Kapittel 8 i boka "Lykkens hemmelighet" av Billy Graham

Kapittel 8

Lykke gjennom å stifte fred

 

”Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.”

"Problemet om menneskenes strid er like gammel som mennesket selv. Det hadde sin begynnelse like utenfor Edens hage, hvor Kain, av misunnelse, myrdet sin frommere bror, Abel. Menneskene kjempet den gangen som nå: først og fremst fordi strid er en del av deres natur.

Professor Quincy Wright viser i sin bok A study of war  at i løpet av de 461 årene som gikk mellom 1490 og 1941, opplevde de forskjellige nasjonene følgende antall kriger: Storbritannia 78 kriger, Frankrike 71, Spania 64, Russland 61, Østerrike 52, Tyskland 23, Kina 11, Japan 9, USA 13. I tillegg ble det kjempet 110 kriger mot indianerne i USA, ofte meget ubarmhjertig.

Noen har pekt på at i løpet av de siste tusen år har det vært mindre enn 300 år i fred. Selv den mest optimistiske blir tvunget til å medgi at det må være noe alvorlig galt med en verden som har en slik pasjon for å ødelegge.

Hvis det ble sendt ut en mann fra Mars for å finne ut jordens hovedbeskjeftigelse, ville han ha all rett til å komme tilbake og si at det var krigsindustrien. Han ville kunne fortelle at jordens nasjoner holdt på å konkurrere om hvem som kunne lage de mest dødbringende våpnene og samle de største arméene. Han ville kunne si at jordens mennesker er for krigerske til å kunne tåle hverandre og for selviske til å kunne leve i fred med hverandre.

Men hva kommer det av at vi etter disse tusener av år på denne planeten ikke har kommet nærmere freden enn den gamle historiens krigførende stammer?

Det enkle faktum er: det kan ikke bli virkelig fred i verden før vi har funnet fred med Gud.

Intetsigende prat om fred vil aldri bringe den til jorden. En maidag i Glasgow overvar vi kommunistenes marsj rundt St. George’s Square. De har sine banner med ordene: ”Vårt motto er FRED!” Mine tanker løp tilbake til Korea, hvor jeg med mine egne øyne hadde sett ødeleggelsen og lidelsene som disse samme menneskene hadde påført dem som nå bruker fred som sitt motto.

Fred er noe mer enn fire små hvite bokstaver malt på et stykke rødt tøy og båret av paraderende seloter i en Rød parade. Den er noe mer enn bare et opphold i fiendtlighetene, en kort pause i en varm eller kald krig. Fred er noe positivt. Det er å komme inn i en bestemt forbindelse med Gud. Det er en åndelig realitet i et menneskehjerte som har kommet i levende kontakt med en Uendelig Gud.

Bibelen sier: ”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett (Ef. 2, 13-14).”

Jeg så et maleri i England. Det forestilte en soldat som hadde gått til fronten for å reparere kommunikasjonslinjene. Det budskapet som skulle gå gjennom disse linjene betød liv og død for hundreder og kanskje tusener av mennesker. Han fant et brudd på linjen, men hadde ikke noe å reparere det med. Mens fiendens ammunisjon braket løs omkring ham, tok han den ene kabelen i sin venstre hånd og den andre i sin høyre og gjorde forbindelse. Det dramatiske bilde hadde et ord til tittel: ”Igjennom.”

Kristus reparerte bruddet mellom Gud og mennesker ved sin stedfortredende død på korset. Bibelen sier: ”Han er vår fred.” De som var langt borte, er kommet nær til… Han har gjort de to til ett.

Skjønt Gud aldri har vært en fiende av mennesket, har menneskene etter eget valg blitt fiender av Gud. Fiendskapet tok til i Edens hage, hvor Adam løsrev seg fra Gud og allierte seg med Satan. Der begynte fiendskapet. Det var der det dype bruddet fant sted, etter menneskets eget valg.

Menneskenes historie har vært fortellingen om de fruktløse anstrengelser som er blitt gjort for å leve lykkelig og fredelig uten Gud. Da Israel vendte seg fra Herren til avgudene, mistet nasjonen freden, og falt enten som bytte under andre nasjoner eller gikk inn i en serie av kriger. Et skritt bort fra denne sanne, levende Gud er et skritt mot krig og ufred.

Hitler var svært sikker på seg selv da han fornektet Bibelen og kristendommen og forsøkte å grunnlegge en ”ren nordisk” religion med en Gud som hadde mange likhetstrekk med Tor og Odin, krigsgudene. Vi vet alle det som hendte i Tyskland. Et regime som så sterkt nok ut til å erobre hele verden, snublet og falt på kort tid. I dag ser vi et nytt Tyskland stå opp fra ruinene av den andre verdenskrigen, men det er et mer ærbødig Tyskland, hvor mange øyne rettes mot himmelen for å finne den sanne og levende Gud. På vår reise i Tyskland kjente vi hjertehungeren fra dette begavede og modne folket etter en tro som kunne gi fred og ikke krig.

Jesus sa: ”Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.”

Hvordan kan vi bli slike som stifter fred?

Vi har pekt på at freden kan aldri komme som et resultat av krig. Krigen er opphav til fattigdom, undertrykkelse, lidelse og hat, men den har aldri ført til noen varig fred.

Kan freden finnes hos oss selv? Freud har sagt at fred ikke er noe annet enn en sinnstilstand. Bli kvitt dine komplekser og nevroser, og straks er freden der som vi har lengtet etter.

Jeg har stor respekt for psykiatrien for hva den kan gjøre. Uten tvil har den hjulpet mange. Men det er sikkert at den ikke er noen erstatning for den freden som bare Gud kan gi. Hvis psykiatrien skyver Gud ut av bildet, skal vi til slutt få se psykiaterne konsultere hverandre for å få behandling. Det kan ikke bli noen fred før vi har fått fred med Gud. Bibelen sier: ”Han er vår fred.”

Bibelen vil ikke vi skal være uvitende om hva slags fred Kristus har kjøpt oss. Kristus gjorde fred ved sitt blod på korset (Kol. 1, 20). Han bar menneskenes synder for at de som har opplevd hans frelse ikke skal behøve å bære dem mer. Han plasserte seg selv mellom det fordømte menneske og Guds vrede. Og han står ennå mellom den Hellige Gud og det falne mennesket med sin kamp, opprør og uro. Han er vårt eneste håp for å få fred i sjelens innerste dyp, og derfor også vårt eneste håp om sosial stabilitet.

I en materialistisk verden som har forsøkt å bryte forbindelsen med Gud, har vi ikke noe sted å trekke oss tilbake til annet enn inn i oss selv. Vi er som skilpadder i et trafikk-kaos – det eneste vi kan gjøre er å gjemme hodet under skallet og lukke øynene. Men det er en sikker måte å bli drept på.

Hvis vi skal være fredsommelige, må vi først få fred med Gud.

Bibelen sier: ”Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige (Jesaja 48, 22).” ”Fredens vei kjenner de ikke, og det er ingen rett i deres spor. Sine stier gjør de krokete, hver den som trår på dem, vet ikke av fred (Jesaja 59, 8).”

Menneskenes innbyrdes stridigheter har ikke vært annet enn et uttrykk for menneskenes konflikt med Gud. Før menneskene kommer til en våpenhvile med Gud, kan de ikke finne fred med hverandre. Guds fred er blitt funnet av mennesker både i gammel tid og i vår moderne tid. David sa: ”I fred vil jeg både legge meg ned og sove, for du Herre, lar meg bo for meg selv, i trygghet (Salme 4, 9).”

En forhenværende hedning som nylig hadde funnet fred med Gud, sa til meg her om dagen: ”Min hustru og jeg pleide å stå opp om morgenen for å trette og legge oss om kvelden for å kjekle – men siden vi fant fred med Gud, er vårt hjem blitt en himmel på jord.”

Du kan få fred med Gud! Men hvordan kan jeg finne den freden? spør du.

Det første du må gjøre er å slutte med å kjempe mot ham. Gjennom Bibelen, kirken og kristne menneskers liv har Gud i mange år forsøkt å nå deg med sitt fredsbudskap. Kristus sa til sine disipler: ”Min fred gir jeg dere (Joh. 14, 27).” Han gjør ikke forskjell på folk. Han vil gi deg den samme freden. Men han kan ikke få gi deg sin fred så lenge du heiser den røde opprørsfanen. Du må slutte med å stå Gud imot! Du må ikke lenger skyve ham ut av ditt liv! Du må slutte å kjempe! Du må overgi deg!

Det andre du må gjøre for å finne fred med Gud er å overgi deg til ham. Legg ned krigsvåpnene! Vær ikke lenger gjenstridig! Bibelen sier om et folk som ikke hadde fred med Gud: ”Vær nå ikke hardnakkede, som dere fedre. Gi Herren hånden og kom til hans helligdom (2. Krøn. 30, 8).”

Når du overgir deg til en ”vennligsinnet fiende” – til en som elsker deg – gjør du det eneste fornuftige.

Den freden som følger med å ta imot Kristus som frelser, er noe mer enn all jordisk fred. Den er den største åndelige skatt, selv om den ikke alltid er ledsaget av jordiske skatter. Å kjenne Kristus er det samme som å ha funnet de største rikdommene, en plass i Guds rike. Og menn og kvinner som gir Ham førsteplassen i sitt liv, finner ut at de kan spare seg bekymringene for denne verdens gods. ”Søk først Guds rike…så skal dere få alt dette i tillegg (Matt. 6, 33).”

Men det er også en annen side ved å ha fred med Gud. Det er slett ikke en passiv fred som får deg til å sitte doven under et piletre og klimpre på harpe. Det er en fred i aktivitet og tjeneste.

Det tredje du må gjøre for å få fred med Gud er å tjene ham. Bibelen formante et gammelt folk som sukket etter fred, ikke bare til å overgi seg, men å ”tjene Herren, deres Gud, så hans brennende vrede må vende seg bort fra dere (2. Krøn. 30, 8).”

Hvordan finner vi fred med Gud? Vi må slutte å kjempe! Vi må overgi oss! Vi må tjene! Disse tingene vil selvfølgelig være motivert av tro og blandet med kjærlighet.

Etter å ha fått fred med Gud, er vår neste opplevelse å få Guds fred. Gud ser ikke på oss som treller, men som barn. Bibelen sier: ”Dere elskede, nå er vi Guds barn (1. Joh. 3, 2).” Når vi har overgitt oss til Ham, leder han oss inn i sin nådes vingård og lar oss få del i Den Hellige Ånd.

Alle de som overgir seg til Ham og tjener Ham får Den Hellige Ånd, fredens Ånd. Det er den samme ånd som vår Herre og disiplene ble døpt med. Det er den Ånd som fikk Kristus til å si: ”Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør! (Luk. 23, 34).” Det var denne Ånd som fikk Stefanus til å be midt i steinregnet: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd! (Ap.gj. 7, 60).” Det var denne Ånd som fikk alle disiplene, unntatt én – som viste seg ikke å være noen virkelig disippel – til å dø for sin Herre uten å klage. Dette kunne de gjøre bare fordi de hadde Guds fred.

Denne Guds fred er ikke et abstrakt begrep som predikanter og teologer taler om. Tusener kan vitne om at de virkelig har opplevd Guds fred, og har funnet den fullt tilstrekkelig for våre dager.

For en tid siden ble en kristen håndverker ille tilredt da han falt ned fra et stillas. En pastor ble tilkalt, og da denne så mannens alvorlige tilstand, sa han: ”Min kjære mann, jeg er redd du holder på å dø. Derfor ber jeg deg: Gjør fred med Gud!”

”Gjør fred med Gud?” sa mannen. ”Hvorfor det? Det ble gjort for nitten hundre år siden da min Frelser betalte all min gjeld på korsets tre. Kristus er min fred, og jeg kjenner Gud – ja, jeg kjenner virkelig Gud!”

Du kan også oppleve Guds fred i Kristus: ”For han er vår fred (Ef. 2, 14).”

Å ha fred med Gud og ha Guds fred er ikke nok. Denne loddrette forbindelsen må ha et vannrett utløp, ellers er vår tro forgjeves. Jesus sa at vi skulle elske Herren av hele vårt hjerte, og vår neste som oss selv. Denne dobbelte kjærligheten til Gud og til mennesker er som den negative og den positive polen på et batteri. Hvis det ikke er kontakt med begge polene, blir det ingen kraft. En personlig tro er verdiløs om den ikke leves ut blant menneskene.

Jeg så en gang en karikatur av en mann som satt i en båt og rodde mot en gylden strand, hvor det sto ”himmelen”. Omkring ham på alle kanter var det menn og kvinner som forgjeves forsøkte å nå frem til stranden og frelsen, men han brød seg ikke om deres nød. Han satt og sang: ”Jeg er på vei til himmelen, halleluja!” Slik kan ingen kristen handle.

Hvis vi har fred med Gud og Guds fred, vil vi bli fredsommelige. Vi vil ikke bare leve i fred med våre naboer, men vi vil forsøke å lede dem til kilden for en sann fred i Kristus.

Kristendommen utvider vårt livs horisont. Det forvandler oss fra å kretse oss om oss selv til å bli interessert også i andre. Omvendelse gjør oss mer utadvendte.

Våre liv får nye dimensjoner når vi får fred med Gud. For å forklare dette på en enkel måte, så la oss forestille oss en trekant. På det øverste hjørnet av trekanten skriver du bokstaven ”G” for Gud. På hjørnet rett under det øverste hjørnet, skriver du ”D” for Du. På det tredje hjørnet skriver du ”A” for andre. Der har du i geometrisk form et bilde av vår forbindelse med Gud og mennesker. Våre liv (som før vi fant fred med Gud bare var et lite selvsentrert hjørne) vokser nå i sin utstrekning på grunn av sin levende kontakt med to verdener. Freden strømmer fra Gud og til våre medmennesker. Vi blir bare kanalen som den strømmer gjennom. Men det er fred i å få være en slik ”kanal”.

Det er mange områder av vårt liv hvor vi kan være fredsommelige. Det er ikke noe område av vårt liv som ikke blir berørt av denne Guds fred som vi skal dele med andre.

For det første kan vi være fredsommelige i vårt hjem.

I en innviklet og mekanisert tidsalder er det ikke lett å holde familielivet på rett kjøl. Moderne hjelpemidler, moderne kommunikasjoner og moderne sosiale forandringer har nesten revolusjonert vårt hjemmeliv. Far går i klubben, mor til sitt bridge-parti og junior til ungdomsrestauranten. De gammeldagse kosestundene, familiesammenkomstene og familieandaktene ser ut til å ha forsvunnet sammen med hesten og karjolen.

Selv om skilsmisseprosenten nå så smått er begynt å synke i Amerika, fortsetter likevel hjemmene – som er den viktigste enheten i den sosiale strukturen – å oppløses i stor stil. Brudd på ekteskapsløftet har igjen sine konsekvenser på andre sosiale institusjoner. Det blir satt i gang en kjedereaksjon som til slutt kan tilintetgjøre nasjonen.

Etter løftene i bryllupsritualet, sier pastoren høytidelig: ”Det som Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke atskille.” Er ikke Gud tredjemann i et ekteskap? Burde ikke han bli rådspurt når det gjelder våre ekteskap og de hjemmene som vi oppretter? Hvis Gud fører to unge sammen fra begynnelsen av, burde ikke Hans nærvær fortsatt være i hjemmet?

Mange hjem står på avgrunnens rand i dag fordi Gud ikke fikk noen plass i hjemmet. Når det stadig er kollisjoner i hjemmet, må det til en forsonende kraft, og den levende Gud er den kraften.

Mr. B kom til meg med et meget alvorlig familieproblem. Han og hans hustru trettet voldsomt om bagateller. De ga hverandre gjensidig skylden for disse orgiene, og familielivet var kommet like til bristepunktet. Jeg stilte ham et spørsmål som jeg på forhånd visste svaret på: ”Mr. B, går De og Deres hustru i kirken, og holder De familieandakt?” Han svarte at de gjorde ingen av delene.

”Deres vanskeligheter i hjemmet, Mr. B,” sa jeg, ”er følgene av at De ikke har fred med Gud. Få det godt med Gud, så vil De også få det godt med Deres hustru!”

Mr. B gjorde det. I alvorlig omvendelse bekjente han sine synder for Gud, og jeg så hvordan ansiktsuttrykket hans ble annerledes da Kristi fred kom inn i hans hjerte. Ansiktet avspeilet den nye gløden i hans sjel. Et par dager senere ledet han sin hustru til Kristus. Det hjemmet er nå et lykkelig hjem, for Kristus er herre der.

Mange ektefolk tror at deres hjemmeliv ville være lykkeligere om de hadde et bedre hus, en bedre jobb eller andre naboer. Nei! Hemmeligheten til et lykkelig familieliv er å la Kristus, tredje mann i ekteskapskontrakten, få ha sin rettmessige plass i hjemmet. Gjør fred med ham, så kan du være fredsommelig i ditt hjem!

Dernest kan du være fredsommelig i samfunnet.

Vårt samfunn er gjennomtrengt av sladder, fornærmelser og prat. Striden i mange granneskap er nesten utålelig. Her er igjen hovedårsaken manglende samfunn med Gud.

Bibelen sier: ”Kjødets gjerninger er…fiendskap, kiv…vrede, stridigheter, tvedrakt…misunnelse (Gal. 5, 19-20).” Det er sant at vi finner noe av dette også hos de første kristne, likevel het det ”Se hvor de elsker hverandre”. Dette var kjennemerket på dem som vandret i Guds fred.

Hvordan kan du være fredsommelig i dine omgivelser?

Det er ganske enkelt: Sørg først for å finne fred med Gud, så kan du skape fred i samfunnet. Menneskenaturens frukter er uenighet og trette, ”men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet (Gal. 5, 22).”

Vårt problem er at vi har prøvd å bygge et samfunn uten Gud. Mange steder har vi tatt Bibelen ut av våre skoler og Gud ut av vår dagligtale. Resultatet er at anstendigheten er forsvunnet fra vårt samfunn, og galskapen rår. Fred og sømmelighet vil gjenoppstå når de enkelte individer i samfunnet gir Gud tilbake hans rette plass.

For det tredje kan du være fredsommelig i menigheten.

Vi kan like godt se det i ansiktet: selv vårt menighetsliv er en kjempende menighet. Men dens kamp burde være å avsløre sannheten og guddommelig hellighet og ikke indre trette og kjødelige diskusjoner.

I andre kapitlet hos Lukas leser vi om at Josef og Maria mistet Jesus en dag. Hvor mistet de ham? De mistet ham på det mest utrolige sted i hele verden – i templet. Jeg vet det høres rart ut, men jeg har sett mange mennesker miste Jesus nettopp i menigheten. Jeg har sett dem miste ham i en diskusjon om hvem som skulle være korleder, hvem som skulle spille orgel, hvem som skulle være eldste og hvem som skulle kalles pastor. Fordi vi er mennesker, selv om vi er kristne, er det lett å miste Jesus av syne, selv i menigheten!

Jeg kjenner to diakoner som hadde trettet om et gammelt gjerde. De hadde ikke snakket med hverandre på lang tid. En av dem, som gjerne ville stifte fred, tok Bibelen og gikk for å besøke sin nabo. Han ga Bibelen til sin ”gamle fiende” og sa: ”John, du må lese, så skal jeg be. Vi må være venner.”

Men John famlet for å finne brillene sine, og svarte: ”Men jeg kan ikke lese, for jeg har ikke brillene mine.”

”Ta mine,” sa den fredsommelige naboen.

Etter at de hadde lest Ordet og bedt sammen, reiste de seg opp og omfavnet hverandre. John ga brillene tilbake til sin nabo og sa med tårer i øynene: ”Jim, det gamle gjerdet ser annerledes ut gjennom dine briller.”

Når vi har fred med Gud, kan vi se tingene gjennom andre menneskers ”briller”, og derved kan vi stifte fred.

For det andre kan vi være fredsommelige på vår arbeidsplass.

Et av de største problemene i dag er forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere. Mange industrier er klar over at diskusjonene koster både arbeiderne og arbeidsgiverne altfor mye og søker å formidle fred ved hjelp av tro på Gud.

En pastor skrev til oss en dag og fortalte at han var industriprest ved tre bedrifter i Indiana. Lederne hadde funnet ut at hvis de satt sammen med sine underordnede og lyttet til en andakt en gang om dagen, ble alle en i bedre sinnsstemning.

I London var det en industrileder som ga sitt hjerte til Kristus. Han skrev til oss at han nå holder andakt ved bedriften hver dag, og at to hundre kommer regelmessig for å høre på. ”Det har aldri vært så fredsommelig ved denne fabrikken før,” skrev han.

Ville du gjerne bli en industriell fredsmaker? Det kan du bli enten du er arbeider eller leder, hvis du først får fred med Gud og dernest ved hans nåde søker å gi denne freden videre til andre.

Når en arbeidsgiver og hans arbeidere kjenner Kristus, er Marx’ tese om at ”religionen er opium for folket” ikke sann. Å kjenne Kristus er å gjøre ham til sin frelser og sitt livs herre. Gudfryktige arbeidsgivere og gudfryktige arbeidere vil oppdage at dette setter krav til alles liv. Der hvor arbeidsgiveren er Kristi tjener og arbeiderne er arbeidsgiverens åndelige bror, knyttes de alle sammen i et evig kall.

Vi behøver også fredsstiftere på den internasjonale scenen.

Da jeg så president Eisenhower knele ned i et kapell i Genève før den store Firemaktskonferansen for å be Gud om ledelse i de forhandlingene som skulle føres, var jeg overbevist om at Gud ville høre hans oppriktige bønn. Jeg tror at han gjorde det, for president Eisenhower spilte rollen som en sann fredsstifter mellom nasjonene i de dagene. Vennlig, interessert i motpartens synspunkter, og villig til saklige diskusjoner, var han uten tvil Genève-konferansens store mann. Ikke fordi han satt med de ”beste kortene”, men fordi han overbeviste kommunistene, i hvert fall til dels, om at han ønsket fred og ikke krig.

Jeg er ingen ren pasifist verken når det gjelder de internasjonale forholdene eller de lokale. Lov og makt til å gjennomføre loven, enten det er lokalt eller internasjonalt, er både bibelsk og logisk. Politiet må bruke makt for å beskytte samfunnet mot onde mennesker.

Men vi burde være mye mer interessert i å finne kjernen i kriminalproblemene enn å straffe dem. Straffen reformerer sjelden en forbryter, selv om den er nødvendig for samfunnet. Krig mot en angriper er mer en beskyttelse for nasjonene enn en korreks. I et samfunn uten synd ville den ikke forekomme.

Den eneste måten vi kan få fred på, er at vi som enkeltpersoner lærer å kjenne Guds fred. Skjønt jeg ikke er motstander av bevegelser som på en eller annen måte arbeider for fred i verden, er jeg helt overbevist om at en slik fred aldri vi komme uten med en åndelig drivkraft. Jeg ber om fred på samme måten som jeg ber om at det må bli en slutt på forbrytelsene, men jeg vet at hovedårsaken både til krig og til forbrytelsene er den nedarvede menneskelige naturen.

Historikeren Arnold Toynbee sier i denne sammenheng: ”Vesten har feilet fordi den har valgt å bekjempe kommunismen med kommunismens egne materielle våpen. Så lenge kampen føres på denne måten, vil kommunistene fortsette å gå framover. Vesten må bygge sitt alternativ på noe mer enn frihet og noe mer enn velstand. Vi må bygge den på religionen. Bare på den måten kan demokratiet snu bladet for de kommunistiske angriperne. Guds nåde kan gjøre mirakler.”

Når det gjelder raseproblemer, så la meg si at for en kristen finnes det ikke noe raseproblem. Korset er den grunnen vi alle bygger på, og det er ingen annenklasses borgere i Guds rike. Jeg skal villig innrømme at problemene er store, og vil ikke kunne løses på et øyeblikk, men hvis alle de menneskene det gjelder kunne finne fred med Gud, ville det bli en enkel sak å få fred med hverandre. Hvis vi nærmer oss problemet med hevngjerrighet, intoleranse og en ukristelig innstilling, er vi dømt til å mislykkes.

Å stifte fred er et stort kall. Men du kan ikke skape mer fred i din egen kraft enn en murer kan reise en vegg uten murskje, en tømmermann bygge et hus uten hammer og en maler male et bilde uten pensel. Du må ha det rette utstyret. For å kunne stifte fred på jorden må du kjenne den freden som er i himmelen. Du må kjenne Ham som er vår fred.

Jesus etterlot seg ingen materiell arv til disiplene. Alt han hadde, var en kjortel som tilfalt en romersk soldat, sin mor som han overlot til Johannes, sitt legeme som Josef fra Arimatea fikk ta hånd om, og sin Ånd som gikk tilbake til Faderen.

Men han etterlot sine disipler noe som var mer verd enn gull, mer varig enn store eiendommer og mer verd å ønske seg enn store marmorpalasser – Han etterlot oss sin fred. Han sa: ”Min fred gir jeg dere, ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes og bli ikke redde (Joh. 14, 27).”

Bare så langt vi kjenner ham og den freden som han gir, kan vi være fredsstiftere…og han har lovet lykke til alle dem som stifter fred! (Graham, 1963, s. 123-139)”

 

Kilde: Graham, Billy. (1963). Lykkens hemmelighet. Kristiansand: Ansgar forlag.