Forsvinn i Jesu hellige navn!

Forsvinn i Jesu hellige navn!

 

Trudy Harris skriver:

”Elliott var en femtito år gammel lege, høyt verdsatt av sine kollegaer og elsket av familien og vennene sine. Han var døende av kreft i tykktarmen, leveren og lungene og han ble raskt svakere.

Livets bekymringer hadde fått Elliott til å vende seg til alkoholen tidlig i karrieren sin og det hadde vært smertefullt for familien hans. Han ville snakke om den tiden i livet sitt, hvordan det føltes og hvor lei seg han var for at han hadde ført familien sin gjennom så mye vondt. Men mest av alt ville han snakke om hvordan Gud hadde gjort seg kjent for ham under hans mørkeste tid. Han sa at han hadde lært å kjenne tilgivelse på en helt ny måte og etter den tiden hadde han ”talt og vandret med Ham daglig”. Denne nye og tillitsfulle relasjonen med Jesus selv hadde gjort at han klarte å slutte med alkohol og deretter fått ham til å leve et produktivt liv i kjærlighet.

Noen ganger virker det vanskelige å dø for personer som har vært avhengige av alkohol og andre rusmidler, enn for andre. Kanskje den frykten som de har båret med seg hele livet, som fikk dem til å bli avhengige av et rusmiddel, blir tydeligere når kroppene deres er svake og ikke orker å kjempe mot frykten.

Elliott fortalte meg en dag at et "vesen" flere ganger hadde kommet inn på rommet hans om natten og skremt ham. Han sa at det bøyde seg over ham i sengen og var meget stygt å se til. Han beskrev det for meg i detalj og han følte at det var ondskapsfult, kanskje det var den gamle og ukjente frykten for det forgangne. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Vi snakket om at ondskapen er virkelig og at når vi er trette eller syke eller sårbare, kan vi ikke tillate oss å bli overveldet av den. Elliott bestemte seg for at bønn var det han trengte mest og lovet å be dersom opplevelsen gjentok seg.

Det gjorde den, bare noen netter senere, og denne gangen var Elliott klar. Ettersom han hadde lært Jesus å kjenne mange år tidligere og var meget trygg på å snakke personlig med Ham, krevde han helt enkelt at ”vesenet” skulle forlate ham i Jesu hellige navn. Han trengte bare å gjøre det én gang, og etter dette kom vesenet aldri tilbake.

(…) Inni seg følte Elliott at når hans jag og alkoholisme hadde dødd bort, og ved å være fullstendig avhengig av Guds nåde og godhet, kunne han for første gang i livet sitt virkelig være fri til å leve.

Elliott døde fredfullt en kveld, med sin kjærlige familie ved sin side (Harris, 2009, s. 49-51).

 

Kilde: Harris, Trudy. (2009). Glimtar från Himlen. Sanna berättelser om hopp og frid vid slutet av livets resa. Värnamo: Semnos Förlag.