Johannes Johnson om det uopprettelige fall

Johannes Johnson om

det uopprettelige fall

Johannes Johnson (1864-1916) var blant annet misjonær, teolog og hovedlærer ved praktisk-teologisk seminar ved Universitetet i Oslo, samt nevø til Gisle Johnson. Han skriver:

”La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. (…)Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot (Hebr 10, 23, 26, 27).”

”Min leser, faller disse ord deg tungt for brystet? Vil vi lære å forstå deres sannhet, så må vi søke å gå til bunns i dem. For det første: Å ha lært sannheten å kjenne betyr ikke å ha fått kristendomsundervisning, men å ha opplevd kristendommens sannhet i sitt hjerte, å ha fått den indre forvissning som Paulus kaller Den Hellige Ånds segl, å ”ha smakt Guds gode ord og den tilkommende verdens krefter”, kort sagt å ha opplevd det uutsigelige som gjør et menneske til en voksen, personlig kristen.

Når en slik kristen blir sløvet ved syndens svik og trett av å holde fast ved det usynlige, og så, som avslutning på en lang forsømmelse av det indre vakthold og en lang motstand mot Åndens røst, kaster fra seg og fornekter denne indre opplevelse og gir seg til å leve etter egen lyst i stedet for etter Guds vilje – da synder han med vilje.

Og da er det forbi. Han kan søke å glemme den forferdelige gru for dommen, men bærer den allikevel dypt i sitt hjerte; kanskje den også bryter frem til sine tider, særlig på dødsleiet. Han kan ikke hjelpes. Å, det er farlig å være menneske, og enda farligere å være en levende kristen. Jo høyere ære, desto dypere fall. Men selve Guds Sønn satte jo alt på spill for å vinne oss den evige frihet; da får nok også vi finne oss i å gå så farlig en vei til så stor en fremtid.

La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, så er vi trygge. Med dette menes ikke å holde seg til den riktige bekjennelse, som man sier, men å holde Kristus vårt håp, og hans én gang for alle fullbrakte frelsergjerning fast i vårt hjerte, og aldri å skamme oss ved eller betenke oss på å bekjenne ham for menneskene som vår ære og vårt eneste håp.

Hjelp oss selv til det, barmhjertige Far, du som er i Himmelen (Johnson, 1912, s. 392).”

Kilde: Johnson, Johannes. (1912). Husandagtsbok. Kristiania: Selskapet til kristelige Andaktsbøkers Utgivelse.