Om å ville handle som en bør

Om å ville handle som en bør

Anfinn Stigen skriver i teksten ”Mark Aurel”, om keiser Marcus Aelius Aurelius Antoninus (121-180 e. Kr.) som også kaltes "Filosofen på keisertronen":

De brevene vi har fra Mark Aurels ungdomsår, viser hvordan han gradvis vokser seg bort fra den overfladiske og litterære latinske sosietetsdannelse og fatter interesse for ekte filosofiske problemer. I sin dagbok takker Marcus sin filosofilærer for at han ikke "lot meg forlede til å legge meg etter dialektikk, skrive teoretiske avhandlinger om generelle emner". "Han lærte meg å gi avkall på retorikk og poesi og presiøse vendinger" og "ikke ha noen hast med å være enig med folk som er flinke til å prate" (Stigen, 1993, s. 196-197).

Mens Marcus ennå var liten gutt, hadde keiser Hadrian merket seg visse karaktertrekk hos ham; han ga den seksårige Marcus tilnavnet verissimus - den meget ærlige (ibid, s. 197).

Ordet ”frihet” fremkaller nok hos de fleste mennesker umiddelbart forestillingen om en eller annen form for uavhengighet, ubundethet eller utemmethet – først og fremst når det gjelder bevegelser og handlinger. Fritt er det menneske som kan gjøre hva det vil, som uhemmet av ytre omstendigheter kan utfolde seg og tilfredsstille sine ønsker og behov. La oss kalle denne form for frihet for ”ytre frihet”.

En slik oppfatning av hva frihet består i, hjelper oss lite til å forstå hva Mark Aurel og andre stoikere mener med at vi må gjøre oss ”fri” i vårt indre. At det ikke her dreier seg om en ytre form for frihet, fremgår klart allerede av den kjensgjerning at slaven Epiktet betraktet seg selv som et fritt menneske, eller i alle fall i stand til å oppnå den frihet stoikerne taler om; om han var slave eller ”fri” spilte ingen rolle.

Denne stoiske oppfatning av frihet kalles gjerne ”indre frihet” fordi den går ut på at bare de mennesker kan kalles ”frie” som er i besittelse av en viss karakter eller har oppnådd en viss sinnstilstand. For å kunne vinne denne indre frihet, er menneskets ytre omstendigheter ikke avgjørende – selv om disse også, som vi nettopp har sett, kan tillegges betydning. For å oppnå den frihet stoikerne taler om, kreves det fremfor alt innsikt og vilje: innsikt i målet, i hva den frihetsskjenkende karakter består i; vilje til utrettelig å danne denne karakter i seg.

Den indre frihet er åpenbart ikke en frihet som består i å kunne tilfredsstille sine lyster, i så fall ville rikets enehersker vært den frieste av alle.

Det synes tvert imot å være en sterk motsetning mellom denne oppfatning av hva frihet er, og Mark Aurels frihetsbegrep. I ”Brødrene Karamasov” har Dostojevski satt disse to frihetsidealer – den ytre og den indre frihet – opp mot hverandre i følgende ord, som han legger munken Sosima i munnen: ”Verden har, særlig i det siste, erklært frihetens herredømme. Men hva ser vi i denne friheten deres? Intet annet enn slaveri og selvutslettelse. For verden sier: Du har behov. Tilfredsstill dem, for du har de samme retter som de rikeste og mektigste. Øk dine behov. Dette er den nye lære. I dette ser de friheten. Men,” fortsetter Sosima, ”jeg sier dere at veien til friheten går bare gjennom lydighet, faste og bønn.”

I motsetning til den frihet som består i å tilfredsstille sine behov, og som derfor er avhengig av gunstige ytre omstendigheter, kan Mark Aurels frihet bare oppnås ved en aktiv innsats fra menneskets side. Den må vinnes, vi blir ikke født inn i den. Den må erverves; den kan ikke arves. Den frihet som vinnes på denne måte, er ikke et resultat av endringer i menneskets omgivelser. Friheten vinnes inne i oss, på lignende måte som det nevrotiske menneske ofte kan befris fra sin frykt og sine tvangsforestillinger ved en forandring av personligheten, uten at de ytre omstendigheter er blitt endret.

Denne frihet er altså avhengig av en ”forvandling” eller utvikling i mennesket. Gjennom denne forvandlingsprosess antar mennesket en karakter eller personlighet som utmerker det fremfor dem som ikke har gjennomgått denne prosess. Mark Aurel bruker en rekke betegnelser på den egenskap mennesket derved erverver seg, ”visdom”, ”rettferdighet”, ”godhet”, ”sunnhet”. Det viktige er at alle disse ord betegner en forbedring.

Hva består den så egentlig i, denne egenskap som alle mennesker prinsipielt kan utvikle i seg, og som på en eller annen måte gjør dem til ”bedre” mennesker? Mark Aurels svar ser ut til å være at den er en evne – evnen til å handle som en bør, i samsvar med den moralske lov eller det ideal som er menneskenaturen verdig. Denne formulering stiller Mark Aurel klart opp mot dem som har den oppfatning at frihet består i å kunne tilfredsstille sine lyster (ibid, s. 200-202).

Videre beskriver Mark Aurel striden i mennesket som en kamp mellom viljen til å handle som en bør og viljen til å handle som en lyster. (…) Friheten er ikke vunnet før vi vil det fornuften sier vi bør gjøre, før vi er i stand til å overvinne de hindringer i oss selv som avholder oss fra å leve som vi bør (ibid, s. 203).

Kilde: Stigen, Anfinn. (1993). Mark Aurel. I: Vestens tenkere. Bind I. Fra Homer til Milton. Oslo: Aschehoug.