som har alt hva penger kan skaffe, men som er plaget, forvirret og ulykkelige. Hvor ofte hører jeg ikke likevel folk si: ”Hvis jeg bare hadde en viss sikkerhet, ville jeg være lykkelig,” eller ”hvis jeg bare hadde hatt et fint hus, nye biler og en vinterhytte i Florida, ville jeg vært tilfreds.”
Men Jesus gjorde det klart at lykke og tilfredshet ikke er å finne på den veien. Han slo fast at sikkerhet og rikdom i seg selv ikke kunne gi lykke og tilfredshet for sjelen.
Bergprekenen var rettet til to bestemte grupper av tilhørere: til folket og til disiplene. Vi kan derfor gå ut fra at den er av betydning både for disiplene og for folket for øvrig, ellers ville ikke Jesus ha rettet talen til begge disse gruppene.
Den ga disiplene et glimt inn i det vidstrakte åndelige løftets land som de skulle leve i som Kristi disipler. Den åpenbarte det høye etiske planet som de skulle leve sitt liv på. Den viste at det ikke bare var lek å være en kristen.
For folket var denne prekenen en avsløring av hva det virkelig betød å være en fascinerende og interessant mirakelmann. Hans person var tiltrekkende. Hans opptreden vinnende. Hans tale bydende. Hele hans vesen åpenbarte en mann av usedvanlig kraft. Han var en fremragende taler, en ypperlig debattant, en varmhjertet helbreder, den fineste og samtidig den strengeste av alle. De hadde aldri møtt hans like.
Disse menneskene, som levde sitt ensformige liv i et uromantisk land langt borte, ble tiltrukket av denne galileeren. Det var en uforglemmelig opplevelse å tilbringe en dag i følge med ham fra landsby til landsby, hvor han helbredet syke, velsignet de små barna og talte om himlenes rike.
Denne dagen skulle mange av de som fulgte ham få et annet syn. Religionen hadde for dem vært overtro og meningsløse seremonier. Det hadde knapt streifet deres tanke at religionen hadde noen forbindelse med livet. De hadde gitt opp håpet om noen gang å bli virkelig lykkelige, og om de noen gang hadde visst hva ordet lykke betød, hadde de for lengst glemt det.
Men Jesus skulle gi dem ordene salig og lykkelig tilbake i sitt språkbruk – og det som var ennå bedre, han skulle la disse ordene trenge inn i deres hjerter og liv.
Det første ordet som kom over Jesu munn når han begynte å tale, var ordet ”lykkelig”. Dette ordet betyr ”salig, tilfreds eller høyt begunstiget”. Lykkelig! Kunne det vært noe ord som passet dårligere? De som lyttet var så langt fra salige eller lykkelige. De var underkuet av de romerske verdensriket. Fattige, motløse, dårlig kledd og solgt under et fremmed styre, var de uten håp og framtid. Lykkelig? Hvordan kunne deres triste liv være salig, tilfreds og høyt begunstiget?
Men like i hælene på det første ordet fulgte fem andre: ”Salige er de fattige i ånden”. Hvis Jesus ikke hadde tatt med de to siste ordene, ville alle frydet seg, for de var fattige alle sammen. Men Jesus sa: ”de fattige i ånden”.
Undrende lyttet de. Skjult i disse tilsynelatende selvmotsigende ordene lå den første grunnleggende hemmeligheten til lykken. Det høres til å begynne med helt selvmotsigende ut. I alminnelighet tenker vi på fattige mennesker som ulykkelige. Men Jesus lærer oss at lykken vinnes gjennom fattigdom.
Hva slags fattigdom var det Jesus tenkte på? Mente han de som hadde lite av denne verdens gods? Nei!
For det første: Hvis du skal være fattig i ånden, må du bli klar over din åndelige fattigdom.
Ingenting er mer beklagelig enn mennesker som er i stor nød uten å være klar over det. Tenk på Samson! Der han sto omgitt av filistrenes høvendinger … ”visste han ikke at Herren var veket fra ham”. (Dom. 16, 20)
Det er sant som det er blitt sagt: ”Ingen er så uvitende som den som intet vet, og ikke vet at han ikke vet noe. Ingen er så syk som den som lider av en dødelig sykdom og ikke er klar over det. Ingen mann er fattigere enn den som er nødlidende og likevel tror han er rik.”
Det bedrøveligste når det gjaldt fariseerne, var ikke så mye deres hykleri som deres fullstendige uvitenhet om hvor fattige de i virkeligheten var innfor Gud. Det er alltid noe tragisk over et menneske som mener seg å være rik når det i virkeligheten er fattig, som tror han er god når sannheten er at han er ond, som tror at han er begavet når han i virkeligheten er uvitende.
Jesus fortalte en dramatisk fortelling om en mann som tok feil når det gjaldt fattigdom og rikdom. Denne mannen holdt en kveld en hel tale til seg selv og sa: ”Sjel! Du har meget godt liggende for mange år. Slå deg til ro, et, drikk, vær glad!” (Luk. 12, 19).
Det hadde aldri falt ham inn å tenke på at sjelen ikke har sin føde i jordisk gods og at hjertet ikke kan mettes med mat og drikke. På grunn av hans dårskap når det gjaldt å tillegge de materielle tingene en verdi som de ikke hadde, sa Gud: ”Du dåre.” (Luk. 12, 20). Og til alle som er tilbøyelig til å resonnere like falskt som denne mannen, sier Gud: ”Således er det med dem som samler seg skatter og ikke er rike i Gud.” (Luk. 12, 21).
Du har et legeme med øyne, ører, nese, hender og føtter. Dette legemet har visse lovlige ønsker og behov: lyst til mat og drikke, seksuell lyst, behov for fellesskap.
Men Bibelen lærer at du er mer enn et legeme – du er en levende sjel! Din sjel ble skapt i Guds bilde. På samme måten som ditt legeme har visse behov og karakteristiske egenskaper, har også din sjel det. Sjelens karakteristiske egenskaper er: personlighet, intelligens, samvittighet og hukommelse. Din sjel lengter etter fred, tilfredshet og lykke.
I den verden vi lever tar vi mest hensyn til å tilfredsstille legemets behov og bryr oss praktisk talt ikke om sjelen. Derfor er vi ensidige. Fysisk og materielt er vi velfødde, men åndelig er vi magre, svake og blodfattige.
Sjelen, som er skapt i Guds bilde, kan ikke bli fullstendig tilfreds før den har fått et rett kjennskap til Gud. Bare Gud kan fylle sjelens dypeste lengsler og behov.
Du kan være berømt som en filmdronning eller rik som en Texas-millionær, men enda være uten lykke, fred og tilfredshet. Hvorfor? Simpelthen fordi du bare har tenkt på legemet og ikke på sjelen.
Sjelen krever like mye omsorg som legemet. Den krever samfunn og fellesskap med Gud. Dens behov er tilbedelse, stillhet og meditasjon. Hvis ikke sjelen daglig får føde og trening, blir den matt og sammenskrumpet. Den vil bli misfornøyd, urolig og rastløs.
Mange mennesker vender seg til alkoholen for å forsøke å drukne sjelens rop og lengsler. Andre søker nye seksuelle opplevelser. Og atter andre forsøker å berolige sjelens lengsler på andre måter. Men det er intet annet enn Gud som fullkomment kan tilfredsstille, for sjelen ble skapt til Gud og er urolig og i vånde uten Gud.
Første skrittet mot Gud er å bli klar over sin åndelige fattigdom. De fattige i ånden måler ikke livets verdier i jordisk gods, som forsgår, men i evige realiteter, som forblir. Den mannen er klok som åpent bekjenner sin mangel på åndelig rikdom og ut fra sitt hjertes ydmykhet ber: ”Gud, være meg arme synder nådig”.
I Guds rike er det slik at tomhet går foran fylde, bekjennelse foran tilgivelse og fattigdom foran rikdom. Kristus sa at det er en lykke å være klar over den åndelige fattigdom som gir Gud adgang til sjelen.
Nå lærer Bibelen at vår sjel er syk. Sykdommen er farligere enn både kreft, poliomyelitt og hjertefeil. Det er den som er årsak til alle vanskelighetene og forviklingene i verden. Den er også kilden til våre private problemer og skuffelser. Navnet på denne sykdommen er et stygt ord. Vi liker ikke å bruke det. Men det er et ord som psykiaterne har begynt å bruke igjen. I vårt ønske om å være moderne, hadde vi nesten glemt det, men nå begynner vi atter å bli klar over at det er dette som er roten til alle menneskenes vanskeligheter. Det er synden.
Mennesket har syndet mot sin Skaper. Gud er hellig og rettferdig. Han kan ikke tåle synden i sin nærhet. Derfor har synden gjort skilsmisse mellom Gud og mennesker.
Nå kreves det at vi bekjenner at vi har overtrådt hans lov og er villig til å avstå fra våre synder og bli klar over at uten hans samfunn og velbehag er livet tomt og fortapt. Dette er ikke lett. Vi er alle stolte, selv om det gir seg uttrykk på forskjellige måter. Vi liker ikke å bekjenne at vi har tatt feil eller gjort noe galt. Men Gud sier: ”Alle har syndet og fattes Guds ære”. (Rom. 3, 23). Vi har ikke nådd opp til de guddommelige kravene. Og vi har ikke bare kommet til kort innfor kravene, men endog forvansket dem. Vi må bekjenne vår synd som det første skrittet på veien til lykke, fred og tilfredsstillelse!
Vår generasjon har, oppmuntret av mange annenklasses filosofier, forsøkt å leve uten å tenke på Gud. Den nåværende fornyelse av religionen i verden er et uttrykk for at humanismen har sviktet. Som de gamle laodikeerne har vi sagt: ”Jeg er rik og har overflod på alt, og fattes intet” (Åp. 3,17), men vi har oppdaget at våre rikdommer og vår skjønnhet bare er overfladisk og er ikke tilstrekkelig til å mette vår evige sjel.
La oss se denne sannheten i øynene: Vi kom nakne inn i verden, og kommer til å gå nakne ut av den.
Hvor finner vi grunnlag for den forestillingen at menneskenes begreper om suksess er de samme som Guds? Du har skrevet en bok, du er en klok leder og inspirator, du er en begavet kunstner, du er rik og uavhengig, du har vunnet ære og berømmelse. Men hva ville du vært uten Guds gaver: intelligens, fantasi, personlighet og legemlig kraft?
Er vi ikke født fattige? Dør vi ikke fattige? Og ville vi ikke i sannhet være fattige uten Guds uendelige nåde og kjærlighet? Vi ble til av ingenting, og hvis vi er noe, er det fordi Gud er alt. Om han bare et øyeblikk tok sin kraft tilbake fra oss, om han en liten stund skulle holde tilbake vår livsånde, ville vår fysiske eksistens skrumpe sammen til ingenting, og våre sjeler ville bli slynget inn i en uendelig evighet.
De som er fattige i ånden kommer i hu hvordan de er skapt, og sin synd – men mer, de er rede til å bekjenne sine synder og vende seg fra dem.
For det andre: Hvis du skal være fattig i ånden, må du motta de rikdommene som Kristus har skaffet til veie gjennom sin død og oppstandelse.
Den medisinske vitenskapen har i de senere årene hatt en rask fremgang over hele verden. I sin søken etter botemiddel for nye sykdommer har den funnet nye medisiner for å forhindre og lege fryktelige sykdommer.
Skulle det ikke være strålende om det lot seg gjøre å finne et absolutt botemiddel mot menneskenes problemer og vanskeligheter? Forestill deg at vi kunne sette en sprøyte i armen på folk som gjorde at menneskene begynte å elske istedenfor å hate, og som ga tilfredshet istedenfor havesyke. Dette ville øyeblikkelig løse alle de problemene som verden i øyeblikket står ansikt til ansikt med.
Dagsavisene forteller at det er misnøye og ulykke som følge av havesyke, maktbegjær, lyst, fordom og onde vilje. Hvis menneskene bare kunne bli fornøyd uansett i hvilken situasjon de måtte befinne seg, hvis menneskene kunne elske sin neste uten hensyn til hudfargen eller fasongen på nesen, hvis de velstående ville forbarme seg over dem som lider mangel, hvis menneskene ville oppgi sin vanhellige søken etter makt – ville denne verden bli en helt annen å leve i.
Forestill deg også at det ble funnet et legemiddel mot de feil og synder som tidligere var blitt begått. Forestill deg at hele fortiden ved et mirakel kunne bli strøket ut, alle livets floker kunne løses, og at livets brutte strenger kunne repareres. Alt dette ville helt forvandle vår verden.
De vidunderligste nyhetene i hele verden er at det finnes et slikt legemiddel! Det er skaffet til veie en medisin! All synd kan bli tilgitt. Livets edderkoppspinn kan bli fjernet!
Livets synd, forvirring og skuffelse kan bli byttet mot rettferdighet, glede, tilfredshet og lykke. Sjelen kan finne en fred som ikke er avhengig av ytre omstendigheter. Dette botemiddelet tilveiebrakte Jesus Kristus på Golgata for snart to tusen år siden.
På nesten alle kirker i hele den vestlige verden er det er kors. Hvorfor? Hvorfor er korset blitt kristendommens symbol? Det er fordi det var på korset Kristus utgjøt sitt blod, som er botemiddelet for syndere som vil innrømme sin åndelige fattigdom og motta Ham som sin Frelser, Mester og Herre.
Kristi død på langfredag var ikke bare et ulykkestilfelle. Det var en handling av Gud som elsket slik at han ville forsone menneskene med seg selv. Synden hadde trengt seg inn mellom Gud og mennesket. Menneskene kunne ikke bli lykkelige og tilfredse når de var borte fra Gud. Derfor sendte Gud i kjærlighet sin sønn for å bære våre synder og ta på seg den straffen og dommen som vi fortjente.
Men likevel krever Gud noe av deg. Du må bekjenne din åndelige fattigdom, vende deg bort fra synden, og vende deg i tro til hans sønn, Jesus Kristus. Når du gjør det, blir du født på nytt. Han gir deg en ny natur. Han legger noe av himmelen ned i din sjel. Hele ditt liv blir forvandlet. Tilfredshet, fred og lykke fyller din sjel for første gang.
På mine reiser har jeg søkt over hele verden etter fornøyde og lykkelige mennesker. Jeg har funnet dem bare der hvor Kristus var blitt mottatt på en personlig og avgjort måte. Det er bare en sikker vei til den fred i sjelen som gir seg uttrykk i glede, tilfredshet og lykke, og det er omvendelse fra synden og personlig tro på Jesus Kristus som frelser. Har du hatt noe slikt øyeblikk i ditt liv? Har du opplevd å ta imot Kristus? Det er ikke bare en følelsessak. Det er ganske enkelt å overgi viljen til Kristus. Vil du virkelig bli lykkelig? Da må du betale prisen, ydmyke deg ved korsets fot og ta imot Kristus som frelser.
For det tredje: Hvis du skal være fattig i ånden, må du være klar over din avhengighet av Gud.
Jesus sa noe om at vi måtte bli som barn for å komme inn i Guds rike. Barn er avhengige. Det vil si, de er avhengige av sine foreldre når det gjelder beskyttelse og omsorg. Takket være sin slekt og deres eiendom er de ikke fattige, men hvis de ikke hadde foreldre, ville de i sannhet være fattige.
Som Guds barn er vi avhengige av ham. Bibelen sier: ”Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.” (Salme 103, 13)
Avhengige barn har ikke store bekymringer når det gjelder mat, klær og beskyttelse. De går ut fra, og det har de rett til, at dette vil deres foreldre sørge for.
Jesus sa: ”Derfor skal dere ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!”
Fordi Gud er ansvarlig for oss, blir vi oppfordret til å kaste all vår omsorg på ham som har omsorg for oss. Fordi vi er beroende på Gud, sa Jesus: ”La ikke deres hjerte forferdes.” Gud sier: ”Jeg vil ta bekymringene – ofre dem ikke en tanke – overlat det til meg”.
Avhengige barn er ikke tilbakestående om de ber om fordeler. De ville ikke være normale om de ikke frimodig kom med sine behov.
Gud har sagt til sine avhengige barn: ”La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid (Hebr. 4, 16).” Gud er fullt klar over at vi er avhengige av ham når det gjelder livets nødvendigheter. Det var derfor han sa: ”Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det lukkes opp for dere (Matt. 7, 7) .”
Salig er den mann som har lært veien til Gud i daglig bønn. Et kvarter alene med Gud hver morgen før du begynner dagen kan forandre alt og flytte fjell!
Men hele denne lykken og alle disse ubegrensede fordelene som flyter ut fra himmelens rikdommer er avhengige av vårt samfunn med Gud. Absolutt avhengighet og absolutt overgitthet er betingelsene for å være hans barn. Bare Guds barn er berettiget til å motta de tingene som gir lykke, og for å bli hans barn, må vi overgi vår vilje til ham.
Vi må innrømme at vi er fattige før vi kan bli rike. Vi må innrømme at vi er i nød før vi kan bli antatt som hans barn.
Når vi blir klar at all vår godhet bare er som skitne filler i Guds øyne, og blir klar over vår gjenstridige viljes ødeleggende makt, når vi blir klar over vår absolutte avhengighet av Guds nåde gjennom tro alene og ingenting annet, har vi begynt å gå på den veien som fører til lykken.
Ingen finner Gud på grunn av sine gode gjerninger. Du kan ikke selv lage en vei til lykken og til himmelen. Din gode moral og selvforbedring hjelper deg ikke. Du kan ikke kjøpe deg fram. Det er alt sammen Guds gave i Jesus Kristus.
For det fjerde: hvis du skal være fattig i ånden, må du være villig til å fornekte deg selv for at du bedre skal kunne tjene Kristus.
Fattig i ånden er den som er villig til å gi avkall på alt sitt og gjøre som Jesus sa: Fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge ham (Matt. 16, 24).
Vår moderne, selvtilfredse og uavhengige filosofi har fått mange til å tro at de kan klare seg godt uten Gud. ”Religion,” sier de, ”det er all right for enkelte følelsesmessig innstilte mennesker, men det behøver vel ikke å være noe dårligere å tro på seg selv.”
Men akk, vår selvtilfredse generasjon har gitt oss flere alkoholikere, flere narkomane, flere forbrytere, flere kriger, flere ødelagte hjem, flere mordere, flere underslagere og flere selvmordere enn noen tidligere generasjon. Tiden er inne for oss alle til å ta lærdom av våre tragiske feilgrep. Det er tid til å stole litt mindre på seg selv og sette litt mer lit til Gud.
Den rike, unge rådsherren som kom til Jesus, var så full av fromhet, rikdom og lyst, at han reagerte da Jesus fortalte ham at prisen for å vinne evig liv var å selge alt og følge ham. Han gikk bedrøvet bort, sier Bibelen, fordi han ikke kunne løsrive seg fra seg selv. Han fant det umulig å bli ”fattig i ånden” fordi han tok seg selv altfor høytidelig.
Omkring oss på alle kanter ser vi hovmod, stolthet og selviskhet. Dette er syndens følger. Men fra himmelen lyder en røst som taler til den blødende verden: ”Så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbart, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se! … Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.” (Åp. 3, 18, 20).
Penger kan aldri gi deg lykke, verken i dette livet eller i det som kommer. Heller ikke kan kjød og blod finne døren til himlenes rike med sin velsignelse, fred, glede og lykke. Bare de som er fattige i ånden, men rike i Gud skal bli aktet verdige til å komme inn der, for de kommer ikke med sin egen fortjeneste, men i Forløserens rettferdighet.
Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres (Graham, 1963, s.19-32).”
Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.