Kapittel 3 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham

Kapittel 3

 

Salighet gjennom sorg

 

”Salige er de som sørger, for de skal trøstes.”

 

Det kommer tider i våre liv da godhjertede og velmente oppmuntringer som ”Stram deg opp, gammel’n” og ”Friskt mot, gutt” ikke makter å løfte oss opp av vår nedstemthet. For vår nød går dypere enn som så. Slike ”oppmuntringer” tjener bare til å forsterke følelsen av hjelpeløshet.

Sannheten er at mennesket, til tross for sin klokskap, sine store resultater og sine hjelpemidler, er et åndelig fattiglem uten Gud.

Kristi budskap var adressert til en spesiell gruppe – til de ”fattige”, de fattige i ånden. Kristus sa: ”Herrens Ånd er over meg, fordi han har salvet meg til å forkynne evangeliet for de fattige” (Luk. 4, 18). Det betyr ikke at det budskapet Kristus hadde bare var rettet til de økonomisk fattige, de sosialt fattige eller de intellektuelt fattige. Det betyr at det var for de som var klar over sin åndelige fattigdom. Dette var den første saligprisningen. Det var selve grunntonen som denne himmelske hymnen var komponert over.

Hvis vi vil finne den sanne lykken, må vi begynne der hvor Jesus begynte. Hvis vi vil leve et salig liv, må vi leve etter saligprisningene.

Den andre saligprisningen, ”Salige er de som sørger”, synes til å begynne med paradoksal. Kan gråt og glede forenes? Hvordan kan noen være lykkelige når de er i sorgens pine? Hvordan kan gledens milde duft utvinnes av sorgens galle?

Men vær forvisset om at det er en dyp hemmelig mening her, for husk, Jesus talte til alle mennesker av alle trosbekjennelser og gjennom alle tidsaldre og åpenbarte lykkens hemmelighet for dem.

Vår tid er ikke i første rekke en sorgens tid. Dette århundret kunne like gjerne gå inn i historien, ikke som fremskrittets århundre, men som ”overfladiskhetens århundre”. Så lenge vi har glinsende biler å tilbringe fritiden i, TV og kino til å underholde oss med, luksuriøse hjem å leve i og nok av hjelpemidler å ty til, er det mange som ikke tenker så mye over hvordan det går med sjelen. ”Hva så? Smil, og verden smiler til deg, gråt, og du kan gråte alene.” Derfor setter lystighetens apostler på seg sine grimase-masker. Skru på TV-apparatet og kast deg ut i deres overfladiske liv.

Nå går ikke jeg på jakt etter mennesker som er slaver av TV eller andre fornøyelsesmidler, men jeg hevder med bestemthet at livet er mer enn overfladisk moro. Se på de populære komikerne! Bak sminken og det tilgjorte smilet finner du rynker og furer som taler om alvor og edruelighet. Skjønt det er deres arbeid å få deg til å le, er de fullt klar over at livet er alvor.

Jesus mente ikke ”salige er de gretne, de ulykkelige og de tverre”. Fariseerne spilte teater med religionen og strødde aske på sitt hode for å se religiøse ut, men Han irettesatte dem skarpt for det. ”Gå ikke med mørkt åsyn som hyklerne,” sa han (Matt. 6, 16).

En har sagt: ”Enkelte menneskers kristendom kan liknes med en mann som har hodepine – de kan ikke unnvære hodet, men det gjør vondt å beholde det.”

Hva mente Jesus da han sa: ”Lykkelige er de som sørger?” Han mente sikkert ikke at det er gitt spesielle løfter om velsignelse til ”skrikerunger”, ”klynkekoner” eller de som er følelsesmessig ute av likevekt. Dette verset er ikke ment som en trøst for abnorme psykiske tilfeller som er blitt skakk-kjørte på en eller annen måte. Nei, det var rettet til normale gjennomsnittsmennesker for å vise dem hvordan de skulle leve livet lykkeligere, fullere og rikere.

La oss begynne med selve ordet ”å sørge”. Det betyr ”å kjenne dyp sorg, å vise stor bekymring, eller å beklage noe som er vondt”. Det innebærer at hvis vi skal leve vårt liv på et høyere plan, må vi være følsomme, sympatiske, ømhjertede og våkne for andres og for verdens nød.

Det er fem slags sorg som jeg tror var innbefattet i dette viktige ordet av Herren. Det ordet som Jesus her bruker, spenner over en så stor skala av innstillinger at det omfatter fem meningsnyanser. Vi skal under bønn begrunne hver enkelt av dem.

For det første: Sorgen over tilkortkommenhet.

Jeremias, gråteprofeten, som ikke sørget i selvmedlidenhet, men for en villfaren og fortapt verden, sa: ”Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sine skritt” (Jeremia 10, 23).

Før du kan bli sterk, må du først bli klar over at du er svak. Før du kan bli vis, må du innse at du er en dåre. Før du kan motta kraft, må du bekjenne at du mangler kraft. Du må gråte over dine synder før du kan glede deg i Frelseren. Sorgen kommer, i Guds rekkefølge, alltid før jubelen. Salige er de som sørger over sin uverdighet, sin hjelpeløshet og sin tilkortkommenhet.

Jesaja, Guds store profet, visste av erfaring at en må bøye seg i sorg før en kan oppløfte sin røst med jubel. Da han så hvor avskyelig hans synd var i det strålende lyset fra Guds herlighet, sa han: ”Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper … og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud” (Jesaja 6, 5).

Ingen kan være fornøyd med sin egen godhet etter å ha sett Guds hellighet. Men sorgen over vår uverdighet og syndefullhet bør ikke vare for lenge, for Gud har sagt:

”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu” (Jesaja 43, 25).

Jesaja måtte oppleve sorgen over sin tilkortkommenhet før han kunne erfare gleden over tilgivelsen. Hvis du ikke kjenner den minste sorg over synden, hvordan skal du da kunne vite at du behøver omvendelse?

I Guds rike er det slik at du må ned i sorgens dal før du kan fryde deg i den åndelige herlighetens høyder. Du må bli trett og lei av å leve alene før du søker og finner samfunn med Kristus. Du må komme til slutten på ditt eget ”jeg” før du virkelig kan begynne å leve.

Sorg over synden påkaller Guds oppmerksomhet. Bibelen sier: ”Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd” (Salme 34, 19).

Vi har fått hundrevis av brev fra folk som i desperasjon har forsøkt å få ”skikk på seg selv”, som i sin egen kraft har prøvd å legge av sine vaner, synder og uredelige vandel – men helt forgjeves. Til slutt kom de i sin store desperasjon til Kristus, og i ham fant de kraft til mer enn seier.

Erfaringen forteller at vi kommer til kort. Historien forteller det. Bibelen forteller at du kan ikke frelse deg selv. Kristi fødsel inn i vår verden beviser slektens utilstrekkelighet.

Den lykkeligste dagen i mitt liv var da jeg ble klar over at min egen dyktighet, min egen godhet og min egen moral var utilstrekkelig i Guds øyne, og jeg åpent bekjente at jeg behøvde Kristus. Jeg overdriver ikke når jeg sier at min sorg vendte seg til glede og mine sukk til sang.

Lykkelige er de som sørger over sin egen tilkortkommenhet, for de skal bli trøstet med Guds tilstrekkelighet.

En annen slags sorg er: sorg til omvendelse.

Etter bevisstheten om vår tilkortkommenhet følger at vi blir klar over grunnen til at vi ikke strekker til – synden. Som enkeltpersoner har vi ingen kontroll over syndens virkelighet i universet, men som skapninger med en fri vilje er vi ansvarlige for dens virkelighet i våre liv. Fordi ”alle har syndet og fattes Guds ære” (Rom. 3, 25), har alle grunn til å sørge over syndens virkelighet i sine liv.

Den moderne psykoanalysen har påvist en forbindelse mellom nåværende konflikter og tidligere opplevelser. Noen ganger kan pasienter bli befridd fra sin skyldfølelse ved å trekke fram gamle synder. Men siden psykiatrien er et sinnets vitenskap, kan den ikke gjøre noe for hjertet. Det er bare Kristus som er sjelens lege.

Gud har sagt: ”Vend om til meg med hele deres hjerte og med … gråt og klage” (Joel, 2, 12).”

Sorg til omvendelse er ikke det samme som å gråte av medlidenhet med seg selv, ikke ergrelse over materielle tap, heller ikke gremmelse over å være blitt avslørt. Det er en kursendring, en sinnsforandring og en vilje-overgivelse. Dette er din lille del i frelsens plan. Men det er ikke din omvendelse som gjør at du fortjener eller kjøper noen verdighet til å bli frelst – den bare setter ditt hjerte i stand til å ta imot Guds nåde.

Bibelen sier: ”Så fatt da et annet sinn og vend om, for at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan kommer fra Herrens åsyn” (Apg. 3, 19).” Det er din sak å vende om. Gud vil forvandle og tilgi deg.

Det vil ikke bli lett å bøye din stive vilje, men med en gang du gjør det, vil det være som om en forskjøvet ryggvirvel er sprunget tilbake på plass. I stedet for påkjenningen og spenningen av et liv som ikke har harmoni med Gud, vil det bli virkelig fred og forsoning. Dine nerver vil registrere at ditt sinn og hjerte har fått ro, og de vil sende denne lykkelige nyheten til hver fiber i kroppen: ”Det gamle er forganget, se alt er blitt nytt (2. Kor. 5, 17).

På samme måten som smerte går foran en fødsel, går sorg over synden foran en åndelig gjenfødelse. Nå mener jeg ikke at du vil komme til å gråte høyt og voldsomt over synden i sitt liv – sorgen over synden kan komme rolig, med få eller ingen følelser. Men det vil være en alvorlig sorg over det onde i ditt liv og en bestemmelse om å vende deg til Gud for å finne hjelp og frelse. Bibelen sier: ”Bedrøvelse etter Guds sinn virker omvendelse til frelse (2. Kor. 7, 10).”

Men denne saligprisningen har også en tredje side, kjærlighetens sorg.

I mange av de gamle bilene brukte bensinmåleren å inneholde en rød væske, og høyden på denne væsken i målet tilsvarte høyden av bensinen i tanken.

Hvis du vil vite målet på din kjærlighet til Gud, skal du bare legge merke til din kjærlighet til din neste. Vår medfølelse med andre er et helt nøyaktig mål på vår hengivelse til Gud.

Bibelen sier det slik: ”La oss elske hverandre! for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud, og kjenner Gud … Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror (1. Joh. 4, 7, 21).”

For en tid siden besøkte jeg et museum i San Francisco sammen med noen venner. Blant andre ting så vi en samling torturinstrumenter som en gang ble brukt av religiøse mennesker for å tvinge andre til å tro på samme måten som de. Historien er for en stor del fortellingen om menneskenes umenneskelighet mot hverandre.

Den tiden vi lever i kan neppe bli karakterisert som en tid som viser særlig stor følsomhet for andres nød. Vi har fått et sofistisk og hardt skall som vi omgir oss med.

Abraham Lincoln sa en gang karakteristisk: ”Jeg beklager den mannen som ikke kan kjenne smerten av pisken når den blir brukt på en annen manns rygg.”

En stor del av verdens mennesker er ufølsomme og likegyldige overfor medmenneskers fattigdom og ulykke. Dette skyldes for en stor del den kjensgjerning at mange aldri har opplevd noen gjenfødelse. Guds kjærlighet har aldri blitt utgytt i deres hjerter.

Mange mennesker taler om det ”sosiale evangeliet” som om det var noe som var helt atskilt fra det forløsende evangeliet. Sannheten er: Det er bare ett evangelium. Vi må bli frelst, vi må bli rettferdiggjort for Gud før vi kan føle andres nød. Den guddommelige kjærligheten er som solstrålen som alltid skinner ned før den stråler ut. Hvis ikke den Hellige Ånd har gjort våre hjerter mottakelige for å motta og gjengi Guds kjærlighet, kan vi ikke elske våre medmennesker som vi bør.

Jesus gråt kjærlighetens tårer ved en venns grav. Han gråt over Jerusalem fordi byen hadde glemt de åndelige verdiene. Han hadde et stort hjerte som følte for andres nød.

For å understreke betydningen av menneskenes kjærlighet til sin neste, reviderte han et gammelt bud til å lyde: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte … og din neste som deg selv (Luk. 10, 27).”

Frans av Assisi hadde opplevd lykkens hemmelighet da han ba:

 

Herre, gi at jeg heller må søke

å trøste enn å bli trøstet,

å forstå enn å bli forstått,

å elske enn å bli elsket.

For det er når vi gir at vi får,

når vi glemmer oss selv at vi finner.

Det er når vi tilgir at vi blir tilgitt,

og når vi dør at vi våkner til evig liv.

 

Vår generasjon er grov og hard. Jeg hørte for noen dager siden en gutt skryte av hvor hard han var. Han sa: ”I den gata hvor jeg bor er det slik at jo lengre ut du kommer, jo hardere blir folk. Og jeg bor i det siste huset i gata.”

Selviske tårer er tegn på svakhet, men de tårene som blir felt av kjærlighet til andre, er tegn på styrke. Du er ikke så følsom som du burde være før du blir i stand til å gråte over de villfarne og løfte opp de falne. Og før du har lært rikdommen i å dele andres sorg, ulykke og plage, vet du ikke hva virkelig lykke er.

En annen slags sorg som medfører trøst er for det fjerde: Den sorgen som er fødselssmerter for sjelene.

Dette kan høres underlig ut, men det er en virkelig og god sorg. Bibelen sier: ”For Sion har vært barnsnød og med det samme født sine sønner (Jesaja 66, 8).” Dette refererer til den ustanselige strømmen av bønner som stiger opp fra de kristnes hjerter for en åndelig gjenfødt verden.

Gud virket på en mirakuløs måte i London våren 1954, og 38000 menn og kvinner valgte Kristus. Dette var ikke resultatet av én manns arbeid, eller en gruppe menns bestrebelser – det var følgen av mange bønner som ble bedt av en stor skare mennesker omkring i verden. Gud har sagt: ”Hvis mitt folk … ber … så vil jeg høre fra himmelen (2. Krøn. 7, 14).”

Før tre tusen mennesker ble tillagt menigheten på pinsedag, hadde disiplene tilbrakt 10 dager i bønn, faste og åndelige fødselssmerter.

John Knox ba, med en fortærende sjelenød for sitt land: ”Gud, gi meg Skottland, ellers dør jeg!” Hans dype fødselssmerter ble belønnet med en åndelig gjenfødelse for hans land. Dette er det som er uttrykt med å ”be i den Hellige Ånd”. Det er åpenbaringen av en dyp åndelig nød for andre, og den er inngitt av Guds Ånd.

Bibelen sier: ”For vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det, men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk (Rom. 8, 26).”

Slik bønn kan hoppe over verdenshav, gjennomtrenge brennende ørkener, springe over fjell og bane seg vei gjennom jungelen og føre med seg evangeliets helbredende og hjelpende makt til dem som vi ber for.

Denne slags sorg, denne kvaliteten av nød, er en frukt av Guds Ånds nærvær i våre liv. At ”Ånden selv går i forbønn” viser at det faktisk er Gud som bønnfaller, ber og sørger gjennom oss. Slik blir vi Guds medarbeidere, virkelige medarbeidere med Ham. Våre liv blir løftet fra egoismens lave plan til Guds høye skaperplan.

John Knox var i fødselssmerter, og Skottlands kirke brøt ut i nytt liv. John Wesley led fødselssmerter i bønn, og Metodistkirken ble født. Martin Luther hadde fødselssmerter, og reformasjonen kom.

Gud vil at kristne mennesker skal ha nød og omsorg for en fortapt verden. Hvis vi ber slik, vil en fredens tidsalder komme over verden, og en uendelighet av ondskap kan bli holdt tilbake. ”For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.”

Den siste slags sorg som vi skal ta for oss, er: Sorgen over våre døde.

Gud har ikke noen steder lovet sine barn å unngå sorg, lidelse og pine. Denne verden er en ”tåredal”, og skuffelser og hjertesorg er like uunngåelig som skyer og skygger. Lidelsen er ofte den smelteovnen hvor vår tro skal prøves. Det er de som kommer velberget ut av ”prøvelsens ildovn” som blir ”som gull, prøvet i ild”.

Bibelen lærer klart at vi kan seire over denne sorgen. Salmisten sier: ”Om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang (Salme 30, 5).”

Selvmedlidenhet er ingen varig trøst. Den vil snarere gjøre din ulykke større. En fryktløs gremmelse føder bare ny gremmelse. Gå ikke omkring og klynk over dine sorger og uhell. Det vil bare bebyrde andre mennesker. Sorgen bærer trøsten i seg selv, når den bæres på kristent vis. ”Lykkelige er de som sørger, for de skal trøstes.”

Det er en trøst i sorgen fordi vi vet at Kristus er med oss. Han har sagt: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt. 28, 20)” Det går å holde ut lidelsen vår vi slipper å være alene med den.

Hvor ofte har du ikke som barn slått ei tå eller et kne og skåret deg i fingeren, og fått lindring i smerten ved å løpe i mors armer? Med sin omsorgsfulle kjærlighet og ømme kyss ga hun deg en forunderlig legedom, og du fortsatte, halvveis helbredet og helt trøstet. Kjærlighet og medfølelse gir bedre balsam enn salver og oljer som mennesker har tilberedt.

Jesus sa: ”La ikke deres hjerte forferdes … tro … på meg (Joh. 14, 1).” Når troen er sterk, blir problemene små.

Gud sier i Job. 30, 9: ”Jeg er deres sang” (eng. oversettelse). Hans nærvær i våre liv forandrer sorgen til sang, en trøstens sang.

Dette er den sangen som fikk en from engelskmann til å se ned i et dypt, mørkt hull i bakken hvor hans hus hadde stått før bombeangrepet, og si: ”Jeg har alltid ønsket meg et basseng, ja det har jeg. Nå kan jeg like gjerne bygge et nytt hus, som jeg også alltid har ønsket meg.”

Det er den samme trøst som fikk en ung pastorfrue i en kirke like ved oss til å undervise en søndagsskoleklasse på sin manns begravelsesdag. Hennes sorg var ikke av den sorgen som ikke kjenner noe håp. Det var en sorg i tro på Guds godhet og visdom. Det var en tro som stolte på at Gud gjør ingen feil.

Før atomenergien ble oppdaget, måtte vitenskapen finne en måte å ”knuse” atomet på. Hemmeligheten ved atomets voldsomme makt var at det måtte knuses.

På samme måten er det også i våre liv en velsignelse i sorgen. Den mest følsomme sjelen synger vakrest. Froskens kvekk kan ikke sammenlignes med kanarifuglens sang, fordi frosken er mindre følsom overfor smerter, kulde og bedrøvelse. Jo høyere livsformen er, jo sterkere er evnen til å lide.

Dr. Edward Judson sa, da han talte om sin far, Adoniram Judsons liv ved innvielsen av Judson Memorial Church i New York: ”Lidelse og suksess hører sammen. Hvis du lykkes uten å lide, er det fordi andre har lidd før deg. Hvis du lider uten å lykkes, er det for at andre skal lykkes etter deg.”

”Lykkelige er de som sørger.” De er lykkelige fordi de vet at deres smerte og ulykke er en ny skapnings fødselsveer, riene til en bedre verden. De er lykkelige fordi de vet at mesterkunstneren, Gud, bruker både lys og skygge for å frembringe et mesterverk som er den guddommelige kunst verdig.

Derfor kan de også rose seg av sine trengsler, smile gjennom tårer og synge midt i sine sorger fordi de er klar over at i Guds rike er det slik: ”Holder vi ut, skal vi også herske med ham (2. Tim. 2, 12) (Graham, 1963, s.33-46).”

Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.