50.000 familier overlevde i sju måneder på en sekk med ris

Taegu, Sør-Korea, 1964: 50 000 familier overlevde i sju måneder på en sekk med ris Dette er beretningen om den ene sekken med ris (ca. 80 kg) som ble til anslagsvis to millioner syv hundre tusen kilo med ris (2700 tonn). Hendelsen fant sted i Taegu i Sør-Korea i 1964 og begynte med en tilsynelatende uoverkommelig sultkatastrofe… Svensken Gösta Öman forteller: ”Om morgenen 17. februar 1964, da vår sekretær og tolk kom inn, hørte vi en mystisk lyd. -Hva er det, spurte jeg Mr. Yune. -Hva da? -Den merkelige lyden der… -Å, det. Det er en dødsklage. -Er det noen som har dødd i nærheten her? -Ja, en gutt døde utenfor her i morges. -Var det en ulykke eller en alvorlig sykdom? -Sykdom. Ja, den sykdommen som kanskje en halv million mennesker her i byen lider av akkurat nå. -Hva sier du, er det en type pest som herjer i byen? -Pest? Han sultet i hjel! -Det mener du vel ikke? -Jo, på denne tiden av året er det alltid meget vanskelig i vårt land. De har brukt opp all risen sin, og har i beste fall litt kimchi igjen. -Men hvorfor har du ikke sagt noe til meg om det? -Hva skulle dere kunne gjøre med det? Dere har jo knapt nok mat til dere selv. Han hadde faktisk rett i dette, for på det tidspunktet hadde vi gitt bort alle de midlene vi hadde, da vi kom til Korea. -Kom, så går vi over og ser hvordan de har det. Vi gikk over til den sørgende familien, og det var et tragisk syn som møtte oss. Den døde gutten lå utstrakt på gulvet. Moren hadde bøyd kne ved hodet hans. Hun kysset stadig pannen hans og bedyret: -Vi hadde ikke mat, vi hadde ikke mat å gi deg. Jeg så meg rundt. I et hjørne satt en gammel kvinne. Hun var nå som et skjelett! Jeg tror ikke jeg har sett et så magert menneske som ennå var i live. Vi gikk hjem, og jeg spurte Karin om vi hadde noe mat vi kunne gi dem. Vi pleide å kjøpe en hel sekk ris om gangen. Det ble mye billigere. -Ja, vi har noen kilo ris igjen, sa Karin idet hun tømte det over i en pose. Det var omtrent sju kilo. Jeg tok posen og skulle til å gå, da Karin kom til å tenke på at hun hadde noen egg i kjøleskapet. Hun tok dem fram og ga meg dem også. Jeg gikk over til dem med det lille vårt hus kunne bidra med i matveien. De gråt av takknemlighet. Samme dag fikk jeg et brev, som inneholdt en liten dollarsjekk fra Sverige. Dagen etter gikk jeg til banken og vekslet den inn. Pengene rakk til en sekk ris og litt andre matvarer. Da jeg kom hjem, tømte jeg rissekken over i en trekasse med metallbeslag, som vi hadde gjort i stand for å gardere oss mot rotter. Da jeg lukket lokket, sa jeg: -Gode Gud, at vi igjen har litt mat og ikke behøver å sulte. Idet jeg sier dette, hører jeg en stemme som sier: -Har dere tenkt å spise opp dette selv, når folk sulter rundt dere? -Hva kan jeg gjøre med det? Spør jeg idet jeg vender meg rundt for å se hvem det er som snakker til meg. Jeg så ingen. Men igjen hører jeg en stemme som sier: -Del med andre! Gi mat til dem som ber om det. -Men det er jo umulig, hadde jeg tenkt å si, men ble avbrutt. Jeg så en kvinne. Hun hadde noen vedpinner i hånden sin. En mann ropte på henne og sa: -Ta også med deg en skive brød til meg. Hun snur seg og sier: -Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø. Men mannen sa til henne: -Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød av det og kom ut ti meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud: -Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden. (1. Kong. 17, 8-15) Da jeg så nøyere på henne, fikk jeg se at det over hodet hennes sto skrevet: Del med deg – eller dø! -Det var sikkert ditt ord til den kvinnen akkurat da, Herre. -Ja, sa Herren, og mitt ord til deg nå. Jeg forsto Guds budskap til meg, så jeg bøyde mine knær ved riskassen, åpnet lokket, stakk hånden ned i risen og sa: -Ja, Herre, jeg forstår hva du mener! Jeg gir alt sammen til deg, og jeg lover at fra og med denne dag, skal ingen behøve å komme til vårt hus og be om hjelp uten å få det. Jeg lover at jeg ikke skal forherde mitt hjerte eller lukke min hånd. Så lenge det finnes mat i huset, skal vi dele med andre. Men jeg begjærer bare, Herre, at du tar deg av denne risen her og forøker den, så det rekker til – ikke bare fem – eller ti – eller femti tusen. Nei, det må rekke til å mette ett-, to-, trehundre tusen, amen! AMEN! AMEN! Da kom Guds Ånd over meg! Gud sa sitt AMEN! Jeg gikk til min koreanske hushjelp og sa til henne: -Ina, nå når hungersnøden er så hard her i landet, er vi nødt til å hjelpe mennesker. Hvis noen kommer og ber om hjelp, får du gi dem et slikt mål som dette. (Dette målet rommet omtrent to liter). -Oi, oi, sa hun. -Ja, det merkes at dere er fremmede her i landet. Dere skjønner vel at dere ikke kan begynne med noe sånt! Forstår dere ikke at det kommer til å bli en lang, lang kø av mennesker helt ned til hovedveien. (omtrent 800 meter). -Akkurat ja, dere har samme unnskyldning for ikke å hjelpe her som vi har i Sverige, bemerket jeg. –Vi kan ikke begynne fordi vi ikke vet hvor det ender! Men du skjønner det, Ina, at jeg har gitt dette til Herren, og du er ansvarlig på dommens dag for hvordan du forvalter det. Du får gi til alle som kommer og ber om hjelp, så langt det rekker. Og når det er tomt, får du komme og si ifra til meg. -Nu kuresumnida (ja, jeg forstår), sa Ina – og lovet å gjøre som jeg hadde befalt henne. Dette hendte tirsdag 18. februar 1964. Vanligvis varte en sekk i fire uker for oss. Det var faktisk den basisføden vi hadde til hvert måltid. Etter at jeg hadde sagt til Ina at vi skulle hjelpe alle som kom, glemte jeg alt sammen! Jeg så folk komme i hopetall, men jeg tenkte ikke på at det var for å få hjelp med ris. Jeg glemte faktisk alt sammen til den 12. mai. Da ble den koreanske valutaen devaluert. Hittil hadde vi fått 129 won for en dollar, men etter devalueringen fikk vi 260 won. Samtidig fikk jeg en liten dollarsjekk, så jeg tenkte: -Nå skal jeg gå og kjøpe litt mat! I samme stund kom jeg til å tenke på at det måtte være uendelig lenge siden jeg kjøpte ris. Jeg fikk for å se hvor mye ris som var igjen. Forestill deg min forundring, da innholdet bare hadde sunket 20 cm i risbingen. Og risen varte til den 7. september da de begynte å høste på nytt, det vil si 30 uker! I løpet av syv og en halv måneds tid hadde ca. 50 000 familier mer eller mindre levd på denne risen! Jeg ble fullstendig målløs! –Å, min Gud! Er det på denne måten du vil at vi skal hjelpe mennesker i dette landet? Er det på denne måten du vil at vi skal bedrive u-hjelp? Det tok meg lang tid å forstå hva som hadde skjedd! Jeg har bare en eneste forklaring: Vår nådige Gud brukte den som stilte seg til disposisjon for å hjelpe de nødlidende. Det skyldtes absolutt ikke min fortjeneste eller fromhet, men skjedde bare av nåde! I ettertid har jeg tenkt på at Herren så at før vi hadde rukket å organisere en større hjelpeaksjon, ville sikkert mange tusen ha omkommet før hjelpen kom. Jeg vet ikke eksakt hvor mange kilo risen ble forøket til. Jeg vet at omkring femti tusen familier ble hjulpet over en periode på 30 uker. La oss anta at hver familie bare fikk et mål (to liter) pr, uke pr. familie. Godt tørket ris veier 900 gram pr. liter. Regnestykket blir da slik: 0,9*2*30*50 000 = 2 700 000 kilo (men det mest sannsynlige er at de konsumerte det dobbelte…)” Kilde: Boka ”Risunderet og andre forunderlige mirakler” av Gösta Öman.