La kunnskapen gjøre deg ydmyk og forsiktig

La kunnskapen gjøre

deg ydmyk og forsiktig

Thomas à Kempis skriver i kapittel 2 i boka ”Kristi etterfølgelse”:

”Det er naturlig at mennesket lengter etter kunnskap. Men hvilken nytte er det i kunnskap uten gudsfrykt? En ydmyk bonde som tjener Gud er langt bedre enn en overmodig filosof som er opptatt av stjernenes baner, men glemmer at han skal leve et godt liv. Den som kjenner seg selv godt, blir stadig mer klar over sin syndige natur og finner ikke noen glede i å få ros av mennesker. Hvis jeg var utstyrt med all den kunnskap som finnes i verden, men ikke hadde kjærlighet, hva ville det hjelpe meg i Guds øyne, han som skal dømme meg etter mine gjerninger?

Hold deg borte fra det altfor store vitebegjær, for med det følger stor atspredthet og skuffelse. De som vet meget, er tilfreds når andre er oppmerksomme på det, og de vil gjerne kalles vise. Men mye av det som en kan finne i kunnskapen, er til liten nytte for sjelen. Den som er opptatt av ting som ikke tjener til sjelens frelse, er svært uvis. Mange ord kan ikke tilfredsstille sjelen, men et godt liv gir styrke til sinnet, og en ren samvittighet gir sterk tillit til Gud. Desto større din kunnskap er, og desto bedre du forstår alt, desto strengere blir du dømt hvis du ikke lever et tilsvarende hellig liv. Derfor skal du ikke bli hovmodig på grunn av noen kunst eller lærdom, men la heller den kunnskapen som du har fått, gjøre deg ydmyk og forsiktig.

Hvis du synes at du vet mye og forstår mange ting godt, da skal du også huske at det finnes ennå mer som du ikke kan. Vær ikke hovmodig, men tilstå heller din uvitenhet.

Hvorfor skulle du synes at du var bedre enn andre, når det er mange som er mer lærde enn du, og mange har mer visdom i Guds lov enn du. Hvis du vil lære noe av varig verdi, skal du forsøke å leve ubemerket og lite påaktet. Et menneskes høyeste og nyttigste lærdom er å ha den sanne kjennskap til seg selv og en rett forståelse av sin egen stilling. Den sanne visdom og fullkommenhet er at en regner seg selv for ingen ting, men alltid har gode og høye tanker om andre. Hvis du skulle se en annen som synder åpenbart eller gjør seg skyldig i en eller annen grov forbrytelse, skal du ikke med en gang synes at du er bedre enn ham, for du vet ikke hvor lenge du kan holde fast på det som godt er. Vi er alle skrøpelige, og du må ikke tro at alle er svakere enn deg (à Kempis, 1985, kapittel 2).”

Kilde: à Kempis, Thomas. (1985). Kristi etterfølgelse. En andaktsklassiker fra 1400-tallet. Kristiansand: Ansgar Forlag.