Den fritenkende kvinnens dødsleie

Den fritenkende kvinnens dødsleie

Verken Gud eller den onde påkaller man i lengden forgjeves, skriver Hans Martensen-Larsen, og gjengir en historie han mottok fra en prest 18.04.1925 på den danske øya Sjælland:

Det gjaldt en eldre kvinne på 88 år som så ut til å ha ført et gudløst liv, aldri søkt til Herrens hus og erklært seg for fritenker.

Jeg ble, forteller presten, en gang i 1916 underrettet om at en eldre kvinne lå for døden (i K.), og uoppfordret reiste jeg for å besøke henne. Men aldri har jeg sett noe så uhyggelig. Hun ble rasende da hun hørte at det var presten;

-Hva har jeg med dem å gjøre? Ut med dem!

Jeg forsøkte å tale henne til fred, men hennes sinn ble villere. Hun lå, eller rettere sagt, satt oppe i sengen med nakken til vinduet. Men under dødskampen snudde hun stadig ansiktet mot rutene, knyttet hendene mot meg og skrek:

-La ham, som står der ute, komme inn slik at jeg får fred!

Jeg spurte henne om hvem hun mente sto der ute.

-Djevelen, Djevelen! Det er ham, som venter på meg! La ham komme inn hit, så får jeg fred!

Hennes øyne var hvite av villhet, de grå hårene sto som pigger omkring hodet hennes. Forferdelig å se på. Hun døde deretter i et langt skrik, med knyttede hender og åpne, redselsfulle øyne (Martensen-Larsen, 1925, s. 226-227).

Kilde: Martensen-Larsen, Hans. (1925). Om døden og de døde. Et forsøg. Første del. Ved dødens port. København: J. Frimodts Forlag.